Etter 25 års tjeneste fikk søndagsskolelæreren i min barndom en gave: Et stort fat med en flott tegning av såmannen fra lignelseskapitlet i Matt 13. Det samsvarte med hans enkle filosofi: Jeg sår Guds ord i barnas hjerter. Gud får sørge for veksten.
Søndagsskolelæreren ville gi barna innføring i noe de ikke visste fra før. Han var en voksen kristen som hadde et budskap som ikke hadde «oppkommet i noe menneskehjerte» (1 Kor 2:9), heller ikke i hans eget. Men han hadde lært det selv og ville nå lære barna det samme. Det var hans enkle filosofi. Fagfolk i dag ville kanskje ha sagt om ham: Han ville formidle teologi for barn.
Dannelsespedagogikken
Med fare for forenkling kan det sies at den såkalte dannelsespedagogikken har tenkt som søndagsskolelæreren min om opplæring i ulike fag. Barna er objekt, gjenstand for opplæringen. De er som leirklumpen i pottemakerens hånd. De skal formes. Som voksen er jeg subjektet, den som skal belære dem.
Bakgrunnen for denne filosofien er åpenbar. Det er et asymmetrisk forhold mellom barna og de voksne når det gjelder kunnskap og troserfaring. Vi er ikke ‘på lik linje’. Vi har et ansvar for å veilede dem. Det vil og skal skje en dannelse gjennom formidlingen vår.
Vekstpedagogikken
Vekstpedagogikken har nå i flere tiår hatt stor innflytelse. Her er tankegangen at barnet er som en plante. Det har iboende ressurser som må få utvikles. De må få gjøre erfaringer med stoffet, de må få bearbeide det selv. Vi voksne sitter ikke på fasiten i alle spørsmål.
Når det gjelder trosopplæring, understrekes det at barna også har teft for religion. De gjør sine funderinger og skaper sin egen teologi. Her blir det dialogiske forholdet mellom lærer og barn ekstra viktig. Sa ikke også Jesus at vi skal lære av barna (Matt 18:3-4)?
Ikke mange rendyrker dannelsespedagogikken eller vekstpedagogikken. Min gamle søndagsskolelærer involverte faktisk barna i trosopplæringen f.eks. ved å stille spørsmål og fremme selvstendig refleksjon. Og dagens kreative søndagsskolelærere er oftest ikke likegyldig med innholdet i det som læres. De poengterer hvor nødvendig det er med bibelstudier, god forberedelse og tilrettelegging. Arbeidet med bibelstoffet skal gi barna kunnskap og en samlende helhetsforståelse.
Vi som arbeider med trosopplæring må fornye oss selv rent åndelig og faglig så vi finner en balanse mellom en belærende monologisk kunnskapsformidling og andre former for formidling. Og ulike sosiale medier må tas på alvor som arenaer der barna befinner seg.
Barneteologi
Dette begrepet har nå en periode vært ‘in’ noen teologiske miljøer. Hva menes med begrepet?
Teologi for barn?
Teologi utformet av barn?
Teologi fra barns synsvinkel?
Teologi sammen med barn?
Søndagsskolelæreren jeg nevnte ovenfor, tenkte nok umiddelbart: Barneteologi er teologi (tilrettelagt) for barn. Altså en teologi tilpasset barn på ulike alderstrinn.
Til forskjell fra dette må barneteologiteologi utformet av barn være barns teologiske funderinger, altså det å slippe barnetroen til – som uttrykk for spontan gudstro.
La meg komme med et personlig eksempel på teologi utformet av barn. Jeg var sammen med et av barnebarna våre på en skitur i Nordmarka. Jeg ble imponert og skrøt av 6-åringens dristighet i en nedoverbakke. «Ja,» svarte hun, «jeg bare lukker øynene og tenker: Jesus er med.»
Hva skulle farfar si? Kanskje fikk jeg en tankevekker? En korreks i forhold til min egen ‘modne’ tro? Kanskje var det også behov for en forsiktig korreks andre veien?
Innen fagteologien er barneteologi faktisk primært forstått som arbeid med bibeltekster og teologiske tema fra barns synsvinkel. En vil ryste innarbeidede teologiske holdninger der voksenperspektivet alltid har forkjørsrett.
Dessverre kan barneteologi i denne utgaven framstå kritisk også overfor innholdet i bibeltekster og -fortellinger. Tekstene om guttene Isak og Samuel avspeiler trekk ved gudsbildet vi må ta avstand fra, hevdes det. Og at Gud ofrer sin egen sønn til soning for våre synder, er etter noens mening dårlig barneteologi. Her må en bibeltro kristen ta avstand – og gi andre svar.
Teologi sammen med barn – et ideal for tros-opplærere
Artiklene jeg skriver, har undertittelen ‘Trosopplæring for og med barn/unge i vår tid.’ For meg framstår derfor sunn barneteologi som teologi sammen med barn. For å bruke de pedagogiske begrepene ovenfor: Idealet er å kombinere dannelses- og vekstpedagogikk.
Troens innhold skal presenteres for barn og unge i det vi lar dem være med og utforske troens innhold sammen med oss. De utfordres til å fundere over tekster, sanger, fortellinger og til å arbeide med det de hører og ser – i ulike aktiviteter. Gjennom bønnesanger eller faste bønner involveres de i tilbedelsen. Noen ganger kan barna endatil oppmuntres til frie bønner slik jeg har opplevd under kors-samlinger på leirer. Men da må det rå frihet og trygghet i miljøet, ikke noe press.
Men uten en viss monologisk og forklarende innføring i de ulike tema og tekster kan dette fort bli tynt, rent innholdsmessig. Det er trosopplærerens ansvar å sørge for at troens innhold virkelig blir satt på dagsorden i trosopplæringen med barna og de unge.
La meg få tilføye:
I vår teknifiserte og digitale tid har barna sansen for voksne som er oppriktig interessert i deres liv og bruker tid til å være sammen med dem. De er sensitive for det enkle og personlige. En stille gjenfortelling av en episode i Bibelen kan samle deres sinn og skape indre bilder som er viktige i trosformidlingen. Et maleri med påskemotiv gjengitt på powerpoint kan skape meningsfull samtale. En innlært bønn ved en kors-samling (der barna sitter i ring på gulvet omkring et kors laget av små lys) kan ta barna med inn i ‘tilbedelsens rom’. Et enkelt rollespill kan åpne opp for en god samtale. Til og med et gammelt salmevers kan (om det blir forklart) sette dem på sporet av noe stort og trygt.
Spørsmål til ettertanke:
- Hva tenker du/dere om undertittelen på disse artiklene?
- Det er bibelsamling på en påskeleir. Hvordan involvere barna i tekstene om Jesus og disiplene i Getsemane natt til langfredag? Tenk over hvordan sikre at et klart bibelsk budskap blir tydelig.
