I denne artikkelen reflekterer Yngve Kalin over et av livets vanskeligste spørsmål, nemlig Gud og det onde. Han deler noen av sine erfaringer på livets vei og i møte med mennesker gjennom 50 år som prest både i utlandet og i Sverige.
La meg først slå fast: Det er et vanskelig tema, fryktelig vanskelig fordi det involverer dype personlige erfaringer i møte med ondskap, lidelse og død. Vi er skjøre og vi må ta vare på hverandre når vi snakker om disse tingene.
Jeg har hatt mange lærere underveis i livet. En av dem var en kvinne i Afrika jeg møtte en gang.
I Afrika starter en samtale ofte med å snakke om familien, og jeg spurte henne hvor mange barn hun hadde.
Hun svarte trist:
– Fire – men de er alle døde, og jeg fikk en klump i halsen – men så åpnet ansiktet seg og med et bredt smil utbrøt hun: Men jeg skal få se dem igjen. Når Jesus kommer tilbake og alt blir nytt, vil jeg være sammen med dem igjen. Å, som jeg lengter etter at Jesus skal komme tilbake. Jeg lengter og venter hver dag. Alt som er vanskelig må forsvinne, står det i Bibelen. Gud vil gjøre alt nytt ...
Jeg takker Gud for å ha møtt denne kvinnen som minnet meg om vårt kristne trofaste håp, som bærer oss i denne ufullkomne verden.
Spørsmålet kan stilles annerledes
Jeg har lært at spørsmålet om ondskapens realitet stilles forskjellig, faktisk avhengig av hvor du bor og under hvilke omstendigheter.
Du har kanskje hørt om den svenske journalisten, som overrasket, og samtidig naivt, spurte en bedende kvinne i en kirke i det krigsherjede, smuldrende Jugoslavia, hvordan de kunne tro på en god Gud midt i dette helvete, og fikk svaret:
-Hvordan kunne vi la være, det er det eneste håpet vi har når tilværelsen har kollapset.
Jeg har blitt overrasket over at mennesker som avviser troen på Gud automatisk antar at alt skulle være fred og harmoni i tilværelsen. Man kunne kalle det Big-bang-harmoni og utviklingsoptimisme! I disse, som blir tatt for å være beviste teorier om opprinnelse og utvikling, har det sneket seg inn forhold som alle anser som selvinnlysende. Hvordan har jeg spurt meg selv? Hva er grunnlaget for dette? Er tilfeldighetene gode?
Jeg mener at urhistoriens gamle fortellinger, dvs. de første 11 kapitlene i Bibelen, gir oss faktisk flere svar og tolkningsmønstre for disse spørsmålene. Kaos hersket før Gud grep inn. Gud bringer orden, vi fikk et paradis å leve i, men fellesskapet ble brutt, og grunnforholdene endret seg. Men Gud vil redde oss tilbake. Vi vender tilbake til Guds gigantiske frelsesplan i Jesus og meningen med frelsen. Gud vil skape på nytt – det tapte paradiset er åpent. Det vil bli slik Gud hadde tenkt fra begynnelsen. Kampen er i gang, men resultatet er gitt!
Men hvordan kan vi opprettholde denne troen og denne tilliten? Spørsmålene stilles og finnes det?
Noen lurer på om Skaperen har blitt maktesløs og mistet kontrollen. Hva slags gud er det? Hvordan kan Gud tillate en tsunami for eksempel? Men egentlig, hvis vi tenker oss om, reiser ikke flodbølgen nye spørsmål, den avklarer bare spørsmålet om tilværelsens uforutsigbarhet som vi hele tiden stiller oss selv.
Hver dag, hele året, dør mennesker i tragiske ulykker. Enorme trær og steiner faller, vannmasser renner over, stormvinder blåser, glødende lava renner ut av bakken ... og en mann på feil sted til feil tid mister livet. Fortvilelsen til de rundt deg er den samme enten den rammer et individ eller mange tusen. «Alt kan skje med hvem som helst», som det står i Skriften. Hva slags verden lever vi i, ja, hvor er Gud, når selve tilværelsen kan ødelegge vår eksistens eller vi selv setter krefter i gang som vi ikke kan kontrollere?
