Publisert

Den treenige Gud Hva vil det si at Gud er én - og samtidig tre?


Ca leselengde:
27 min

Kristne mennesker tror og bekjenner at Gud er én og samtidig tre personer. For mange fremstår dette som en selvmotsigelse. Andre, de som tror på det, omtaler det som troens dypeste paradoks, sammen med læren om at Jesus Kristus er sann Gud og sant menneske.

Spørsmålet blir likevel, hvordan kan det forklares at Gud er én og tre?

Her starter vi med et av Oldkirkens mest kjente forsøk på å svare på dette spørsmålet. Den forklaringen vi skal se nærmere på tar utgangspunkt i at det er likhet mellom den treenige Gud og menneskets indre bevissthet. Det er fordi mennesket er skapt i Guds bilde.

Den forklaringen vi skal se nærmere på, kan spores tilbake til kirkens første tid. Den er anvendt av en rekke tenkere. Her velger vi å presentere Tertullians anvendelse av den (i Against Praxeas).

Tertullian

Tertullian starter med å presisere at før skapelsen var Gud den eneste som var til. Men, fortsetter han, selv om Gud var alene, var han ikke ensom. Han hadde sin visdom, fornuft og sine tanker i seg.

På lignende måte som vi mennesker gjør, tenker og taler Gud med seg selv. Guds visdom og tanker blir i Gud til noe mer enn bare tanker. De blir og er en annen person i Gud. Ordene Gud Fader taler ut av seg selv, føder denne andre personen i Gud. Han blir og er Guds evige Sønn og bilde, som responderer med ord overfor Faderen.

Dette skjer i Gud, på en måte som kan sammenlignes med det som skjer når et menneske snakker med seg selv, ser seg selv som et bilde foran seg, og ved det har et forhold til seg selv. Tertullian skriver følgende:

Du forstår det kanskje lettere slik: overvei først av alt, fra ditt eget selv, som er laget "i Guds bilde og lignelse" (...) Legg dermed merke til, at når du stille konverserer med deg selv, er denne prosessen båret frem i deg av fornuften din, som fremtrer ved et ord i hver tankebevegelse, ved hver bevissthetsimpuls. (...) Slik, på denne måten er ordet en andre person inni deg, som gjennom tenkning uttaler tale, og som også, (ved gjensidig prosess,) ved å tale genererer tanke. Ordet er seg selv noe annerledes fra deg selv. (red.oversettelse)

Man kan spørre hvordan Tertullian finner bibelsk grunnlag for denne forklaringen på treenighetslæren. Som allerede antydet, viser han til 1 Mos 1: 26-27, hvor det står at Gud skapte mennesket i sitt bilde.

Han viser naturligvis også til Joh 1:1-3, der vi kan lese om Logos, Guds Sønn, som var hos Gud og identisk med Gud da alt ble skapt.

Det avgjørende skriftgrunnlaget finner han imidlertid et annet sted, nemlig i 1 Kor 2:11-12. Her, mener Tertullian, viser Bibelen selv at vi kan forutsette denne likheten mellom den treenige Gud og menneskets bevissthet. Med utgangspunkt i denne teksten, utvikler Tertullian også sin lære om Den Hellige Ånds status som den tredje evige personen i Gud. For å forstå hvordan han tenker om dette, skal vi kort siterer fra denne teksten (vers 9): 

Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. For hvem blant mennesker vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd som er i ham? Slik vet heller ikke noen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd. 1 Kor 2:9-11

Ånden er (ifølge 1 Kor 2:11-12), den som ransaker Guds tanker. Han er derfor den personen i Gud som svarer til menneskets bevissthet om hva mennesket tenker. Når Tertullian anvender dette, skriver han at Ånden er den personen i Gud som hører samtalene mellom Faderen og Sønnen, og som meddeler hva Gud har tenkt til menneskene.

Ånden er åpenbareren, den som bringer Guds ord og tanker inn i verden, til mennesker. Før Guds Sønns sendelse og inkarnasjon er disse tankene gjort tilgjengelige i Det gamle testamentet. Her kommer de til uttrykk som samtaler mellom Faderen og Sønnen, i de hellige skrifter.

