I utgangspunktet er det ingenting spesielt med at mange i dag sliter med tvil. Utallige bibeltekster viser at mennesker alltid har kjempet med Gud. Selv om tvil langt fra er et nytt fenomen, tar den likevel farge av den tiden vi befinner oss i. Faren ved å skissere samfunnstendenser er at de naturligvis alltid både kan motsies og nyanseres. To nyere bøker setter likevel ord på noe jeg finner treffende. Også hos meg selv. Den første er boken Utilstrækkelig av høyskolelærer Christian Hjortkær, den andre Oplevelsessamfundet, skrevet av den masseproduserende Svend Brinkmann.
Utilstrekkelig i et påbudssamfunn
Hjortkjærs tese er at vårt samfunn har gått fra å være et "forbudssamfunn" til et "påbudssamfunn." Tidligere sa far at i dag skal vi besøke bestefar og dermed basta! Forbud. Ordrer. I dag er tendensen at far spør om du har lyst til å besøke bestefar. Underforstått: bestefar vil bli så glad hvis du kommer på besøk. Nå skal jeg ikke bare besøke bestefar, jeg skal også ha lyst til det.
Vi påbys ikke lenger å følge ytre normer og andres bestemmelser, men å lytte til vår indre trang og lyst. Poenget er at kravene ikke blir mindre av den grunn; men i stedet for å komme utenfra og derfor være lettere å gjøre opprør imot, kommer de nå innenfra og skaper et mentalt belastende press. Det er ikke noe eller noen å gjøre opprør imot, for det kommer fra meg selv!
I noen år var jeg med i arbeidsutvalget for Luthersk Missions Unge på landsplan. I forbindelse med en rekke diskusjoner på en felles lederkonferanse var det en av de eldre, som i beste mening sa at "vi unge må også huske at det er ok å gjøre opprør." Som en av de unge, husker jeg, at jeg i de påfølgende årene ofte spurte meg selv: hva i all verden var det vi skulle gjøre opprør imot?
Selvfølgelig finnes det unntak fra denne beskrivelsen, men tendensen er gjenkjennbar, og preger også kristne. Da jeg for et par år siden deltok i et utvalgsarbeid som skulle undersøke muligheten for å få flere unge prester, intervjuet jeg en rekke unge. Flere av dem ga uttrykk for at de ofte var redde for å prestere dårlig eller si noe feil. Men interessant nok var det ikke fordi de fryktet omgivelsenes reaksjon; de ga tvert imot uttrykk for at de opplevde en ganske stor tabbekvote i Luthersk Mission. Derimot kunne deres egen tvil og det indre presset være alvorlig og drepende for frimodigheten.
Følelsesmessig utmattet i et opplevelsessamfunn
En annen tendens er det, Brinkmann kaller for oplevelsessamfunnet. I Deadline på DR2 illustrerte han det med at Mette Frederiksen kalte det siste folketingsvalget for et tryghetsvalg, noe som er ironisk all den tid kriminaliteten sjelden har vært lavere i vårt samfunn. Ikke desto mindre er opplevelsen av økt utrygghet til stede. Og det er opplevelsen som betyr noe. Uansett om det dreier seg om barnehagen, videregående skole eller på det øverste politiske nivå tar vi følelser dypt alvorlig. Og ofte gir vi dem vetorett.
Som nevnt finnes det flere nyanser som kan legges til ovenstående samfunnsskisse. Ikke desto mindre gir de to tendensene en ekstra dimensjon til tvilens anatomi. Jeg vil fremheve tre eksempler: syndserkjennelse, frelsesvisshet og etterfølgelse av Kristus.
Syndserkjennelse og frelsesvisshet
De to første eksemplene - syndserkjennelse og frelsesvisshet - utfordres betydelig av det opplevelsessamfunnet vi befinner oss i. Jeg møter jevnlig folk som uttrykker at de ikke kan romme syndserkjennelse og frelsesvisshet samtidig. Når jeg graver litt mer i det, mener de som regel at de følelsesmessig ikke kan romme både dyp syndserkjennelse og glede samtidig. Som én sa til meg: "Når predikanten på talerstolen advarer mot frafall, hvordan skal jeg da samtidig kunne hvile i troen på Jesus? Hvis jeg skal ta det alvorlig, er jeg vel nødt til å gå rundt og være redd hele tiden?" Vedkommende oppfattet advarsler om frafall som en tilskyndelse til at en kristen bør føle frykt konstant.
Her er det mye visdom og åndelig hjelp å hente i den lutherske tradisjonen. Det er imidlertid også et allmennmenneskelig poeng, som jeg tror vi bør snakke om og øve oss på: nemlig å romme ambivalens. Å utvikle evnen til å romme motstridende og motsatte følelser er en del av å modne som menneske, men kan for noen også bli en åndelig hjelp! Og i en tid hvor følelsene hersker som det primære erkjennelsesapparatet, er en ytterligere påminnelse at vi ikke alltid skal "føle" etter! Akkurat som man kan trene evnen til å bli oppmerksom på sine følelser - ved for eksempel å la følelsene få plass i en sorgprosess - slik kan man også trene det motsatte. For mange er ikke problemet nevrotisk undertrykkelse, men at de rett og slett aldri har trent opp hvordan man parkerer sine følelser og i stedet lytter til fornuft og vilje.
