Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen. Johannes 16:23-24
Bønnen: Den kristnes embete
Vår læremester Martin Luther har sagt at bønnen er en kristens embete. På samme måte som smeden smir og skomakeren lager sko så ber en kristen. Hvis Gud hadde vært vår arbeidsgiver ville vi fått sparken for lenge siden, så dårlig som vi utfører jobben. Bønnen er imidlertid ikke i seg selv et arbeid som vi skal gjøre av tvang. Bønnen er den kristnes privilegium: den troendes rett til å snakke med Gud.
Av og til blir vennskap kjølig, særskilt hvis én av partene forsømmer å holde kontakten. I forholdet mellom Gud og menneske er Gud aldri den som sløves eller bryter kontakten. Initiativet til å trappe ned kommer alltid fra oss. I sitt bønneembete møter en kristen nemlig på mange vanskeligheter som truer med å slokke bønnens brennende lue.
Hold fast på Guds løfte
Den fremste årsaken til å mislykkes i forhandlinger som pågår i arbeidsmarkedet er mangelen på tillit. Visst har partene samtaler men den ene parten lar seg ikke overbevise om berettigelsen i ønskene som kommer fra den andre parten.
Gud har gitt oss mennesker et enestående tilbud:
Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Joh 16:23
Men hvor komplisert, uklart og misoppfattet er ikke disse ord i våre liv? «Har Gud virkelig sagt det? Har Gud virkelig ment det sånn? Hører han virkelig min bønn? Jeg er sånt et usselt menneske, han kan nok ikke mene meg. Jeg må ha oppfattet løftet hans helt feil».
I boken "En pilegrims vandring" forteller forfatteren Bunyan om to menn som havnet som fanger av kjempen Håpløs i Tvilens slott. Kjempen behandlet dem dårlig, så dårlig at en av dem bestemte seg for å gjøre slutt på livet sitt.
Han kunne ikke tro at Gud skulle høre bønnen hans fra det mørke fengslet. På grunn av sin ulydighet hadde han jo selv brutt forbindelsen til Gud og led nå sin velfortjente straff. Det var best at han døde så snart som mulig, og ikke gjorde pinen unødvendig lang. Men noe annet rakk å komme mellom og plutselig innså han sin egen dårskap. Hvorfor hadde han funnet seg i å ligge i en slik grotte når han like gjerne kunne gått omkring som en fri mann? I lommen hadde han jo en nøkkel som het Løfte. Det finnes ingen lås som ikke kan åpnes med denne nøkkelen, verken dører av jern eller eik. Og slik ble det; alle dører åpnet seg og mennene slapp ut i frihet. Løftet beholdt sin kraft selv om det hvilte i synderens skitne neve.
Be som en hjelpetrengende tigger
Syndere er aldri et problem for Gud. Problemet er den forherdede synderen som ikke angrer. Løftet «Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn» er nemlig gitt til fattige og trengende sjeler. Et egenrettferdig og fornøyd menneske trenger ikke slike løfter. Bare den som ser sitt behov ber og forventer virkelig å få noe av Gud. Et bevis på at Gud hører våre bønner er Jesu ord
Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt! Luk 5:31b
Gud har på en særskilt måte gitt bønnerettigheter til nettopp de svake som kjemper med sine problemer og ser hvor mye de kommer til kort. Et hjelpeløst menneske er som en fugl med kun én vinge. Når menneskets hjelpeløshet får Guds allmakt til vingekamerat, kan det svinge seg høyt over alle de vanskeligheter som før holdte det i sitt fryktelige grep.
Selv om vi synes at vi møter slutten på en blindvei kan Gud i sin allmakt åpne veien videre for oss. Og den veien som Gud åpner, kan ingen stenge. Gud nekter ingen trengende hjelp, og i sin allmakt er han mektig til å oppfylle alt han har lovet.
Om Gud ikke vil bønnhøre oss, hvorfor har han befalt oss å be da? Hvorfor skulle han befale først og siden nekte å gi? Det ville vært en merkelig konge som inviterte tiggeren inn til kveldsmat, men sparket ham ut sulten.
