Det trofaste samlivet
Forfatter: Terje Hegertun
Forlag: Verbum Akademisk
Språk: Norsk
År: 2021
Antall sider: 209
I boken «Det trofaste samlivet» kom MF-teolog og pinsevenn, Terje Hegertun, nylig ut i offentligheten med sitt endrede syn på likekjønnede ekteskap. Basert på hva Hegertun har sagt og skrevet om dette temaet de siste årene var det ikke noen stor overraskelse, men det har definitivt skapt debatt.
Det er også verdt å merke seg at hans kollega Harald Hegstad også har benyttet anledningen til forsiktig å flagge at han følger Hegertun, selv om dette ikke har ført til samme debatt.
Gjenkjennelig språk
Hegertun henvender seg til pinsebevegelsen og lavkirkeligheten, og kommuniserer med et språk som vekker gjenkjennelse. Han argumenterer med mye varme og empati, og det er sånn sett et velment bidrag.
Samtidig skinner det uunngåelig gjennom enkelte steder en brodd mot det tradisjonelle synet, noe som i mine øyne beviser at posisjonen Hegertun prøver å innta ikke kan holde. Jeg klarer ikke å se på den som noe annet enn et steg på en vei som ikke kan ha sitt naturlige endemål der Hegertun akkurat nå befinner seg.
Hegertun ønsker å tegne opp en slags mellomposisjon der han både ivaretar hovedmomentene i det klassiske synet på ekteskapet og prøver å rekke ut en hånd til homofile som ønsker å kunne leve i en parrelasjon velsignet av kirken. Han vil derfor snakke om en «utvidet forståelse av ekteskapet».
Biologi og etikk
Dette argumenterer han for ved å etablere et skille mellom det biologiske og det etiske i ekteskapet. Kritikken hans mot den tradisjonelle ekteskapsforståelsen går, blant annet, ut på at man i for sterk grad har vektlagt biologi og skaperordning, med kjønnspolaritet og forplanting.
For Hegertun er det viktig å understreke at Bibelens tekster om kjærlighet og ekteskap oftere taler om det han kaller samlivstekstenes «etiske profil». Idealer som troskap, kjærlighet, trygghet og gode rammer er viktigere bestanddeler i et godt ekteskap enn partenes kjønn.
Skapelse og biologisk kjønn forklarer oss hvorfor det er en klar overvekt av heterofile samliv, men det bør ikke legge grunnleggende føringer for hvordan vi skal tenke om ekteskapets vesen.
Denne skjelningen mellom det etiske og det biologiske har sin nytteverdi. En observasjon av hvordan noe naturlig er, kan ikke automatisk gjøres til etikk og moral. Vi er mer enn lyster og instinkter.
Det jeg får problemer med hos Hegertun er at han i sin ekteskapstenkning synes å ville redusere det biologiske, og dermed kjønnspolariteten, til kun å være en forklaringsmodell for hvorfor heterofile forhold er det vanligste. Tanken om en skaperordning tones kraftig ned og forsvinner omtrent.
Etter vanlig forståelse av seksualitet og ekteskap, blir homofili forklart som et resultat av syndefallet. Det betyr ikke at en homofil er mer syndig enn alle andre, men at det faktum at man har en seksuell tiltrekning som ikke samsvarer med skaperordningen, er et resultat av at verden ikke lenger er slik den opprinnelig var ment å være.
Dette er en teologisk forklaring. Hegertun og andre påpeker, antakeligvis med rette, at homofile som får denne forklaringen svært ofte vil oppfatte dette som at «jeg er ekstra syndig».
Prinsippet om å skjelne mellom synden og synderen er med andre ord svært krevende å formidle. Uten at han sier det like sterkt som sin kollega Jon-Olav Henriksen, i boka «Begjær, sårbarhet og tro», synes også Hegertun å ville fremme en tenkning der homofili settes på kontoen for skapermangfold snarere enn noe som bryter med Guds opprinnelige intensjon.
Kjønn er relativt
Videre mener Hegertun også at Paulus’ ord om at «her er ikke mann og kvinne» viser at kjønnspolariteten i noen grad relativiseres i den nye pakt, ikke minst fordi vi i Guds fullendte rike hverken skal ta til ekte eller gi til ekte. Summen av det hele er at argumenter ut fra skaperordning gis atskillig mindre vekt, og dermed forsvinner også det aller tyngste motargumentet mot Hegertuns syn.
