I et skuespill er det mange aktører. Skuespillerne tar på seg en maske, og spillet begynner. Igjennom akten skapes det et bilde. Et bilde av en sterk kjærlighetshistorie. I dramastykket er det én regissør og dypest sett én skuespiller. Likevel er dette skuespillet like virkelig som skuespilleren bak masken.
Vi sitter i salen og inviteres med opp på scenen. Folket nede i salen følger med. Målet for spillet er å få med så mange som mulig i handlingen. På den måten, når skuespilleren løfter på masken bak scenen kan de se at det var skuespillerens ansikt. Da forstår vi at det er skuespillerens eget liv skuespillet dreier seg om. På den måten skjuler masken identiteten til skuespilleren.
Likevel åpenbarer dramastykket hele livet til skuespilleren bak masken. Hele skuespillet vitner om kjærlighet, og kjærligheten er det skuespilleren er. Gjennom dramaet på scenen viser Gud oss sin kjærlighet. Kjærligheten forvandler oss. Kjærligheten vitner om den treenige Gud som er skuespiller og regissør.
I denne teksten skal noe av det som foregår i dette drama bli lagt frem. Treenigheten, mysterie, kjærlighet, sendelse og kors er viktige elementer som blir belyst i teksten. I sentrum av dramaet er korset. Korsets drama inviterer oss med på scenen, for der åpnes armene hos frelseren – for oss.
Guds drama i seg selv
Om treenigheten lærer vi at Gud er tre personer og ett vesen (Den athanasianske trosbekjennelse). Han lever i et kjærlig felleskap med seg selv, der Sønnen gjør Faderens vilje (Joh 6:38), og der Faderen føder Sønnen (Apg 13:33), og der Faderen og Sønnen sender Ånden ( Joh 15:26-27).
Det er på et vis en perfekt Guddommelig familie (Joh 14:11), hvor kjærligheten i Gud er like fullkommen hos alle personer i treenigheten. Alle personene er ett i dette kjærlighetsforholdet (Joh 4:7-8).
Familien
Likevel kan ikke familiemedlemmene bli forvekslet med å være individuelle vesen eller egne deler av Gud med egen vilje eller personlighet. Personene gjenspeiler den ene Guds kjærlige vilje (Joh 17:4-8). Guds liv (drama i seg selv) vil derfor være en måte den ene Gud handler. Gud viser seg for oss gjennom personene. Personene eksisterer ikke for å skjule sin identitet som Gud.
Personene er en del av den Han er. Personene er ikke ulike moduser som Gud tar på seg, som ulike bekledninger som tas av og på. Dette sprenger metaforiske, logiske og biologiske rammer for hva mennesket kan forstå om Gud. På den måten er noe av Gud skjult for oss. Gud er et mysterium. Et mysterium som er åpenbart. I mysteriet kan vi finne trøst og ro. Det faktum at mysteriet har blitt åpenbart for oss viser oss en viktig sannhet. At Gud ikke har snudd ryggen til oss. At Han har ikke skjult hele sitt vesen for oss, og latt oss gå i uvitenhet. Han har vist oss sitt ansikt. Gjennom mysteriet, har han vist seg.
Guds sky, en maske
I en sky av kjærlighet dekker han oss med sitt liv. I denne skyen taler han til oss (2Mos 24:15-18, 2Mos 33:10-11). Denne skyen er en maske som Gud tar på seg. Bak masken ser vi ikke, men skyen/masken er synlig for våre øyne. Skyen i dette tilfellet representerer mysteriet i den kristne tro. Det vi ikke kan forstå i sin fulle forstand. I skyen er Guds nærvær til stede.
Salig er den som får sine lovbrudd tilgitt, og sine synder skjult! (…) du er mitt skjulested. Du verner meg mot nød, med frelsesjubel omgir du meg.” Sal 32:2.7
Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.” Kol 3:3
Vi skjules i skyen, vi omgis av Gud. Gud sprenger logikkens slott. Han knuser fornuftens forgård. Han forvitrer enhver sjels tankeborg. Siden, tar han meg inn i hans kjærlighet (Sal 73:24). Inn i nådens midler, inn i kjærlighetens mørke sky. I skyen dekker han meg. Jeg, en stakkars forvirret synder som er på let etter svar spør; hvorfor viser du deg slik min Gud? Hvorfor skjuler du deg bak skyen? Hvorfor er din majestet skjult for mitt åsyn? Jo, mitt barn, fordi jeg elsker deg.
