Både dom og straff er blitt veldig negative begreper i vår kultur. Når Hollywood lager en film med tittelen «Judgment Day», er det ikke akkurat for å vekke positive assosiasjoner. Dommen skildres på lerretet og i andre sammenhenger som noe mørkt, fryktinngytende og kaotisk.
Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi får problemer med Gud som straffer. De klassiske bildene av Gud som lar lyn slå ned i mennesker som gjør imot hans vilje, virker kanskje også med til det. Kan det virkelig være verd å tro på en slik Gud? Svaret er naturligvis – nei.
Nå er heller ikke dette Bibelens bilde av Guds dom. Gjennom hele Bibelen ser vi i stedet at Gud presenteres som både kjærlig og god. Det er han som har skapt hele verden, og derfor elsker han alle levende vesener.
Men – og det er et viktig men – en direkte følge er at Bibelen også beskriver Gud som hellig og rettferdig. Han står som den absolutte sikkerhet for alt som er rett og sant. Fordi Gud er fullkommen, er han den høyeste normen for ondt og godt, rett og galt.
Derfor kan Gud fungere som denne verdens dommer. Fordi «Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham» (1 Joh 1:5), kan han, og bare han, på en fullkommen måte avgjøre hva som er smittet av mørket. Og vi må ha klart for oss at når Gud opptrer som dommer, er det ikke en konsekvens av hans antatte ondskap, men av hans godhet! Det er jo bare en god Gud som kan ha noen interesse av å dømme det onde! (Bare den Gud som er helt igjennom lys, kan ha interesse av og makt til å avsløre det som er helt eller delvis ondt.)
Nå pleier det ikke å være Guds dom i alminnelighet som er det mest problematiske for oss, men at Gud kan komme til å straffe også oss. Det bygger på Bibelens beskrivelse av oss mennesker som smittet av mørket. Gjennom synden er vi alle en del av det onde i verden. På den måten finnes det også i oss noe som vår Skaper kan dømme.
For det er poenget: Gud, som er god, må i vrede vende seg mot alt som bryter ned og forderver det gode han har skapt. Hvis han i stedet skulle se gjennom fingrene med det onde, ville han i praksis ikke lenger være god. Å tolerere det onde er jo et tegn på lunkenhet og falskhet – ikke på godhet.
Bibelen forteller at det skal komme en dag da alle mordere, krigshissere, voldtektsmenn og forrædere skal få sin rettmessige straff. Men da skal også alle egoistiske, gjerrige, upålitelige og halvfalske dømmes – altså til og med du og jeg.
La oss igjen stille spørsmålet: Hvorfor ville vi velge å tro på en slik Gud?
- Hvis Gud finnes og er slik Bibelen beskriver ham, vil det være toppen av dumhet ikke å tro på ham. Det er tydelig i Bibelen at alle mennesker som Gud har skapt, en dag kommer til å stå for Guds domstol – ikke bare de som tror på ham (se Rom 2:6-11).
- Dommen er, som jeg alt har sagt, noe fantastisk, noe å se fram mot. Endelig skal alt det som på jorden har vært skjevt eller løgnaktig eller ondskapsfullt, måtte stå til rette. All verdens urett og ondskap vil få sin rettmessige straff (se Åp 21:8).
- Det finnes tilgivelse for synd allerede her og nå for alle som vil ta imot den; og den tilgivelsen gjør at vi ikke trenger å rammes av Guds dom på den siste dagen (Rom 8:1).
Det siste punktet trenger en ekstra kommentar. Da Jesus døde på korset, tror vi som kristne at han tok på seg straffen for hele verdens synd. Gud, den rettferdige dommeren, tok altså selv på seg straffen for den ondskap og djevelskap som vi mennesker har stelt i stand.
Derfor trenger ikke noe menneske lenger å rammes av Guds dom. Enhver som ber Gud om tilgivelse for synden ved å vise til Jesu død på korset, går fri og trenger ikke lenger frykte dom eller straff fra Gud (se 2 Kor 5:19-21; Gal 3:13-14; 1 Pet 2:24).
Konklusjonen på dette burde være at det er nettopp den Gud som straffer, vi kristne skulle være mest glad for å snakke om – nemlig den Gud som selv har tatt straffen for all vår synd! Tenk at vi får tro på en slik Frelser!
Denne teksten er oversatt fra svensk av Inger Holter.
