Denne artikkelen kan du også høre opplest i avspilleren nedenfor eller i Foross-podden. Innlesingen er gjort av Inger Holter.
Hvorfor ble Guds Sønn menneske? Dette spørsmålet reflekteres i en bok som ble skrevet for lenge siden, av biskop Anselm av Canterbury (1033-1109). Boken – «Cur Deus Homo» – regnes som den første helhetlige fremstilling av Jesu frelsesgjerning. I en fiktiv samtale med en elev som kalles Boso, utvikler Anselm sitt svar på dette spørsmålet.
Menneskenes skyld overfor Gud er så stor at de ikke selv kan betale for den. Gud måtte derfor selv bli menneske for å godtgjøre det menneskene hadde gjort mot Gud. Anselms resonnement videreføres i kristen tenkning. Ikke bare i katolske tradisjonen, men også i den evangelisk-reformatoriske. Luther, Melanchthon og Calvin, lærte alle at Guds Sønn ble menneske for å gjøre opp for menneskehetens synder ved sitt liv og ved sin død på et kors. De lærte samstemt at Guds Sønn ikke opphørte å være Gud da han ble menneske. Jesus måtte være både Gud og menneske, fordi Gud selv ville være menneskenes frelser. Vi skal utdype hva dette innebærer nedenfor. Før vi kommer så langt, skal det gis noen glimt inn i hvordan Jesu freses-gjerning er tolket og forstått.
Forskjellige oppfatninger om Jesu død
Mange hundre år etter Anselm definerte kirkehistorikeren Adolf Von Harnack den forståelsen av Jesus død som Anselm ble representativ for, som «objektiv forsoningslære». Dette fordi Gud tenkes som gjenstand (objekt) for Jesu forsoningsgjerning. Harnack pekte også på en annen tolkning av Jesu død, kalt subjektiv forsoningslære. Den typiske representant her ble filosofen Peter Abelard (1079-1142). Han mente at menneskets problem ikke var Guds dom over synden, men menneskers feilaktige oppfatning av Gud. Forsoningen må skje i mennesket, ved at de oppdager at Gud ikke straffer synd. Jesu død på korset må ikke forstås som offer for synd, men som uttrykk for Guds kjærlighet overfor mennesket. Forsoning med Gud skjer subjektivt, i mennesket selv, derav betegnelsen subjektiv forsoningslære.
Abelards oppfatning ble senere videreført av Friedrich Schleiermacher (1768-1834), og de liberale teologene som kom etter ham. De mente at det er umoralsk å hevde at Gud ofret sin egen Sønn, for menneskers skyld. Synden trenger ikke sones. Gud tilgir uten soning. Denne kritikken har fulgt kirkens historie frem til vår tid, og har vokst i styrke de siste tjue årene. Den gjøres gjeldende, både i avansert akademisk teologi og i mer triviell form. Med dette meldes spørsmål med fornyet styrke. Var Jesu soningsdød nødvendig for å frelse menneskene? Kunne ikke Gud tilgi uten den?
Vi skal ta dette spørsmålet med oss og komme tilbake til det. Før vi kommer så langt, skal vi kort presentere enda en type svar på hva som var meningen med Jesus død, nemlig, det som kalles klassisk forsoningslære. Denne betegnelsen ble lansert av den svenske teologen Gustaf Aulen (1877-1971), i boken Den kristne försoningstanken (1930). Aulen hadde undersøkt den oldkirkelige læren om Jesus soningsdød, og konkluderte med at den var gjennomgående annerledes enn både objektiv og subjektiv forsoningslære. Oldkirken var ikke entydig, presiserte Aulen. Man finner også oppfatninger som ligner den Anselm kom frem til. Denne oppfatningen (som han kalte latinsk) er likevel på vikende front. Det temaet som dominerer i oldkirken er, ifølge Aulen, at Jesus ved sin død og oppstandelse seiret over Djevelen og ondskapens krefter. Jesu frelsesgjerning ble følgelig forstått som befrielse fra onde makter og krefter som mennesker er fanget under.
