Hva kan de rådende verdensbildene i det første århundre si oss om troverdigheten til Jesu oppstandelse? Et dykk i historien viser oss noe bemerkelsesverdig om verdenshistoriens viktigste hendelse.
Gjennom de siste århundrene har naturvitenskapelige fremskritt påvirket hva mennesker anser som mulig og umulig. Eksempelvis er det mer vanlig å tenke at overnaturlige hendelser ikke kan finne sted, fordi naturvitenskapen ikke gir rom for dette. Spesielt i sekulære Vesten, blant forskere i naturvitenskapelige fagdisipliner, står den filosofiske naturalismen sterkt. Derfor hadde det vekket stor oppsikt om for eksempel en fysikkforsker på Universitetet i Oslo hadde påstått at han ble vitne til en person som stod opp fra de døde.
Hvorfor ville dette vekket oppsikt? Fordi konteksten en påstand fremmes i, kan kaste lys over dens troverdighet. Hvis noen hevdet det samme i et miljø der mirakelpåstander stod sterkt, hadde det ikke vekket like mye oppsikt. Men når det rådende verdensbilde tilsier at overnaturlige hendelser ikke kan finne sted, gjør det påstanden til fysikkforskeren i vårt tenkte tilfelle mer troverdig.
En vanlig innvending mot Jesu oppstandelse er at mennesker som levde på Jesu tid, og særlig religiøse, var overtroiske og spesielt disponerte for å tro på en oppstandelse fra de døde. Stemmer denne påstanden? I det følgende skal vi ta et dykk i historien for å vite hvilken kontekst påstanden om Jesu oppstandelse ble fremmet i.
Syn på livet etter døden i det første århundre
Påstanden om at Jesus hadde stått opp fra de døde, som raskt ble den sentrale hendelsen i det kristne budskapet (1 Kor 15:14), ble ikke fremmet i et vakuum. På samme måte som i dag, var det forskjellige livssyn som preget tankene og virkelighetsoppfatningen til mennesker. For menneskene som levde på Jesu tid var det spesielt to verdensbilder som rådet.
Gresk-romersk verdensbilde
Det ene var det gresk-romerske verdensbildet. Hvis man ikke var jøde, var det stor sannsynlighet for at man var påvirket av en eller annen form for gresk-romersk tankegang. Synet på livet etter døden var påvirket av greske tenkere som Homer og Platon. Disse store tenkerne kan si oss noe om hva mennesker som levde i århundrene før og etter Jesu tid, tenkte om livet etter døden. I tillegg kan begravelsene, gravene, historiene, legendene, symbolene og teoriene fra denne tiden gi oss relevant kunnskap.
I dette verdensbildet var døden det endelige stoppet. Ved døden ble sjelen skilt fra kroppen, og endte opp i underverden, kalt Hades. Innenfor dette verdensbildet tenkte man enten som Homer, at livet etter døden var en innholdsfattig tilværelse som skygger i en diffus verden. Ellers tenkte man som Platon, at sjelen ble frigjort fra fengselet som kroppen ble oppfattet som, og man var i en slags himmel. De som tenkte som Homer, tenkte at det ikke var mulig å komme tilbake fra døden, selv om det var ønskelig. Mens de som tenkte som Platon, verken hadde behov for eller ønsket å komme tilbake til det tidligere livet, fordi sjelen var i en slags himmel i Hades.
I dette verdensbildet var det ikke rom for oppstandelse fra de døde. Likevel finnes det mytiske fortellinger om møter mellom de døde og levende, som for eksempel nekromanti, som er kommunikasjon med personer som har dødd.
Det er viktig å understreke at disse mytiske fortellingene ikke er en parallell til Bibelens beretning om Jesu oppstandelse. For det første er Jesu oppstandelse noe helt unikt, fordi Jesus står opp til et helt nytt liv, ikke bare til det gamle livet, der man til slutt dør på vanlig måte. For det andre er det ingen grunn til å tro at menneskene som levde i det første århundret, trodde på de mytiske fortellingene om kontakt mellom døde og levende. De ble ansett som mytisk fiksjon.
Jødisk verdensbilde
Det andre var det jødiske verdensbildet. De første kristne var jøder, og kristendommen oppstod i en jødisk sammenheng. Menneskene i det første århundre var derfor påvirket av et jødisk verdensbilde. Noen jøder, som saddukeerne, mente det ikke fantes noen oppstandelse fra de døde. Andre, for eksempel den jødiske filosofen Filon, mente det fantes en form for liv etter døden for sjelen, men ikke for kroppen.
De aller fleste jøder trodde på en oppstandelse fra de døde i slutten av historien. Et eksempel på hvor sterkt denne overbevisningen stod, er Jesu møte med Marta i Joh 11:23-24: «Din bror skal stå opp, sier Jesus. Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag, sier Marta.» Et annet eksempel er Jesu mange referanser til sin egen død og oppstandelse (blant annet Mark 9:9-10). Disiplene forstod ikke hva han mente, selv om han i etterpåklokskapens lys må kunne sies å ha uttalt seg i klartekst. Det var altså ikke noe rom for å tro på oppstandelse fra de døde midt i historien, slik som skjedde med Jesus.
Forventninger til Messias
Jesus var Messias (Mark 14:61-62), den lovede personen som ble profetert om i GT, og som det blant jøder var knyttet store forventninger til. Mange trodde at Messias skulle være en militær leder, som gjenreiste riket Israel som en militær stormakt (Luk 24:21; Apg 1:6).
I den andre tempelperioden (ca. 500 f.Kr – 70 e.Kr) oppstod det flere messianske bevegelser. Alle hadde til felles at de sluttet når lederen døde. Følgerne kunne velge å enten gi opp bevegelsen, eller finne seg en annen Messias. Ingen forventet verken Messias sin død, og i hvert fall ikke en oppstandelse fra de døde. Ingenting tyder på at Jesu følgere fant seg en ny leder, selv om de hadde en opplagt kandidat i Jesu bror, Jakob. Han var en lederskikkelse blant de første kristne, og hadde vært en god kandidat til å ta over lederrollen i den messianske bevegelsen Jesus hadde skapt.
Hva dette betyr
De første kristne påstod svært tidlig at Jesus hadde stått opp fra de døde. Dette ser vi blant annet i versene 1 Kor 15:3-5, som bygger på trosbekjennelsen som stammer fra 2-5 år etter Jesu død. Spørsmålet er hvordan en slik påstand vokste frem blant de første kristne, hvis Jesus ikke virkelig stod opp fra de døde?
De første kristne kan ikke ha vært så sterkt påvirket av de rådende tankegangenes syn på oppstandelse, at de lot seg påvirke til å plutselig hevde at Jesus hadde stått opp fra de døde. Påstanden om Jesu oppstandelse sprengte kategoriene som gresk-romerske og jødiske verdensbilder hadde skapt i menneskers virkelighetsoppfatning.
Var mennesker på Jesu tid spesielt disponert for å tro på en oppstandelse? Svaret er nei. Jesu oppstandelse var en svært overraskende hendelse. Ingenting i verdensbildene som rådet tilsa at mennesker lett kunne la seg overbevise om at Jesus hadde stått opp fra de døde. Konteksten som denne påstanden vokste frem i, styrker påstandens troverdighet.
Lesetips:
- N.T. Wright. Resurrection and the Son of God.
- N.T. Wright. Surprised by Hope