Skyens paradoks
Det faktum at Gud er skjult vitner om nåden, og det faktum at Gud er uforståelig vitner om kjærligheten. Gud skjuler meg i skyen, og det er ikke forståelig. I sitt mystiske nærvær skjuler han mine synder. Noe (Gud) som vi ikke kan strekke oss etter, strekker seg etter oss. At en person som er ukjent for oss, gjør seg kjent i det ukjente er totalt ufortjent i vår uvitenhet ovenfor den ukjente.
Åpenbaringen (at Gud gjør seg kjent) skjuler meg. Åpenbaringen er skjult i det skrøpelige mennesket Jesus. Åpenbaringen om den treenige Gud er virkelig et kjærlighetens mysterium. Et mysterium som skjuler mitt liv i Kristus, lik en sky. En sky hvor jeg skal stå ansikt til ansikt med Gud på Guds fjell som er kirken.
Hvem kan tåle Gud om han viser sitt ansikt? Hvem tåler hans varme kjærlighet når vi som mennesker er kalde? I vår kulde skjuler han seg. Lik en jeger som skjuler seg for sitt bytte. Byttet frykter jegeren, for jegeren dreper byttet med sin kjærlighet (Joh 15:18f). Det gamle dør og se jegeren gjør alle ting nye (Åp 21:4f). Jegeren skyter livet inn i dyret. Dyret blir menneske, og kulden blir til varme (Joh 8:32).
Kjærlighetens drama
Denne mystiske, og uforståelige kjærligheten er ikke noe som skjer alene. Mellom personene i vesenet Gud er det perfekt kjærlighet. I personene elsker Gud i seg selv. Ikke bare det, men kjærligheten gis til andre. Den strømmer utover seg selv, for kjærligheten er ikke egoistisk.
Hvis jeg elsker et menneske, føler det mennesket seg elsket. Ved å være elsket klarer personen å elske noen andre. For den kjærligheten som Gud har vist oss, viser vi til andre. Gud er kjærlighetens første beveger. Kristi kjærlighet tvinger oss (2Kor 5:14), for vi kan ikke annet enn å elske videre når vi har blitt elsket først. I sin overstrømmende kjærlighet vil da Gud elske utover seg selv.
Gud som annen
Han er annen i forhold til skaperverket, for skaperverket er ikke en del av Gud. At Gud er annen, skaper avstand mellom Gud og verden. Likevel, i kjærligheten sprenges avstandens rammer. Gud som annen i forhold til skaperverket gjør at Gud strekker seg mot oss. Det er nettopp det kjærligheten er, å strekke seg mot noen. Kjærligheten får oss til å strekke oss mot Gud (mot den ukjente mørke skyen), og mot den andre.
Kjærligheten dekker det vonde og vanskelige (1Pet 4:8). Vi gjør som Gud og omgir den andre ukjente med kjærlighetens våpen. Kjærligheten knuser hjertets dører, og forvandler den andre på en radikal måte. Kjærlighetens våpen stikker dypt. Gud gir oss det kjærligste Han kan gi, nemlig seg selv. "Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine." (Joh 15:13).
Indre forsoning
I Guds treenige indre drama vil forsoningen være en hendelse. forsoningen skjer allerede hos Gud før vi får vite det selv. Gud utenfor tidens rammer, trer inn i tiden og elsker oss. Vi forsones med Gud. For Gud hadde et ønske om å forsone seg med oss fra tidenes morgen. Guds drama vil allerede utfolde seg i treenigheten, lik en regissør sine ideer til et dramastykke. Lik et kjærlighetsdrama mellom personene, vil deres kjærlighet til hverandre øses utover verden til menneskene. Maskene trer frem for oss, og Guds skuespill begynner.