Senere tolkninger av Jesu død
I nyere tid finner vi en rekke utgaver av klassisk forsoningslære. De har til felles at Jesus betraktes som befrier og seierherre over krefter og makter mennesker er fanget under. Oppfatningenes forskjellighet avhenger av hva man tenker mennesker må befris fra. Dersom menneskers problem defineres politisk eller sosialt, utvikles en form for politisk teologi. Defineres menneskets problem som lidelse sykdom eller død (ny-karismatisk teologi), etableres en lære om Jesus som befrier fra demoner som forårsaker sykdom. Kategorien «klassisk» gir med andre ord rom for en rekke oppfatninger av forskjellig karakter.
Aulen selv mente at objektiv og klassisk forsoningslære representerte to måter å tenke på som ikke kan forenes. Objektiv forsoningslære forutsatte Det gamle testamentets offerordninger og romersk rettsfilosofi, mens klassisk forsoningslære hadde røtter i Hellenismen. Kirken brøt egentlig med jødedommen hevdet Aulen, og absorberte hellenistisk tenkning. Dette mente han preget Det nye testamentet, særlig Paulus skrifter. Kirkens teologi fødtes derfor i spenningen mellom to religiøse systemer.
Det kan reises tunge innvendinger mot Aulens oppfatning her. Det er for eksempel innlysende at Det nye testamentet ikke brøt med Det gamle testamentet. Leser vi for eksempel Hebreerbrevet, ser vi raskt at det er sammenheng. I kapittel 9:11ff blir, som kjent, Jesus død og offergjerning forklart på bakgrunn av Det gamle testamentets forskrifter om offerordninger. Samtidig ser vi at Bibelen også omtaler Jesu død og oppstandelse som seier over Satan og alt ondt. Disse to motivene behøver ikke stilles i motsetning til hverandre, slik Aulen gjorde. I stedet må vi, i samsvar med Bibelen selv, se på dem som to sider ved Jesu frelsesgjerning. Jesus har på den ene side sonet for menneskenes synder ved sin død og oppstandelse. Og – ved dette har han også seiret. Dette fremstår som klart i følgende tekst:
Han utslettet skyldbrevet mot oss, det som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvænet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset. Kol 2:14-15
Dersom ikke begge disse aspektene ved Jesu frelsesgjerning tas med, blir vår forståelse av Jesu frelsesgjerning mangelfull. Jesus måtte sone syndene våre for at syndsforlatelsen skulle bli mulig, og han måtte overvinne synden, ondskapen og dødens makt, for å skape nytt liv i oss, og etter dommen en ny Himmel og jord. Vi skal se nærmere på dette i det følgende. La oss starte med å tegne et bilde av Bibelen selv sier om hva menneskets behov for frelse består i.
Hva må mennesker frelses fra?
Vår forståelse av ordet frelse er, som antydet, avhengig av hva vi tror at vi trenger frelses fra. I det følgende skal vi se nærmere på hva Bibelen svarer på dette spørsmålet Vi spør, ganske enkelt, hva sier Bibelen om hvorfor Guds Sønn kom til jorden for å frelse mennesker. Jeg velger å utlede svar på dette spørsmålet med utgangspunkt i Det nye testamentets evangelier. Vi konsentrerer oss særlig om de tre første kapitlene i Matteus- og Lukasevangeliet.