Eller hvorfor lærte Jesus oss å be Fader vår? Gjennom å ikke bønnhøre ville han fornektet sine egne ord. Han ville vært en løgner hvis han lærte oss at bønn kun er som en lek med ord. Gud er imidlertid ingen løgner, men Sannhetens Gud. Det som har gått ut fra Guds munn er sikre sannheter, virkelige sant!
… Og du skal få alt du trenger
Jesus kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene. Når vi gir akt på vår Frelsers fotspor fra krybben til korset merker vi hvilken stor kjærlighet han viste mot den falne menneskeslekten. Jairus’ datter ble oppvekt fra de døde. Bartimeus fikk synet tilbake. Lamme gikk og spedalske ble renset. De onde åndene ble drevet ut og syndenes forlatelse ble forkynt. Og før sin død ville Jesus, som teksten vår sier, at hans disipler skulle ha en fullkommen glede. Alt dette gjorde han i stor kjærlighet til oss.
Den dag i dag er Jesus like underfull. Han er den samme i går, i dag og til evig tid. Om han helbredet syke for 2000 år siden, gjør han det i dag også når han vil det. Eller om han forlot synder da, gjør han det også gjerne i dag. I samme grad som han bønnhørte de største syndere, bønnhører han dem i dag. Jesus er den uforanderlig barmhjertige.
Ordene «Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen» (Joh 16:24b) er sagt også til vår tid. Jesus ville ikke at vi skal mangle noe, på noen måte. Han gjorde ikke sine siste gode gjerninger for sine disipler eller for oss da vi ble døpt; nei, han vil ennå gjøre oss godt! Vi skal bare fortelle ham hva vi mangler, så vil han fylle tomrommet. Jesus kom for at vi skulle ha liv og overflod.
Våg å ta Gud på ordet!
Da jeg var skolegutt ble jeg kjent med en eldre dame som jeg brukte å besøke i langfriminuttet. Av hennes mest kjære bibelord var Johannes 14:14
Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!
Hun undret seg imidlertid over én ting: «Hvorfor har jeg aldri hørt noen preke over dette verset?» Hun spurte en prest en gang men fikk et merkelig svar: «Jeg våger ikke». En prest tør ikke å preke over det som er blant de mest trøsterike i Bibelen!
Kan det være sånn at det menneske som virkelig har oppfattet storheten i dette løftet ikke klarer å romme det i hjertet? Det kan nok forstå hva ordene betyr, men ikke fatte hvordan Gud kan være så generøs mot en syndesekk. I ordene loves jo alt, både det jordiske og åndelige gode!
Enkelte mennesker bruker bare å be Gud om høye og åndelige ting og mener det er unødvendig å plage Gud med hvordan man skal finne kontaktlinsene man har rotet bort. Men Jesus sier ikke «Om dere ber Faderen om noe åndelig og himmelsk, skal han gi dere det i mitt navn». Nei, han sier «Det dere ber Faderen om i mitt navn, skal han gi dere».
I Fadervår ber vi jo tross alt «Gi oss i dag vårt daglige brød». Andre igjen bryr seg ikke i det hele tatt om de åndelige skattene, men holder den kristne troen og bønnen for å være knep man kan bruke for å vinne framgang og penger. Til dem sier Jesus
Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Matt 6:33
Hvis du mangler noe, hva enn det måtte være, så be Gud om det. Han hører deg. Det har han selv sagt i lignelsen om enken og den urettferdige dommeren. Om enken fikk det hun ba om på grunn av hennes uavlatelige masing, skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Luk 18:7.
Tro altså fast at du får det du ber om. Uten tro er bønnen tom prat og gudsbespottelse. Vi ber Gud om noe og tror allikevel ikke at han makter å oppfylle bønnen? Skriften ligner slike forbedere med havets bølger som drives og piskes av vinden. De skal ikke tro at de får noe. Så strengt dømmer Gud den som ber men ikke tror, for at de heller skal stole på ham. Gud vil på en måte tvinge menneskene til å tro på løftene hans: Tro nå endelig, mitt kjære barn! Ikke skjem ut navnet mitt ved din mangel på tro, for Jeg er Den store hjelperen!
