Alt er mulig for den som tror

Ca leselengde:
17 min

Tekst: Sigurd Grindheim

Publisert:


La det skje med dere etter deres tro! Matt 9:29

Din tro har frelst deg. Mark 5:34

I evangeliene ser vi at det er en tett forbindelse mellom tro og helbredelse. For en lidende kristen er det nærliggende å spørre: kunne jeg blitt fri fra dette hvis jeg bare hadde nok tro? Med andre ord: er mine problemer et resultat av manglende fromhet?

Det rette svaret på dette spørsmålet er avhengig av at vi ser helbredelses-fortellingene i Det nye testamente i sin rette sammenheng. Det er ikke slik at målet for troen er å oppnå helbredelse, men helbredelsen finner sitt mål der det skapes tro.

Lidelse og manglende helbredelse er ikke tegn på ugudelighet, men kraften til å helbrede er et tegn som viser Jesu Kristi sanne natur: han er Guds Sønn. Troen kommer ikke først og fremst i betraktning som et middel til helbredelse, men helbredelsesundrene blir ofte sett på som et middel til å skape og nære tro på Jesus Kristus. Det er bare Johannesevangeliet som uttrykkelig sier at dette er hensikten med underfortellingene (20:31), men et nøye studium av sammenhengen i de andre evangeliene viser den samme tendensen hos dem.

1 Helbredelse og fromhetsverdi

Hvis det er en sammenheng mellom tro og helbredelse, er det nærliggende å se en tilsvarende sammenheng mellom synd og lidelse. Det er vel kjent at Det nye testamente utgjør et korrektiv til enkelte tanker som var vanlige i det første århundre når det gjelder synd og sykdom. Selv om det noen ganger er forutsatt at synd er årsaken til sykdom og lidelse (Joh 5:14; 1. Kor 11:30), er det også klart at det ikke er noen automatisk sammenheng.

Hvis en person har en eller annen form for lidelse, er det galt å konkludere med at dette må skyldes en spesielt alvorlig synd (Joh 9:30). Selv om sammenhengen mellom synd og lidelse ikke blir utelukket, avviser Det nye testamente at en spesiell lidelse kan fortelle oss noe om en persons etiske eller kristelige standard eller verdi.

På den andre siden blir heller ikke helbredelse sett på som et tegn på rosverdig tro. Ved første øyekast ser det imidlertid ut for at sammenhengen mellom tro og helbredelse er tett. Det kan virke som at selv om kraften til å helbrede kommer fra Gud, er det troen som utløser selve helbredelsesunderet. Men ved nærmere iakttagelse blir det imidlertid klart at sammenhengen ikke er så enkel. I flere tilfeller får vi ikke vite noe som helst om troen til den som blir helbredet; vi vet ikke en gang om de hadde tro i det hele tatt (Matt 12:9-14; Mark 1:29-34; Joh 5:5-13).

Dette minner oss om det åpenbare faktum at hensikten med underfortellingene er ikke å fortelle oss noe om troen til dem som henvender seg til Jesus, men å fortelle oss noe om Jesu makt. Undrene er et tegn på at Guds rike har kommmet (Matt 12:28) og at Jesus er Messias. Dette er hva Johannes Døperen får vite når han spør om hvem Jesus er (Matt 11:2-5). I sitt svar til Døperen uttaler Jesus en saligprisning over den som ikke tar anstøt av ham (11:6).

Spørsmålet er ikke om man får oppleve et under, men hva man tror om Jesus Kristus. For Johannes Døperen som sitter innesperret i fengsel, er en del av poenget at han er salig hvis han tar imot budskapet om Jesus, selv om han ikke får oppleve å bli satt fri fra fengslet.

Sannsynligvis fordi han vil understreke Jesu identitet i forbindelse med undrene, har Matteus oftere enn de andre evangeliene tatt med tiltalen “Davids sønn” (sammenlign Matt 15:22 og Mark 7:26, og jf. Matt 9:27; 20:30). Med denne tittelen understreker Matteus at Jesus er Messias, den lovede frelseren som skulle komme i Davids ætt. Ved å koble denne tittelen sammen med underfortellingene fremhever Matteus at undrene viser oss hvem Jesus er.