Her ser vi at Jesus og hans frelsesgjerning omtales med referanser til menneskenes synder. Dette blir tydelig allerede i Matteus og Lukas fortellinger om Jesu fødsel. Særlig gjør Matteus dette klart. Han forteller at Guds engel sendes til Marias trolovede Josef, for å forklare hvorfor Maria ventet barn. Josef kunne ikke forstå dette. Han visste ikke at Marias barn var Guds evige Sønn som hadde tatt på seg menneskenatur, og blitt foster i Marias liv ved et under av Den Hellige Ånd. Josef vurderte derfor å velge den veien som han anså som rett, å skille seg fra Maria i stillhet. I møte med Josef sier Guds engel derfor følgende:
… Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Matt 1:20-21
Menneskers synd og skyld overfor Gud er altså, ifølge dette ordet, grunnen til at Guds Sønn lot seg føde inn i verden. Han skulle få navnet Jesus, fordi dette navnet betyr frelser. Og – det han skulle frelse fra, var synden.
Dette blir tydelig også i de påfølgende kapitlene i evangeliene. Kanskje særlig i fortellingene om Jesu dåp. I det tredje kapitlet i Matteus evangeliet, leser vi om døperen Johannes. Hans oppgave var å berede veien for Guds Sønn inn i menneskers hjerter. Dette gjorde han ved å forkynne Guds lov, slik at mennesker ble rammet av den i samvittigheten. Johannes talte slik at mennesker måtte innrømme overfor Gud at de hadde syndet mot ham, og derfor også var skyldige overfor Gud. Døperens forkynnelse siktet med andre ord på personlig syndserkjennelse og omvendelse. Derfor innbød Johannes også til en dåp der personlige synder ble bekjent.
Og han dro omkring i hele landet ved Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse. Matt 3:3
Ved Johannes domsforkynnelse ble forutsetning for den rette forståelse av hva Gud ville med å sende sin Sønn til jorden etablert. Menneskets dypeste problem er synden og skylden de har overfor den evige Gud. Men – døperens forkynnelse stanset ikke med dette. Den gav også forhåndsløfte om fullkommen forlatelse for alle synder til den som innrømmet sin synd og skyld, og lot seg døpe av ham. I dåpen bekjente de sine synder for overfor Gud.
Ifølge evangeliene, kom også Jesus til Johannes for å bli døpt. Først nektet Johannes å gjøre dette. Da Jesus sa at dette var nødvendig for å oppfylle all rettferdighet (det vil si frelsen), lot døperen det skje likevel.
Men Johannes nektet ham det, og sa: Jeg trenger å bli døpt av deg, og du kommer til meg! Men Jesus svarte ham og sa: La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet. Da lot han det skje. Matt 3:14-15
Kanskje er det noen som spør hvorfor Jesus gikk inn under en dåp som forutsatte syndsbekjennelse. Ifølge evangeliene og Skriften ellers, var jo Jesus den personen som ikke hadde synd å bekjenne. En bibellærer jeg hørte en gang svarte følgende på dette spørsmålet: Jesus bekjente virkelig synd da han lot seg døpe. Han bekjente dine og mine synder som sine. Ved å la seg døpe av Johannes, viste Jesus at han var villig til å gå inn under all forbannelse og dom som hvilte over menneskeheten som følge av syndefallet. Jesus lot seg senke ned i Jordanelven for så å reises opp derfra. Helt fra oldkirkens tid har man lært at dette peker frem mot det Jesus skulle gjøre ved sin død og oppstandelse. Her stod Jesus frem som Guds lam som bar verdens synd, slik døperen Johannes siteres i Joh 1:29.
Tre år etter sin dåp ble Jesus Kristus hengy på et kors, med hele verdens syndebyrde over seg. Da gikk Guds evige og allmektige Sønn inn under alle syndens ytterste konsekvenser og smerter. Ved sin guddommelighet stod Jesus også opp fra de døde, etter å ha overvunnet synden djevelen og ondskapens makter. I Jesus Kristus, forsonte Gud seg selv med menneskene, ved å gå inn under dommen og straffen for hele menneskehetens synder. På dette grunnlaget får ethvert menneske som kommer til Jesus i tro, tilgivelse for alle sine synder. I det følgende skal vi utdype hva dette innebar.
