En svensk pedagogisk tradisjon har lagt stor vekt på trosopplæringens kontakt med livets utfordringer – slik barn og unge opplever dem i den aktuelle kulturen. «Livsfrågorna» er mange og nærgående i barnas og de unges verden. Hvordan møte dem i opplæringen når kunnskapsinnholdet nettopp aktualiserer eksistensielle spørsmål de kjenner godt, som vennskap, ensomhet eller konflikter mellom søsken? Og hvordan undervise om spørsmål som ut fra kristentroen er helt eksistensielle, men som barna kanskje ikke er opptatt med?
Noen hevder: Vi kan ikke dosere kunnskap som ikke betyr noe for barna. Nei, møt barna i de problemstillingene de kjemper med.
En mer moderat holdning svarer bedre til trosopplæringens oppdrag: Å relatere stoffet tydelig til deres hverdag og verden – uten at hovedsakene i troen og etikken skyves bort. For viktige sider ved den kristne tro kan komme til å lide om ‘livsfrågorna’ skal være alt-bestemmende. Barn er f.eks. normalt ikke opptatt med forsoningen på korset eller Åndens gjerning, selv om disse tema etter hvert må ha sin plass i trosopplæringen.
Men altså: Den «Livsfråga-orienterte» pedagogikken har et poeng. Kierkegaard skrev:
naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa (man) passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheten i al Hjælpekunst……Al sann Hjælpen begynder med en Ydmygelse; Hjælperen maa først ydmyge sig under Den han vil hjælpe … (fra Synspunktet for min forfatter-virksomhed, Kapittel 1, §2)
I dag innebærer dette å kjenne litt til den digitale verden barna befinner seg på. Dette gir muligheter til å konkretisere kristen etikk. Men det kan også aktualisere sentrale punkter i troslæren. Det er nemlig ofte religiøse forestillinger i filmer som barna ser. Barna trenger hjelp til å orientere seg etisk og religiøst. En kontakt med den globale ungdomskulturen, f.eks. dens mest kjente artister, kan gi nyttige kontaktpunkt for å tydeliggjøre forskjellen i grunnholdning eller for å vise hvordan Bibelen svarer på aktuelle problemstillinger som tas opp i tekstene.
Aldersgruppen 8-12 år kalles gjerne tweens-alderen. Denne livsfasen like før tenårene er kommet mer og mer i fokus. Disse barna er ‘digitalt innfødte’ og møter i sin mediehverdag populærkulturens relativisme. Noen absolutt sannhet finnes ikke her, men det er likevel noen tydelige svar på hva et godt liv er, og hva som gir den unge verdi. Margunn Serigstad Dahle gjengir følgende svar som en kan lese seg til eller ‘se’ seg til i filmer, TV-serier og blader:
Å ta seg godt ut, Å være rik, Å prestere noe andre ser / være en «ener», Å ha gode venner og ha det gøy, Å oppleve mest mulig, Å få dekket behovene sine, Å bestemme seg for hva som er godt og rett, Å tro på det en vil i lett blanding. (I boken Barnetro og trosopplæring – kan bestilles på Fjellhaug.)
Mye av dette står i et spenningsforhold til vår kristne tro. Trosopplæringen må her
- formidles på en troverdig måte og med en gjennomtenkt argumentasjon (i pakt med tweens-enes modenhet i kunnskap og erfaring).
- tematisere sentrale spørsmål som reises i møtet med de populærkulturelle fortellingene og ta dem opp til samtale.
- favne hele livet og avspeile en klar verdiforankring.
Den erfaringsverdenen tweens-ene kjenner, er både tilknytningspunkt for – og spenningspunkt i møte med – trosopplæringen. Barnas ‘livsfrågor’ må settes inn i en kristen ramme der de gis sin tolkning ut fra bærebjelkene i den kristne tro.
Eksempelvis vil barns frustrasjon og smerte kunne tematiseres og settes i sammenheng med Skriftens lære om syndefallet og dets følger (inkludert døden) og med dens lære om personen Jesus Kristus, han som er forløseren. Alt dette må tilpasses det aktuelle aldersnivå. Barna får møte en trosopplæring som understreker Guds nærvær i sorg, smerte og dypt savn, og som forkynner Gud som adressat også for fortvilte klagebønner.
Samlivsetikken har alltid vært et følsomt område i trosopplæringen. Den blir i dag sterkt utfordret. Undervisning i de ti bud er både mer nødvendig og mer krevende enn noen gang. Det fjerde budet om å hedre far og mor og det sjette budet om ekteskapet mellom mann og kvinne (som uttrykk for Guds skaperordning) er under press. I trosopplæringen får vi kontakt med barn fra nokså ulike familietyper. Å løfte fram Guds gode ordninger må gjøres uten at barnas følelsesmessige bindinger til sine nærmeste ødelegges eller utfordres unødig. Vi må gjennom alt møte barna med en tydelig og uforbeholden omsorg.
Forøvrig er mange ‘livsfrågor’ de samme fra generasjon til generasjon. Vår egen tid er ikke i den grad så spesiell som vi lett tenker. Teologiprofessoren Birger Gerhardsson skrev tankevekkende:
De mest elementära och djuptliggande existensproblem torde höra til konstanterna i människans tillvaro: Sådant som har att göra med hat och kärlek, lidande och lust, ensamhet och gemenskap osv… I vad som gäller sådana ting, är människan knappast någonting helt annat än vad gårdagens manniska var.
Men altså:
I nyere tid er presset på barn og unge med et kristent livssyn meget sterkt. Vi tvinges til å ta dette på alvor. Et nyateistisk og humanistisk livssyn dominerer i studiemiljøene, gudstroen omtales som passé. ‘Hallo, vi lever i 2022!’ Mange unge våger ikke å stå åpent fram med sin kristne tro.
På Damaris Norge kan trosopplærere nå finne mange ressurser som styrker frimodigheten til samtaler om livssyn. Der drøftes forholdet mellom kristen tro og populærkultur, og der er det gode innspill som angår trosforsvar. En hovedsak for Damaris er å vise at kristentroen tåler å møte moderne naturvitenskap og ‘absolutter’ i samtiden (f.eks. på seksualetikkens område) til åpen drøfting og endog konfrontasjon, uten å føle seg underlegen.
Spørsmål til ettertanke:
- Hvordan møte populærkulturens idealer nevnt ovenfor (sitert fra Margunn S. Dahles artikkel) i samtalen med barn på en tweens-leir?
- Hvordan undervise om det fjerde budet for en gruppe barn der to av dem bor hos en alenemor og en tredje sammen med en far og en ‘medfar’?
