I dette kapitlet vil vi gi noen glimt om trosopplæring fra kirkehistorien. Her er det naturlig å ta med noe om å skjelne mellom lov og evangelium.
Martin Luther (1483-1546) hadde stor pedagogisk teft. Han var opptatt med å tilrettelegge troens og etikkens innhold må for barna og ‘folk flest’ – så de kunne gripe det. Hans mest kjente bok er Den lille katekisme. Her følger han gjennomtenkte prinsipper for trosopplæringen. Han tolker de ti bud, trosartiklene, Fadervår, innstiftelsen av sakramentene – og hustavlen i korte setninger, uten vanskelige fremmedord. Hvert enkelt ledd er skrevet for opplæring – og utenatlæring.
Biskop Erik Pontoppidan (1698-1764) skrev en forklaring til Luthers lille katekisme. Han utdyper én etter én av Luthers setninger. Målgruppen var skolebarn og konfirmanter. Til sammen ble det mye å lære utenat. Men selv ønsket ikke Pontoppidan en ørkesløs pugging. Han la vekt på at læreren må tilpasse stoffet til barnas alder. En skal sikte mot hjertene, ikke bare mot intellektet:
En må ikke forsynde seg mot de unges huskeevne ved å være vidløftig, mot deres fatteevne ved å være uklar. En må heller ikke ødelegge læresammenhengen ved å bruke gal rekkefølge, eller støte an mot naturlig språkbruk ved kunstige og tvungne uttrykksmåter. (Fra forordet.)
Pontoppidans eldre kollega i Tyskland, August Hermann Francke (1663-1727), skrev mye om trosopplæring, bl.a. om lærerens ‘pedagogiske kjærlighet’. Den skaper en viktig forutsetning for læring, nemlig gjenkjærlighet:
Når læreren er til stede, og barna har en riktig kjærlighet til ham (for med trelldomsfrykten kan ingen sann oppmerksomhet bestå!) holder de sinn og tanker fint samlet og i god orden.
Den danske åndshøvdingen Grundtvig (1783-1872) la i sine idealer for trosopplæring vekt på å framstille den historiske framdriften i Bibelen. Geniale er de levende julesalmene hans, «Deilig er den himmel blå» og «Det kimer nå til julefest».
I samme tradisjonen finner vi den bibelhistorie-boken som i over 100 år ble brukt i skolen: Vogts bibelhistorie. (Volrat Vogt, 1817-1889). Den kom i hele 126 opplag! Poenget var å ta barna med både inn i den enkelte bibelfortellingen og inn i den bibelhistoriske linjen.
I dag er det i hjemmene og i den kristne trosopplæringen denne innføringen må foregå.
Å skjelne mellom krav og nåde, lov og evangelium
Evangelisk kristendom understreker at ingen kommer til verden som et Guds barn (i frelsens forstand). Alle mennesker er syndere (Rom 3:23), og vi er «av naturen under Guds vrede» (Ef 2:3). Vi er født «uten tillit til Gud, uten frykt for Gud og med (ondt) begjær», sier vår lutherske bekjennelse.
Gud-fiendtligheten sitter dypest sett både i følelser, fornuft og vilje. Begrepet ‘kjødet’ hos Paulus, i Rom 7–8 og Gal 5, har dette som sitt utgangspunkt. Det er vår syndighet som gjør at Guds lov alltid møter oss som anklage, ikke bare som gode råd. Derfor blir evangeliet vår eneste – og helt tilstrekkelige – trøst. Det blir Guds hånd som rekkes til angrende syndere.
Det vi kan kalle kristentroens grunnpillarer utgjør bakteppet for undervisningen om lov og evangelium.:
skapelse frelseshandling (allerede)
syndefall endelig forløsning (ennå ikke)
Under ‘Guds skapernåde’ er mennesket Guds unike skapning med gudgitt verdi. Men etter syndefallet er vi alle syndige i oss selv. (Ef 2:3). Først ved dåpen og troen kommer vi inn under Guds frelsesnåde. Der har vi del i Guds frelseshandling, blir medlemmer i Guds familie, tilgitt, og der eier vi et fast håp om å bli frelst for evig (Gal 3:26–27).
Den som skal bli bevart i troen, må få møte Gud både i lov og evangelium. Gjennom loven trer Gud fram med krav og formaninger. Da kommer både barn og voksne inn under Guds lyskaster og kjenner noe av anklagen og fordømmelsen. Gjennom evangeliet møter vi Gud i hans frelsende kjærlighet, nemlig når frelseskjensgjerningene i Jesus presenteres for oss som ren gave – nettopp inn i vår tilstand som syndere.
Noen barn har med seg ubibelske forestillinger om hva det vil si å være Guds barn. ‘Vi må gjøre og være sånn og sånn, da kan Gud regne oss som sine barn.’ Også troen blir en menneskelig prestasjon.
I dag skjer sammenblandingen av lov og evangelium oftest på andre måter. Mest vanlig er det vi kaller antinomismen: At en ikke tar imot Guds lov med respekt. Da blir trosopplæring preget av en «ikke-så-nøye-for-Gud-elsker-deg-uansett»-holdning.
Det er sant at Gud er nær alle mennesker med sin skapernåde – hver tid og stund vi har på jorden (Apg 17:28). Han har medynk med oss når vi rammes av onde krefter. Gud er like glad i de slemme som i de snille.
Men Bibelen har samtidig klare oppgjør med en «ikke-så-nøye»-holdning. Budene er forpliktende. Det er forutsetningen for at folk erkjenner sine synder, og for at evangeliet virkelig blir gledesbudskapet om nåde for syndere (Luk 24:47). Ved troen på ham som døde for oss, er vi rene for Gud og fri fra all skyld og synd (Rom 8:34).
Å være en kristen er å gi Gud rett i hans budskap til oss, både når han avslører syndene våre, og når han gjennom Jesus rekker oss tilgivelsen. Trosbekjennelsens ord om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er et trefoldig gledesbudskap om Guds kjærlighet. Det løfter oss opp og tenner hengivenhet og glede i hjerte – uten at vi avsvekker hans bud. Både trosbekjennelsen og Guds ti bud bør være sentralstoff i trosopplæringen – også for barna.
Til ettertanke
- Idealer og praksis hos Luther, Francke og Pontoppidan – noe for oss?
- Tenk over og diskuter påstanden: «Utenatlæring i trosopplæringen er et feilspor.»
- Hvordan unngå at barna får en lovisk eller en ‘antinomistisk’ kristendomsforståelse?
- Hvordan utfolde temaet frelse når vi har med tenåringer fra sekulariserte hjem å gjøre?