Våre spørsmål er fremmede for Bibelen
Men før vi går videre, må vi konstatere følgende: Vår måte å formulere spørsmålene om Gud og hans forhold til det onde på, er faktisk fremmed for Bibelen.
Ondskap eksisterer, og mennesket har falt i ondskapens grep – vi er både ofre og skyldige på samme tid. Slik er vår situasjon, men at dette på noen måte ville motsi at Gud er god er en umulighet. Gud er allmektig, det er et utsagn som er et gitt utgangspunkt i Bibelens verden. Han er den sjenerøse Skaperen, Livgiveren, fra hvem all godt kommer.
Men det finnes en ond makt, en fiende av Gud, som førte oss mennesker på villspor og river ned og ødelegger. Vi vet svært lite fra Skriften om opprinnelsen til denne fienden. Han er der, løgnens fyrste, Satan, Djevelen, Anklageren, den gamle slangen.
Vi mennesker er skapt for frihet og lydighet, et liv med Gud – men forutsetningen for frihet er muligheten til å velge. I vårt tilfelle dro vi skaperverket med oss i fordervelsen, tilværelsen forandret seg, og sukker og stønner, for å bruke Paulus ord i Romerbrevet. Vi ble skapt til å leve i fellesskap med Gud, men fellesskapet er brutt. Vi ble fristet til å gå våre egne veier og kastet oss ut i fordervelse.
Det paradoksale med Guds allmakt er at han, som er mektig i alle ting, avstod fra å vise sin makt, at han utsatte dommen for at håpet om frelse skulle bestå. Han skapte oss frie, frie til å velge, vi er ikke dukker han spiller et skjult spill med. Han skapte oss for fellesskap med ham, slik at vi kunne svare på hans kjærlighet.
Gud ønsker å vinne oss tilbake. Ja, det står til og med at det var hans evige råd fra begynnelsen. Han gikk selv inn under det onde for å befri oss. Han sendte oss sin Sønn for å frelse, for å forsone, for å beseire synden og utslette syndens ubønnhørlige konsekvens: døden. Bibelen er dypest sett fortellingen om Guds plan for å redde sin tapte verden. Han har ikke mistet kontrollen. Han holder seg til sin opprinnelige plan. Gud kunne ikke akseptere at ondskapen ville seire. Han valgte ikke å ødelegge, men å gi oss en ny sjanse.
Guds svar på menneskets opprør
Guds svar på menneskets opprør var hans egen Sønn, født i vår midte for å leve vårt liv og dele alle våre forhold. Våre sykdommer la han på seg selv, våre synder bar han, vår død døde han og gjennom hans sår er vi helbredet, gjennom hans offer blir vi forsonet og gjennom hans strålende oppstandelse våger vi å håpe på seier og evig liv. Vi som er tapere kan bli seierherrer gjennom hans seier for oss.
Jesus diskuterer ikke ondskapen eller lidelsen eller ulykkene som rammer oss, men handler mot det. Han helbredet de syke, han reiste de døde som en forkynner om at ondskapen må trekke seg tilbake. Han viste hva Guds rike er. I en korrupt verden har vi som hans etterfølgere som oppgave å være håpets budbringere.
Det er et privilegium og et stort ansvar – og mange ganger føler man som prest sin utilstrekkelighet.
For eksempel dro jeg som en av rundt 20 prester til Thailand rett etter Tsunami-katastrofen for å delta i hjelpearbeidet på stedet. Det var en omveltende opplevelse, men samtidig gav det meg mange tanker og opplevelser som fordypet livet mitt. Det hender ofte at jeg i bibellesningen og i gudstjenesten får ord og tanker til å fortsette å tenke på katastrofen og takle det jeg har vært gjennom.
Det er en kilde til opplevelser, ord fra Gud, i Bibelen og i kirkens liturgi, sanger og salmer som hjelper meg å komme meg videre og trenge inn i livets hemmeligheter, hva det vil si å være menneske i en korrupt verden.