Som eksempler på dette viser Tertullian til Jes 42:1ff, Jes 53:1ff, og Salmene 2, 110 og 22. Disse bibeltekstene åpenbarer samtaler mellom Gud Far og Guds Sønn, i Gud. Ånden kjenner disse samtalene og har åpenbart dem inn i verden, som profetier om hva Gud har gjort og vil gjøre ved sin Sønn:

Legg også merke til at Ånden taler om Faderen og Sønnen, som en tredje person: “Herren sier til min Herre, sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter.” Likens i Jesaja ord: “Så sier Herren til min Herre, min salvede.” Likens, i samme profet, sier han til Faderen angående Sønnen: “Herre, hvem trodde budskapet, og for hvem ble Herrens arm åpenbart? Vi brakte et budskap om Ham, som om Han var et lite barn, som om Han var en rot i tørr jord, som ikke hadde noen skikkelse eller herlighet.” Dette er et fåtall av vitnesbyrdene; for vi forsøker ikke å hente opp alle skriftsteder, siden vi har en tolerabel stor mengde av dem til de forskjellige hovedsaker i emnet vårt. (red.oversettelse)

Disse tolkningene forutsetter ikke bare en bestemt måte å lese Bibelen på, men også en bestemt forståelse av virkeligheten.

Tertullian forutsetter to slags virkeligheter. På den ene side en historisk og skapt virkelighet. På den annen side den virkeligheten vi kaller den treenige Gud.

Det er ikke bare den historiske og skapte virkelighet som er tilgjengelig for kunnskap. Fordi Gud har talt og åpenbart seg ved ord, kan vi også vite noe om hvordan Gud er i seg selv. 

Likevel, i disse få sitater blir distinksjonen mellom personene i treenigheten klart satt frem. For det er Ånden selv som taler, og han taler til Faderen, og han taler om Sønnen. (red. oversettelse)

Forskjellen mellom Gud og menneske

Samtidig som Tertullian forutsetter likhet mellom Gud og menneske, forutsetter han også at det er vesentlig forskjell. Gud er Gud, mens mennesket kun er en skapning.

Gud er evig, og derfor uendelig i tid og rom. Mennesket er som skapning begrenset og avhengig av Gud.

Gud er sin egen betingelse, og derfor bare avhengig av seg selv. Menneskets relasjon til seg selv fører ikke til at det etableres tre selvstendige individer i et menneske. Det skjer bare i Gud.

Fordi Gud er evig, allmektig og fullkommen er hans relasjoner til seg selv tre forskjellige og selvstendige personer. Gud er tre, uten at det sprenger enheten i Gud.  

Når Tertullian skriver om dette foretar han språklig logiske analyser som kan være noe fremmede for vår tid. Han påpeker for eksempel at begrepet far nødvendigvis forutsetter at det er en sønn. Begrepet sønn impliserer på tilsvarende måte at det er en far. Ordene far og Sønn er med andre ord definert i forhold til hverandre, og ved hverandre.

Dersom Gud er evig som far, så må også Sønnen være evig, for en person kan ikke kalles far uten først å ha en Sønn, forklarer Tertullian. Det ender også i selvmotsigelse dersom noen hevder at Faderen og Sønnen ikke er to forskjellige personer. Da blir Faderen nemlig sin egen Sønn. Gud Far og Guds Sønn kan ikke være samme person, men to forskjellige personer:

En far må ha en sønn, for å være en far; likledes for at en sønn skal være sønn, må han ha en far. Det er imidlertid, en ting å ha, noe annet å være. For eksempel, for å være en en ektemann, må jeg ha en kone; jeg kan aldri være min egen kone. På samme vis, for å være en far, må jeg ha en sønn, for jeg kan aldri være sønn for meg selv; og for å være en sønn, må jeg ha en far, det er umulig for meg å noensinne være min egen far. (red.oversettelse)

Bibelord som viser at det er tre personer i Gud

Vi skal nå forlate Tertullian, og kort skissere noe av det bibelteologiske grunnlaget for treenighetslæren. Vi stanser særlig ved de tekstene som taler klarest om dette, og som er etablert som nøkkeltekster til forståelse av treenighetslæren fra oldkirkens tid. 