Den tvilendes teologi
Samtidig tror jeg at vi har et stort behov for å gjenoppdage essensen av det Lina Sandell synger om, og Luther og Rosenius uttrykker i sine skrifter. Man kan med rette kalle den lutherske teologien for "den tvilendes teologi". En av de viktigste lutherske innsiktene er at vi blir frelst ved tro - ikke ved syndserkjennelse! Lovens formål er helt riktig å skape syndserkjennelse, men angeren er i åndelig forstand passiv. Det er ikke noe jeg skal prestere overfor Gud. Syndserkjennelse er ikke det samme som å drukne seg selv i skam, men først og fremst å gi Gud rett i hans dom over meg. Anger er derfor ikke nødvendigvis en sterk følelse, men først og fremst en erkjennelse. Gud skaper den i meg gjennom loven - og den kan så i varierende grad tenkes i hodet, føles i følelsene og stritte i viljen.
I stedet for å anskue syndserkjennelse som opprivende anger, er det kanskje for noen en hjelp å betrakte det som en form for kontinuerlig sorgprosess. Sorg må snakkes om med jevne mellomrom, men sorgen må samtidig fungere side om side med hverdagens gjøremål og bør ikke lamme initiativ og blokkere for gleden.
Konkret synd, som har en tendens til å sette seg i selvforståelsen (for eksempel pornomisbruk), kan raskt fylle hele den mentale horisonten. Synd må bekjennes og bekjempes - og deretter skal vi ikke gi den enkelte synd mer oppmerksomhet enn nødvendig. Hvis jeg føler at jeg burde føle dyp anger hver gang jeg faller i en bestemt synd, har jeg kanskje ikke forstått hvor dypt synden stikker, og hvor hyppig den vil vise sitt stygge ansikt. Eller jeg innbiller meg kanskje at selv om jeg frelses for Jesu skyld, hvis jeg nå betaler med litt sterke følelser i tillegg, er jeg på den sikre siden…
På samme måte forveksles frelsesvisshet ofte med en sterk følelse! Hva skulle det ellers være, kan man fristes til å si. Nylig hadde jeg en aha-opplevelse da jeg leste en bok av den amerikanske lutherske teologen Jack Kilcrease. Han setter det på spissen når han spør om det ikke er mer korrekt å oppsummere Luthers rettferdiggjørelseslære som at vi ikke blir rettferdiggjort ved troen (i seg selv), men at vi derimot blir rettferdiggjort ved Ordet. Poenget er dypt sjelssørgerisk. Vi blir ikke frelst av troens intensitet, men av troens objekt! Troen er bare det instrumentet som griper om det objektive frelsesfundamentet, nemlig Jesu Kristi død og oppstandelse for 2000 år siden.
Luthersk teologi utfordrer oss til å fokusere på konkrete handlinger fremfor diffuse følelser: Spiser du brødet og vinen i nattverden, hvor Kristus kommer konkret til deg? Ble du døpt på en bestemt dato for x antall år siden? Satt du søndag og lyttet til en prekentekst? I alle disse situasjonene kommer Kristus og rekker deg evangeliet. Mottakelsen av evangeliet avhenger ikke av om du selv merket mottakelsen, men av om du ønsker at det Kristus lover deg, også skal bli ditt (Joh 6,37). Kort sagt: Slutt å føle så mye, men spør heller; Hva skjedde på søndag?
Etterfølgelse av Kristus
Uansett hvor old-school det høres ut, er det også fortsatt en utfordring for mange å forstå sammenhengen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. På den ene siden skal vi forkynne og understreke det ubegrensede idealet som Bibelen stiller oss overfor. Kjærlighet til nesten kan ikke gradbøyes. Men spesielt i et påbudssamfunn, hvor mange føler seg utilstrekkelige, tror jeg at vi samtidig må snakke om konkrete handlinger, som faktisk kan la seg gjøre. Akkurat som jeg ikke kritiserer et barn for ikke å kunne det samme som en voksen, må vi også oppmuntre hverandre til å glede oss over de små fremskrittene vi gjør i etterfølgelse og kjærlighet.
Det handler både om å bygge opp en sunn kultur hvor skam kan bearbeides. Men det handler også om at vi ikke skal strebe etter idealer og krav, som selv om de i seg selv kan være gode nok, ikke nødvendigvis har bibelsk grunnlag. Selvfølgelig skal jeg sortere avfall og ja, klimaet har det faktisk ganske dårlig, så flyreiser bør ikke alltid foretas. Et modent kristent menneske skal være bevisst om forvalterskapet. Men vi skal ikke gå rundt med konstant (falsk) skyldfølelse. Man ignorerer ikke etterfølgelsen av Kristus ved av og til å se i speilet og spørre: "Er dette egentlig verdt å ha dårlig samvittighet over?"
Og vi skal våge å ha god samvittighet! Uttrykt på klassisk vis: Vi skal skille mellom lov og evangelium! C.F. Wisløff uttrykker det presist: "Loven er helliggjørelsens fiende, når den får lov til å trenge inn i samvittigheten og diktere hva vi skal tenke om gudsforholdet. Det er derfor en betingelse, som er viktigere enn noen andre for et sunt kristenliv, og det er samvittighetens frihet fra loven."
Eller som det står i Hebreerbrevet: "Brødre, ved Jesu blod har vi altså frimodighet […] så vi er befridd for ond samvittighet … " Vi er virkelig satt fri fra Guds vrede og lovens krav i samvittigheten. Derfor har jeg også lov til å glede meg over de delene av min tilværelse, hvor jeg ser troens frukter. Når jeg så kommer til kort, må jeg motta sakramentene, lytte til Ordet og øve meg i den ambivalente opplevelsen av både å kunne føle meg utilstrekkelig og samtidig hvile i at Kristus har gjort alt for meg!
Denne artikkelen er oversatt fra dansk og ble først publisert av vår samarbeidspartner tilliv.dk