Jeg får en liten bit av puslespillet om gangen.
Jeg ser en korsfestet Gud i Jesus som deler våre forutsetninger for å bryte ondskapens makt. Jeg forstår at mennesker som er rammet ikke er annerledes enn meg selv.
Vi flykter ikke fra ondskapens virkelighet
I kristen tro, i kirken, tas livet på alvor – og livet er alvor – så alvorlig at vi må verne om det i hvert øyeblikk. I kirken flykter vi ikke fra virkeligheten eller katastrofene, ulykkene, sykdommene som rammer.
Vi bærer alt i bønn og forbønn til Gud. Vi verner om livet og lengter og roper etter skaperverkets forløsning, redning fra krig, ulykke og alt ondt.
I all lidelse kommer Jesus frem og strekker ut sine sårede hender mot oss. Jesus kom til denne jorden akkurat som den er, fordi jorden er ødelagt og livet er skadet. Han vil lære oss at alt ikke er tapt. En dag vil den ødelagte verden bli hel igjen.
Det er dette vi forkynner – for Jesu skyld. Det løftet har vi fra Gud, midt i kriser og katastrofer, midt i virkeligheten som er vår.
Når ondskapen rammer, blir vi mennesker ofte virkelig mennesker, viljen til å hjelpe og stå opp og avstå for andre. Visst er det merkelig.
Det er kanskje det som sitter mest i meg 15 år senere. Alle kunne vitne om det – hvordan, spesielt i de første dagene av kaoset som hersket – hvordan alle grenser ble utvisket. Man ble et medmenneske. Nasjonale grenser, alder og språk – ingen betydde noe. Man vil hjelpe, man ville støtte og gråte sammen. Jeg husker fantastiske historier om hverdagshelter som reddet liv – samtidig som de utsatte seg selv for stor fare.
Hva kan man gjøre som prest i en slik situasjon? Da jeg kom dit, hadde det første kaoset lagt seg – men overalt sirkulerte folk og lette etter savnede slektninger. Man kunne se sjokk og desperasjon i deres blikk. Mange gikk fra sykehus til sykehus, og lette og søkte i alle senger og avdelinger.
Å motta smerte
Vel, som prest lærer du å lytte, å akseptere smerten og redselen i hver enkelt persons historie uten å trekke seg tilbake. Mange hadde aldri fått formulere hva de hadde vært gjennom. I sjokket må man få lov til å snakke – men hvis den som lytter på en eller annen måte viser at dette er for vanskelig å høre, kan man låse en person inne i smerte, redsel og sorg.
Vi besøkte sykehusene der det var mange dobbeltrammede. Dels var man skadet selv, delvis hadde man mistet eller savnet en eller flere slektninger. Jeg møtte brudgommen som var på bryllupsreise hvis kone var borte, jeg møtte foreldre som mistet barn, folk som hadde et halvt reisefølge, en hel familie eller slektninger som var på ferie. Jeg har på et tidspunkt sagt at jeg i løpet av den første dagen hørte flere menneskelige tragedier bli fortalt enn jeg noen gang har vært vitne til i mine da 32 år som prest! Og likevel har jeg vært med på mye både i utlandet i årene mine i Afrika og her hjemme.
Hva lærer man? Jo, veldig mye. Hvor sårbart livet er. Hvordan lykke og glede på et øyeblikk kan bli til tragedie og redsel.
Det er i denne virkeligheten vi forkynner livets seier over døden. Det er vårt eneste håp. Vi lever i en ødelagt, ødelagt verden. Gud svikter oss ikke når ulykken rammer. Hans frelse står fast. Gud lover å være med oss midt i redsler, midt i nød, midt i virkeligheten vi står overfor. Hans løfter står fast: «den som tror på meg, skal leve selv om han dør», sa Jesus, og det gjelder også dem som lider ulykker og blir tatt bort midt i livet.