Én av disse finner vi i 1 Mos 1:1ff. Her leser vi at Gud skapte ved å tale. Det betyr, mente man, at Gud skapte ved det Ordet og den visdommen som evig er i ham selv, altså ved Logos.

Skaperordene omtales som identiske med den personen som kalles Guds visdom i Ordspråkene 8:22ff, og Guds Logos (Ordet) i Johannes 1:1ff. Logos er, ifølge sistnevnte tekst, den som alt ble skapt ved (Joh 1:3). Forutsetningen for denne anvendelsen var, og er, at man tror at Det gamle og Nye testamentet taler enhetlig om Gud. 

En annen tekst av betydning finner vi i 1 Mos 1:26. Her leser vi at Gud, i det øyeblikk han vil skape mennesket, sier: «La oss skape mennesker i vårt bilde». Vi har allerede sett at dette skriftordet er anvendt som grunnlag for analogien mellom menneskets bevissthet og treenighetslæren. Gud er mer enn én, fordi Gud talte med seg selv da han skapte mennesket.

Samtidig har denne teksten blitt grunnleggende for å hevde at den Gud som taler og rådslår med seg selv, samtidig handler som ett subjekt, når han utfører det han har planlagt. I fortsettelsen (1 Mos 1:27) fortelles nemlig at Gud, i «entall», skapte mennesket «i sitt bilde». Rent grammatikalsk forutsetter verbet «skape» her ett - singulært – subjekt. Dette indikerer at Gud handler som én overfor det skapte, selv om han er tre personer i seg selv. 

Andre eksempler på trinitarisk fremstilling av Gud, finner vi i 1 Mos 18:1-14. Her fortelles at Gud kommer til Abraham som tre menn, og at han samtidig taler til Abraham som om han var én person. Abraham taler på sin side til de tre, både som én (Herren) og tre.

Andre ord i Det gamle testamentet peker i samme retning. Gud kan for eksempel omtales både som subjekt og objekt for en og samme handling. Gud omtales i så måte som den som sender seg selv til verden. Et eksempel på dette finner vi i Sak 2:14-15. Her står det at «Herren» er den som blir sendt til Sion, og at han samtidig også er den som sender: 

Fryd deg høylig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren. (…) Jeg vil bo hos deg, og du skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg til deg. Sak 2:14-15

Et lignende eksempel finner vi i en profeti i Dan 7:13-14. Her tales det om to personer, som begge har all makt i Himmel og på jord, og som derfor omtales som Gud: 

(…) en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne. Dan 7:13-14

I Det nye testamentet omtaler Jesus seg selv nettopp som «menneskesønnen». Han gir seg dermed ut for å være den personen som det er profetert om i Daniels bok, altså han som kommer «i sin fars herlighet» og med all makt.

Utover det vi her har nevnt, må vi også ha klart for oss at Det gamle testamentet bruker bestemte navn, særlig på to av personene i Gud. Eksempel på dette er Salme 2:7 og Salme 110. Som nevnt skildres her samtaler mellom en som er guddommelig far, og en som er guddommelig sønn. Vi skal komme tilbake til dette bibelordet nedenfor. 

Den teksten som kanskje gir det viktigste grunnlaget for treenighetslæren, finner vi imidlertid i Matt 28:19, altså det vi kaller misjonsbefalingen eller også dåpsbefalingen. Her befaler Jesus sine disipler å døpe mennesker til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Helt fra oldkirkens tid er det påpekt at denne teksten viser at de tre personene i Gud, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, har ett felles navn, som mennesker skal døpes inn i. At de tre personene har ett navn felles, viser en enhet i Gud, som er uttrykt i dette navnet.

Fra kirkens første tid, har man også hevdet at dette ene navnet er identisk med det som ble åpenbart for Moses, da han møtte Gud i den brennende tornebusken (den første som hevdet dette var visstnok Filo av Alexandria).

Med dette beveger vi oss over til neste tema. Hva betyr det egentlig at Gud er én, og at denne enheten kommer til uttrykk i et navn? Vi skal utdype dette i det følgende, og i den anledning kommer vi også tilbake til fortellingen om Moses som møtte Gud i den brennende tornebusken. Vi starter likevel med noen av tekstene i Bibelen som taler klart om at Gud er én.

