Er du engasjert i menighetsbyggende arbeid og er opptatt av å finne Guds vei for vektlegging i arbeidet? I tilfelle mangler det ikke på aktuelle boktitler å velge mellom, spesielt ikke på engelsk. Men hvordan velge god påvirkning blant alt som skrives? De fleste som våger seg utpå kan jo vise til gode resultater, logiske prinsipper, effekt inn i samfunnslivet og så videre.
I floraen av forfattere på feltet vil jeg varmt anbefale det Os Guinness setter på agendaen. Selv om jeg kun kjenner en flik av hans forfatterskap mener jeg det er grunn til å si at dette er en mann det er verdt å lytte til blant alle stemmer vi har tilgjengelig i dag.
Hans bok Dining with the devil: The Megachurch Movement Flirts With Modernity er en liten og langt fra ny bok av Guinness. Den kom ut i 1993 og er ikke på mer enn 94 sider. Sjelden har jeg imidlertid opplevd at ordene har sparket så presist fra seg når vi snart 30 år etterpå kan se nærmere på fruktene av det han da bare så starten av.
Noen vil nok oppleve denne bokomtalen som altfor lang til en bok på under 100 sider. Jeg kunne imidlertid ikke dy meg fra å gi noen smakebiter på argumentene og en god haug med direkte sitater fra boken. Så la oss ta fatt.
Gjennomført
Det kan virke som om alt Guinness tar for seg har mål av å være grundig, tenkende og kritisk. Dette er etter hans egne begreper eneste vei til å faktisk bygge noe positivt:
Min tilnærming er å undersøke trender, stille spørsmål og se etter prinsipper så vi kan settes i stand til å se nærmere på denne vitale bevegelsen med våkne øyne og åpne ører, nettopp så selvkritisk og selvprøvende som evangeliet krever.
Det er amerikansk samtid og kirkeliv som behandles i boken, men det er aldri vanskelig å finne paralleller til vår nordiske virkelighet og kristenliv. Beskrivelsene oppleves svært presise og å påpeke og avsløre trender er noe av Guinness absolutte spesialitet. Noe som blir enda mer imponerende når man vet at boken snart er 30 år gammel!
Hvem er Os Guinness?
Os Guinness er kanskje ukjent for en del i Norge, men går for å være blant de mest betydningsfulle kristne tenkerne i vår tid internasjonalt. Han har skrevet over 30 bøker og brukes som taler i konferansesammenhenger over hele verden. Hans foreldre tjente som misjonærer i Kina da han ble født i -41. Som tiåring kom han til England hvor han fullførte sin utdannelse. Senere ledet han i en periode L’Abri senteret i Sveits før han flyttet til USA i 1984 hvor han også bor nå. Han tilhører selv en anglikansk kirke i USA og står den evangelikale bevegelsen nært. Og ja- han er i slekt med opphavet til det kjente ølmerket Guinness.
Megakirkenes påvirkning fra moderniteten
Som nevnt innledningsvis er det megakirke- og kirkeveksttenkningen som får et kritisk blikk i Dining with the Devil. Boken består av en innledning før Guinness leder an i sju kapitler som på hvert sitt vis kaster lys over hans anliggende.
Selv om det er en kritisk bok, og det legger heller ikke Guinness skjul på, opplever jeg at det virkelig er et byggende siktemål han har. Etter å ha lest norske Geir Otto Holmås` Åpent brev til mine karismatiske venner satt jeg igjen med noe av det samme; en grundig, presis og kritisk kommentar uten å være nedsettende eller raljerende, men veiledende og oppbyggelig. Jeg kommer litt tilbake til hvordan dette balanseres senere.
Utgangspunkt i mangelen på sann autoritet
I innledningen, som er den desidert lengste delen av boken, analyserer Guinness ikke bare amerikansk kristenhet, men samfunnslivet forøvrig når han påstår at:
Amerikanere ikke lengre er formet av tro, idealer og tradisjoner som tidligere.
Han går så videre:
Amerikas kulturelle autoritetskrise er større enn dette ene punktet, men i dets sentrum er det en religiøs- og samfunnsmessig troskrise som har sin forankring i påvirkningen fra moderniteten. Sammenlignet med tidligere påvirker troen kulturen i mindre grad og dagens kultur påvirker troen i større grad.
Hans behandling av moderniteten og dens påvirkning på idéer og tankebygninger er linjen i boken. Nettopp det å avsløre og plukke fra hverandre trender og analysere disse er Guinness` kjennetegn. Her mener han at moderne kirkevekst- tenkning henter altfor mye av sitt tankegods fra:
Helt kort er argumentet i denne boken at megakirke-bevegelsen flørter på en farlig måte med moderniteten. Eller sagt på en mer prosaisk måte; kirkevekst, på kirkevekstbevegelsens “nye grunn”, er ikke noe svar til modernitetens krise fordi den “nye grunnen” i seg selv er en ukritisk tilflytter til moderniteten. Dette leder ikke til noe “exodus” (utvandring) fordi moderne kirkevekst ofte bruker “Egypts egne ideologier og verktøy” for å gjøre Guds folk mer komfortable i fangenskapet.
Guinness anerkjenner med andre ord krisen i kristenheten, men peker samtidig på fallgruvene ved å bli med på "det moderne godstoget" som ganske riktig har stor slagkraft og derfor er forståelig at tys til:
Ganske riktig peker mange kirkevekst- tenkere på at kirkens problem ganske enkelt er et spørsmål om utdaterte strukturer og utdatert kommunikasjon, som enkelt lar seg forbedre. Denne naiviteten trivialiserer krisen som er mye mer massiv enn de innser. Men det er ikke overraskende at å ty til nye former for autoritet og relevans både rettferdiggjøres og fremstår som nødvendige når kirken, og dens arbeidere og forkynnelse, males ut som irrelevant av den moderne verden.
