«Døden er naturlig». Jeg hører denne løgnen til stadighet. «Døden er en del av livet». Vi bruker disse klisjeene for å trøste oss selv når vi står ansikt til ansikt med døden, men det er ikke sant. Døden er ikke naturlig. Den er ikke en del av livet. Vi er ikke ment til å dø. Adam og Eva var ikke ment til å dø, og det er ikke du heller.
Den dagen du eter av det, skal du visselig dø. 1 Mos 2:17
Døden er straffen for synd.
Syndens lønn er døden. Rom 6:23
Vi dør fordi vi er syndere. Døden er vår fiende og døden er Guds fiende.
Det er trøsterikt for oss at Jesus ikke liker døden. Han gråt da han hørte at Lasarus hadde dødd (Joh 11:35). Han gråt fordi han elsket Lasarus og han gråt fordi han hatet døden.
Skriften kaller døden «den siste fiende» og den er en fiende som Jesus kjemper imot og som Jesus til sist skal knuse.
Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. 1 Kor 15:26
Hver gang Jesus traff på døden i sitt jordiske virke, gjorde han den om. Han reiste opp døde. En av disse historiene finner vi i Lukas 7:11-17. Jesus og disiplene hans reiste til en liten landsby som het Nain, og mye folk gikk sammen med dem. Da de nærmet seg byporten, ble de møtt av en annen stor folkemasse, en begravelsesprosesjon. Det var en begravelse lik alle andre begravelser. Det var en død mann og hans sørgende mor. Lukas forteller oss at denne kvinnen var en enke. Hun hadde altså allerede lidd under tapet av ektemannen sin og sorgen hennes var uendelig stor.
De to kortesjene møttes ved porten. Vi vet hva som skjer når et begravelsesfølge kommer nedover gaten. Vi kjører ut på ei busslomme eller tar et steg til side. Det er dette Jesus og disiplene hans skulle ha gjort. De skulle trått til siden og latt begravelsesfølget passere eller kanskje skulle de sluttet seg til følget. Det gjorde imidlertid ikke Jesus.
Jesus stod der, midt på veien, i veien! Og da kisten kom fram til ham, rakte han ut hånden og stoppet begravelsesfølget. Tenk deg at du er der. Her er det en rabbi, en fremmed, som stiller seg midt i veien og stopper et begravelsesfølge, som sier at du ikke skal gråte, som forstyrrer begravelsen til sønnen din. Dette er helt uhørt.
Det er ulikt hvordan Herren Jesus og vi tenker på døden. Det er en forskjell på hvordan Herren håndterer døden og hvordan vi håndterer den.
Det er et ord brukt om døden i Bibelen som kan være til hjelp å bringe til bordet: Hersket.
Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme … Døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt. Rom 5:14, 17
Døden hersket. Døden regjerte. Døden bestemte, fikk viljen sin, var konge.
Derfor står vi ved siden av veien når et begravelsesfølge passerer. Døden skal aktes, respekteres, æres og til og med fryktes. Men Jesus bryr seg ikke om å ære døden. Faktisk bryr Jesus seg ikke særskilt mye om døden i det hele tatt og han er ikke redd for å gjøre døden til skamme. Det er viktig for oss å huske at Jesus ikke liker døden.
Jesus kommer ikke til enighet med døden. Han aksepterer den ikke. Faktisk så er det sånn at Jesus kjemper mot døden i alt han gjør. Det er tross alt Jesus som kom ut av graven på den tredje dagen og satte stopper for dødens hersking for alltid.
Mens Jesus skuer på døden med forakt, ser han imidlertid ganske annerledes på dødens ofre, på oss. Vi har det her i teksten, noen fantastiske ord vi hører ganske ofte:
Da Herren så henne (den sørgende moren), fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke! Luk 7:13
Jesus så denne kvinnen som bar et tungt slør av tårer, i sorg over tapet av sønnen sin (og helt sikkert i sorg over ektemannen i tillegg), og han fikk medynk med henne. Han var rørt. Det vrengte seg inni ham, for henne.
Jesus hater døden og han elsker denne kjære kvinnen.
Hvor fantastiske er ikke disse ordene! Vi er ikke bare fortalt hva Jesus gjorde og hva han sa, men til og med hva han følte! Hvis vi fristes til å tro at Gud er fraværende, reservert, kald, steil eller ubevegelig, hjelper ordet medfølelse mot denne fristelsen. Jesus hadde medlidenhet med denne kvinnen og han har den samme medlidenheten med deg.
Det er Herrens medfølelse for kvinnen og for deg som ligger bak hans hat mot døden. Jesus vil ha oss i live, også i det evige livet, og han vet at døden står i veien for oss. Det er imidlertid ingenting som kan stoppe Herrens medlidenhet. Ingenting kan bli stående i veien for hans kjærlighet. Ingenting, ikke engang døden og graven, kan stå mellom deg og din Jesus.
Så stod han der, midt i veien i Nain, med hånden på den døde mannens kiste. Han så på kvinnen med medlidenhet og sa «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» (Luk 7:14) Den døde mannen satte seg opp og begynte å tale, og Jesus ga ham til hans mor.
Jesus tar ikke et steg til siden for å la døden passere forbi ham, han stiller seg i veien. Han stopper dødens store kortesje, den svære begravelsesmarsjen som var hele menneskehetens skjebne. Jesus stiller seg midt i veien og nekter døden å gå forbi.
Vi har et problem. Selv om vi ikke liker døden, er sannheten at vi fortjener den. Døden er vår lønn.
Syndens lønn er døden. Rom 6:23
Den dagen du eter av det, skal du visselig dø. 1 Mos 2:17
Dette er et problem, for mens verken du eller Jesus har lyst til å dø, er du nødt til det. Det er straffen som Gud har uttalt for deg og syndene dine. Mannen som ble båret ut av Nain, fortjente å dø. Han var en synder. Og du fortjener å dø, for du er også en synder.
Men så stor er Jesu kjærlighet til deg og hele menneskeheten at han tok seg av din sak. Han døde i vårt sted, led i vårt sted, hang på korset i den skammen og gudsforlattheten som skulle ha rammet oss. Jesus hater døden så inderlig at han overga seg til døden på korset for deg og tok på seg dødens vrede. Han tok dødens straff. Han tok dødens dom og han tok på seg frykten for døden.
På grunn av Jesu oppstandelse, fordi Jesus nektet å forbli død men stod opp på den tredje dag, vil ikke Jesus la deg heller forbli død. Når vår siste time kommer, vil vi stedes til hvile i våre graver og våre sjeler vil være båret til himmelen av Guds engler, men denne tilstanden vil bare vare en liten stund. Snart vil Jesu stemme klinge over hele verden og rope oss ut fra graven. Den stemmen vil være fullendelsen av alt vårt håp og alle våre bønner. På den siste, store dag vil Herren Jesus ha oss i live sammen med ham, bortenfor synd, tårer og alt jordisk trøbbel, bortenfor dødens og gravens rekkevidde.
På den siste dag vil våre graver være like tomme som Jesu grav. Han har oppslukt døden, knust den. For deg. Du skal reises opp, full av liv og udødelighet og lys. Du skal få se Herren ansikt til ansikt og fryde deg i hans godhet og fred for alltid.
Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ordet oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus! 1 Kor 15:54-57
Dette er et utdrag fra “Has American Christianity Failed?” © 2016 av Bryan Wolfmueller, utgitt av Concordia Publishing House. De besitter alle rettigheter. Teksten er oversatt av Silje Kiil og publisert av foross.no med tillatelse fra forlaget. Du kan kjøpe boken på www.cph.org.