Guds Enhet

At Gud er én, presiseres gjentatte ganger i Bibelen, og legges inn som forutsetning for det personlige forholdet mellom Gud og mennesker. Dette fremgår for eksempel av 5 Mos 6:4: «Hør Israel Herren din Gud, Herren er en … » og 1. Kor 8:4: «Det er bare en Gud».

Tekstene her pålegger mennesker kun å dyrke den ene Gud som sann og virkelig Gud: «… du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 5:5). «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos 20:3).

Det finnes bare én Gud, han som har åpenbart seg i Skriften. Bare han skal dyrkes og tilbes som Gud. Men hvordan skal det forstås at Gud ikke bare er én, men også enhetlig? Et av de bibelordene som ble grunnleggende her er, som vi allerede har påpekt, 2 Mos 3:14. Vi stanser opp for Augustin og Johann Gerhards anvendelse av det.

2 Mos 3:14 handler om Moses som møtte Gud i den brennende tornebusken. Moses spør Gud om hans navn, og Gud svarer med å si «Jeg er den jeg er». Med utgangspunkt i den latinske oversettelsen av uttrykket jeg er den jeg er (i Vulgata), utleder Augustin sin forståelse av Guds vesen.

«Jeg er den jeg er», impliserer at Gud alltid er til – i presentisk betydning. Gud er evig, og er derfor i samtidighet i forhold til alt vi kaller fortid og fremtid.

Med dette viderefører Augustin en oppfatning av Guds vesen som blir avgjørende for læren om Guds allvitenhet. Fordi Gud alltid er, i forhold til fortid og fremtid, ser og kjenner han fortiden og fremtiden. Dermed etableres også et grunnlag for å tenke at Gud er sin egen betingelse.

For Augustin blir dette grunnleggende for forståelsen av Guds kjærlighet. Fordi Gud er sin egen betingelse, er hans kjærlighet ikke avhengig av å bli aktivert av noe utenfor Gud, det vil si, noe skapt.

Gud er ren kjærlighet, og det betyr dypest sett at kjærligheten i Gud overfor mennesker og skaperverk aktiveres i og av Gud selv. Den evige guddommelige kjærligheten er i det evige forholdet mellom de tre personene i Gud, og den går ut fra dette forholdet, og gjøres gjeldende overfor mennesker og skaperverk.

Denne oldkirkelige måten å anvende 2 Mos 3:14 på, videreføres i middelalderen, for eksempel av Thomas Aquinas, og senere også i den reformatorisk teologiske tradisjonen.

Her velger vi å ta et sprang frem til den ortodoks-lutherske dogmatikeren Johann Gerhard. Selv om også Gerhard viderefører oldkirkens anvendelse av 2 Mos 3:14, blir hans oppfatning noe annerledes enn Augustins. Blant annet fordi han legger det hebraiske språket i Det gamle testamentet til grunn for sin oppfatning.

Gerhard dro også veksler på rabbinsk tolkning av 2 Mos 3:14. I likhet med Thomas Aquinas og Augustin, påpeker Gerhard at Guds navn i 2 Mos 3:14 er en tautologi (identitetssetning). Den logiske formel er med andre ord A=A. Gud er Gud, og kan derfor bare defineres ved seg selv.

Gerhard slutter seg til Augustins oppfatning om at formuleringen «jeg er den jeg er» impliserer at Gud er evig i betydning ubundet av tid (presentisk), og evig lik seg selv. Gud er uforanderlig, i betydning dynamisk og aktiv i fullkommen forstand. Med utgangspunkt i den hebraiske teksten, skriver Gerhard følgende: 

“Jehova”, Guds rette navn, kommer fra HVH (han var, han eksisterte). Gud selv åpenbarer denne utledning i 2 Mos 3:14 når Han blir spurt om sitt navn av Moses og svarte (... Hebr tekst) “jeg skal være hva jeg skal være”. I septuaginta [den greske oversettelsen av hebraiske GT, red.anm.] står det: egå eimi hå åån: “Jeg er den jeg er. (...)  Dette er mitt navn for alltid.”

