Det å bli far har for min del vært en av de mest omveltende erfaringene til nå i livet. Helt fra vi ble klar over at vi hadde blitt foreldre og ventet på at datteren vår skulle bli født har det vært en ny tilværelse. Og i de månedene som har gått etter fødselen så er det tydelig for både Camilla og meg at vi bare må innstille oss på at hverdagen aldri blir den samme igjen. Vi har blitt foreldre. Gud har gitt oss et nytt kall i livet: foreldrekallet.
I sin store katekisme skriver Martin Luther om dette foreldrekallet:
For Gud har opphøyet foreldrestanden over alle andre, ja han har satt den i sitt eget sted på jorden.
Denne formuleringen har en enorm tyngde. Luther poengterer med dette at foreldrestanden er satt i Guds sted i møte med barnets liv. Camilla og jeg er Guds fremste representanter i dette nyfødte mennesket sitt liv. Realiteten er jo den at det er først og fremst gjennom oss foreldre at barnet lærer Gud å kjenne i barndomsårene. Det er utrolig hvilken stor oppgave Gud tiltror oss når han lar oss bli foreldre!
For min egen del har dette kallet med å være Guds representant i vår datters liv ført til at jeg denne sommeren og høsten har brukt en del tid på å studere hvordan Bibelen beskriver Gud som far for oss mennesker. Gjennom å omtale Gud som far synliggjør Bibelen forholdet mellom mennesker og vår himmelske far. Likevel kan det være en tendens til at vi bare kaster disse formuleringene rundt uten at vi tenker over hva det betyr at Gud er vår far.
I det følgende har jeg seks punkt som understreker for oss ulike sider ved at Gud er far. Mye mer kunne ha vært sagt om dette temaet, men dette er i alle fall noen viktige holdepunkt. Ønsker du å høre mer om dette temaet kan du lytte til podcasten min «Ord til liv», hvor jeg går mer i dybden på hvert av disse punktene.
1 Vanligvis er det ikke alle mennesker, men de menneskene Gud har gjort til sine barn, som kan påkalle Gud som far.
Når vi leser gjennom Bibelen, kan vi se at det er noen få tekster som kan forstås i retning av at ethvert menneske har Gud som far. Spesielt Apg 17:28-29, hvor Paulus refererer til alle mennesker som Guds slekt, er aktuell i denne sammenhengen. Gud er jo livets opphav. Han skaper alt liv, og holder det oppe ved sin allmakt. Forstått på denne måten kan alle mennesker hevde Gud som sin far i det at det er han som er alle menneskers opphav, enten vi liker det eller ikke.
Men, i Bibelen blir vanligvis ikke Gud som far forstått på en slik generell måte. Det blir derimot brukt om Guds utvalgte folk som er hans arvinger. Det er det folket som ved tro på Jesus Kristus har tilgang til sin himmelske far (Ef 2:18). Å ha Gud som far er dermed ikke naturlig for oss mennesker. Fra naturen er vi tvert imot vredens barn (Ef 2:3).
Derimot er det slik at vi blir og forblir Guds barn ved troen på Jesus. Det er gjennom at vi blir knyttet til Sønnen, at også vi får bli Guds sønner og døtre.
2 Gud er den gode far
Jordiske fedre kan være varierende. Men det er ingen jordisk far som kan måle seg mot den gode himmelske far. I Bergprekenen understreker Jesus hvordan jordiske foreldre i utgangspunktet ønsker å gjøre godt mot sine barn, selv om vi jordiske foreldre er onde (Matt 5:7-10).
Det er imidlertid et motsetningsforhold mellom Gud og vi som er jordiske foreldre. Når vi gjør det gode handler vi mot vår natur. Når Gud gjør det gode mot sine barn, så er det fordi han er fullkomment god.
Det kan være fristende å tenke at Gud er hard, kjølig og kanskje til og med ond når han ikke svarer oss slik vi ønsker. Men Bibelens åpenbaring av at Gud er fullkomment god er et avgjørende holdepunkt for et Guds barn, under alle livets faser.
3 Far ser
I Bergprekenen understreker Jesus også hvordan vår himmelske far er han som vi ikke kan lure eller trenger å imponere. I kapittel 6 blir hykleriets ytre fromhetsgjerninger fremstilt som et motstykke til hvordan et Guds barn kan få leve sitt liv. Gud er han som ser i det skjulte, og da det er hans blikk som til syvende og sist er det avgjørende. Gjerninger skal ikke gjøres for å imponere folkemengden. Det viktige er hva som skjer i det nære og fortrolige samfunnet med Far.
At Far ser kan oppleves som en trussel, spesielt om vi kjenner på at vi har noe å skjule. Men i vel så stor grad er dette egentlig frigjørende og betryggende. For om han ser alt, og han er god (noe han jo er), kan vi ikke annet enn å komme til ham med alt. Om han så alt og var en som var ute etter å ta oss, da var det jo grunn til å bli mørkeredd av en slik allvitende far. Men når det er han som vil oss alt godt, da er dette noe å være takknemlig for.
4 Far er vårt forbilde
Vi mennesker kan ha mange forbilder. Og om et barn har hatt et godt forhold til sine foreldre er det ikke unaturlig at foreldrene i barndomsårene ubevisst er barnets forbilder. For et Guds barn understreker Jesus at forbildet for hvordan vi skal innrette våre liv er vår himmelske far (Matt 5:43-48). Hans karakter og vilje skal også vi få gjenspeile i vår karakter og våre gjerninger.
5 Far oppdrar
En side ved Bibelens farskap som kan bli oversett er at det å ha Gud som far medfører å være under hans oppdragelse. Dette kan vi blant annet lese om i Hebreerbrevet kapittel 12. Det å være under fars oppdragelse er ikke alltid lett og kan oppleves som tøft. Men i sin veiledning rundt dette understreker Hebreerbrevet at når Far oppdrar, så er det av sin kjærlighet og med vår hellighet som siktemål.
6 Far skal ha ære
Fra de ti bud vet vi at vi skal ære far og mor. Men dette med ære er også en del av Bibelens beskrivelse av hvordan Guds barn skal tilnærme seg sin himmelske far (se.f.eks Mal 1 eller Heb 12). Guds barn og Gud Fader står ikke på lik linje. Gud er Gud og vi er ved troen på Jesus hans barn.
Det er en sunn gudsfrykt som skal få kjennetegne et Guds barn. Dette er ikke en slavefrykt, men en gudsfrykt som springer ut av at Gud har tilgitt oss. Det er en takknemlighetens gudsfrykt, som erkjenner Guds makt, storhet og hellighet, og samtidig hans rike nåde som han helt ufortjent gir oss del i ved troen på Jesus Kristus.
