For oss. Finnes det et uttrykk som er mer evangelisk? For oss betegner hovedsaken i Guds frelsesplan. For oss er på mange måter det lengste vi kan komme i teologien, vår tenkning om Gud. «For oss mennesker og for vår frelses skyld» lyder den nikenske trosbekjennelsen, deretter følger hele Jesu liv, død, oppstandelse og herliggjørelse, hele hans frelsesverk.
Hovedsak i skaperverk og frelsesverk
Vi er hovedsaken i hans skaperverk og frelsesverk. «Lite lavere enn Gud satte han mennesket» (Sal 8). Skaperverket ble fullført på den sjette dag, ved menneskets skapelse, og alt var overmåte godt. Vi blir innsatt som hans visekonger på jorden, som hans representanter ovenfor skaperverket. Vi bærer Guds bilde.
Men vi vet at menneskeheten falt, ved den enes fall. Både mennesker og skaperverket ble lagt under forgjengelighet og rammet av synden ved den enes fall i hagen. Ja selve skaperverket stønner og stunder mot forløsningen og «det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet.» Rom 8:19. Likevel er det ikke for skaperverkets egen skyld, men for oss, at Gud sendte sin sønn til verden. «For oss mennesker og for vår frelses skyld». Hva da? Jo, «steg ned fra himlene, og ved Den hellige ånd ble kjød av jomfru Maria og ble menneske». Han tok vår natur på seg.
Dette skjedde etter Guds plan og vilje.
Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. Gal 4:4.
Hvorfor? Med hvilken hensikt?
for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår. Gal 4:5
For oss.
Hvis vi kaster et blikk tilbake i teologihistorien finner vi at det viktige «for oss» er helt definerende for alle teologiske spørsmål. Det er noen som sier at all teologi er kristologi (læren om Jesus), men jeg tror det er bedre å si at all teologi er soteriologi (læren om frelse). Jesus Kristus er og bør være sentrum for teologien, men jeg tror vi også bør si at all teologi skal være forankret og styrt av frelseslæren.
For oss i oldkirken
I de oldkirkelige debattene, som tilsynelatende har handlet om spissfindigheter ved bruk av greske filosofiske begreper, har disse debattene fremfor noen knyttet seg til frelseslæren. For oss kan det kanskje være en hjelp og inngang til teologihistorien hvis vi forstår at de aller fleste spørsmål som har blitt debattert opp igjennom kirkens historie har på sett og vis handlet om frelsen. Det er ikke rart de teologiske spørsmålene har blitt forstått som kirkesplittende når de handler om selve frelsen.
I oldkirken diskuterte de hvilken plass Jesus hadde i treenigheten og hvordan forholdet var mellom hans guddommelighet og hans menneskelighet. Argumentasjonen handlet ofte om at hvis ikke Kristus var slik og slik, kunne han heller ikke være vår frelser. Hvordan man forstod frelsen hadde alt å si for hvordan man skulle forstå Jesus og de fleste andre teologiske spørsmål.
Tre store teologer fra 400-tallet, som ble kalt kappadokierne, har klassisk formulert forholdet mellom Kristus og frelsen: «Det han ikke har antatt har heller ikke blitt helbredet.» For dem var man helt avhengig av at Jesus var fullt ut menneske, med både sjel, ånd og legeme, for at vi skulle bli helbredet fullt ut. For det fantes dem som gikk langt i retning av å hevde at den guddommelige natur bare tok bolig i og brukte en menneskelig kropp. Altså var det bare kroppen som ble antatt, mens viljen, sjelen og bevisstheten var av guddommelig natur.
Hvordan skulle Kristus da kunne frelse oss? Nei, Jesus måtte være fullt ut menneske og fullt ut Gud for å kunne helbrede hele vår menneskelige natur. Han måtte så klart ikke ha syndig natur, for vår menneskelige natur ble først syndig etter syndefallet, og ikke fra skapelsen av. Han måtte altså være lik oss i ett og alt, uten synden, for å kunne helbrede oss fra synden og frelse oss til seg.
Vi ser altså hvor viktig selve frelseslæren er i utformingen av kristologien. Jesus måtte ha en menneskelig fri vilje, han måtte være sant menneske og han måtte være sann Gud, for å kunne frelse oss og forene oss med seg. Kristologien blir definert av frelsen. All teologi er dypest sett soteriologi (frelseslære).
Teologien bygd på for oss
Dypest sett tror jeg vi må bygge teologien fra utgangspunktet for oss gir oss. Hvis vi skal bygge en seriøs tenkning om Gud, må vi erkjenne at Gud er den totalt Andre, som står i den sterkeste kontrast til oss. Om han ikke hadde latt seg finne hadde vi vært overlatt til oss selv, men nåden er at han har åpenbart seg for oss, ja ikke bare det, men også drevet sin frelsesplan frem i historien, sendt sin sønn, død på et kors, oppstått igjen, for oss.
Vi kan ikke begynne vår tenkning om Gud fra spekulasjoner om indre forhold i treenigheten eller mellom Jesu to naturer. Vi er overlatt til hans åpenbaring som først og fremst er til vår frelse og ikke til vår kunnskap og nysgjerrighet om Gud. Heldigvis har han også åpenbart mye om seg selv i denne åpenbaringen, men vi må alltid være bevisst at Guds åpenbaring er for oss. Det ligger altså et perspektiv om at vi har fått vite det vi trenger til liv og salighet, ikke nødvendigvis om alt annet. Slik beskrives forholdet mellom det skjulte og det åpenbarte, mellom oss og Gud:
Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne loven. 5. Mos 29:29
For oss sammenfatter teologien
«For oss-teologi» kan misforstås slik at mennesket er i sentrum og har stor makt over både teologien og hvem Gud er for meg. Selv om du er skapt i Guds bilde og frelst til likhet med Guds bilde, skal du ikke rose seg over din høye plass. Kjernen er denne: Teologien handler dypest sett om Gud, men det er en Gud som gir seg selv for oss. For oss kan ikke løsrives fra hele sin sammenheng og brukes som en selvherliggjørelse av vår plass i teologien og hvordan vi driver teologi. Vi står i en bestemt relasjon til Gud idet vi driver teologi, for vi er helt overlatt til hans åpenbaring av seg selv.
«Gud for oss» er ingen relativisering av hverken Gud eller teologien, men det er å ta på alvor måten Gud har åpenbart seg på. Vi er gitt å kjenne «Gud for oss», det innebærer at Gud i seg selv er en skjult størrelse. Vi kan få noen glimt av denne skjulte Gud idet vi møter ondskap og lidelse, da skal vi likevel få trøste oss med «Gud for oss» som møter oss i Bibelen. Hele bibelen blir med dette den arbeidsplass man har for å forstå hva dette betyr at Gud er for oss.
Vi avslutter med et kjernevers om frelsen, Gud og mennesket fra 2. Kor 5:21:
Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet. 2.Kor 5:21