Det var ikke slik det skulle være
Løftet om frelse står fast. Det var ikke slik det skulle være. Men løftet om paradis, om en frigjort skapelse, uten synd og død og ulykkelighet består. Det får vi klamre oss fast til når livet smuldrer opp rundt oss.
Vi forkynner iherdig at Gud heller ikke kunne akseptere det onde – at det onde skulle seire, at vi skulle gå til grunne. Fordi ondskapen tok over hans skaperverk, sendte Gud sin Sønn til verden for å frelse og oppsøke det som var tapt – midt i virkeligheten som er vår. Han kom for å forsone, redde og leve i den virkeligheten som er vår med all dens sorg og smerte. Det var her Jesus kom. Her vant han sin seier. Han gikk inn i kampen og delte våre vilkår, og vant seier innenfra. Han vant seieren og derfor er løftet sant, som profeten Jesaja forkynner på ett sted:
Selv om du må gå gjennom vann, er jeg med deg (...) Vær ikke redd, jeg har forløst deg, jeg har gitt deg mitt navn, du er min."
Vi får ikke hjelp til å forklare alt som møter oss, men på et dypt eksistensielt plan får vi hjelp til å klare det som møter oss her. Verden og dens krefter er i opprør, men Gud ønsker å redde oss til den nye skapelsen han har i vente for oss. Så trøster Guds ord oss, klart og håpefullt, trassige og vedvarende, når vi gråter, når vi føler ondskapens forferdelige makt. Livet vi lever nå er bare det første kapittelet i livets bok!
Men vi får ikke klare teoretiske svar. Vi er lovet å bli bevart og frelst midt i virkeligheten som er vår. Det gir oss håp når ondskapen rammer og alle våre menneskelige forklaringer feiler og vi føler oss forundrede, maktesløse og små.
Vi vet ikke hvorfor livene våre blir så forskjellige
Vi vet ikke hvorfor en blir påvirket på den måten, en annen på en annen måte. Det gir oss håp og trøst i livets kamp og det merkelige paradokset at ondskapen kan tvinge oss til å stoppe opp og tvinge oss til å se virkeligheten slik den er.
Jeg pleide å fortelle konfirmantene mine historien om en kinesisk bonde, og jeg vil gjenta den i dag fordi den passer inn i denne sammenhengen:
"Det var en gang en gammel kinesisk bonde, som bodde sammen med sønnen sin. Han eide bare én ting i livet, og det var en hest. Den utgjorde hele formuen hans. En dag forsvant hesten: "For en forferdelig ulykke, sa naboene. Hva har han gjort for å fortjene noe så ondt? For en ulykke! Men den gamle bonden svarte: Hva vet du egentlig om det?
Noen dager senere kom hesten tilbake og hadde med seg fire ville hester: Du er heldig, så naboene. Den gamle trakk på skuldrene og svarte igjen: Hva vet du egentlig om det?
Den unge sønnen ønsket å trene villhestene. Han falt ned bakken og brakk det ene benet: «For en uflaks, sa naboene. Faren svarte: Hva vet du egentlig om det?
Kort tid senere brøt det ut krig. Alle de unge mennene ble tilkalt, med ett unntak: Den skadde sønnen. «Du er heldig,» sa naboene. Nok en gang svarte den kinesiske Salomo: Hva vet du egentlig om det?
Vi vet egentlig om dette alle sammen hvis vi tenker nøye over det. Det virkelige og sanne, kjærligheten, det beste livet har å tilby er ofte et resultat av motgang og prøvelser, og at ulykke og katastrofe ligger skjult i suksessen og gleden til vår ufullkomne verden.
Ofte kan suksess gjøre oss blinde – men i motgang blir alt satt på prøve og vi ser vårt uendelige behov for en kjærlig Gud hvis vi skal få livene våre til å henge sammen.
Gud frister ingen, han er ikke kilden til det onde. Som menneskehet lider vi det våre gjerninger er verdt. Men Gud kan forvandle selv ondskap fra meningsløshet til mening, fra redsel til trygghet, fra Satans angrep, til livets tjener. Når vi med Guds hjelp overvinner dem – forkynner vi hans seier og godhet. Han har alltid vårt evige gode i tankene.