Dermed anerkjenner han behovet for løsning samtidig som han altså peker på svakhetene ved kirkevekstbevegelsen.
Fortreffeligheten og kraften fra dets verktøy og innsikt gjør etterhvert behovet for Guds autoritet unødvendig. Det er ikke lenger det samme behovet for å gjøre Gud til Gud. Faktisk er det ikke behov for Gud i det hele tatt for likevel å oppnå ekstraordinær, målbar suksess. Slik skaper moderniteten en illusjon om at Gud ikke var klar over det tyvende århundre når han sa at mennesket ikke lever av brød alene, men av hvert ord som kom fra hans munn.
Et av områdene som får gjennomgå er vår tendens til (over)tro på ledelse og organisering. Guinness er ikke mot god ledelse og innovasjon i kristent arbeid, men har mange eksempler som viser at grundig teologi og et evangelisk sentrum mange ganger kommer i baksetet.
I sum er ikke innovasjon et problem. Hvis kristne kunne bruke de beste fruktene fra ledelsesrevolusjonen sammen med en parallell reformasjon innen sannhet og teologi ville evangeliets potensial være uoverskuelig.
I stor grad går dette på det som til alle tider har vært menneskets problem; vi vil klare oss uten Gud.
Kirkevekstbevegelsen har to potensielle farer med seg. De kan summeres i “ingen Gud” og “ingen barnebarn”. I det første tilfellet kommer problemet fordi innsikt og verktøy fra moderniteten er så effektive og gode at det ikke ser ut til å være noe behov for Gud. I det andre tilfellet kommer problemet når verktøyene er så effektive og suksessrike i en generasjon, men ikke har bærekraft til tredje generasjon. Suksessen undergraver etterfølgelsen.
I forlengelsen av dette peker han på trenden i samfunnet hvor "eksperten" får stadig mer å si.
Den store troen på «forståsegpåere» leder kristne bort fra det spesielt kristne innholdet hos ekspertisen. For eksempel fører ofte det klare grepet om moderne data og informasjon til blindsoner- han eller hun gir ikke tilstrekkelig plass til åndelig dømmekraft eller visdom, ansvar og karakter som klart overgår viktigheten av informasjon i Bibelen.
Videre peker han også på utfordringene med relevans i kirkeveksttenkningen.
Den overdrevne halvsannheten om kirkers «behov for å møte behov» gir igjen utilsiktede konsekvenser. Akkurat som kirkevekstbevegelsens lidenskap for relevans blir dens vei til irrelevans, skaper dens moderne søken etter å møte «følte behov» et ekkokammer for «moteriktige behov» som drukner den ene stemmen som adresserer menneskets dypeste behov under alle andre behov.
I sitt forfatterskap kommer Guinness ofte tilbake til en type intellektuell apologetikk (blant annet i Fool`s talk) som samtidig krever et autentisk og integrert liv. I dette står kampen for sannheten tydelig og han siterer blant annet Simone Weil som sier at "For å alltid si noe relevant må du si ting som er evige." Uten sannhet er relevans meningsløs og farlig.
Selve budskapet som formidles i sammenhengene som får et kritisk blikk er selvfølgelig av stor betydning i boken og Guinnes skriver blant annet:
Når tilhørerne, og ikke budskapet, er suverene er de gode nyhetene om Jesus Kristus ikke lenger målet, men bare middelet.
Med all sin mentalitet på å møte behov er det lite i kirkevekstbevegelsen som går på tvers av verden. Messiansk markedsføring bringer moderne evangelisk kristendom farlig nært liberalismen Richard Nieburh kritiserte da han beskrev den som «en Gud uten vrede bringer mennesker uten synd inn i et rike uten fordømmelse gjennom verket til en Kristus uten kors.»
Bare kritikk?
Joda, det er en kritisk bok dette, og det legges heller ikke skjul på av forfatteren. Samtidig er det en selvransakende mann som skriver:
Moderne teologi må bære en god del av sin egen avvisning. Ingenting er faktisk mer tankevekkende enn teologiens egne nødvendige bekjennelse: Verre enn ledelse uten teologi er teologi som er en form for ledelse- av Gud. Det første fører til banaliteter, det andre til blasfemi.
I dette sitatet mener jeg vi finner mye av utfordringen til dagens nordiske konservative kristenhet. Det hjelper så lite å avvise bevegelser og sammenhenger med metoder som pekes på og avsløres av Guinness om det man heller har å tilby er slitte klisjeer og innarbeidede fraser som lett gjennomskues og ikke holder, heller ikke i eget liv. Dermed er det viktig å ta med momentene denne boken peker på samtidig som sann fornyelse og anerkjennelse av Gud som den ytterste autoritet må være bærende for et byggende kristent arbeid.
Guinness` aller siste ord i boken drar oss med inn på dette aller viktigste:
Når alt er gjort opp er det ikke å se Satan falle og medlemsskapet i kirkene gå opp, men å ha sitt navn skrevet i himmelen som gjelder. Det ville være forferdelig om det skulle blir sagt om denne generasjonen at vår kirkeplanting var strålende, men at vi mistet vår første kjærlighet. Det er bare ett virkelig spørsmål, skriver Henri Nouwen; «Spørsmålet er ikke: Hvor mange mennesker tok deg seriøst? Hvor mye kommer du til å klare? Kan du vise til resultater? Men: elsker du Jesus?
