Vi republiserer en langartikkel om kunst i Bibelen! God lesning!
Kunst er et tema som tilsynelatende aldri får noen utfyllende behandling i Bibelen. En naturlig konklusjon blir dermed at kunst ikke er noe å drive med for en kristen, ei heller diskutere eller bruke tid på. Kanskje har vi lett for å splitte mennesket i en sjelelig og en kroppslig del, der det sjelelige handler om frelsen, mens resten av mennesket er forlatt i sin «syndige» menneskelige kroppslighet.
En kort tankerekke kan vise oss vei.
(1) Gud skapte mennesket med ånd, sjel og legeme – det var godt.
(2) Mennesket falt, med ånd, sjel og legeme.
(3) Jesus Kristus som var sann Gud, ble menneske med ånd, sjel og legeme for å helt kunne frelse det falte mennesket.
(4) På den siste dag skal vi igjen oppstå med et nytt legeme.
Mennesket splittes ikke i Guds frelsesplan. Det hele mennesket ble skapt, falt, blir forløst og skal fullendes. Mennesket kan altså ikke splittes i Guds verden, den verden du og jeg lever i nå, mens vi venter på fullendelsen.
På bakgrunn av dette kan jeg tillate meg å snakke og skrive om kunst som noe sant menneskelig og godt. Men jeg vil også vise de sider ved kunsten som er negative og gudsfiendtlige. La oss først se på den mest fundamentale siden ved kunstens opphav.
Gud er en kunstner
Kunsten har sitt opphav i Gud. Det er kanskje voldsomme ord, men det handler om Guds kreativitet og skaperevne. Er det noe vi møter i skaperverket, er det en underfull vakker og kreativt håndverk. Det finnes et utall av eksempler på at skaperverket er satt sammen på en helt utrolig måte. Skaperverket forkynner at det finnes en skaper med makt, ære, men viktigst i denne sammenheng: kreativitet.
Også Bergprekenen viser oss dette. Gud kler liljene på marken vakrere enn Salomos klær (Matt 6:28-30) Dette vitner om en Skaper som har sans for skjønnhet. Denne samme sans til å nyte skjønnhet og evne til å forme, har han lagt ned i sine skapninger – vi som er bærere av Guds bilde.
Fra skapelsesberetningen hører vi også om Guds skapende evner: Gud formet mennesket av støvet og gav det et kulturoppdrag. Mange påpeker at formingen er tett knyttet til det en pottemaker gjør. Koblingen er så tett at verbformen av den hebraiske roten er forme, mens substantivet (egt. partisippet) er pottemaker.
Etter Gud formet mennesket, satte han det til å dyrke hagen (1Mos 2:15). Uttrykket kultur stammer jo opprinnelig fra det å kultivere land; altså å dyrke. Menneskets første oppdrag var altså å være kulturskapende. Å skape kultur av natur, innebefatter også kunsten.
Vi lærer altså to ting av skapelsesberetningen i denne sammenheng: (1) kunsten har sitt opphav i en kreativ skapende Gud, dessuten; (2) menneskets første oppdrag var kulturskaping: kunst innebefattet. Vi beveger oss videre til tabernakel-byggingen i ørkenen.
Guds hjelpedesignere
Visste du at første gang Gud utruster et menneske med Guds ånd er det nettopp for å drive med kunst? Han het Besalel og i 2 Mos 31 får vi høre hva Herren sier om ham og hans medhjelper, Oholiab:
Jeg har fylt ham med Guds ånd, med visdom og innsikt og med kunnskap og dyktighet i alle slags håndverk, så han kan tenke ut og lage kunstferdige arbeider i gull, sølv og bronse, slipe steiner til innfatning, skjære ut i tre og utføre alle slags håndverksarbeid.
Til medhjelper har jeg gitt ham Oholiab, sønn av Ahisamak, fra Dans stamme. Jeg har gitt visdom i hjertet til alle som har forstand, så de kan lage alt det jeg har pålagt deg: 2 Mos 31:3-6
På det samme fjellet som Moses mottok de ti bud, får han nå en detaljert skisse av alt som skal bygges, hvilke materialer som skal brukes, og hvordan det skal se ut til slutt. Kapitlene 25-31 behandler dette i detaljer. Moses får klar beskjed: «Denne boligen og alt det som hører til i den, skal dere lage nøyaktig etter den modellen jeg viser deg.» 2 Mos 25:9 (min kursivering). Dette blir ettertrykkelig sagt flere ganger (jf. 2 Mos 25:40; 26:30; 27:8).
Like påpasselig er de med å utføre arbeidet slik Herren hadde befalt dem, med det resultat at vi i kapitlene 35-40 nesten ordrett finner en gjentakelse av kap. 25-31. Dette viser oss hvor viktige ordningene og omgivelsene var når man skulle møte en hellig Gud. Men et naturlig spørsmål som likevel vekkes, er: hvor har det blitt av kunstnerens frihet og kreativitet?