Hensikten med underfortellingene er ikke å si noe om dem som blir helbredet og deres kvaliteter. Hensikten er tvert imot å si noe om kvalitetene til ham som helbreder. Han er den som oppfyller Skriften. Han er Messias. I Matteus 8:16-17 blir det uttrykkelig sagt at hensikten med helbredelsene er å oppfylle Jesajas profeti.

Ikke bare en type som blir helbredet

Hvis vi på den andre siden ser nærmere på dem som ber om helbredelse og får sin bønn oppfylt, ser vi at de spenner over hele spekteret av fromhetstyper. I Matteusevangeliet møter vi to personer som blir fremhevet fordi de har “stor tro”. Det er den romerske offiseren som bad for sin syke sønn (8:5-13) og den sytrisk-fønikiske kvinnen som bad for sin datter (15:21-28).

Begge to utmerker seg ved sin klare erkjennelse av egen uverdighet og sin urokkelige tillit til kraften i Jesu ord. Matteus’ to tros-forbilder er begge hedninger, et tydelig tegn på at Jesu gjerning gjelder hele verden, ikke bare Israel. Begge er også forbedere på vegne av andre som trengte et under. Som vi senere skal se, når Jesus i evangeliene kritiserer manglende tro i forbindelse med et under, er det aldri den lidende, men alltid forbederen som får refs.

Men det er slett ikke regelen at Jesus roser dem som ber om et under og får oppleve det. Ved mange anledninger er det høyst uklart hva slags tro de har. De legger for dagen en viss grad av tro, men til syvende og sist blir de ikke rost for sin tro, selv om de får det underet de ber om. Det sier seg selv at et under alltid foutsetter en viss form for tro, for de som ber om et under viser dermed at de tror at Jesus er eller kan være både i stand til og villig til å gi dem det de ber om. Det er denne typen tro det oftest siktes til når ordet “tro” forekommer i evangeliene. Vanligvis betyr det ikke nødvendigvis å stå i et rett forhold til Gud.

Noen ganger ser vi tydelig at det er noe å utsette på troen til dem som kommer til Jesus, for de kommer ikke inn i et rett forhold til deres velgjører, Jesus, Guds Sønn. I enkelte tilfeller blir den helbredede fremstilt i et direkte dårlig lys. Et godt eksempel er den spedalske som blir helbredet i Mark 1:40-45. Den spedalske avlegger en frimodig bekjennelse av sin tro på Jesu evne til å lege (v. 40), og han får det han ber om (vv. 41-42). Ikke desto mindre viser den spedalske en flagrant mangel på lydighet når Jesus ber ham om ikke å fortelle noen om underet som hadde skjedd (vv. 43-45).

Også i beretningen om de to blinde i Matt 9:27-31 ser vi en form for tro som ikke er et eksempel til etterfølgelse. De to blinde utfordres til å gi uttrykk for sin tro, noe de gjør, og de får sitt bønnesvar. Men på samme måten som den spedalske i Mark 1:40-45 gjør de seg skyldige i grovt på Jesu bud om å holde dette for seg selv.

2 Helbredelse som en hjelp til tro

Hva som blir resultatet av helbredelsen er mer vesentlig en helbredelsen i seg selv. Det ser vi tydelig i beretningen om de spedalske i Luk 17:11-19. Ni av de ti spedalske som kom til Jesus og bad om å bli helbredet, utmerker seg som det negative motstykke til den ene samaritaneren som kom tilbake etter at han hadde fått oppleve å bli frisk.

Kontrasten mellom de ni og den ene utgjør en underforstått kritikk av de nis utakknemlighet. Det er nok av betydning at det bare er samaritaneren som får høre at han var frelst. Samaritaneren får ros, ikke fordi han hadde tro til å bli helbredet, men fordi han kom tilbake for å takke og gi ære til Gud. Vi kan ikke si med sikkerhet hva dette sier om hva han forstod av Jesu guddommelige natur, men uansett ser vi at hans erfaring gav ham et dypere forhold til Jesus. Han dvelte ikke ved helbredelsen i seg selv, men denne opplevelsen førte til at han rettet sin takknemlighet til Jesus som hadde helbredet ham. Han erkjente at det han mottok fra Jesus, mottok han til syvende og sist fra Gud.

