Lunde Forlag har gjennom mange år hatt som mål å gi sine lesere kjennskap til den forfulgte kirke. For meg har dette blitt et svært personlig engasjement. Av alle de temaer vi løfter fram på bakgrunn av vår kristne forlagsprofil, hviler bøkene om de forfulgte tyngst på samvittigheten min, og jeg har sagt til meg selv: Så lenge jeg er engasjert i denne virksomheten, skal deres røster alltid lyde!
Takket være engasjerte forfattere i inn- og utland forvalter forlaget i dag en bred portefølje av litteratur om de forfulgte. Den er presentert i flere ulike sjangere: romanform, biografier og sakprosa. I 2017 har Lunde tre nye titler om kristne som har betalt dyrt for sin tro. I 2018 følger flere.
Inntrykk fra ekte opplevelser
Det vil og skal alltid gjøre inntrykk å lese om trossøsken som setter sin tilhørighet til Jesus over alt annet. For mange innebærer dette kontant avvisning fra samfunnet, utestengelse fra nær familie − og i altfor mange tilfeller også fysisk mishandling, fengsling og tortur. De troende vi møter i litteraturen er ikke superhelter. De har vært og er alminnelige personer plassert i ualminnelig vanskelige omstendigheter. Som Dmitri.
Dmitris historie
Jeg glemmer aldri Dimitris historie. Dimitri vokste opp i en kristen familie i vårt naboland Russland. Sovjetkommunismen hadde som kjent ikke rom for kristen tro. Det tok den ikke mange tiår å ødelegge de fleste av Russlands kirker og bedehus og forvise menighetenes hyrder.
Dmitri innså at skulle troen føres videre, måtte han selv rydde et rom og fylle det. Han begynte å undervise familien sin. Snart var det ikke bare for familien Dmitri forkynte Guds ord, hele landsbyen strømmet til huset hans for å høre. Ryktet om Dmitris aktivitet nådde myndighetene, og før det var gått lang tid ble han revet bort fra familie og hjem og plassert i et avsides fengsel. Der skulle han være i 17 lange år.
I alle de sytten årene i fengsel sto han hver morgen opp ved daggry og stilte seg giv akt ved sengen. Så vendte han seg mot øst, løftet hendene i lovprisning til Gud og sang en lovsang til Jesus. De andre fangenes reaksjon var som forventet. Dmitri mintes latteren, banningen, ropene. De andre fangene hamret med metallkopper mot jernstengene i vill protest. De kastet mat og noen ganger avføring for å prøve å få ham til å være stille og slokke det eneste sanne lyset som skinte på dette mørke stedet hver morgen ved daggry.
Papirbiter med Bibelvers og sanger
Hver gang han fant en papirbit i fengselet gjemte han den og tok den med tilbake på cella. Der fant han en blyantstubb eller en liten kullbit han hadde klart å spare på, og på lappen skrev han alle bibelversene og bibelfortellingene og sangene han husket, med så liten skrift han kunne.
Når det ikke var plass til mer, gikk han bort til hjørnet av den lille cella der det sto en betongsøyle det alltid dryppet vann fra – bortsett fra om vinteren når fuktigheten ble til et glatt islag. Så tok Dmitri papirbiten, strakte seg så lang han var og festet den til den fuktige søylen som et lovprisningsoffer til Gud.
Dette holdt på i år etter år. Vaktene plaget ham og hevdet ondskapsfullt: «Vi har revet huset ditt. Familien din er borte.» Hvor mye kan et mennesker tåle? Dmitri nådde en grense. Han sa seg villig til å skrive under på en tilståelse, og ble lovet frifinnelse. Alt som skulle til, var en liten bekreftelse på at han ikke trodde på Jesus.
Guds inngripen
Hadde Gud forlatt Dmitri? Natten før tilståelsen skal undertegnes, griper Den hellige ånd konkret inn. Han minner Dmitris familie om det mørke av fortvilelse som har omsluttet ham, de kneler i bønn, og lyden av stemmene deres klinger like inn i Dmitris hjerte tusenvis av kilometer unna. Når vaktene henter ham neste morgen, møter han dem med ny besluttsomhet: «Jeg undertegner aldri.»
Så fortsetter det monotone fengselslivet, men ikke uten Guds omsorg. En dag finner Dmitri et helt papirark. Han fyller det med bibelvers, fester det på den våte betongsøylen og blir stående og lese. Straffen lar ikke vente på seg. Med trusler om henrettelse slepes han ut av cella og nedover midtgangen i fengselet. Så skjer det noe helt uventet: «Før de var kommet til døren ut mot fangegården – før de tok steget ut på henrettelsesplassen – stilte femten hundre hardbarkede kriminelle i giv akt ved siden av sengene sine. De vendte seg mot øst og begynte å synge. Dmitri fortalte at det hørtes ut som det største koret i menneskenes historie.
Femten hundre kriminelle løftet hendene i været og begynte å synge lovsangen de hadde hørt Dmitri synge til Jesus hver eneste morgen i flerfoldige år. Fangevokterne slapp taket i armene hans og så skrekkslagent på ham. En av dem forlangte å vite følgende: ‘Hvem er du?’ Dmitri rettet ryggen og stilte seg opp, høy og stolt, og svarte: ‘Jeg er barn av den levende Gud, og Jesus er hans navn!’ Vaktene satte ham tilbake på cella. Litt senere ble han løslatt og vendte tilbake til familien sin.
Guds galskap av Nik Ripken
Historien om Dmitri er fortalt av Nik Ripken i boken Guds galskap. En sann historie om å finne lys i mørket (Lunde Forlag 2013). Fremdeles befinner det seg Dmitri-er i fengsler rundt om i verden. Vi skylder å lytte til historiene deres og samle oss, som Dmitris familie, om dem i bønn. Skylder? Ja, for den bibelske formaningen er umulig å vri seg unna:
Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp. Hebr 13:3
Guds galskap kan for eksempel kjøpes her.
