I Det Gamle Testamente (GT) finner vi dessverre ikke en direkte liste over dens eget innhold. Derimot hører vi flere ganger at Guds ord ble skrevet ned (for eksempel 5. Mos 31,24-26). Det er derfor tydelig ut fra GT at Guds ord har vært tilgjengelig i skriftlig form. Vi har også vitnesbyrd om at Loven, det vil si Mosebøkene, var en samlet størrelse på GTs tid (jf. Neh 8,1-18). I en henvisning til Jeremias bok taler Daniel om bøkene (Dan 9,2.10-13), noe som tyder på en samling av de hellige skriftene allerede på Daniels tid.
I dag er GT delt inn i tre grupper: Loven, Profetene og Skriftene, men vi vet ikke ut fra GT selv når denne samlingen og ordningen av skriftene ble fullført. Vi vet kun at prosessen allerede var i gang på GTs egen tid.
Den profetløse tid
Den jødiske historikeren Flavius Josefus regner den klassiske profetiske tiden i Israels historie fra Moses og frem til Esra og Nehemja (på 400-tallet f.Kr.). Etter dette er det ikke lenger egentlige etterfølgere av profetene.
Dette synspunktet bekreftes av tre henvisninger i Første Makkabeerbok til at den tiden var uten profeter. Det er snakk om en profetløs tid, men med en forventning om at det igjen vil komme profeti i landet i endetiden (jf. Joel 3,1-5; Mal 3,22-24).
Det var en tid for ettertanke over den åpenbaringen som allerede var gitt. Det er i dette profetløse "hullet" i Israels historie at samlingen av GTs skrifter (GTs kanon) for alvor finner sted. Det er også fra denne perioden vi har de første ikke-bibelske vitnesbyrd om en samling av de hellige skriftene.
Ikke-bibelske vitnesbyrd om GTs samling
I Andre Makkabeerbok er det gjengitt et utdrag av et brev som jødene i Jerusalem sendte til sine landsmenn i Egypt etter at Judas Makkabeeren hadde befridd og renset tempelet i 164 f.Kr. I dette brevet omtales en boksamling som Nehemja skulle ha grunnlagt ved å samle bøker om kongene, profetene, Davids skrifter og kongenes skrifter om tempelgaver. Videre nevnes det i brevet at Judas Makkabeeren nå har samlet alle de skriftene som var bortkommet under den nylig overståtte krigen.
Det tidligste vitnesbyrdet om at GT er en avsluttet kanon i sin nåværende form, er forordet til den greske oversettelsen av Siraks bok fra omkring 132 f.Kr. Her sammenfattes den bibelske åpenbaringen flere ganger i den tredelte kanon: Loven, profetene og de øvrige skriftene. Innholdet av de tre gruppene av skrifter er dog ikke spesifisert, men alle skriftprofetene omtales senere i Siraks bok (kap. 48-49), og Skriftene omtales som noe som er overtatt fra fedrene og derfor må ha hatt en viss alder på det tidspunktet hvor forordet ble skrevet.
I Jubileerboken 2,23 fra omkring 100 f.Kr. har vi et vitnesbyrd om at antallet av bøker i GTs kanon var 22. 22 svarer til antallet av bokstaver i det hebraiske alfabetet. De 22 bøkene er det antallet som finnes i det hebraiske GT når Rut bok hører sammen med Dommerboken og Klagesangene med Jeremias bok. De 22 bøkene svarer i så fall til de 39 bøkene i vårt GT.
Den jødiske filosofen fra Alexandria, Filon (død omkring 50 e.Kr.) gir oss ikke en egentlig liste over GTs skrifter, men avslører i et av sine skrifter kjennskap til tredelingen av GTs kanon i Loven, Profetene og Skriftene.
Josefus gir i et av sine skrifter fra omkring 90 e.Kr. uttrykk for at han regner den bibelske åpenbaring avsluttet omkring 400 f.Kr., og at den inneholder 22 bøker skrevet ved guddommelig inspirasjon. Han skiller mellom tre grupper av bøker: de fem Mosebøkene, dernest 13 bøker med profeter som fulgte etter Moses (GTs historiske og profetiske bøker), og endelig fire bøker med salmer og livsvisdom. Josefus gjengir her sannsynligvis den tradisjonen som han var fortrolig med fra sin prestelige oppvekst og fariseiske fortid. Vi må regne med at Josefus’ kanon svarer til det GT vi kjenner i dag.
Fjerde Esrabok, som ble til etter Jerusalems fall i 70 e.Kr., omtaler en samling på 94 bøker, hvorav 24 er offentlige og 70 hemmelige. De 24 offentlige bøkene er sannsynligvis en hentydning til GTs kanon (her med Ruts bok og Klagesangene som selvstendige skrifter).
Fra perioden 70-200 e.Kr. er det bevart en detaljert liste over GTs skrifter i den babylonske Talmud. Denne listen inneholder 24 bøker med navns nevnelse, og de er identiske med de 39 bøkene vi kjenner fra vår norske oversettelse av GT.
De ikke-bibelske vitnesbyrd peker dermed på at GTs kanon var en avsluttet helhet på Jesu tid bestående av de 22/24 bøkene som vi kjenner fra det hebraiske GT, og som i vår norske oversettelse er GTs 39 bøker.
Ble GTs kanon avsluttet i Jamnia omkring 90 e.Kr.?
Etter templets fall i 70 e.Kr. var den jødiske identiteten i krise. Når tempelet ikke lenger fantes, hva skulle da binde alle jøder sammen i en felles tro og tilbedelse? Det skulle deres hellige skrifter. Derfor er det ikke underlig at vi i tiden etter templets fall møter overveielser om hvilke skrifter som egentlig hørte med til den jødiske skriftkanon.