Jesu avsluttende ord, “din tro har frelst deg”, er en setning som blir gjentatt ofte i helbredelsesfortellingene til Lukas. Ofte henviser dette til fysisk helbredelse, ettersom Jesus uttaler disse ordene i forbindelse med helbredelsen. Det greske ordet “såzå” kan betegne både fysisk helbredelse og frelse i mer omfattende betydning.

I Luk 17:19 har samaritaneren allerede blitt helbredet, på samme måte som de ni andre som ikke fikk høre disse ordene. “Frelst” må derfor forstås i den mer omfattende betydningen her. Setningen “din tro har frelst deg” forekommer oftere i Lukas enn i de andre evangeliene, og det er tydeligvis en av de elementene han ønsker å fremheve i sitt evangelium. Lukas ønsket kanskje å antyde at helbredelsen var ment å føre til en mer omfattende tilegnelse av de gavene som Jesus gir. En slik tilegnelse kan bare finne sted hvis helbredelsen fører til en dypere forståelse for hvem Jesus er, at han er Guds Sønn, som bringer full frelse fra Gud.

Som eksemplet med de spedalske viser, kan et under være en mulighet for at en begynnende, under-fokusert tro kan vokse og utvikle seg til en Jesus-fokusert tro. Det hender imidlertid ofte at de som søker et under går glipp av denne muligheten. Ofte ser vi at de som er vitne til et helbredelsesunder unnlater å trekke den rette forbindelsen mellom Jesu kraft til å helbrede og hvem Jesus er.

I Markus-evangeliet ser vi fire forskjellige typer feilaktige reaksjoner på undrene: fiendtlighet, uforstand, søken etter tegn og forskrekkelse. Undrene har også en dobbel funksjon i Markus’ evangelium. Akkurat som lignelsene tjener to formål, å skape både tro og forherdelse, så også undrene, avhengig av hvordan de blir tatt imot.

Hvorfor Jesus venter

Når de mange underfortellingene i Markus-evangeliet leses som et kall til å la troen vokse og modnes, får vi lys over de tilfellene der Jesus venter med å svare på en bønn om helbredelse. Han venter fordi han ønsker at de søkende skal endre fokus fra underet til Jesus selv.

I Mark 5:1-20 blir helbredelsen av den blødende kvinnen plassert midt inne i beretningen om Jairus’ datter. Kontrasten mellom de to er slående. På den ene siden ser vi den vel ansette synagogeforstanderen Jairus. På den andre siden, den navnløse bløderen. Jairus, en mann med høy status og stor innflytelse, nærmer seg Jesus ansikt til ansikt og inviterer ham til sitt hjem. Den navnløse kvinnen, som konstant var rituelt uren pga sin lidelse, nærmet seg Jesus ubemerket bakfra.

Slik Markus beskriver det, er det en sammenheng mellom de to personene i deres ulykke. Blødningene har vart i 12 år, som også var alderen på Jairus’ datter. Til slutt blir imidlertid den navnløse kvinnen rost for sin tro, og hun fungerer som motstykke til Jairus når han blir kalt til tro. Jairus selv får ingen tilsvarende ros. Det er faktisk ingenting som blir sagt om Jairus’ tro. Underfortellingen får dermed en åpen slutt. Undrene fungerer som et kall til Jairus (og til leseren) om å innse hvem Jesus er og til å etterfølge den navnløse kvinnen i hennes tro.

3 Tro som en betingelse for helbredelse?

Det ser imidlertid ut for at Markusevangliet flere ganger viser at det er tro som fører til undre og at troen til og med kan være en betingelse for mirakuløs, guddommelig inngripen. I beretnngen om den besatte gutten (Mark 9:14-29) later det til at troen er en forutsetning for helbredelse. Men det viser seg at faren blir hjulpet til tross for at han bekjenner en vaklende tro.

