Hva menes med uttrykket Skriften alene? Bakgrunnen for, og konsekvensene av "Skriften alene". Et intervju med Brynjulf Hoaas, av Egil Sjaastad.

Ca leselengde:
9 min

Tekst: Brynjulf Hoaas

Publisert:


Nå i Lutheråret hører vi stadig om de uttrykkene «Skriften alene», «Jesus alene», «nåden alene», «troen alene».  I dette intervjuet vil vi gå inne på uttrykket «Skriften alene»

 Luther ble professor i bibelfag fra 1512. Hadde han på det tidspunkt et avklart syn på Skriften, Brynjulf Hoaas?

Nei, ikke i alle deler. En ny måte å lese og tolke Bibelen vokste fra hos Luther i disse årene. Han hadde i ungdommen lært den fire-foldige måten å tolke Bibelen på. Her opererte en med fire ulike metoder. Den ene av disse var den allegoriske tolkningsmåten som Luther tidlig fikk sterk skepsis imot. Der ble ytre begivenheter som tekstene omtalte, tillagt en egen åndelig mening. Men da var en prisgitt den enkeltes trosoppfatning i utgangspunktet. Hva som helst kan legges inn i skriftstedene på denne måte. Men den som vil spørre etter meningen med en tekst, kan ikke drive på den måten.

Luther brøt etter hvert helt med disse metodene – bortsett fra den bokstavelige. De enkelte skriftord har normalt én betydning, og det er den som gir seg av en naturlig grammatisk-historisk lesning.

Men da kom han vel i et spenningsforhold til ledende teologer i samtiden?

Ja, Luthers bibelarbeid førte til at han så på den gjengse teologi (skoleteologien) og ulike ordninger i kirken med nye og kritiske øyne. Her ble især hans kritikk rettet mot to nært forbundne størrelser: kirkens tradisjon og kirkens læreembete.

Når han løftet fram Skriften alene, var poenget at det hadde eksklusiv karakter. Der det er et spenningsforhold mellom Skriften og tradisjonen eller Skriften og læreembetet, ville han ikke kompromisse.  Det ble nødvendig å gjøre Skriften gjeldende mot kirkens tradisjon og læreembete.

Det reformatoriske skriftprinsippet vokste dermed fram som et klart alternativ til tidligere tenkning. Oppgjøret med teologien og autoriteten i kirken måtte nettopp forankres i Skriften som den avgjørende norm.

Men det var vel mange fornuftige refleksjoner i samtidens teologi?

Ja, men poenget var at fornuften hadde gjort seg til herre i teologien. I 1517 (før han slo opp avlatstesene) tok Luther et skarpt og kompromissløst oppgjør med filosofiens dominans i teologien.  Fornuften er en hore, sa han. Den er åndelig blind og troløs og vil ikke la seg binde til Guds åpenbaring i Skriften. Derfor måtte Aristoteles, det vil si filosofien (verdslig kunnskap og visdom) forvises fra teologien.  Virkelig lojalitet mot Gud viser seg ved at en

tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. 2. Kor 10:5

Men mente han da at vi skal kaste både tradisjonen og fornuften over bord?

Nei, selvsagt ikke. Men vi skal gi dem deres rette plassering i skriftutleggelsen. Begrepet tradisjon er ikke entydig. La oss se litt nærmere på nyanser i dets betydning og hvordan det har blitt brukt i historien før Luther.

Dels brukes «tradisjon» om det å, overgi eller overlevere, tradere, det vil si om selve overleveringsprossessen. Dels brukes det om det som overleveres, for eksempel Jesus ord og omtalen av Jesu gjerninger. Sentralt er her det som etter hvert ble sammenfattet i trosbekjennelser, og som ble ansett som selve det kristne budskapet – troens regel (regula fide) eller sannhetens regel (regula veritatis).