(...)

Fra dette forstår vi at ÆHJH (“Jeg skal være”) og JHVH (“væren” eller “essens”) er det samme.

JG II-III, 7
(red.oversettelse)

Gerhard poengterer at dette betyr at Gud både er den som er, og den som blir. Gud er ren væren og ren aktivitet (actus purus). Etter noe eksegetisk utfyllende analyse av supplerende bibeltekster, inkluderer Gerhard også den klassiske læren om at Gud er sin egen betingelse. Gud beveges i alle henseender ved seg selv, og Gud er all skapt virkelighets siste betingelse: 

Derfor, ordet “Jehovah” betyr: 1. Guds selveksistens, at Han eksisterer av seg selv og at han ikke har eksistens hverken fra eller i andre, siden alle andre ting som eksisterer er fra, i og gjennom Ham.

“Jeg er den jeg er. Jeg alene er, siden jeg alene har min væren fra meg selv. Jeg alene er, siden jeg ikke har blitt skapt av noen andre.” Gud sies å eksistere på den mest trofaste og rette måten siden han har sin eksistens fra seg selv, som ikke er noe annet enn hans egen være.”

JG II-III, 8.
(red.oversettelse)

Guds navn åpenbart i Jesus Kristus … Guds enhet?

Vi kan ikke forlate læren om Guds enhetlige vesen, uten å utdype den noe mer.

At Gud er én presiseres gjentatte ganger i Bibelen, og legges inn som forutsetning for det personlige forholdet mellom Gud og mennesker. Grunnleggende for læren om Guds enhet er for eksempel 5 Mos 6:4: «Hør Israel Herren din Gud, Herren er en». 1 Kor 8:4: «Det er bare en Gud».

Hva dette innebærer, fremgår av tekster som pålegger mennesker kun å dyrke den ene Gud som sann og virkelig Gud: «(…) du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (5 Mos 5:5) og «Du skal ikke ha andre guder enn meg» (2 Mos. 20:3).

Gud er altså én, i betydning enestående. Det finnes bare én Gud, han som har åpenbart seg i Skriften. Bare han skal dyrkes og tilbes som Gud. 

Når Guds navn trekkes inn som grunnlag for læren om Guds vesen, åpnes det opp for en Kristus-sentrert forståelse av den treenige Gud. Grunnen til dette er at Guds navn er åpenbart i verden gjennom Jesu ord, liv og gjerninger.

Jesus Kristus omtaler nemlig seg selv som den personen på jorden som har «Guds navn». I Fil 2:9-11 leser vi for eksempel at Jesus er gitt det navn som er over alle navn.

I Johannesevangeliet bruker Jesus flere ganger en formulering om seg selv, som svarer til det Gud åpenbarte som sitt navn, overfor Moses. Jesus kaller seg «Jeg Er». I Johannesevangeliet følges formuleringen «jeg er» (ego eimi) ofte med et setningsledd som sier noe om Jesus: Se for eksempel Joh 6:35, der Jesus sier «jeg er livets brød», Joh 8:12, «Jeg er verdens lys», Joh 10:7: «jeg er døren», Joh 11:25, «Jeg er oppstandelsen og livet».

Dette viser at Guds «vesen» forklares og viser seg i Jesu ord og gjerninger. Fordi Jesus er Gud er han, ifølge Joh 1:18, den som «forklarer» Gud far. Dette sies i en sammenheng der det samtidig presiseres at ingen kjenner Gud utenfor Jesu åpenbaring og forklaring av ham:

Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham. Joh 1:18

Guds egenskaper

Ordet egenskaper er litt problematisk når de brukes om Gud. På den ene side må vi bruke ord som vi kjenner i vår omtale av menneskers egenskaper for overhode å kunne si noe om hvordan Gud er. På den annen side må vi forutsette at disse ordene ikke får helt samme betydning når de brukes om Gud.

Grunnen til dette er at Gud er annerledes enn alt som er skapt. Gud er, som vi har sagt, evig, uendelig i tid og rom og derfor udelelig.