Ja, prøvelsene, uansett hvor forferdelige de er, kan til og med utdype og berike livene våre, fordi de gir oss en sann realisme og alle de falske sikkerhetene vi bygger opp for vår eksistens blir revet ned. Det tvinger oss til å løfte blikket og tenke fremover.
Et brutalt eksempel
Jeg pleide også å utfordre konfirmantene mine ved å stå under en lysekrone og stille spørsmålet ved om den løsnet og slo meg bevisstløs i bakken, om det var noe godt eller vondt. Etter litt spøk om at det var bra for da ville timen være over, ble det konkludert med at det var noe ondt og forferdelig!
Men jeg fortsatte: Tenk på når jeg ble kjørt til sykehuset og en lege etter en grundig undersøkelse sier. Så heldig at du kom i dag. På røntgenbildene så vi en stor svulst på hjernen din – om noen uker hadde vi ikke klart å gjøre noe. Nå kan vi redde deg!
Konfirmantene og jeg var enige om at det var bra at jeg fikk en lampe i hodet
Vi er veldig raske til å dømme. Vi krever direkte og raske svar. Men Gud vil alltid vårt evige gode. Det onde som rammer oss kommer ikke fra ham, men den dype sannheten som Bibelen avslører er at Gud viser sin makt, at selv ondskapen kan tjene ham. Gud kan gjøre det verste onde til noe godt.
La oss se på hva Bibelen kaller den ubønnhørlige konsekvensen av synd og opprør. Opprør og synd mot Gud fører til syvende og sist til døden. Ingen kan unnslippe det, men Gud har forvandlet det til porten til paradiset som vi ble skapt for. Døden har blitt veien hjem til Gud for dem som tror på ham.
Dødsredskapet der Frelseren døde for verdens synd: korset har blitt et seierstegn. Det kan gå galt med oss i denne syndens verden, men det er bare det første kapittelet. Det er en fortsettelse – evig liv med Gud i paradiset vi ble skapt for.
Hvordan skal vi tenke når noen blir rammet?
Hvordan skal vi tenke når forferdelige ting skjer og mennesker blir rammet på forskjellige måter. Vi bør avslutte med å huske hva Lukas forteller oss i det 13. kapittelet i hans evangelium:
Det hadde vært en massakre i templet. Folk kommer til Jesus for å høre hvordan han så på dette.
Det som hadde skjedd var at guvernøren Pilatus hadde sendt sine soldater rett inn i helligdommen og der brutalt drept en gruppe menn som hadde kommet dit for å ofre. Vi kjenner ikke detaljene, men det er ikke vanskelig å forestille seg atmosfæren i Jerusalem etter dette. Tilsynelatende uskyldige mennesker ble drept. Noe forferdelig hadde skjedd – og nå kommer man til Jesus. Og hva svarer han?
Det merkelige er at Jesus tar direkte opp en annen forferdelig hendelse som nylig hadde skjedd. Et tårn hadde kollapset i Siloam og drepte 18 mennesker. Det så ut til å ikke ligge noen onde hensikter bak hendelsen, muligens uforsiktighet fra noens side. Det synes å være en ren ulykke.
Egentlig hadde nok de som spurte en forklaring selv. Folk kom til Jesus for å få det bekreftet. De som ble drept må ha vært større syndere enn andre.
Men Jesus lot dem aldri si det. Han forsto hva de tenkte. "Nei," sier jeg, "men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme som dem." Jesus avviste alle spekulasjoner om disse menneskenes skyld.
At en person er rammet sier ingenting om hans forhold til Gud
Det er bemerkelsesverdig hvor mye vi mennesker er oss like til enhver tid. Tenk hvor mye snakk det er når noen ulykker skjer. Noen ganger ligger en forklaring under overflaten selv om man nøler med å si det: «den og den hadde også seg selv å skylde på».