Når Gud trer ned i vår eksistens skjules Guds majestet, og midt i det skjulte utspiller kjærligheten seg rett foran øynene våre. Guds majestet blir skjult bak masken til den lidende tjener (Jes 53). Korset er kjærlighetens tjenende maske som Guds majestet skjules i (Fil 2:6-11). Ved denne masken ser vi dramastykket slik det virkelig er. Vi kan kalle det kjærlighetens drama.
Guds drama hos oss
Så hvordan utspilles Guds kjærlighet til oss? Jo, han viser sin kjærlighet ved at han frelser oss (Rom 5:8), men hvordan? Jo, han drukner oss. Vi frelses ved å drukne det gamle mennesket ned i dåpen. I våre himmelske visa står det ikke lenger røver, men barn (Matt 23:9). Vi får komme hjem til vår far hvor vi er omfavnet med nådens armer – ned i nådens vann i dåpen.
I Faderens brennende hellige armer svir han våre syndige lepper rene, drukner vårt gamle ego i tempelets (kirkens) elv. Han omfavner oss under korsets tre (Jes 6:5-7, Kol 2:12). Vi er kristne, eller «kristifisert»; satt i Sønnens sete i det gudommelige drama. Vår Gud strekker seg ned og vasker våre bein, rensker skitten bort (Joh 13:4-5). I vår skam foran Guds trone kan vi løfte hodet og se Gud i ansiktet. I dåpen får vi løfte hodet vårt bort fra støvet, fra skitten og opp på Gud.
Sønnens utstrakte armer
Sønnen vasker bena våre/tjener oss med korset. Under korset blir vår synd sonet. Sønnens utstrakte armer på korset strekker seg ut mot verden for å omfavne den i kjærlighet. Han dekker kyllingene under vingene sine (Matt 23:37). Han frelser sitt folk fra deres synder (Matt 1:21). Når røveren på dødens kors bøyer seg for Kristus i sin skrikende smerte, klamrer han seg til korset, til nåden.
På korset strekker den gudommelige familie seg ned for å adoptere oss inn til seg. I sin kjærlighet sier han; «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk 23:43). Korset er det en kristen klamrer seg til, på korset renner nattverdens blod for oss, på korset skylles vi rene i nådens vann (Joh 19:34). I dåpen korsfestes vi med Kristus (Rom 6:3), vi tegnes med korsmerket i dåpen, og på korset henges vår synd, vår kobberslange (4Mos 21:9).
Korset blir skyen som ser mørkest ut, men i korsets skygge skinner Guds lys sterkest. For under korset blir vi hverandres sønner og døtre (Joh 19:26). I vår sorg i korsets drama blir kjærligheten fullbrakt. Røver blir sønn, og fremmed blir søster i skyggen av korset (Luk 23:42f). Gjennom maskens mørke sprenger lyset frem, og lyset skinner i mørke (2Mos 14:20, Joh 1:5). I korsets mørke sky går mennesket fra grisebingen, hjem til far. Hjem til kjærlighetens armer.
Kobberslangen heises
Lammet blir til slange på korset (2Kor 5:21, 1Mos 3:15), for at slangen skal bli lam i hyrdens hellige felleskap. Gjeteren leter etter den ene sauen som er bort fra innhengningen (Luk 15:4-7), han løfter oss opp og bærer oss hjem til seg. Det er Gud som løper til oss med åpne armer, kjærlighetens armer på korset (Luk 15:20). Gjennomboret med vår synd, med våre slag og sår heises pålen opp for hele verden. Slik at alle som ser på kobberslangen kan få legedom og rett til å kalles Guds barn (Gal 4:5).
Vi er holdt oppe, iført ferdiglagte gjerninger ved å tre inn i de døptes felleskap hos Gud. Når vi døpes, knyttes vi til Gud. Vi døpes i den treenige Guds navn. Vi er tegnet med korsets merke som et segl for vår tilhørighet i den treenige familie. Vi er satt inn i et felleskap hvor kirken som enhet handler ved Guds enhetlige vilje (Joh 10:14-16). Dåpen og korset er bindeleddet mellom Gud og kirken. Mellom jeg’et og Kristus.
