Vi får dessverre ikke en innholdsfortegnelse over Det nye testamente (NT) på slutten av Johannes’ Åpenbaring. Det hadde gjort det betydelig enklere å svare på spørsmålet om hvorfor NT består av nettopp de 27 bøkene som vi finner i vår norske oversettelse av Bibelen. Denne tausheten betyr dog ikke at vi er overlatt til tilfeldighetenes spill. Saken er altfor viktig til det.
Jesus lovet i sin avskjedstale til disiplene skjærtorsdag at han ville sende Talsmannen (Den Hellige Ånd) for å veilede dem til hele sannheten (Joh 14,26; 16,13). NT er skrevet som en spesiell oppfyllelse av disse ordene til apostlene.
Allerede i NT har vi vitnesbyrd om at man i menighetens gudstjeneste brukte deler av Jesus-overleveringen før den ble skrevet ned i evangeliene; se bl.a 1 Kor 7,10; 11,26; 12,25; 15,3-4. Vi har også noen henvisninger i NT til andre NT-skrifter på linje med GT. Dette gjelder 2 Pet 3,15f, som omtaler Paulus’ brev, og 1 Tim 5,18, som henviser til Luk 10,7. Men ellers er NTs vitnesbyrd om hvilke skrifter som hører med, sparsomt.
Autoritet går forut for kanon
Samlingen av NTs skrifter beskrives noen ganger slik at de bøkene som kom med i NT, dermed fikk guddommelig autoritet. Men det er en misforståelse. Det forholdt seg motsatt. Det var de bøkene som hadde guddommelig autoritet, som kom med i NTs kanon. Den utvelgelsesprosessen som førte til samlingen av NTs skrifter, var en utkrystallisering av hvilke skrifter som allerede i utgangspunktet hadde apostolisk autoritet og dermed var bærere av Jesu egen autoritet. Den guddommelige autoriteten kom først, deretter en plass på listen over NTs bøker.
Etter apostlenes død
På 60-tallet e.Kr. ble behovet for å få overleveringen om Jesu liv skrevet ned mer og mer påtrengende, fordi øyenvitnene ble gamle og noen begynte å dø. I begynnelsen av det 2. århundre ble de fire evangeliene trolig samlet, og fra nå av henvises det til evangeliet ifølge Matteus, ifølge Markus osv.
Allerede på slutten av 1. århundre fant det sannsynligvis sted en lignende samling av Paulus’ brev. De kom til å bære overskriften ‘apostelen’ med tillegg til galaterne, til romerne osv. Apostlenes gjerninger hørte opprinnelig sammen med Lukasevangeliet som den andre delen av Lukas’ verk, men da Lukas ble en del av evangeliet, ble de to delene fra Lukas’ hånd skilt. Apostlenes gjerninger beholdt naturligvis den samme autoriteten og anerkjennelsen som Lukasevangeliet. Dette skriftet kom til å spille en viktig rolle som bindeledd mellom evangeliet og samlingen av Paulus’ brev. Hos de såkalte apostoliske fedrene, som er en samling skrifter fra første halvdel av 2. århundre, har vi et sterkt vitnesbyrd om at Paulus’ brev har hatt stor anerkjennelse i hele kirken. Det henvises også til evangeliet, men det er ennå litt uklart om det er budskapet eller samlingen av de fire skriftene som hentydningen gjelder.
Kjetteren Markion og kirkens svar
Omkring 140 e.Kr. kom det en lærer fra Lilleasia ved navn Markion til Roma. Han samlet en så stor tilhengerskare at de kirkelige lederne ble nødt til å forholde seg til ham. Markion avviste helt GT og store deler av NT, fordi han her bare fant jødedom. Han laget en liste over den nye paktens skrifter som inneholdt Lukasevangeliet uten henvisningene til GT og 10 av Paulus’ 13 brev i hans egen redigerte utgave. Det er den tidligste egentlige listen over NTs bøker som vi kjenner til. Markion var på denne måten med på å fremskynde den prosessen som allerede var i gang i kirken for å klarlegge hvilke skrifter som hørte med til NT. Kirkens svar til Markion var at ‘evangeliet’ inneholdt fire skrifter og ikke bare ett, og at ‘apostelen’ inneholdt 13 brev og ikke bare 10.
Omkring år 200 e.Kr. tegner det seg et bilde av bred enighet i hele kirken om hovedparten av NTs innhold. Dette gjelder fire evangelier, Apostlenes gjerninger, alle Paulus’ 13 brev samt 1. Petersbrev, 1. Johannesbrev og Åpenbaringen, som alle anerkjente som ekte apostoliske skrifter som hører med til NT. Det var derimot uenighet om seks av NTs mindre skrifter, nemlig: Hebreerbrevet, Jakobs og Judas’ brev, 2. Petersbrev samt 2. og 3. Johannesbrev. Enkelte andre skrifter fra det 2. århundre ble vurdert av noen, det viktigste het ‘Hyrden’ av Hermas. Disse andre skriftene kom dog aldri virkelig i betraktning, til det var de for langt unna aposteltiden.
Egentlige kanon-lister
Fra omkring 180 e.Kr. har vi den første egentlige listen over NTs bøker fra den rettroende kirkes hånd. Listen kalles Muratorianum. Denne listen inneholdt de fire evangeliene, Apostlenes gjerninger, alle Paulus’ 13 brev samt 1. og 2. Johannesbrev og Åpenbaringen. I forhold til det NT vi kjenner i dag, er følgende bøker utelatt: Hebreerbrevet, Jakobs brev, begge Petersbrevene samt 3. Johannesbrev. Videre nevnes det at et skrift fra det 2. århundre, som het Peters åpenbaring, hørte med.