I NT spiller de verbale uttrykkene «overgi» og «motta» en stor rolle (1. Tess 2:13; 1. Kor  11:23; 15, 1ff; Jud 3;  2. Tim 1:12-14; 2:2). I tidlig etterapostolisk tid (ca 80-150) talte en gjerne om Skriftene og «apostlenes vitnesbyrd», det vil si GT og muntlig og skriftlig overlevering av apostlenes budskap. NT får nå etter hvert som skriftsamling full kanonisk autoritet ved siden av GT.

Men den katolske kirke fikk vel mange tradisjoner uten grunnlag i Skriften?

Ja, det begynte fra etter-apostolisk tid å utvikle seg ordninger og bruk, forestillinger og «syn» som fikk økende betydning. Noen tradisjoner ble oppfattet som forpliktende, særlig om de kunne (eller om en antok at de kunne) føres tilbake til apostlene eller apostolisk tid. Den kirkelige tradisjon som en selvstendig størrelse med autoritet ved siden av NT begynte å ta form.

Vi ser også at det er uklar grense mellom Skriften og det apostoliske vitnesbyrd på den ene siden, kirkelige tradisjoner som vokste fram mer eller mindre nært knyttet til Skriften på den andre siden. Etter hvert fikk kirkens tradisjon et betydelig omfang og ble en viktig makt i kirkens liv.

Men her opponerte altså Luther?

Ja, med stor konsekvens. I De schmalkaldiske artikler (riktignok så sent som fra 1537) slo Luther kategorisk fast at «Guds Ord skal stille opp trosartikler, ellers ingen, ikke en gang en engel fra himmelen» (SA II, II, 15).

Var Luther dermed en fiende av tradisjoner?

Det er ikke tilfelle. Han var klar over at det alltid vil være tradisjoner i kirken så vel som i samfunnet for øvrig. Over alt er vi omgitt av tradisjoner – på godt og ondt. Når det i det lutherske bekjennelsesskriftet Konkordieformelen slås fast i innledningen at Skriften alene (bare Skriften) er kilde og norm for tro, lære og bekjennelse, er poenget at Skriften er den kilden som forkynnelse og lære i kirken må øse av, og den overordnede norm som forkynnelse, lære, liv og ulike syn og ordninger i kirken prøves på. I konfliktsituasjoner skal Skriften være appellinstans og den avgjørende norm. Dette var helt i tråd med Luthers oppfatning.

Da gjelder vel det samme også for fornuften?

Nettopp. «Fornuften» er heller ikke et entydig begrep. Vi bruker ord som menneskelig fornuft, forstand og intelligens og tankeevne om hverandre, samtidig som vi vet at de ikke helt faller sammen i mening. Forstand og fornuft er mer innholdsbestemt enn intelligens og evne til tenkning. Luther kunne på den ene siden prise fornuften (evnen til tenkning) som Guds største gave til mennesket på det naturlige plan, men han på troens plan kunne kalle den en hore, fordi den var åndelig blind på grunn av syndefallet og arvesynden. Her kommer prinsipptenkningen hans til uttrykk.

Dermed gjorde Luther selv også bruk av fornuften som tenkeevne?

Ja, han erkjente klart at det er umulig å gjennomføre selv de enkleste studier, prekener eller drøftinger uten å gjøre bruk av fornuft eller tankeevne, logisk holdbare resonnement og så videre. I teologien kalte de dette en «organisk» bruk av fornuften, altså et redskap eller et hjelpemiddel i arbeidet. Disputasjonene som ble innført for studentene i Wittenberg, vitner nettopp om vilje til å oppøve en slik bruk av fornuften.

Med andre ord: Fornuften skal ha en tjenende funksjon. Som kilde og norm for tro, lære og forkynnelse skal derimot Skriften være herre.

Men hvordan dette skal skje i praksis når vi arbeider med bibeltekster?