To momenter kan være med å belyse dette. For det første: Ingen er vel mer kreativ en den som står i direkte relasjon til all skaperkraft og kreativitets kilde, Herren selv, Skaperen. For det andre, synes det som om det er et åpent rom for kunstnerne til å vurdere og planlegge hvordan man skal utføre arbeidet. Ellers hadde vel ikke Herren sagt om Belaliel og Oholiab:
«De skal tenke ut og lage alle slags kunsthåndverk.»
2 Mos 35:35c (min kursivering).
Det ligger altså et kreativt og kyndig arbeid mellom planskissen og resultatet.
Kunst formidler teologi
Gud vil vakker kunst. Man finner en spennende hierarkisk struktur mellom de ulike typene materialer som skulle brukes og hvor vakkert de skulle utsmykkes. Gull, sølv og bronse. Jo nærmere det aller helligste man kommer, jo vakrere og edlere metaller skal brukes, og jo bedre og finere stoffer. I forgården der israelittene kunne komme for å ofre sine daglige offer, finner vi først og fremst bronse, akasietre og lin. Selve boligen er også konstruert slik at de ytterste lagene består av fingarvet skinn, rødfarget værskinn og så tepper av geitehår som er bundet sammen av kroker i bronse.
Men det innerste laget, nær det hellige, «skal være av fint, tvinnet lin og purpurblått, purpurrødt og karmosinrødt stoff. I dukene skal du veve inn kjeruber i kunstvevning.» (2 Mos 26:1). Dette innerste laget skal ingen se, med unntak av ypperstepresten, én gang i året! Så bortkastet! Eller kan det være slik at Herren setter pris på det vakre, det kunstferdige? Det formidler noe om hans hellighet, renhet, rettferdighet og annerledeshet.
Det virker nesten som om kunsten skal gjenspeile relasjonen mellom mennesket og Gud. Enda tydeligere blir det når vi ser på klesdrakten til prestene. Det innerste laget, mot mennesket, er av lin. Deretter øker stoffet og utsmykningen i proporsjon til dets nærhet til helligdommen og Guds eget nærvær. Gull, granatepler, purpur og edelstener.
Efod-drakten når toppen på utsmykning med sine tolv forskjellige edelstener, gullenker, kunstvevninger og flotte farger. Herren oppsummerer det godt selv: «Du skal lage hellige klær for Aron, din bror, til ære og til pryd. (2 Mos 28:2). Til pryd. Altså med den hensikt at det skal være vakkert. For den Hellige er verdt alle edelstener og pryd som kan lages.
Blå granatepler finnes ikke
Jeg tar med et par siste lærdommer fra tabernakelbyggingen før vi skal se mer på billedforbudet. Den kjente apologeten Francis Schaeffer poengterer: Granatepler kan ikke av naturen være blå (jf. 2 Mos 28:33a). Altså kan kunsten tillates å være mer enn en naturlig gjengivelse av realiteten. Dette åpner kunstens rom ytterligere.
Den andre lærdommen handler om hagesymbolikk. Både tabernakelet og senere tempelet, bruker symbolikk hentet fra Hagen, Edens hage: granatepler i lenker; knopper og mandelblomster på lysestaken. Enda tydeligere blir hagesymbolikken under byggingen av Salomos tempel. Her suppleres symbolene med gresskar, palmer og utsprungne blomster.
Symbolene skal ta oss tilbake til Hagen der mennesket levde i fortrolig og åpent fellesskap med Gud selv. Hagesymbolikken peker bakover, til den paradisiske hagen, innover til fellesskapet med Gud og fremover til nyskapelsen og gjenopprettelsen. Søken etter det vakre i kunsten vekker en lengsel etter den paradisiske tilstanden. Men for oss ligger det også et håp om den fremtiden vi har foran oss.
Billedforbudet
Jeg har til nå brukt tekstene i 2 Mos om tabernakelbyggingen som utgangspunkt for å se på de positive sidene ved kunst. Jeg må likevel innrømme at de tekstene som tilsynelatende behandler kunst med et negativt fortegn, er i klart flertall i det bibelske materialet. De tekstene kobles alltid med en advarsel mot avgudsdyrkelse.
Den kanskje mest negative teksten til kunst, hvert fall sett fra et virkningshistorisk perspektiv, er billedforbudet som vi finner blant de ti bud. Man har diskutert hvorvidt dette er et eget bud eller om det bare tjener til en konkretisering av det første bud. Her har konfesjonene landet ulikt. Dette henger igjen sammen med hvilket kunstsyn man har.
Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. 2 Mos 20:4-5a
Av dette er det ikke veldig vanskelig å forstå den sterke negativiteten til kunst. Og man kan spe på med flere vers av samme typen. For eksempel fra 5 Mos 27:15:
Forbannet være den mann som lager et utskåret eller et støpt bilde, en vemmelse for Herren, et verk av en kunstners hender, og stiller det opp i hemmelighet!» (min kursivering). 5 Mos 27:15
Men her som i alt annet, må man forstå versene fra både den nære sammenhengen og gjennom de andre stedene i Bibelen som omtaler samme sak. Jeg foreslår å bruke 3 Mos 26:1 til å kaste lys over billedforbudet:
Dere skal ikke gjøre dere avguder og ikke reise opp utskårne bilder eller støtter. Og dere skal ikke sette opp steiner med bilder i deres land for å tilbe ved dem. For jeg er Herren deres Gud. 3 Mos 26:1
Tilbedelse ikke laging
Her skjønner vi veldig tydelig at det dreier seg om å tilbe bildene, ikke lage dem. Hvis man legger dette verset til grunn som tolkningsnøkkel for billedforbudet i 2 Mos 20:4f, forstår vi to ting. Billedforbudet henger nøye sammen med det første bud om å ikke ha andre guder enn Herren. Altså er det avbildning av Herren selv som er problematisk. Og det er kunstens funksjon eller bruk som er det avskyelige og forbannelsesverdige, ikke kunsten i seg selv.
Jeg tror vi kan oppsummere billedforbudets funksjon i dette: Skaperen må ikke blandes sammen med det skapte. Når vi så tar en kikk i Det nye testamentet, ser man at Jesus kalles Guds bilde (Kol 1:15; Hebr 1:3; 2 Kor 4:4 jf. også Joh 1:18). Skillet mellom Skaperen og det skapte er brutt i et enkeltstående tilfelle: Jesus Kristus. Det har den konsekvens at Jesus en gang for alle har avbildet Skaperen, Gud selv og har dermed på sett og vis opphevet billedforbudet.
Sekulær kunst
Denne bekreftelsen av det menneskelige synlige og «avbildede» fungerer også som en legitimasjon av helt vanlig «sekulær» kunst. Til nå har vi bare behandlet såkalt «religiøs kunst» i forbindelse med tempel og tabernakel, men det finnes faktisk noen eksempler på vanlig sekulær bruk av kunst i Bibelen.
I 1 Kong 10:18-20 får vi en beskrivelse av Salomos vakre trone:
Kongen fikk også laget en stor trone av elfenben og kledde den med rent gull. Seks trinn førte opp til tronen, og stolryggen var rundet øverst. Det var armlener på begge sider av setet, og ved hvert av dem sto det en løve. På de seks trinnene sto det tolv løver, seks på hver side. Maken til trone har aldri vært laget i noe annet kongerike. 1 Kong 10:18-20
For et syn!
Annen kunst
Men hva med annen type kunst enn bilder, utskjæring og smedkunst? Musikk finnes det jo en hel masse om. Ofte i forbindelse med dans også. Ved Guds frelsesunder i 2 Mos 15 og Dom 5 får vi høre sangteksten. Når paktskisten ble ført inn i Jerusalem 1 Krøn 13 både danses og synges det. Også de første kristne sang i Apg 2:47 (Jf. 16:25).
Det som kanskje brukes mest er jo selve ordene, gjennom poesi og salmer, men også gjennom selve litteraturen. Det er få bøker i verdenshistorien som kan sammenligne seg med Bibelen som litteratur. Den er en evig klassiker. Noen deler av Bibelen kalles verdenslitteraturens perler, for eksempel kjærlighetens høysang i 1 Kor 13.
Ordet
Ja, dette med ord er egentlig veldig interessant. For Gud selv var jo Ordet (Joh 1:1). Ikke bare ble han Ordet som en slags bekreftelse på menneskets fornuft (logos) eller språk. Men han ble et menneske. Et vaskeekte menneske. Denne bekreftelsen av mennesket og dets natur leverer for meg det beste argumentet for kunst.
I slutten av Åpenbaringen finner vi et noe underfullt ord. Jeg tillater meg å referere til det her:
Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. (…) Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den. Men noe urent skal aldri komme inn i byen Åp 21:24. 26-27a
Kanskje er det en kontinuitet mellom det vi skaper i refleksjon fra Skaperen selv – «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros» (Fil 4:8) – og nyskapelsen?
Kanskje alt dette også skal føres inn i det nye Jerusalem? Det er klart at alt må renses fra sitt preg av synd og fordervethet, men til syvende og sist så er det sant menneskelige godt fra skapelsen av og inn i nyskapelsen. Inkludert kunsten.
Først publisert i Fast Grunn nr. 3 i 2022, deretter redigert og forøket til foross.no.