Men det vi lærer av Jesus er at vi aldri har rett til å dømme noen andre. Vi ser ikke alle sammenhenger. At en person er rammet sier ingenting om hans forhold til Gud. Selv fromme, gudfryktige mennesker lider av sykdommer og ulykker. Den første personen i Bibelen som kalles rettferdig var Abel. Han ble myrdet av brorens hånd.
På gammelt språk snakket man om ond brå død, og det er derfor vi ber for eksempel i litanien om å bli skånet, Men vi har aldri, aldri rett til å koble ond brå død, ulykker, med hvordan og hvem et menneske var.
Den som er død har steget inn i evigheten, slik vi alle en dag, på en eller annen måte, skal stå foran ham, som er den eneste som kan felle en rettferdig dom både i rettferdighet og i barmhjertighet. Det som fra vår horisont og mørke kan være fra Guds side noe barmhjertig. Å skille seg fra dette livet i rett øyeblikk trenger ikke å bety å dø gammel i sengen sin.
Åpenbart onde mennesker kan bli skånet. Men det sier ingenting om deres forhold til Gud i evighetsperspektivet. De kan ha fått sitt gode mens de levde. Fromme mennesker kan lide ulykker og nød og en brå død, men de kommer ikke inn i en ukjent verden.
Deres død, hvor forferdelig og smertefull er en hjemkomst, en befrielse og forløsning, enten det skjedde i ungdom, midtveis i livet eller alderdom, det er en hjemkomst til Ham som de trodde på. «Nå ser vi i et speil, i en gåte», skriver Paulus, «da skal vi se ansikt til ansikt» – det vi trodde her.
Det Jesus lærer oss er at vi alltid skal tenke gjennom vår egen situasjon i stedet for å dømme og vurdere andre.
Det er ulydighet mot Gud som har styrtet oss i fordervelse og som har satt alt ut av balanse og ødelagt stedet vi bor på. Noen må bære mer lidelse – men kanskje lider man inn i velsignelser på samme måte som Jesus gjorde, inn i vår hverdag.
Vi burde egentlig ikke bli overrasket over at så mye ondskap skjer, at så mange ulykker skjer. I stedet bør vi bli overrasket over at det ikke skjer mer. Jeg er overbevist om at dersom så mange bønner og bønnsukk stadig reiste seg, og like insisterende og like ofte, som de bannes i dette landet, ville virkeligheten se annerledes ut. Det er ikke bare den gode Gud som hører dem som påkaller ham.
De som kom til Jesus ble fortalt en ubeleilig sannhet og advarsel. 'Vend om, før det er for sent - før ulykken rammer' Hvor lenge vil du friste Guds godhet?
Når vi snakker om ulykker her, bør det gi oss noe å tenke på. Vi må sørge som gode medmennesker og tenke: "Det kunne vært meg. Jeg kunne nå ha vært i evigheten. Er jeg forberedt? Kjenner jeg min Skaper og Frelser?"
Nye himler og en ny jord
Livet vi lever her er bare begynnelsen. Vi er skapt for evigheten. Da de nysgjerrige kom til Jesus, svarte han: "Det kunne ha vært deg!" Du må alltid være forberedt på å forlate dette livet, tro på meg, jeg kan vend ondskap til en himmelreise. Jeg kan til og med forvandle ulykke for å tjene deg godt. Jeg skal beseire døden og bryte av dens brodd. Jeg vil bevare deg, i dødens time og ved den siste dommen.
For Gud har satt en grense. For de som tilhører ham, er det ingenting som kan skade dem for evig: Ingen ulykke, ingen død, ingen synd. Selv døden blir forvandlet for Guds barn, uansett hvor og når den inntreffer.
Det er ikke ondskapen som skal vinne. Den vil få sin dom. Men forsoningens vei til Gud er åpen. Jesus har åpnet veien hjem til Gud. Så begynner det andre kapittelet, det som er uten slutt. Da skal vi få leve med den gode Gud i hans rike og hans paradis.
Vi leser i Åpenbaringen 21:1, 3-5:
«Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte ... Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Åp 21:1. 3-5
Denne artikkelen ble først publisert i Kyrka och Folk i januar på svensk. Teksten er oversatt til norsk.