Ikke i ditt, men i Jesu navn
Bønnen oppfylles aldri gjennom egen kraft, men i Jesu navn. Det finnes folk som gjør bønnen til menneskets egen fortjeneste og dette blir en substitutt for Kristus. «Bare jeg ber inderlig nok så behager jeg nok Gud» eller «hvis jeg ber mye nok, blir jeg frelst og salig».
Israelittenes førstefødte ble imidlertid ikke reddet fra morderengelens rov i Egypt fordi de ba så mye. De ble berget fordi Lammets blod var strøket over dørpostene til husene de befant seg i. Bønnen er en kristens åndedrett, ikke selve livet. Livet er Kristus. Åndedretten, bønnen, er et tegn på liv. Hvis livet dør, slutter vi å puste. Men så lenge hjertet slår, puster mennesket.
Bønn i Jesu navn betyr altså at vi ikke stoler på noe hos oss selv, men på Kristus. Kun en bønnerøkelse krydret med Golgatas blod er en velbehagelig duft for Herren. Bønn i vårt eget navn er som osen fra et slukket stearinlys for Gud.
For Jesu skyld kan ikke vår egen uverdighet hindre bønnhørelsen. For Jesu skyld får alle hjertesukk samme verdi for Gud. Luther sier:
Om du ikke får deg til å be før du har blitt en verdig beder, vil det aldri bli noe av din bønn. Derfor må du be nå med en gang, hvor uverdig du enn føler deg, uten tanke på verken din verdighet eller uverdighet. Og om du til og med igjen falt i synd samme øyeblikk – skulle det kunne hindre dine bønner i å bli hørt? Så visst ikke! Fall bare straks ned på kne og be ”Kjære Fader, tilgi meg og frels meg!” Gjør det før satan rekker å styrte deg dypere ned sånn at du skulle bli evig ulykkelig. Du må be midt i døden og i alle slags ulykker, og be mer inderlig dess dypere nød du har havnet i.
Det var Luthers ord. Bønnene til Paulus og Peter er altså ikke mer verdifulle enn våre, for vi har samme Kristus som dem.
Hvilke bønner besvares ikke?
Bønnen i Jesu navn betyr også at vi ikke ber om noe som strider imot Skriften og den kristne nestekjærligheten. Hvis vi ber om noe som gjør det, som volder vår neste skade eller gir oss ære og berømmelse, eller blir til skade for evangeliets utbredelse, kan vi være sikre på at Gud ikke hører oss. Hvordan skulle Jesus, som er alle menneskers Frelser og velgjører, kunne tilfredsstille våre begjær og la andre påføres lidelse og skam? Jakobs brev advarer oss:
Dere ber og får ikke, fordi dere ber ille, for å sløse det bort i deres lyster. Jak 4:3
Rop om hjelp mot synden blir hørt, sikkert og visst. Men om vi med vett og vilje oppsøker slike selskap og går til steder der syndige begjær og urene tanker våkner til liv, er det ikke mer enn rett og rimelig at vi faller. Vi har da fristet Gud. Vi har ikke holdt oss til Guds løfter i tro: «Alt det dere ber om, skal dere få». For om vi hadde holdt oss til det løftet i tro, ville vi handlet annerledes.
Vår tro ligner ikke det flyktige skummet i ølkaggen, men er en levende kraft som påvirker livene våre. Troen gjør at vi , i og etter bønn, vokter oss for personer og steder som vårt kjød vil dra oss til. Men om vi havner på feil sted til feil tid uforskyldt, må vi stole på Gud og at han holder oss på den rette veien. Tenk også særskilt her på prester og andre som har som sitt livskall å advare mot synd. På embetets vegne havner de ofte i vanskelige situasjoner. De forkynner imidlertid ikke loven på grunn av egne interesser eller egen hardhet, men på grunn av oppdraget de har fått fra Gud.