Vi har vitnesbyrd om at slike diskusjoner fant sted blant annet i det rabbinske læresenteret Jamnia i nærheten av Joppe. Her ble det diskutert om Esters bok og Forkynneren hørte med til kanon. Disse opplysningene har gitt anledning til en teori om at GTs kanon, i hvert fall den siste gruppen (Skriftene) først endelig ble fastlagt på en synode i Jamnia omkring år 90 e.Kr. Hvis det er riktig, betyr det at man på Jesu tid ennå ikke kunne snakke om en fastlagt kanon for GT.
Dette synspunktet er ikke uten problemer. For det første resulterte diskusjonen ikke i at noen av de skriftene som hørte med til GTs kanon ble utelatt. Ester og Forkynneren forble en del av kanon. For det andre ble det i Jamnia ikke lagt til et eneste nytt skrift til GTs kanon som ikke var der fra før. I stedet for å betrakte Jamnia omkring år 90 e.Kr. som avslutningen på GTs kanon, er det mer nærliggende å forstå diskusjonene som overveielser over den kanon som allerede eksisterte på et tidspunkt hvor det jødiske folk var inne i en periode med religiøs selvrefleksjon.
Hva med apokryfene?
I århundrene før Jesu fødsel ble GT oversatt til gresk utenfor Israel, sannsynligvis i Alexandria i Egypt. I de manuskriptene av den greske oversettelsen som vi kjenner til i dag, er det flere skrifter med enn i det hebraiske GT, nemlig de såkalte apokryfe skriftene. Denne utvidelsen av GT har gitt anledning til å tro at det i diasporaen på Jesu tid var en utvidet kanon som inneholdt GT pluss apokryfene.
Det er flere vesentlige innvendinger mot denne teorien. For det første dateres de håndskriftene vi i dag har av det greske GT til 4. århundre e.Kr. og er dermed ikke uten videre dekkende for den jødiske kanons omfang på Jesu tid. For det andre har vi GT-oversettelsen til gresk bevart i den kristne tradisjonen, og det er problematisk å hevde at apokryfene hørte med til den jødiske kanon på Jesu tid fordi kristne 300 år senere har dem med i sin utgave av GT. Apokryfenes plass i GTs håndskrifter på gresk sier mer om oldkirkens syn på disse skriftene enn jødedommens syn på Jesu tid. For det tredje må det nevnes at to betydelige jøder fra diasporaen i 1. århundre e.Kr., nemlig Filon i Alexandria og historikeren Flavius Josefus i Roma, begge brukte den greske oversettelsen av GT, men ingen av dem regner apokryfene med til Den hellige Skrifts kanon. Vi må derfor avvise teorien om en utvidet jødisk kanon i diasporaen på Jesu tid.
NTs vitnesbyrd om GTs kanon
Jesus gjorde opp med sin samtids jødedom på flere punkter, men det er bemerkelsesverdig at han ikke på noe tidspunkt distanserer seg fra sin samtids forståelse av hvilke skrifter som hørte med i kanon. Tvert imot henviser Jesus ved et par anledninger direkte til tredelingen av det hebraiske GT. Dette gjelder ikke minst Lukas 24,44: "Alt det må oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i salmene."
Salmene er den første og største av bøkene i den tredje gruppen og nevnes her som representant for alle Skriftene (se også Lukas 24,27). Jesus tilslutter seg dermed umiddelbart den tredelte GT-kanon som han kjente fra sin samtid, selv om han ikke i detalj nevner ethvert skrift som hører med.
Et annet interessant sted er Lukas 11,50f (Matt 23,34f), hvor Jesus taler om martyrene i GT fra Abel i begynnelsen til Sakarja i slutten. Sakarja er sannsynligvis den mannen som nevnes i 2. Krøn 24,20-22. Dette er interessant fordi han ikke er den siste martyr i GTs beretning om Israels historie (jf. Uria Jer 26,20ff). Han står derimot omtalt i den siste av GTs bøker. Dette er av mange blitt forstått som et vitnesbyrd om at Jesus henviser til hele GT ved å nevne eksempler fra den første og den siste boken i det hebraiske GT, nemlig 1. Mosebok og 2. Krønikebok. Hvis det er tilfelle, kan vi nok regne med at Jesus anerkjenner ikke bare GTs tre overordnede skriftgrupper, men også de enkelte skriftene i det hebraiske GT.
Det er utallige henvisninger til GT i hele NT og en gjentatt anerkjennelse av GTs autoritet. Men det finnes også hentydninger til apokryfe og andre gamle jødiske skrifter. Betyr det da at de ble regnet med til den hellige skrift? Nei. Paulus kan også sitere hedenske forfattere med tilslutning uten at vi drømmer om å betrakte disse skriftene som hellig skrift. En hentydning til en av apokryfene i NT betyr ikke nødvendigvis at den ble betraktet som en del av GTs kanon. NTs forfattere betegner aldri ikke-kanoniske bøker som "skriften".
For en kristen er de historiske spørsmålene mindre betydningsfulle i forhold til det faktum at Jesus Kristus og hans apostler anerkjente det hebraiske GT slik det forelå på deres tid og i dag finnes i vårt GT. Dermed er GTs omfang gitt for den kristne kirke: det er den skriftsamlingen som Jesus anerkjente og brukte som Den hellige Skrift, dvs. våre nåværende GTs 39 bøker.
Denne artikkelen har tidligere blitt publisert på tilliv.dk. Artikkelen er oversatt fra dansk ved hjelp av Chat GPT.