Beretningen blir et nytt vitnesbyrd om hvor hjelp er å finne, om Jesu vilje og evne til å hjelpe og om hvor nytteløst det er å søke hjelp andre steder. Først ser vi at disiplene var ute av stand til å drive ut den onde ånden. Det kan skyldes både deres egen og farens forståelse av deres evne som et resultat av deres egen makt.

Dette kommer fram både gjennom farens reaksjon og Jesu svar. Faren forklarer skuffelsen som et uttrykk for manglende makt, og Jesus innskjerper at det ikke er noen teknikk som utfører et under som dette, men henleder oppmerksomheten mot bønn istedet.

Da faren endelig kom til Jesus, fikk han ikke umiddelbart helbredelsen innvilget. Istedet blir vi vitne til en samtale om tro. Faren får utdypet sin forståelse av hvem Jesus er og av hva tro er, slik at hans egen tro kan bli korrigert. Farens opprinnelige forespørsel åpner opp for en viss tvil (muligens forårsaket av disiplenes fiasko) om Jesus virkelig er i stand til å helbrede (v. 22). Jesu svar er paradoksalt: han avviser at han mangler evnen, forusatt at det finnes tro (v. 23).

For den tvilende faren må dette fortone seg som et håpløst krav: du skal få se at din tvil er ubegrunnet, men først må du bli kvitt din tvil! Jesu ord har som funksjon å få faren til å rope ut sin hjelpeløshet og vende seg til Jesus: “jeg tror, hjelp min vantro!” (v. 24).

Nå tiltaler han ikke lenger Jesus som en blant mange åndeutdrivere. Nå er han avhengig av ham og roper ut av fortvilelse. Samtalen har ikke resultert i en bekreftelse av styrken i farens tro. Tvert imot, samtalen topper seg i et uttrykk for svakhet. Det var imidlertid denne svakheten som fikk faren til å rette sin tro mot Jesus, i sann avhengighet av ham. Helbredelsen står dermed som et vitnesbyrd om Jesu allmakt selv i møte med vaklende tro.

Et annet eksempel som ofte blir brukt for å vise at tro er en forutsetning for helbredelse finner vi i Mark 6:5-6. Der får vi vite at Jesus ikke kunne gjøre noen mektige gjerninger i Nasaret og at han undret seg over deres vantro. Det er imdlertid flere ting der er nødvendig å legge merke til.

Bemerkningen kan ikke tolkes som et absolutt uttrykk for begrenset evne til å helbrede, for det vil være en direkte motsigelse av hva Jesus sier ved mer enn en anledning i Markusevangeliet (9:23; 11:23-25). Ordene betyr snarere at det ikke var i samsvar med Jesu hensikt å gjøre noen undre der. Likevel gjorde han noen få undre og helbredet noen syke.

Hvis poenget simplethen var at det bare var de som hadde tro som kunne bli helbredet, kunne Markus ha sagt det. Det bildet som tegnes her, er imidlertid av en by der Jesus ikke blir tatt imot i tro, og som en konsekvens av det unnlater Jesus å gjøre oppsiktsvekkende undre der. Det blir ikke sagt at det var de som kom og bad om helbredelse som ikke hadde tro. Vi får ikke høre at de ikke hadde nok tro til å bli helbredet. Istedet er det byen Nasaret som helhet som blir refset. Det ser ut for at det er en kollektiv skyld som henger sammen med innbyggernes forherdelse (jf. Matt 11:21; Luk 10:13.)

Vantroen bestod ikke i manglende tro på at Jesus hadde makt til å utføre undre (som er hva tro vanligvis viser til i Markus’ evangelium). Folket registrerte de mektige gjerningene Jesus gjorde og de var forundret (6:2). Deres vantro bestod i at de ikke ville innse at denne undergjørende makten var Guds makt og at dette betydde at Jesus var Guds Sønn (6:4).