Hvordan er det da når vi ber i overenstemmelse med Guds vilje og det allikevel ser ut som om Gud har tatt på hørselvern? Kanskje noen da har bedt om noe som de ikke selv kan sette navn på. Kanskje har de bare bedt allmenne bønner for verdensfreden. Det er absolutt ingenting galt med dét, slike bønner trengs! Men om våre bønneliv stagnerer her, går vi glipp av gledende og trosstyrkende opplevelser som oppfylte bønner gir.
Fire grunner til at bønnesvar drøyer
1. Man bruker å svare at Guds kvern maler sakte. Men nei – Guds kvern maler ikke sakte. Det er kvernene i våre hoder som maler altfor fort. Man burde isteden si at himmelens og jordens klokker ikke tikker i takt. Vi vil se kjappe resultater og straks få alt vi ønsker oss. Gud vet imidlertid hva som er best for oss. Kvernen hans maler akkurat passe mange korn hver dag. For mye ville blitt en fristelse for oss slik at vi ville tatt for oss for mye, som når kyrne får vondt i magen når de slippes ut på grønt beite om våren og spiser mer gress enn de klarer å fordøye.
I våre bønner kan vi ikke bestemme over tider, steder eller måter som Gud skal gi sine bønnesvar på. Han svarer oss slik og når han finner det for godt. Ellers ville vi blitt hovmodige og behandlet Gud som vår løpegutt på tross av at det er vi som er hans tjenere. Det er nyttig for oss å erfare hvor avhengige vi er av Gud i alt som skjer i livet.En annen grunn til at Gud tar seg tid med å svare på våre bønner, er at vi skal øve oss i å tro uten å se. Når vi må strekke tålmodigheten i ventetiden, styrkes vår tro og jo lengre Gud lar oss vente, jo mer vil han nære vår tro i sin kjærlighet.
Ventetiden kan virkelig være lang. I Lukasevangeliets første kapittel fortelles det om Sakarja og Elisabet, foreldrene til døperen Johannes. Det blir sagt at Sakarja lenge hadde bedt om at kona hans skulle bli gravid og føde ham en sønn som kunne fortsette som prest etter sin far. Nå hadde de imidlertid blitt gamle og Sakarjas håp om en arving hadde dødd ut for lengst. Hvis vi tenker på at de jødiske jentene på denne tida ofte ble giftet bort da de var 13 til 15 år, forstår vi at Sakarja hadde måttet vente i mange tiår før bønnen hans ble oppfylt. Samtidig var ektheten i troen hans «langt mer kostbar enn det forgjengelige gull» (1. Pet 1:7). Sakarja viste seg å være mannen som bestod prøven. Brytekampen med Gud a’la Jakob var ferdig og vunnet: Gud velsignet sin tjener! Det er helt sikkert at Sakarja ikke ville byttet bort en eneste dag.
Visst syntes tiden fryktelig tung mens bønnekampen stod på, men da han så seg tilbake i bakspeilet, syntes den tvert imot å være som den himmelske Faderens lek med sine kjære barn. Gud hadde tross alt sett til sitt barns beste.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Matt 5:4
Uten Sakarjas ventetid ville hans barn aldri blitt veirydderen som gikk foran Jesus. Han ville blitt sin fars etterfølger, en prest. Johannes ville båret fram de vanlige ofrene og tent røkelse for Herrens ansikt. Han kunne rukket å dø før Jesus overhodet var født og han kunne nådd å bli så forherdet av fariséernes undervisning at han ikke ville kjent igjen Jesus som Messias. Men Gud ville at Johannes skulle bli veirydderen, den ropende røsten i ørkenen.
3. Av og til må vi vente helt enkelt for at Guds planer skal rekke å gå i oppfyllelse også for andre mennesker. Gud er ikke bare min Gud, men hele verdens opprettholder. Gud hører så absolutt bønnene våre, men om han hadde oppfylt dem umiddelbart, ville andre mennesker ikke fått noen nytte av det- Derfor er det til vår trøst at Gud gjør som han selv vil.