For Luther var det viktig nettopp å være bevisst på begrepene Guds ord og hellig skrift. Og bekjennelsesskriftenes svar ble her: ved språklig grammatisk eksegese av teksten i den litterære sammenhengen den står.  Eks-egesis, utleggelse – og ikke eis-egesis, innleggelse.  Luther sa i sin tid: En god teolog er en god «grammaticus». Språkets oppbygging er sentralt for å gripe meningen. Skriftens tilsiktede mening er som oftest den bokstavelige, naturlige mening. I poesi kan nettopp den billedlige betydningen være selve poenget og nettopp være den bokstavelige, naturlige mening.

Men møtte han ikke stadig motforestillinger om at Skriften er uklar osv.?

Jo, men overfor geistlighetens (legemliggjort i paven) tolkningsmonopol hevdet reformatorene med overbevisning at Skriften er en klar og forståelig bok, en åpen bok og tilgjengelig for alle – ikke bare for de lærde.

Men uklare tekster?

Her må vi skjelne mellom en absolutt klarhet og en prinsipiell klarhet.

Det finnes en hel del tekster som er vanskelig å tolke – språklig og innholdsmessig. Det bestrides ikke! Men den språklige klarhet nevnt ovenfor er tilstrekkelig for en grunnleggende og prinsipiell klarhet. Selve budskapet er klart nok. Skriften har en ytre språklig klarhet som gjør at alle lesekyndige og forstandige mennesker ser hva som står der! En trenger ikke et læreembete som skal fortelle oss hva meningen er.

Og Skriften er sin egen tolk. Enkeltord og avsnitt skal leses sammen med – og i lys av – andre tekster som handler om sammen eller lignende innhold. Slik utdypes og utfylles forståelsen. Misforståelse og feiltolkninger hindres. Klare og uttrykkelige tekster skal kaste lys over mindre klare og vanskelige tekster.

Når det derimot gjelder den indre klarhet betonte Luther at ingen som ikke har Den Hellige Ånd forstår en «tøddel» av Skriften budskap. Da tenkte han på den forståelsen som gjør at en faktisk fatter tillit til Ordet for sin personlige del. Der må Ånden komme til, jamfør forklaringen til 3. trosartikkel.

Regnet Luther og reformatorene med at Skriften har en læremessig enhet?

Det var grunnleggende for dem. Inspirasjonen og Skriftens læremessige og åndelige enhet er en gitt forutsetning i deres syn. Enkeltord og enkeltavsnitt skal derfor tolkes i samsvar med, ikke mot, Skriftens samlede budskap. Og merk: «Ren lære» og «frelse» står ikke imot hverandre i deres tenkning. De hører sammen. «Vrang lære» er derfor ikke bare en uriktig «mening», men forførelse, en trussel mot vår åndelige sunnhet og vår frelse.

Går det an å si kort hva Skriftens sentrale budskap var for reformatorene?

Helt avgjørende er det at Kristus er Skriftens sentrum. Ef 1:3-14 er et skoleeksempel på hvordan dette kan utfoldes i Skriften selv. Viktig er det i forlengelsen av dette å understreke de andre «alene» her: Skriftens sentrale budskap dreier seg om vårt gudsforhold og der er rettferdiggjørelsen av nåde alene ved tro alene for Kristi skyld alene selve kjernepunktet.

Til slutt: Hører samlivsspørsmål som diskuteres i dag, til Skriftens sentrale budskap?

Ja, rettferdiggjørelsen av tro alene forutsetter at vi er syndere, og at det Gud omtaler som synd, får stå fast og ha autoritet i kirken. Slik sett dreier de diskusjonene som nå føres seg om sentralpunkter. De dreier seg både om skriftsynet (om Skriften skal få være Skriften alene) og om selve frelseslæren. Så alvorlig er situasjonen.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
9 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Brynjulf Hoaas.
  Brynjulf er gift med Aud og bor i Oslo. Han er førsteamanuensis emeritus ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole og har en doktorgrad i teologi fra Concordia Seminary, USA.
  Flere ressurser av Brynjulf Hoaas
Medforfatter

forfatter_foto  

Egil Sjaastad er dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.


  Flere ressurser av Egil Sjaastad

Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.