Vi er ikke Gud, men ved Sønnens og Åndens deltakelse i våre liv, er vi helliget. Vi er helliget til et liv med Gud (Hebr 2:11). Ved vår helliggjørelse jobber den treenige Gud i oss, slik at vi kan elske det Gudommelige felleskap tilbake (Joh 4:19).
Vår plass i Guds dramatiske plan
Når vi har del i det treenige felleskap (i Sønnens omfavnelse), skjer det en sentrifugal effekt. Vi som kirke, som lever i et hellig felleskap får den treenige Guds ene vilje i oss. Det sender oss ut i et misjons oppdrag (Matt 28:18-20). Det blir dypest sett Guds misjon vi er med på, fordi Guds treenige evige vilje tar bolig i oss. Vi er Guds kjærlighets redskap inn i verden.
Vi er de som roper menneskene inn til den store bryllupsfesten (Matt 22:1-14). Brudgommen håper at folket utenfor er sultne og ensomme i mørket, og roper på folk om å komme inn til bryllup. Invitasjonen er skrevet i våre hjerter. Vårt ødelagte «imago Dei» (1Mos 1:26) roper etter en mekaniker som kan skru alt på plass (Rom 8:22-23). Menneskets søken etter felleskap er dypest sett søken etter det perfekte felleskap i det gudommelige felleskap.
Trinitarisk sentrifuge
Ved at vi sendes ut fra det treenige felleskap (Joh 20:21-23), trekkes folk inn i det treenige felleskap. Der vaskes vi rene i dåpen, spiser oss mette i nattverden (1Kor 11:23-25), og går inn i Guds rike som er frelsens sted. Våre kropper er stedet der menneskene rundt oss møter Gud, siden Ordet flytter inn i våre liv (1kor 6:19). Menneskene som søker felleskap, finner felleskapet hos de kristne.
For i vintreet er det sann frihet og kjærlighet. Greiene på treet som er kirken er samme tresort som stammen (Kristus) (Joh 15:1-8). Når treet vokser så er det med utgangspunkt i stammen, nemlig Kristus. I vårt trinitariske «missio Dei» trer mennesket inn i Guds lyskaster. Mennesket fornyes til det som mennesket er skapt til å være (Joh 1:12). Personer som lever i felleskap i kirken, og i felleskap med personen Faderen, Sønnen og Ånden; Gud.
Guds omfavnende gave gis videre til andre mennesker, fra Ordet (Jesus) til meg og deg. Missio Dei er som et spindelvev der det historiske korset er sentrum, og vi får være trådene. Den treenige Guds vilje er edderkoppen som spinner trådene gjennom historiens gang. Historiens drama går ikke utenom det gudommelige drama. En Gud som er radikalt annerledes enn skaperverket tar også del i skaperverket på radikalt vis uten å selv bli forandret.
Sønnens drama på korset
I alt dette er det ikke meg det er noe eksepsjonelt med, men Kristus. I alt dette er det Kristi død, Kristi dåp og Kristi kropp og blod som gjør at vi kan ta del i det nye liv. Når vår Far i himmelen åpner sine armer i frelsen, og omfavner oss; er det som om slaven under synden alltid har vært sønn. Gud tar oss med sine hender, trekker oss inn i varmen, fører oss inn i sin bolig, det nye Jerusalem. Jesu utstrakte armer på korset er strukket ut for å omfavne meg og deg. Det eneste et syndig menneske kan gjøre er å klamre oss til korset. Intet annet enn korset. Jesu utstrakte, blodige, nådefulle armer er utstrakt mot en som meg og deg.