4. Av og til føles det som om det aldri gikk så bra som vi hadde tenkt og bedt. Gud synes alltid å handle motsatt. Men ikke gruble over dette! I Romerbrevet sies det
For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt. (…) Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham? Rom 8:28,32
Om ikke Gud gir oss alt vi har bedt om, gir han oss det som er ennå bedre. Om vi uvitende har bedt om en stein, gir han oss brød. Hvis vi i dårskap har bedt om en slange, gir han oss honning.
Djevelens løgner om bønnen
Forstår du nå hvem det er som fyller ditt hjerte med tanker om at dine bønner ikke er verd noe? Det er djevelen, sjelefienden. Hvor listig forvandler ikke den usle skurken Guds godhet til et sjelens svijern!
Han visker deg i øret at Gud ikke hører deg, at du ikke fikk det du ba om og at Gud ikke elsker deg, men at han faktisk hater deg! At du mangler tro, at du hører satan til og at Herren dermed har forkastet bønnene dine.
Skriften sier noe helt annet: "Gud har ikke hørt bønnen din fordi han elsket deg. Han ville ikke gi deg den giftige, glefsende ormen du ba om. Allerede her ser vi et tegn på Guds kjærlighet. I tillegg skal du se på hva du har fått uten at du har bedt om det, som har blitt deg til glede, nytte og velsignelse." Djevelen vrir og vrenger på Skriften. Pass deg sånn at du ikke blir sittende fast i nettet hans av løgner!
Be Gud om nåde til å se hvilken elskende, barmhjertig og god Gud du har. Uten at øynene dine blir åpnet, faller du ned i satans gjørme som en stokk synker i ei myr. Når vi ber, får vi vente oss noe stort av Gud. Om Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid, kan de samme underfulle tingene skje i dag som de som skjedde fra menneskets første generasjon. Også de store undrene.
«Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn.» Det største underet i våre liv har allerede skjedd for mange av oss: Vi er blitt døpt og vi lever i dåpens nåde! At troen har blitt tent i oss og at Gud har bevart troen i oss, er det største mirakelet. Det er bare ett mirakel som sjelefienden ikke kan etterape og det er å drive ut onde ånder. Det mest edle og det aller største som skjer, har den onde ingen makt over: at Gud skaper tro i oss mennesker og at han oppholder alle kristne i verden i troen på seg.
Bønnens kraft
Vi lutheranere kan forundre oss over det som den såkalte karismatiske bevegelsen forkynner og setter i stand, som helbredelse gjennom bønn. Og rett er det at alle ånder skal prøves. I sannhetens navn må det da sies at man prøver å finne rom for mange ubibelske (og ulutherske) læresetninger i kirken vår. Vi må stå imot disse vindene og lære oss å avvise slike argumenter med Guds klare og tydelige lære.
Samtidig er det en risiko at kirken kaster ut barnet med badevannet og forkaster noe godt samtidig som vranglæren skal gjøres bukt med. Det er viktig å ikke fordømme noe godt, nådegaver som ikke var noe problem for vår lærefader Luther å forholde seg til.
Selv hadde vår bror Martin (altså Luther) mange slike gaver og han forvaltet dem godt. Med bønn fikk Luther regnet til å falle fra himmelen etter lang tids tørke. Han reddet sin gode venn Melanchton ut av dødens kjeft og beskyttet hjemmet sitt fra pest da nesten alle andre i Wittenberg hadde rømt for å unnslippe den. Alt dette med bønnens kraft.
Om Jesus, Paulus, Luther og så mange andre før oss kunne utføre store undergjerninger med bønn, hvorfor skulle ikke vi kunne gjøre det? Jesus er den samme i går, i dag og i evighet. Gjennom bønn kan syke helbredes, blinde få syn og lamme gå. Når vi forvandler alt til bønn, blir alt forvandlet om det er Guds vilje.
Alt makter vi i ham som gjør oss sterke. Fil 4:13
Artikkelen stod først på trykk i “Kyrka och folk” som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven her. Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