Den neste egentlige listen vi kjenner til, er fra Origenes (omkring 185-254 e.Kr.). Han forteller at 22 av NTs skrifter var alminnelig anerkjent på hans tid, men at fem mindre brev var omdiskutert, nemlig Jakob, Judas, 2. Peter og 2. og 3. Johannes. Videre nevner han at to skrifter fra det 2. århundre ble vurdert av noen, nemlig Hermas’ hyrde og skriftet Didaché.
Den neste listen over NTs skrifter finner vi hos kirkehistorikeren Eusebius (265-340 e.Kr.). Han anfører kun de 27 skriftene som NT inneholder i dag, men nevner at de seks ovenfor nevnte er omdiskutert. I perioden mellom 300 og 400 e.Kr. blir diskusjonen om de seks ‘små’ brevene mindre og mindre, men noen stiller i stedet spørsmålstegn ved Johannes’ åpenbaring, noe som ikke hadde skjedd før 300 e.Kr., og som må tilskrives teologisk skepsis særlig overfor omtalen av tusenårsriket i Åp 20. Første gang vi møter en liste med nøyaktig de skriftene som NT inneholder i dag, er i biskop Athanasius av Alexandrias påskebrev fra 367 e.Kr. Deretter forsvinner uenigheten om de seks ‘små’ brevene, og omkring 400 e.Kr. diskuteres ikke omfanget av NT mer.
Kriterier for en plass i kanon
Det forelå visse kriterier som var avgjørende for om et skrift kunne anerkjennes som en del av den nye paktens hellige skrifter. Disse kriteriene var viktige for å hindre falske autoriteter i å komme inn i den kristne menigheten.
Det viktigste kriteriet var at skriftet skulle være apostolisk, det vil si enten skrevet direkte av en apostel eller av en fra apostlenes krets. Til dette kriteriet fulgte to underpunkter, nemlig alder og rett lære. Et uttrykk for om et skrift var apostolisk, var nemlig at det kunne føres tilbake til apostlenes tid, og at det klart ga uttrykk for apostlenes lære. Når Hebreerbrevet var omdiskutert, skyldtes det uvitenhet om hvem forfatteren var, fordi det ikke er angitt direkte i brevet. Brevets opprinnelige mottakere visste det, men det ble glemt for ettertiden, og man manglet sikkerhet for hvem fra apostlenes krets det stammet fra.
Det andre store kriteriet var utbredelse. For å bli anerkjent skulle skriftet være kjent i hele kirken og brukt ved menighetens gudstjenester. Dette er sikkert grunnen til at de små brevene ikke uten videre fant veien til NTs kanon. De var ganske enkelt ikke tilstrekkelig kjent i hele kirken, selv om de var apostoliske.
Noen konklusjoner
Jesus har ikke gitt oss en direkte åpenbaring hvor han forteller hvilke skrifter som hører med til NT. Men det betyr ikke at vi ikke kan si noe.
For det første må vi understreke at det er Jesu egen autoritet som er den kristne menighetens øverste og dypest sett eneste autoritet. Denne autoriteten har Jesus overdratt til sine apostler. Jesu autoritet er ikke alene knyttet til den muntlige overleveringen av hans liv og lære, men også til apostlenes skrifter som er den nye paktens hellige skrifter. Kanonprosessen er en utkrystallisering av de skriftene som allerede hadde guddommelig autoritet. Denne utvelgelsen av hvilke skrifter som hører med til NTs hellige skrifter, skal sikre at kirken ikke kommer til å bygge på en falsk autoritet.
Skal vi prøve å konkludere, kan det være nyttig å skille mellom historiske og teologiske konklusjoner.
Ut fra en historisk betraktning er NTs kanonprosess avsluttet. Det vil ikke komme flere skrifter til, og ingen vil kunne ta noen ut. Langt den største delen av NT hører historisk sett uomtvistelig med til NT, nemlig 21 av de 27 skriftene. Om de siste 6 mindre skriftene gjelder at de ikke hører med til kanon med samme historiske rett som de øvrige 21, men at de likevel kom med. Vi kan også ut fra et historisk perspektiv si at ingen skrifter som i dag ikke er med i NT, kan påberope seg en historisk rett til å være med.
Men alt er ikke sagt med de historiske konklusjonene; de teologiske er nok så viktige om enn litt mer uhåndterlige. For det første må vi konstatere at vi ikke har et ord fra Jesus om hvilke skrifter som hører med til NT. Derfor er NT i motsetning til GT i prinsippet en uavsluttet kanon. Når det er sagt, er det tre forhold som hører med i vurderingen av NTs kanon.
For det første gjennomgikk NTs kanonprosess et forløp tilsvarende det GT gjennomgikk, og Jesus har tilsynelatende ingenting å innvende mot GTs kanon. Vi kan derfor ikke ha noen innvendinger mot at NT tar form gjennom en historisk utkrystalliseringsprosess.
For det andre peker Jesus i sitt løfte om Den Hellige Ånd fremover, og det er nærliggende å regne med Åndens veiledning til hele sannheten også i den prosessen som utvalgte de skriftene som var bærere av Guds egen autoritet (Joh 14,26; 16,13).
Endelig bør vi også regne med at Guds forsyn og nidkjærhet for sitt ord (Jer 1,12) ikke ville tillate ham, som er historiens herre, å la sin kirke på jord komme til å bygge på en autoritet som ikke var fra ham selv.
Denne artikkelen har tidligere blitt publisert på tilliv.dk. Artikkelen er oversatt fra dansk ved hjelp av Chat GPT.
