Hva skjer når akademikere pensjonerer seg? Nyter de sitt otium, eller kommer de ut med det de virkelig hadde på hjertet? Etterlyst – viser med all tydelighet at den tidligere MF-professoren Oskar Skarsaune hadde mer på hjertet. Godt er det.
Skarshaugs akademiske karriere er omfattende, men med aller størst tyngde innenfor historien til tidlige messianske jøder og urkirken. Han evner også å skrive lettfattelig – Credo-heftet «Hansens Hemmelighet» må vel være en av kristen-Norges mest leste bøker noensinne?
Alt dette kommer godt med når Skarsaune gigantisk og emosjonelt sveiper fra Jesu bergpreken, gjennom Romerriket, Reformasjonen – for så til sist å ende opp i den norske folkekirken.
Kraften forsvant med makten
Skarsaune hevder at Kirken mistet «Bergprekenens Jesus» da Kirken fikk verdslig innflytelse og makt, første gang under keiser Konstantin (år 272-337). Frem til omlag år 300 var den kristne kirken, selv om den vokste raskt, svak, utstøtt og tidvis forfulgt. Dette snudde brått etter at Konstantin mente han fikk hjelp av de kristnes Gud i et avgjørende militært slag. Konstantin gikk all in, og den forfulgte kirke ble brått Romerrikets statsreligion. For Roms biskop må dette ha passet fint inn i den kirkelige maktkampen med Alexandria og Konstantinopel. Den katolske kirke tok gladelig til seg denne muligheten. Hvis dette høres ut som kritikk mot Den katolske kirke, er det bare å google kanossagang. For Kirken – Guds Rike på Jord – var dette imidlertid en stor ulykke.
Reformasjonen tar, også i dette spørsmålet, et friskt oppgjør med Pavekirken. Skarsaune viser hvordan Martin Luther frimodig og bibelsk argumenterte for å hente kirken ut av sitt konstantinske fangenskap. I fortsettelsen kommer det også frem, dessverre vil Skarsaune si, at Luther gjerne gjorde seg nytte av fyrstenes politiske makt når dette ble mulig.
Så hva med oss?
I Norge har den nasjonale kirke – også skrevet inn i Grunnloven – alltid og fremdeles hatt priviligerte kår, økonomisk, juridisk og sosialt. I gleden over innflytelse over skole, lover og helligdagsfred har folkekirkene glemt ham? Bokens undertittel kommer altså fullt inn i siste del.
Skarsaunes analyse er radikal og kontroversiell, men analysen er bibelsk og presis, så en ærlig leser må nesten gi ham rett. «Nesten»? Skarsaune fant seg vel til rette på en offentlig finansiert læreinstitusjon, og skriver i boken at han vil bli værende i sin folkekirke, som skal ha «glemt ham». Jeg velger derfor å tro at dette skal være en bok til oppgjør i våre egne forsamlinger.
