I år er det 1700 år siden det første kirkekonsilet ble avholdt i Nikea, hvor blant annet trosbekjennelsen med samme navn ble vedtatt. Denne artikkelen tar for seg noen av stridighetene som gjorde seg gjeldende fra konsilet Nikea i 325 og frem mot konsilet i Konstantinopel i 381.
Den opprinnelige trosbekjennelsen
Den opprinnelige trosbekjennelsen fra konsilet i Nikea 325 avsluttes noe brått med ordene «og på Den hellige ånd». Her sies ingenting om verken Åndens person eller gjerning.
Amphilochios, biskop i Ikonium, forklarte senere, i et synodebrev fra år 376, at fedrene som var samlet i Nikea, var nødt til å konsentrere seg om «den Enbårnes herlighet». Ettersom spørsmålet om Den hellige ånd ikke ble diskutert, «gikk de ikke i særlig grad inn på det»
Konsilet i Nikea hadde slått fast at Sønnen var sann Gud. Hvordan Sønnens guddom forholdt seg til Faderens ble gjenstand for diskusjon, utredninger og stridigheter i de følgende 50 årene. I mellomtiden, mot slutten av 350-tallet, oppstod spørsmålet om Den hellige ånds identitet. Arius, som jo hadde hevdet at Guds Sønn tilhørte det skapte, hevdet også det samme om Ånden, og i det guddommelige hierarkiet sto Ånden, ifølge Arius, under Guds Sønn, som i sin tur sto under Faderen. De arianske teologene som ennå fantes og som fornektet Sønnens guddom, avviste naturligvis også Den Hellige Ånds guddom. For eksempel mente Eunomios (død ca. 393) at slik Sønnen var skapt av Faderen, var Ånden skapt av Sønnen. Men blant dem som bekjente seg til Kristi sanne guddom, fantes de som mente at Ånden var en skapt skapning, nærmere bestemt den fremste av alle skapte åndeskapninger.
Tropikere, makedonianere og pneumatomakere
I årene 358–361 forfattet Athanasius (298–373), som på dette tidspunktet var biskop i Alexandria, men i eksil, tre brev til sin venn og bispekollega i Nord-Egypt, Serapion. Denne ville ha hjelp til å svare en gruppe bekjennere av Nicenum som med henvisning til Skriften hadde underordnet Ånden under Faderen og Sønnen.
I deres argumentasjon ble det henvist til tre bibelsteder. Amos 4:13 viste ifølge dem at Gud hadde skapt Ånden («han som danner fjellene og skaper vinden»). Grunntekstens ord betyr både vind og ånd og ble av disse tolket som Ånden. Sak 1:9 («engelen som talte med meg») oversatte de «engelen som taler i meg», noe som skulle innebære at Den Hellige Ånd som inspirerte profeten, ble identifisert med en engel. Grunnteksten bruker en preposisjon som betyr både «i» og «med», men sammenhengen taler for at det handler om en engel som veileder Sakarja og taler med ham. Det tredje stedet, 1 Tim 5:21, plasserer englene i den himmelske triade som vanligvis innbefatter Faderen, Sønnen og Ånden: «Jeg vitner for Gud og for Kristus Jesus og de utvalgte engler». Til sammen skulle disse tre stedene vise at Ånden var en skapt skapning som ble identifisert med en engel, og at englene kunne innbefattes i en himmelsk «treenighet». Av dette ble det trukket den slutning at Ånden er den fremste av Guds tjenesteånder (jf. Hebr 1:14).
Athanasius påpekte i sitt svar manglene i denne bibeltolkningen og kalte forkjemperne for «tropici» da han mente de vred og vendte på teksten (på gresk «tropos»; jf. troper = språklig bilde). Skriften, mente Athanasius, gir tvert imot tydelige vitnesbyrd om Åndens guddom, da den tilskriver Ånden roller som utelukkende tilkommer Gud, for eksempel hans skapende og helliggjørende gjerning. Han henviste blant annet til Åndens gjerning i dåpen. Hvis Ånden ikke var Gud, ville ikke dåpen være innvielsen til det evige, guddommelige liv. Athanasius kunne videre peke på hvordan relasjonen mellom Ånden og Sønnen var parallell med relasjonen mellom Sønnen og Faderen. Andre teologier merket seg parallellene mellom Åndens henholdsvis Sønnens relasjon til Faderen. Jes 63:9–14, som hadde spilt en viktig rolle i argumentasjonen for Sønnens guddom, ble også brukt for å vise Åndens guddom. Hvis opprørskhet mot Ånden, som det der tales om, var opprørskhet mot Gud, fulgte det at Ånden måtte være Gud.