Frelsen og Guds lov
Ved sin frelsesgjerning oppfylte Jesus Guds lov. Det er denne loven vi mennesker har syndet mot. Men – Jesus har oppfylt den i stedet for oss. Hva betyr det så at Jesus oppfylte Guds lov i vårt sted?
Under reformasjonens tid utviklet man svar på dette ved å føre inn to viktige begreper. Man skjelnet mellom det man kalte Jesu passive og aktive lydighet. Med dette fanget man inn to aspekter ved Jesu frelsesgjerning. Jesus oppfylte loven, på den ene side aktivt, ved å leve et liv i samsvar med den. På den annen side ved passivt, å sone straffen over verdens synd.
I det følgende skal vi reflektere over disse to sidene ved Jesu frelsesgjerning. Hensikten er å vise at de to aspektene henger sammen og ikke kan skilles fra hverandre. Saken er at Jesu lovoppfyllelse var fullkommen nettopp fordi han gav sitt liv – for oss. Dette forstår vi, dersom vi ser nærmere på hva en rett oppfyllelse av loven er, ifølge Bibelen.
I Rom 13:10 skriver Paulus at kjærligheten er lovens oppfyllelse.
Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt, derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse. Rom 13:10
Dette betyr ikke at kjærlighetsbudet settes opp mot budene som motsetning til disse. Kjærlighetsbudet er derimot uttrykk for det som er intensjonen med alle budene. Hvert enkelt bud skal oppfylles i kjærlighet, slik at det blir til det gode for medmennesker. Det var nettopp dette som preget hele Jesu lovoppfyllelse, og derfor også hans frelsesgjerning. Jesus oppfylte lovens dypeste hensikt nettopp ved å gå i døden for våre synder. Med dette sonet han for oss, slik at vi kunne få tilgivelse og nåde ved ham.
Med dette er ikke alt sagt om betydningen av Jesu rettferdighet og hans oppfyllelse av loven. Saken er at han ved sin lovoppfyllelse også overvant Djevelen, ondskapens makt og døden. Vi vil utdype dette kort i det følgende.
Både Det nye og gamle testamentet fremstiller Jesus som rettferdig i forhold til Guds lov. Jesu rettferdighet viser seg for eksempel når han rett etter sin dåp, føres ut i ørkenen for å la seg friste av Djevelen (Matt 4:1ff,). Som menneskehetens stedfortreder måtte Jesus, i likhet med det første menneske, fristes til å gjøre opprør mot Gud. Ifølge evangeliene (Matt 4:1ff, Mark 1:12ff, Luk 4:1ff) motsto Jesus Satans fristelser, og ved dette beseiret han Satan, synden og dødens makt.
Seieren ble fullbyrdet ved Jesu død og oppstandelse. Og med denne seieren ble med dette lagt grunnlag for skapelse av et nytt liv i hver den som tror på Jesus Kristus. Konsekvensene av Jesu død og oppstandelse er derfor, for det første, fullkommen syndsforlatelse for de som tar imot ham som sin frelser. For det andre, at det skapes et nytt liv i de som tror på ham. Apostelen Paulus skriver følgende om dette.
… det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav om rettferdighet skulle oppfylles i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom 8:3-4
Som vi ser av dette bibelordet, har Jesu død og oppstandelse betydning ut over det å være grunnlag for Guds fullkomne tilgivelse. Den er også grunnlaget for det kristne livet, og er selve forutsetningen for at det kan skapes et nytt liv i de som tror på Jesus Kristus.