Under korset
Under Jesu utstrakte armer kan vi tre inn i det aller helligste (Matt 26:40,51) med vårt liv og tre inn i den treenige dramas dans i verden, den treenige vilje. Som C.S Lewis skriver:
“Mennesket blir løftet opp til et slags høyere liv (…). Det blir trukket inn til Gud, av Gud, mens det likevel vedblir å være seg selv.s.228 Hele dramaet eller mønsteret som disse tre personers liv utgjør, må utspilles i hver enkelt av oss.” s.246
Mennesket på den måten lever i Kjærligheten selv (Gud). Mennesket lever ikke bare i kjærligheten. Mennesket lever i lidelse. Menneskets vei går også opp "via dolorosa" med Kristus. Mennesket går lidelsen vei under syndens realitet hver dag. På veien opp til hodeskallestedet lever vi i et håp om syndens endelige død og oppstandelsen til det nye liv. Vi tar opp våre kors (Luk 9:23), vårt liv som syndere med behov for Kristi nåde, og tråkker frem i Kristi kjærlighet. Verden spytter på oss, pisker oss, og dømmer oss. Satan ser ut til å sitte på dommersetet. Han sier; "hva er sannhet?" spottende. På siden står vår Kristus.
Det er dypest sett Kristus som dømmer Satan. Mennesket skal bli korsfestet en gang for alle, vi blir løftet opp. Vårt gamle "jeg" blir korsfestet, og ut av den mørke dommen blir mennesket løftet på nytt i nytt lys. Vårt herlighetslegeme blir lik Krist legeme. Kirkens vei opp til korset blir på den måten et lidelsens drama. Kirken lever i skyggen av korset gjennom hele historien. Gjennom verdens hat til kirken skinner Guds herlighet.
I vårt skrøpelige liv som hjelpeløse mennesker bærer vi korsets paradoksale kjærlighet hver dag. Vi bærer ikke korset fordi vi er større en alle andre. Nei, som kirke er vi de minste av alle (5Mos 7:7, Ef 3:8), og vi trenger Jesu nåde desto mer. For det synden er stor er nåden enda større (Rom 5:20). Korset åk er likevel godt, og byrden er lett (Matt 11:30) fordi den som dypest sett bærer meg er Kristus selv. Han har gått veien før oss. Herligheten i den kristnes liv skjules dermed i korset og åpenbares i korset. At vi er lidende syndere, og totalt avhengige av Kristus. Det er et herlig paradoks. I Hans liv får vi leve. I Hans liv ber vi.
I vår bønn til Han skjuler Gud oss med sin kjærlighet. Under korset gjennomstråler Gud oss med sin nåde. I hans omfavnende kjærlige nærvær skal vi få bo. Det er et kjærlighetens mysterium. Da kan vi løfte hodet og si: "Takk Herre for at du skjuler deg i skyen slik at du kan skjule meg. Maranata", "Kom, Herre Jesus" (Åp 22:20) "når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud, som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle." (1Kor 15:28).
Og alle tvilens mørke skyer revner.
Din nådesol skal gjennomstråle meg.
Jeg er jo skjult i dine sår og vunder.
Ditt ord nu er blitt lykte for min fot.
Når du meg fører inn i prøvens stunder,
din Hellige Ånd skal gi meg kraft og mot.
La ilden alltid i mitt hjerte brenne.
Fyll du meg mere med din kjærlighet.
Så jeg igjen kan andre sjeler tenne
i brann for deg, som skjenker liv og fred.
O Jesus du som fyller alt i alle v.1 og v.2
Litteratur:
Andersen, L. (2015). Sjælesorgens basis (Bd. 1). Kolon.
Athanasius Alexandrinus helgen, erkebiskop av A. (2014). Guds ord ble menneske. Luther.
Bach Nikolajsen, J., Haug, K. S., Thoresen, F.-O., & Eskilt, I. (2022). Missiologi: en innføring (1. utgave). Cappelen Damm akademisk.
Beckwith, C. L. (u.å.). Confessional Lutheran Dogmatics: The Holy Trinity.
Kostenberger, A. J., & O’Brien, P. T. (2001). Salvation to the Ends of the Earth: A Biblical Theology of Mission. Apollos / Inter-Varsity Press.
Lewis, C. S. (Clive S. (2023). Se det i øynene. I J. Berggrav, A. Kristiansen, & R. B. Mannsåker (Overs.), Norbok (Ny utgave). Luther.
Samuelsen, A. (1947). O, Jesus du som fyller alt i alle. Faktuell Arena.