Når vi bruker egenskapsord om Gud må vi derfor holde klart for oss at disse ordene ikke kan brukes slik at de splitter Guds vesen. Vi kan for eksempel ikke sette Guds vilje og Guds kjærlighet opp i et motsetningsforhold i Gud. Det samme gjelder Guds hellighet og kjærlighet.

Når vi taler om Guds vilje, kjærlighet og hellighet, brukes disse ordene for å beskrive forskjellige aspekter ved Guds vesen. Vi kan si at Guds vesen, altså det som gjør Gud forskjellig fra alt skapt, har bestemmende innflytelse på vår forståelse av Guds egenskaper. Gud er kjærlig og hellig i evig betydning. Gud har ikke begrenset kunnskap, men er allvitende. Hans vilje er forankret i hans allmakt,

Å skrive og tenke om dette er noe av det mest krevende i teologien. Mer enn én gang har teologiske tenkere endt opp med å etablere uløselige spenninger, og til og med selvmotsigelser, i sin tenkning om Gud. Dette har skjedd selv om de har hatt et ønske om ikke å gjøre dette.

Andre har valgt å oppgi læren om Guds uforanderlighet og fullkommenhet. Det gjelder for eksempel de retningene som går under betegnelsen Open Theism. Clark Pinnock hevder for eksempel at Gud har begrenset seg selv, sin allvitenhet og allmakt, som følge av at han har skapt kosmos. Gud har nærmest inntatt rolle som en medspiller i forhold til det skapte, og gjort seg selv avhengig av det skapte.

Lov og evangelium

Her skal vi skrive litt mer om forholdet mellom Guds lov og evangeliet. Guds hellighet og kjærlighet knyttes til disse begrepene. Men hvordan skal dette forholdet forstås?

På den ene side har noen hevdet at lov og evangelium må stilles opp som uforenlige motsetninger. Guds hellighet kommer til uttrykk i Guds lov, mens evangeliet viser en stikk motsatt side av Gud, som står i motsetning til loven. Slik er det flere som tenker, og overfor dette hevdes med rette at når lov og evangelium tenkes som uforenelige motsetninger, etableres en motsetning i Gud selv. Følgen av dette blir at loven prinsipielt blir avskrevet og gjort ugyldig.

Dette har vært en stor debatt over flere tiår. Her vil vi si at vi må skjelne mellom lov og evangelium, men ikke på en slik måte at de kommer i uforenlig motsetning til hverandre. Motsetningen oppheves når vi, i likhet med for eksempel Konkordieformelen, anerkjenner loven som uttrykk for hvem og hvordan Gud er.

Guds lov viser ikke bare hvordan Gud vil mennesker skal leve. Den viser ikke bare at Gud dømmer synden. Paradoksalt nok åpenbarer loven Guds kjærlighet, og Guds krav til menneskene om å være kjærlige. 

Lovens fullkommenhetskrav kommer nettopp til uttrykk i budet om å elske Gud av hele sitt hjerte, og sin neste som seg selv (Jesus føyer kjærlighetsbudet til det store budet i loven 5 Mos 6:5, se Mat 22:39: "Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv." Se også 3 Mos: 19:18: "Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv. Jeg er Herren." Her føyes også Rom 13: 9-10 til:

For disse budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ordet: Du skal elske din neste som deg selvRom 13:9-10

Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse. 

På den ene side krever loven av mennesket. Den setter betingelser vi må oppfylle for å ha fred med Gud. Evangeliet kommer til uttrykk i Guds vilje til å oppfylle sin egen lov. Det viser seg i at Gud selv går inn under lovens krav, og oppfyller disse for oss.

Gud oppfyller lovens krav om å elske oss som seg selv. Det er nettopp dette som skjedde, da Guds Sønn ble menneske, og betalte alt det vi skylder ham, etter loven. Evangeliet er annerledes enn lovens krav, fordi det sier til oss at lovens krav er oppfylt for oss. 

Vi kan ikke forstå evangeliet uten loven. Loven må komme først, ikke sist, slik Barth hevdet. Loven oppheves ikke ved Jesu soningsdød, men den kommer til de som tror på en ny måte. Vi skal få leve etter den med den kjærlighet Gud viste til oss først. Elske Herren sin Gud, og nesten som seg selv.