Et annet argument, anført av tropikerne, var basert på et for dem viktig argument for Sønnens guddom, nemlig at han var født av Faderen. Hvis Ånden var Gud, måtte også han være født og dermed også være Sønn, en bror til Sønnen, eller muligens en Sønn til Sønnen og dermed et barnebarn til Faderen. Athanasius gir aldri noe presist svar på forholdet mellom Sønnen og Ånden i denne sammenheng. Men trosbekjennelsen som vedtas i Konstantinopel, bekjenner at Ånden utgår fra Faderen, i motsetning til Sønnen som er født.
Tropikerne var ikke den eneste gruppen som fornektet Åndens guddom. Den største gruppen ble kalt «makedonianere» etter Macedonius, biskop i Konstantinopel (342–346, 351–360). Hvilken oppfatning han selv hadde i spørsmålet, er ikke helt klarlagt. Han tilhørte dem som ikke var komfortable med å beskrive forholdet mellom Faderen og Sønnen med termen «homoousios», men som i sak delte bekjennelsen om at Sønnen var sann Gud. Gruppens fremste forkjemper var Eustathios av Sebaste (ca. 300–377). Makedonianerne avviste Åndens guddom og avsto fra tilbedelse av Ånden av omtrent samme grunner som tropikerne. Av sine motstandere ble makedonianerne kalt «pneumatomakere» – åndsbekjempere.
Basilius av Cæsareas Om Den hellige ånd
Den som sammen med Athanasius fremfor alt formulerte den teologiske oppfatningen som bekjennes i Konstantinopel 381, var Basilius av Cæsarea (330–379). Han skrev i 374–75 det første store teologiske verket om Ånden, som kort og godt heter «Om Den hellige ånd». I dette arbeidet anfører han lignende argumenter fra Skriften som Athanasius, nemlig at Den Hellige Ånd deler navn og titler med Gud, og at han utfører gjerninger som er unike for Gud. Basilius vier også en stor del av arbeidet til å diskutere på hvilken måte ære (doxa) kan rettes mot Ånden.
Utgangspunktet for Basilius er to forskjellige måter å adressere Treenigheten på. I øst var den vanlige formen: «Ære være Faderen, gjennom Sønnen og i Den hellige ånd.» Problemet var at denne formuleringen kunne oppfattes som et uttrykk for at både Sønnen og Ånden på arianske vis ble underordnet Faderen. I den syriske liturgien i øst fantes en annen variant: «Ære være Faderen, med Sønnen sammen med Den Hellige Ånd.» Basilius selv var åpen for å bruke begge variantene. Han argumenterer for at «gjennom Sønnen og i Den Hellige Ånd» understreker frelsesordningen ved å fremstille Sønnens rolle i forsoningen og Åndens pågående virksomhet i Kirken gjennom helliggjørelsen. Den syriske varianten «med Sønnen sammen med Ånden» fremhever lovprisningen av Treenigheten, der preposisjonen «med» utsier både adskillelse og likhet i guddommen. Basilius håpet at den syriske versjonen skulle fungere som et korrektiv til en ariansk tolkning av den tradisjonelle greske doxologien. Men Basilius ble anklaget for å komme med uberettigede liturgiske innovasjoner. Og doxologien ble et sted for strid om preposisjoner. I arbeidet om Den Hellige Ånd gjør Basilius et grundig studium av bruken av preposisjoner i Skriften. Han konstaterer at det er en rikdom i bruken, og at Skriften ikke begrenser seg til én måte. Han merker seg også at Skriften kan bruke konjunksjonen «og» mellom personer, og at Skriften ikke skiller mellom om den bruker «og» eller forskjellige preposisjoner. Til syvende og sist kommer Basilius frem til et kompromiss basert på dåpsformelen i Matt 28:19. Hvis vi er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, kan vi også ære Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Han sier for eksempel at det er det samme å si «Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd» som å si «Ære til Faderen og til Sønnen med Den hellige ånd.» Fra og med Basilius' verk og konsilet i Konstantinopel fikseres det første leddet i den såkalte mindre doxologien som vanligvis avslutter salmelesninger.