Jesu rettferdighet bekreftes ellers en rekke steder i Skriften. Han omtales for eksempel som den ene som er prøvd i alle ting uten synd, Heb 4:15. Profeten Jesajas omtaler ham som den som ingen urett hadde gjort, og som den ene som var «uten svik» i sin munn. (Jes 53:9). I 2 Kor 5:21 omtales Jesus som den personen som «ikke visste av synd», men som likevel «ble gjort til synd» for oss. Apostelen Peter omtaler Jesus som «Han som ikke gjorde synd» (1 Pet 2:22). Disse bibelordene bekrefter at Jesu frelsesgjerning er fullkommen. Det er ingenting som mangler. Når dette er sagt, må det føyes enda noe til, som tydeliggjør verdien av det Jesus har gjort for å frelse oss som tror på ham.
Verdien av Jesu frelsesgjerning
Vi skal nå vende tilbake til spørsmålet vi reiste innledningsvis. Vi spør med Anselm og mange andre, hvorfor ble Gud menneske? Bibelens svar er, som vi har sett, at Gud ble menneske for å kunne lide og dø, sone våre synder, og seiere over Satan, døden og ondskapens makt. Dette er Bibelens svar, slik vi leser det, for eksempel i Heb 2:17:
Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. Heb 2:17
Guds Sønn ble altså menneske, for å kunne lide og dø. I møte med dette melder et vanskelig spørsmål seg. Hvordan er Guds forhold til døden? Er det mulig å tenke at Gud selv gav sitt liv i den døden som Jesus led? Å svare på det spørsmålet er ikke enkelt. På den ene side må vi holde fast ved at Gud er fullkommen, uforanderlig og aldri passiv. I kraft av å være liv i seg selv og derfor også betingelse alt for liv, kan ikke Guds evige vesen dø eller lide.
Likevel – av kjærlighet til menneskene ville Gud gå inn under døden og lidelsen. Og – fordi hans guddommelighet ikke kan lide og dø, ble Gud menneske i Jesus Kristus, for å kunne dø for oss. Inkarnasjonen innebærer som nevnt, ikke at Guds Sønn reduserte sin guddommelighet, eller la den igjen i Himmelen, slik stadig flere hevder. Guds Sønn forble i den evige (fødsels)relasjon til Faderen, også da han var menneske på jorden. Som den inkarnerte hadde han derfor hele guddommens makt til disposisjon. Han var sann Gud og sant menneske.
Men – Jesus brukte ikke alltid den guddommelige makten da han levde på jorden. Han holdt den tilbake, nettopp for å kunne lide og dø som menneske, og ved det frelse oss. Det er dette som kommer så klart til uttrykk i lidelseshistorien. Jesus står for Pilatus, som dømmer ham og overgir ham til tortur og korsfestelse, selv om han må bekjenne at han ikke fant skyld hos Jesus, og at Jesus var den «rettferdige» (Mat 27:19-24).
I møte med dette legger ikke Jesus skjul på at han virkelig har all guddommelig makt. Han holder likevel makten tilbake, gir seg inn under dommen, lar seg korsfeste, og lar til slutt sitt liv uttømmes i døden. Jesus dør som menneske, ikke som Gud – men hans guddom er i ham også i døden. Den holder ham oppe, trøster ham, styrker ham og reiser hans menneskelige natur opp fra de døde, tredje dag etter hans død.
Avsluttende refleksjon
Fordi Guds Sønn led og døde i Jesu menneskelige natur, kan vi tro at Guds Sønn selv døde for oss. Det som skjedde med hans menneskelighet, rammet Guds Sønns evige person. Dette betyr at Gud selv, i mennesket Jesus Kristus, ble hengt på et kors. «Herlighetens Herre» ble korsfestet, slik Paulus skriver i 1 Kor 2:8.
I dette ble Guds ufattelige kjærlighet til oss mennesker åpenbart. Gud selv gikk i døden for oss. Hans frelse er av uendelig verdi, fordi han er Gud. Hans kjærlighet er uendelig – hans allvitenhet er uendelig – derfor er hver eneste synd kjent av ham. Derfor er det også for evigheten betalt og gjort opp for hver eneste synd i menneskehetens historie. Jesus er oppreist fra de døde – til frelse for hver den som tror.