Det vi her har vært inne på angår en rekke temaer, ja egentlig hele teologien. Men læren om lov og evangelium må forankres i læren om Gud. Dette er ikke stedet der det vi her berører kan utdypes. Men det viser at læren om Gud griper inn i andre temaer i den kristne tro og er grunnleggende for disse.

Guds vesen åpenbares i Jesus Kristus. I det følgende, og avslutningsvis, skal vi si noe mer om dette. Skjelningen mellom Gud, slik han er innad i seg selv, og slik Gud fremstår overfor det skapte og i historien. Dette er en tematikk som særlig føres tilbake på Augustin.

Den treenige Gud i seg selv, og i forhold til skapningen

I dogmatisk tenkning skjelnes det mellom hvordan den treenige Gud er å forstå i seg selv, og hvordan den treenige Gud forholder seg til skaperverket.

Læren om hvordan Gud er i seg selv handler om forholdet mellom de tre personene i Gud, hvordan forholdet mellom Guds enhetlige vesen og de tre personene er å forstå.

Læren om hvordan den treenige Guds forhold til alt som er skapt handler om hvordan Gud skaper, frelser, styrer historien, og involverer seg overfor mennesker. 

Denne skjelningen føres som regel tilbake til Augustin. Grunnen til det er at han foretok enkelte prinsipielle avklaringer av dette forholdet.

I skriftet De trinitate skriver han at Guds gjerninger overfor skaperverket alltid må forstås som enhetlige. Gud handler alltid som et udelelig subjekt, selv om hans gjerninger overfor det skapte også knyttes til én eller flere av de tre personene i Gud.

Et annet viktig prinsipp som Augustin er særlig kjent for, er at Guds enhetlige gjerninger utøves, i samsvar med de tre personenes relasjoner i forhold til hverandre, innad i treenigheten. Det gjelder særlig følgende: Fordi Sønnen fødes av Faderen fra evighet av, fødes han også inn i verden, ved jomfru Maria. Fordi Ånden evig sendes og utgår mellom Faderen og Sønnen i Den treenige Gud, sendes han inn i verden, ved Faderen og Sønnen.

Det blir for omfattende å si så mye mer om dette her. Det vi vil påpeke avslutningsvis er at læren om at Guds gjerninger er enhetlige har stor betydning for forståelsen av læren om hva Gud har gjort, og gjør, med tanke på å frelse menneskene.

Det er for eksempel veldig viktig å forstå Jesu frelsesverk og soningsdød i lys av dette. Det var Gud selv, i Jesus Kristus, som gav seg selv for menneskene da Jesus Kristus led og døde for oss på korset. Gud ofret ikke en skapning, men han ble selv menneske, i Jesus Kristus, uten å opphøre å være Gud. Den ene treenige Gud, er derfor subjekt for alt hva Jesus gjorde. 

Samtidig må troen på at Gud er tre, samtidig som han er én, også fastholdes. Da kan vi også tro at det kun var én av personene i den treenige Gud som ble menneske, og som fullførte frelsesgjerningen.

Guds evige Sønn gikk ikke ut av treenigheten da han ble menneske, men han fortsatte å være i den treenige Gud, mens han var på jorden. Han var i forholdet til Gud far, også i sin død og sin oppstandelse. Som vi har antydet, kan dette legges til grunn for forståelsen av for eksempel salme 22.

Treenighetslæren gir oss forutsetningen for å forstå hva det vil si at Gud møtte Gud på korset. Det som skjedde i historien, synlig for mennesker, kan bare forstås rett dersom man også tror at det samtidig skjedde noe i den treenige Gud, som ikke er synlig for mennesker. Guds Sønn, Jesus Kristus, gav seg selv som offer for menneskenes synder. 

 


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
27 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Serie

  Den treenige Gud Hva vil det si at Gud er én - og samtidig tre? (vises nå)

  Mennesket som skapning

  Synden

  Inkarnasjonen

  Hvorfor ble Gud menneske?

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Arne Helge Teigen.
  Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Han er gift med Ellen, har tre barn og bor i Oslo.
   Ressurser av Arne Helge Teigen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.