Den tredje artikkelen i Konstantinopel
Da man i juli 381 samlet seg til det andre økumeniske konsilet i Konstantinopel, var flere enn 30 makedonianske biskoper med. De forlot imidlertid møtet da de forstod at deres oppfatning om Ånden ville bli avvist. Deres nærvær forklarer imidlertid hvor minutiøst nøyaktig og bibelsk man formulerte den tredje artikkelen i bekjennelsen. Man mente virkelig at Ånden var av samme vesen (homoousios) som Faderen og Sønnen. Basilius' nære venn og medarbeider Gregorius av Nazians hadde året før konsilet holdt en tale der han retorisk spør: «Hvordan er det da? Er Ånden Gud? Javisst! Deler han samme vesen? Ja, hvis han er Gud!» Man unngikk likevel begrepet «homoousios» og å kalle Ånden for «Gud». I stedet bekjente man Ånden med tittelen «Herren» som brukes i 2 Kor 3:17 («Herren er Ånden») og «livgiveren» (f.eks. Joh 6:63; 2 Kor 3:6). At Ånden utgår fra Faderen, sies uttrykkelig i Joh 15:26: «...sannhetens Ånd, som utgår fra Faderen.»
Neste utsagn, om at Ånden er verdig ære og tilbedelse sammen med Faderen og Sønnen, er vanskeligere å finne belegg for i Skriften. For i motsetning til Sønnen sies Ånden aldri uttrykkelig å være gjenstand for tilbedelse. Man har derfor formulert seg veldig nøye og eksakt. I den greske grunnteksten står det at Ånden «sammen-med-tilbes» og «sammen-med-æres». Man unngår altså å si at Ånden selv tilbes, men at det skjer sammen med de andre guddomspersonene. Man trakk den slutning at hvis Ånden tilskrives gjerninger og titler reservert for Gud, må han også være verdig tilbedelse. Gud prises jo for den han er og det han har gjort og gjør. Man kunne også ha henvist til tilbedelsen av Ham som sitter på tronen og Lammet i Åpenbaringsbokens fjerde og femte kapittel. Om Den sjufoldige ånd sies det her dels at han omringer tronen (Åp 4:5), dels at han er de syv øynene som Lammet har. Da tilbedelsen rettes mot både ham som sitter på tronen og han som står på tronen, betyr det at Den sjufoldige Ånd, som jo samtidig er nærværende hos begge, tar imot denne tilbedelsen sammen med Faderen og Sønnen – men litt mer i skjul.
Den siste utsagnet, «som har talt gjennom profetene» peker på et viktig aspekt ved Åndens virksomhet (jf. Esek 11:5), men fremfor alt på at Han er en person som taler. Ånden er ikke bare en upersonlig kraft eller makt. Skriften gir mange eksempler på at Guds tale også er Åndens tale. I Hebr 10:15 tilskrives Ånden et bibelsitat som i sin opprinnelige kontekst i Jer 31:31 har Herren som subjekt, og i Åp 2–3 tilskrives Ånden det utsagnet som uttales av Jesus (Åp 2:1, 7, etc.).
De arianske stridighetene hadde begynt med at Arius hadde hevdet at Sønnen var den første og fremste skapelsen. Sluttkapittelet i stridighetene handlet om at semi-arianerne (halv-arianerne) riktignok bekjente Sønnens guddom, men de hevdet at Ånden var den fremste av de skapte åndeskapningene. Men Skriftens samlede vitnesbyrd plasserte både Sønnen og Ånden på Guds side, og derfor bekjente fedrene i Nikea og Konstantinopel seg til begges guddom.
Denne er publisert med tillatelse av "Kyrka & folk". Den ble publisert i den tiende utgaven 2025.