Dette punktet om relativisering av kjønnspolariteten fortjener litt ettertanke. Det er naturligvis helt sant at Bibelen slår fast at kjønn og status ikke betyr noe for vårt forhold til Jesus. En mann er ikke mer «Abrahams ætt» enn en kvinne (Gal 3:28-29). Det er også riktig at Jesus slår fast at det seksuelle samlivet opphører i oppstandelsen (Matt 22:30). Men kan vi virkelig la disse sannhetene være døråpnere for nytenkning om ekteskapet?
Man kan undres på om ikke et mulig neste steg av en slik relativisering vil være å si at kjønnsløshet og flytende kjønnskategorier representerer noe etisk mer høyverdig enn det å være bundet av kjønn og natur. Altså at disse tekstene egentlig reflekterer en tenkning som ligner agendaen til foreningen Fri. Jeg er nokså sikker på at Hegertun ikke vil gå med på at det er en naturlig følge, men jeg klarer ikke helt å se hvor man skal sette grensene dersom kjønn og natur relativiseres.
Bibeltekstene om homofili
Når han kommer til bibeltekstene som omtaler homofili, argumenterer han langs linjer som er relativt kjente fra de siste års norske debatt. Bibelens avvisning av homofile forbindelser må ses på som en avvisning av bestemte, umoralske homoerotiske handlinger.
Homofili som en seksuell legning og identitet var ukjent for Bibelens forfattere og dermed anser Hegertun det som urimelig at tekster som Rom 1 og NTs «lastekataloger» vektlegges så tungt som de gjør i konservatives argumentasjon. Tekstene angår dermed ikke homofile som lever i stabile og regulerte forhold. Paulus kjente ikke til det samme som vi kjenner til, iallfall på langt nær i samme grad.
I denne delen av boken er det interessant å merke seg hvordan Hegertuns fotnoter endrer seg. Andelen evangelikale og konservative teologer går ned. Det har sin helt naturlige forklaring, i og med at Hegertun her siterer dem som støtter hans syn, men det sier også mye om hvor debatten om bibeltekstene står.
Begge sider har sine forskere å støtte seg på, som har sin ekspertise på antikkens språk og kultur. Og der tror jeg debatten om bibeltekstene vil bli stående, i alle fall inntil videre.
Dette viser også at vi i teologien har behov for mer enn et utvalg bibeltekster når vi skal drøfte en sak. Vi trenger et rammeverk for vår fortolkning. I sin anmeldelse av Hegertuns bok stiller Knut Alfsvåg dette spørsmålet. For ender ikke Hegertuns prosjekt opp med å akseptere LHBT-bevegelsens virkelighetsforståelse, der kjønn og biologi forstås som sosiale konstruksjoner, i stedet for å være forankret i en skapelsesbasert virkelighetsforståelse?
Hvor høyt skal lista legges?
Et siste punkt, også hentet fra Alfsvåg, er det Hegertun taler om på side 90-91 i boken. Der gjør han rede for den «etiske profil» han ønsker å fremme. Den må ikke bestå av «høythengende moralske normer der det ikke er rom for å trå feil, men verdier som fremmer trygghet, respekt og varighet».
Dette er verdt å merke seg. For her tegner Hegertun opp en etikk som er ganske annerledes enn sjokkundervisningen Jesus gir i Bergprekenen, eller den like oppsiktsvekkende undervisningen han gir om ekteskapet i Matteus 19. For å si det med Alfsvåg: «Konsekvensene av å erstatte Jesu radikale krav med en realistisk, praktiserbar moral er store. Det gir en moralistisk forståelse av evangeliet som ikke skiller tydelig mellom krav og benådning».
Når Jesus utlegger Guds lov, setter han oss fast. Det gjelder alle mennesker, uavhengig av kjønn, seksuell legning og hvordan vi ellers har innrettet vårt (sam)liv. Dersom et etisk prosjekt har som mål å senke lista, har man slått inn på en teologisk svært lite farbar vei.
Basert på bokmelding tidligere trykket i Utsyn.