I dette åndelige klimaet ville det være i strid med Jesu hensikt å utføre undre. Han kom ikke for å vise seg fram og inspirere til “undergjørende tro”, men for å skape tro på Jesus som Guds Sønn (1:1, 15; 15:39). Det var ikke mangel på tro som forutsetning for undre som uroet Jesus, men mangel på sakssvarende tro som reaksjon på undrene. Denne tolkningen blir bekreftet når vi sammenligner med episoden da Jesus stillet stormen. Der får vi vite at Jesu overnaturlige hjelp ikke nødvendigvis er avhengig av tro. Displene trodde ikke og de ble refset for sin vantro, men det forhindret ikke Jesus fra å hjelpe dem (4:35-41; 6:45-52).

Mark 11:22-25 inneholder Jesu kraftigste bekreftelse av bønnens makt:

Alt det dere ber om når dere ber, tro at dere får det, og det skal bli gitt dere. Mark 11:22-25

Men poenget er ikke at de som ber kan gjøre hva de vil, så lenge troen deres er sterk nok. Poenget er at bønnens makt, når den rettes mot den allmektige Far, er ubegrenset. Denne makten forblir imidlertid underordnet Guds vilje,  noe vi lærer av Jesu eksempelbønn i Getsemane (og faktisk den eneste eksempelbønnen i Markusevangeliet).

I møte med lidelse og død ber Jesus oppriktig og innstendig om befrielse, men underordner ydmykt sin bønn under Guds vilje (14:36). Med denne bønnen står Jesus som et forbilde på den holdningen han krevde av sine disipler: å ta opp sitt kors (8:34).

Selv om den allmektige Far har makt til å ta bort lidelsen, er han åpen for at Farens vilje kan innebære lidelse. Lidelsen får imidlertid ikke det siste ordet. Jesus lover at de som mister sitt liv for hans skyld og for evangeliets skyld skal frelse det (8:35).

Selv om paradokset ved Guds barns lidelse forblir uforståelig, får vi et nytt perspektiv i lys av korset. Som frelseren ble fullendt gjennom lidelse og Guds lam var seierrikt da det ble slaktet, slik er også Guds barn sterke når de er svake og seierrike når de lider nederlag.

4 Konklusjon

Det er ubegrunnet å se tro som en betingelse for helbredelse og å se helbredelse som et resultat av en spesielt rosverdig tro. Forholdet mellom tro og helbredelse varierer betraktelig i de forskjellige evangelieberetningene, men disse beretingene har viktige felleselementer: Jesu undre har bestandig til hensikt å henlede oppmerksomheten på hvem han er, ikke på den lidendes tro. Troen er ikke et mål i seg selv, men troens mål er Kristus.

For den lidende kristne er det frigjørende å bli forsikret om at helbredelse aldri er en belønning for glimrende tro. Helbredelsesundrene forherliger Jesus, ikke den troende. Noen ganger venter Jesus med å utføre helbredelsen slik at den bedendes tro kan vokse og utvikle seg. Denne utviklingen må ikke forstås som at troen blir sterkere, men snarere som at den får klarere fokus, inntil troen er rettet mot Jesus alene, og mot Jesus som Guds Sønn.

Siden hensikten med helbredelsesfortellingene er å forherlige Jesus fremfor å si noe om den lidende, har evangeliene lite eller ingenting å si om dem som ikke opplever helbredelse. Det forblir Guds privilegium å vite hvorfor noen blir helbredet og andre ikke.

Det vi kan slutte oss til fra evangeliene er at helbredelse eller manglende helbredelse ikke sier noen ting om en persons tro eller mangel på tro. Noen ganger tillater Gud at hans navn blir forherliget gjennom helbredelse og noen ganger tillater han sine disipler å forherlige ham gjennom sin lidelse.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
17 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Skrifthenvisning

  Markus evangelium  5: 34

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Sigurd Grindheim.
  Sigurd Grindheim er professor II i Det nye testamente ved Fjellhaug internasjonale høgskole, og underviser også ved teologiske institusjoner i Etiopia og USA. Han bor i Chicago sammen med sin kone, Melissa, og to bortskjemte katter.
  Flere ressurser av Sigurd Grindheim
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.