Fra barnsben av har jeg betraktet meg selv som en kristen. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående fikk jeg, som mange andre ungdommer, et behov for å finne ut av om det var noe hold i min kristne tro. Jeg oppdaget apologetisk litteratur for første gang, og bestilte bøker i bøtter og spann fra Amazon. Jeg stiftet bekjentskap med blant annet C.S Lewis, William Lane Craig og Stefan Gustavsson, og i løpet av kort tid ble jeg overbevist om to ting:
- Enhver tenkende kristen burde involvere seg i apologetikk
- Apologetikk kan føre mange mennesker til frelse.
Det er ikke til å stikke under stol at jeg tenker litt annerledes i dag om apologetikkens vesen, funksjon og nytte enn det jeg gjorde i min flammende ungdomstid. I denne artikkelen skal jeg forsøke å forklare hvorfor.
Jeg er av den oppfatning av at Peter har helt rett når han skriver at kristne skal forsvare det håp som vi bekjenner oss til. (1 Pet 3,15) Apologetikk dreier seg om å forsvare kristen tro, men jeg mener at vi kan utvide det til også å gi positive grunner for hvorfor kristen tro er sann, god og meningsfull. Apologetikk er etter mitt syn svært nyttig for menigheten, for de som allerede tror. Det er oppbyggelig å høre eller lese om de mange grunnene til å tro at Jesus faktisk sto opp fra de døde.
Jeg er altså ikke negativt innstilt til apologetikken som sådan. Apologetikken spiller absolutt en rolle i det kristne liv. Jeg er bare en smule pessimistisk når det gjelder apologetikkens muligheter i møte med mennesker som ikke bekjenner seg til den kristne tro.
Tegn på Skaperen
For litt over et år siden ble jeg far for første gang. Det var et stort og rørende øyeblikk. Et par uker etter at min datter ble født, snakket jeg med en prest. Han fortalte meg at han syntes det var helt vanvittig at ikke alle som har født, eller vært til stede under fødsel, forstår at det finnes en Gud. For det nyfødte barnet er virkelig et tegn som peker på en Skaper.
Jeg tror flere kristne har tenkt det samme i en eller annen sammenheng, som for eksempel på topptur en vinterdag i strålende sol der alt man ser er blå himmel og hvitkledte fjell. Hvordan er det egentlig mulig å tro at denne verden bare er et resultat av tilfeldigheter, spør den kristne seg på vei nedover fjellet, og rister litt oppgitt på hodet.
Du må tro det for å se det
For seks-sju år siden la Kripos ut en hjerteskjærende video på Facebook der en politibetjent snakker om overgrep mot barn. Hans overordnede budskap til seerne av videoen er at du må tro det for å se det. Dersom du ikke tror at et overgrep mot et barn faktisk kan skje, at det i det hele tatt er mulig, så vil du heller ikke se det. Voksne som jobber med barn må derfor tørre å tro at overgrep kan skje.
Jeg tror politibetjentens budskap er overførbart til menneskers syn på verden og livet ellers. Vi har alle ulike rammeverk, religiøse så vel som ikke-religiøse, som vi fortolker virkeligheten utfra. Disse rammeverkene er i stor grad med på å forme hva det er vi ser. Dette gjør at jeg, som kristen, kan se det vakre i naturen og ta det som et tegn på at det finnes en skaper av denne verdenen. En naturalistisk ateist kan også sette pris på det vakre i naturen, men for han/hun er ikke det vakre nødvendigvis et tegn på at det finnes en skaper av denne verdenen. For naturen er jo tvetydig. På samme tid som den er vakker, er den også hensynsløs, brutal og kanskje til og med ond. Naturen peker derfor ikke på en skaper, snarere tvert imot.
Mennesker er ikke objektive maskiner
Mitt poeng er altså dette: Mennesker er ikke objektive maskiner som ser og bedømmer alt rundt seg på rasjonelt vis. Vi er i mye større grad enn vi liker å tro «fanget» og formet av det synet på virkeligheten som vi allerede besitter. Vi ser først og fremst det vi allerede tror. Om dette vitner også Jesu korsdød. For de som gikk forbi Jesus på Golgata, de som spottet ham, var Jesus bare en mislykket Messiasfigur, korsfestet på ynkelig vis. Men med troens øyne kan vi med den romerske offiseren og kvinnene som sto på avstand og så på si: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn» (Mark 15,39).
Det at mennesker ser det de allerede tror gjør at du som apologet ikke bør forvente at en ateist konverterer på stedet til tross for at du har benyttet deg av tungtveiende argumenter og utvist utsøkt debatteknikk. For selv om det er innlysende for deg, med ditt rammeverk, at disse argumentene taler sterkt for eksistensen av Gud, er det ikke nødvendigvis innlysende for den ikke-kristne, med sitt rammeverk.
Apologetikkens nytte
Betyr dette at jeg ikke har noen tro på apologetikkens nytte, annet enn for innen-kristelige forhold? Nei. Jeg tror at apologetikken har nytte også i møte med ikke-kristne. For det første tror jeg at apologetikken kan fjerne en del barrierer for kristen tro. Den kan korrigere myter som at kristendommen gjennom århundrene først og fremst har undertrykt mennesker, eller at det er umulig å holde kristen tro og vitenskap sammen på en noenlunde konsistent måte.
Så tror jeg også at vi kan argumentere positivt for den kristne tro i møte med de som ikke tror, for alle mennesker er jo født med en fornuft, uansett hvor forvridd den måtte være. Men siden mennesker ser verden på så ulikt vis, tror jeg det er avgjørende at vi inntar de ikke-kristnes hjemmebane skal våre argumenter ha noen slagkraft. Vi må ta utgangspunkt i vedkommendes virkelighetsforståelse, og så forsøke å vise hvordan kristen tro gir bedre svar på de problemene som finnes innenfor et slikt syn på livet.
Dette er ingen enkel oppgave, men på den måten kan vi ta på alvor at mennesker faktisk forstår virkeligheten på ulikt vis, og samtidig argumentere positivt for kristen tro. Dersom du fortsatt synes at dette blir litt vel passivt, kan du prøve å gå enda mer offensivt til verks: Kanskje du skal utfordre vedkommende til å tørre tro at Jesus faktisk er den han sier han er? For du ser det jo ikke før du tror det.
