I anledning reformasjonsjubileet har Vårt Land Forlag fått oversatt den tyske historikeren Heinz Schillings murstein om Luther. Boken er på rundt 600 sider i tillegg til drøyt 70 sider med sluttnoter og litteratur Schilling har brukt. Så her snakker vi om et grundig arbeid.

Tabloid markedsføring

Jeg var spent da jeg begynte på boken. Den ble markedsført i høst som en bok som viser oss en fremmed Luther og «en fundamentalist på linje med jihadistene». Jeg hadde også registrert at boken har vært godt mottatt blant katolikker.

Etter å ha lest boken er konklusjonen at dette først og fremst var tabloid markedsføring. Schilling har gjort et faglig meget solid arbeid og har virkelig lagt seg i selen for å gi Luther en rettferdig behandling.

Hovedinnhold

Boken er delt i tre hoveddeler. Den første delen behandler årene fra 1483-1511, altså barndom og den første tiden i klosteret. Her bruker Schilling ganske mye plass på hva som kjennetegnet tiden Luther levde i. «Kristenheten i oppbrudd» er Schillings navn på første kapittel.

I den andre delen, som også er bokens lengste, følger vi Luther gjennom årene 1511-1525. Schilling taler om «Den lange veien til den reformatoriske teologien» og støtter dermed tanken om et gradvis gjennombrudd hos Luther. Han gjør oppmerksom på at Luther i disse årene endrer navn fra Martin Luder til Luther. Denne endringen går via det greske ordet «eleutherios», som betyr «fri». Så navnet Martin Luther velges for å kommunisere den friheten Luthers reformatoriske oppdagelse gav ham.

Fra katolsk hold har jeg registrert en viss frustrasjon over Schillings presentasjon av katolsk gjerningsfromhet i Luthers Tyskland. Dette er ikke samsvar med den katolske katekismen, sies det. Likevel tror jeg ikke denne kritikken er særlig treffende. For om det så kan være at den katolske katekismen er mer nyansert, er det likevel lite som tyder på annet enn at nettopp gjerningsfromhet hadde en framtredende plass i tysk kirkeliv på denne tiden.

Schilling skriver også meget spennende om keiser Karl og konfrontasjonen under riksdagen i Worms. Han ønsker å justere bildet av en ung og hjelpeløs keiser og heller si at både Luther og keiseren forstod godt at de levde i en brytningstid. Likevel valgte de svært forskjellig kurs.

Den tredje delen, kalt «Mellom profetisk visshet og tidvise tilbakeslag», dekker årene 1525-1546. Her presenteres konsolideringen av reformasjonen og Luthers arbeid for fornyelse av kirke og samfunn. Deretter brukes det, naturlig nok, en god del plass på riksdagen i Augsburg og kampen om veien videre. Dette var en spennende tid for reformasjonen og hele prosjektet var sårbart, med militære og politiske trusler fra flere hold. I tillegg raste indre stridigheter også, blant annet striden mot gjendøperne og mot Zwingli.

I denne delen vier Schilling også god plass til å drøfte Luthers utsagn om jødene. Han prøver på ingen måte å forsvare Luther, men vil heller ikke gå med på å gjøre Luther til (in)direkte ansvarlig for uhyrlighetene vi har sett i nyere tid. Han peker på at det hele må forstås i lys av brytningstiden – forstått nærmest i apokalyptiske kategorier – Luther følte han levde i. Derfor er det teologiske grunner som driver ham, ikke rasistiske. Her synes jeg Schilling er nyansert, samtidig som han ikke forsøker å glatte over noe.

Bokens styrker og svakheter

Bokens aller største styrke er Schillings grundige kunnskaper om Luthers samtidshistorie. Det gjør at han evner å tegne et større bilde for leseren og plassere Luther inn i dette. På den måten opplever jeg dette som en svært nyansert og lærerik bok.

Schilling er historiker og ikke teolog. Det gjør at vi ikke får noen grundig innføring eller drøfting av Luthers teologiske tenkning. Her er det mye jeg gjerne kunne tenkt meg å vite mer om og tror det er mye spennende å hente. Men samtidig er dette en biografi. Alister MacGrath skrev for noen år siden en biografi om C. S. Lewis. Da gav han i samme slengen ut en egen bok om Lewis’ intellektuelle miljø. Kanskje det kunne vært noe man kunne gjort om Luther også?

Ellers er Schilling svært opptatt av å løfte fram det han ser på som Luthers profetiske selvbevissthet. Det er i og for seg en ganske «ladet» betegnelse og jeg er nokså sikker på at det har hold i seg. Likevel synes jeg at dette hadde fortjent en litt bredere drøfting. Hadde han en slik tanke om sin egen rolle? Hvor sterk var i så fall den tanken?

Anbefaling

Jeg har ingen betenkeligheter med å anbefale denne boken. Jeg vil faktisk slutte meg til anmelderen i Jyllandsposten sine ord: «ren lystlesing fra perm til perm». Den er en tykk murstein, men er godt skrevet og godt oversatt. Både lek og lærd vil kunne ha stor glede av denne verket. Den hjelper til med å plassere Luther inn i en større ramme og jeg synes også Schilling lykkes med å justere noen av mytene om Luther – både av positiv og negativ type.

Boken kan kjøpes gjennom Vårt Land Forlag.