I den lutherske kirke har vi (i Danmark og Norge) fem bekjennelsesskrifter. Tre oldkirkelige: Den apostoliske, Den nikenske og Den athanasianske. I tillegg har vi to fra reformasjonstiden: Luthers lille katekisme og Den augsburgske bekjennelse. De færreste er fortrolige med alle fem bekjennelsene, og de blir i dag brukt sjelden. Mange er likevel fortrolige med den apostoliske trosbekjennelsen, som ofte blir brukt ved gudstjenester – men grunnleggende sett spiller bekjennelsesskriftene etter min vurdering en svært liten rolle for mange kristne.
Generelt er kristendommen i Skandinavia blitt liberalisert, og derfor opplever mange seg ikke forpliktet på hvordan klassisk kristendom er blitt uttrykt. Men også i konservative eller klassiske kirkelige bevegelser kan jeg oppleve at bekjennelsene spiller en begrenset rolle for selvforståelsen. I første omgang kan det ligge et positivt ønske bak: Vi ønsker at Bibelen skal være den eneste og øverste autoritet. I luthersk og protestantisk tradisjon har vi alltid fremhevet prinsippet om Skriften alene. Gjør ikke dette at en nedskrevet bekjennelse blir problematisk? Kommer den ikke i strid med tanken om Skriften alene? Slike overveielser har jeg selv hatt, og jeg møter fortsatt kristne som spør om det samme når de begynner å vurdere bekjennelsenes rolle.
Når det er tilfelle, kan man selvfølgelig spørre: Hva skal vi i det hele tatt med bekjennelsen? Mitt anliggende i denne artikkelen er å argumentere for at det faktisk finnes gode bibelske, prinsipielle og pragmatiske årsaker til at det er bra at vi har en bekjennelse. I første omgang vil jeg bare påpeke én enkelt «negativ» begrunnelse: Alle kristne har i praksis en eller annen bekjennelse. I kirkelige sammenhenger der man nekter å ha en bekjennelse, finner man nesten alltid et «statement of faith» eller en kort presentasjon av hva man tror på, på kirkens eller organisasjonens nettside. Det er reelt sett en bekjennelse. Min påstand er bare at den ofte er mindre gjennomtenkt og velformulert enn kirkens tradisjonelle bekjennelser. Det er i seg selv en grunn til å revurdere sin stilling til kirkens historiske bekjennelser.
Jeg kommer ikke til å skrive noe om bekjennelsesskriftenes historie eller innhold som sådan, og jeg argumenterer heller ikke spesifikt for den lutherske bekjennelsen (i denne artikkelen(?)). Mitt anliggende er først og fremst å forsvare prinsipielt det at kristne har en forpliktende bekjennelse. Hva forstår vi med at bekjennelsen er forpliktende? Særlig i lys av tanken om Skriften alene?
Forholdet mellom Bibelen og bekjennelsen
I luthersk teologi har man helt fra begynnelsen sagt at Bibelen er den øverste autoritet («den normerende norm»), mens bekjennelsesskriftene er avledede autoriteter («den normerte norm»). Med det har man forsøkt å si at det er Bibelen som avgjør ethvert etisk og læremessig spørsmål. Guds ord forplikter oss til å tro og lyde det. Bekjennelsens formål er derimot å sammenfatte og si det samme som Bibelen allerede har sagt. Når bekjennelsen stemmer overens med Bibelen, er den derfor også forpliktende som en avledet autoritet.
Vi kjenner fenomenet fra før. Hvis jeg blir stoppet i trafikken av en politimann, er jeg forpliktet til å lyde de retningslinjene han gir meg. Ikke fordi hans ord i seg selv er det avgjørende, men fordi han henviser til den øverste autoritet, nemlig loven! Loven sier at jeg ikke har lov til å kjøre på rødt, og med sin avledede autoritet henviser politiet da til den egentlige og øverste autoriteten. Dermed er hans ord forpliktende for meg – selv om hans autoritet formelt sett er avledet av en annen. Prinsipielt kan det selvfølgelig skje at politiet tar feil eller har feiltolket loven; men utgangspunktet som borger i et velfungerende land er å stole på at politiet har rett i sin tolkning og håndhevelse av den.
Med denne bakgrunnen vil jeg nå argumentere for bekjennelsens positive rolle i kirken.
Prinsipielle argumenter for bekjennelsen
De avgjørende prinsipielle argumentene er at det å bekjenne er et bibelsk fenomen. Det ser vi på en rekke forskjellige måter, men jeg vil særlig fremheve tre i det følgende.
1) Bekjennelsen har sin bakgrunn i Guds åpenbaring
Det er en grunntanke i hele Bibelen at Gud har åpenbart hvem Han er for sitt folk! Da Gud førte Israel ut av Egypt, fortalte Han Moses sitt navn: «Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.» (2 Mos 3,14). Og Gud knytter sitt navn til sine frelsende løfter. Gud er den Gud som også åpenbarte seg for Israels fedre og lovet dem å være deres Gud: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» (2 Mos 3,6). Gud er den som åpenbarte seg for Abraham med et løfte om frelse til alle jordens slekter (1 Mos 12,1-3) – det er Hsom nå gir seg til kjenne for Moses og Israel. Dermed ga Gud seg til kjenne på en slik måte at det var mulig å si noe om hvilken Gud det var som befri Israel fra fangenskapet.
Guds handlinger bekrefter hvem Han er, på en slik måte at Gud i etterkant ganske enkelt kan kalle seg for «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.» (2 Mos 20,2) – en beskrivelse som går som et ekko gjennom hele Det gamle testamente. Den viktigste bekjennelsen finner vi i det som er blitt kalt den jødiske trosbekjennelsen, Shema: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.» (5 Mos 6,4).
I første omgang er en bekjennelse altså ikke en vanskelig teknisk definisjon av Guds vesen, men en identifikasjon: Hvem er den Gud som handler med sitt folk? Hvem er vår frelser og befrier? Det er den eneste Gud som finnes; verdens skaper og Israels frelser. Det er dette bekjennelsen setter ord på. Når Israel bekjente seg til den Gud som befri dem fra Egypt, satte de dermed også ord på alt det som preget deres Gud til forskjell fra de andre folkenes avguder. I den forstand har Guds folk alltid bekjent troen på Gud. Helt fra Det gamle testamentes tid.
2) Bekjennelsen handler om troen på Jesus!
Gud åpenbarte seg for mennesker i Det gamle testamente. Men i sin ultimate form åpenbarte Han seg da Han ble menneske i Jesus Kristus. Den tidligste bekjennelsen i kirkens historie er nettopp det at Jesus ble kalt Kristus (gresk for det hebraiske «Messias»). Kristus er en tittel. Når Jesus derfor spør disiplene: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» og Peter svarer: « Du er Messias, den levende Guds Sønn.»(Se Matt 16,15-16). Jesus ønsker at disiplene skal bekjenne seg til ham som Gud og den lovede frelser. Hvorfor har vi en bekjennelse? I fullkommen form har vi det fordi Jesus etterspør vår bekjennelse!
Vi ser det samme hos Paulus når han skriver om hva det vil si å bli frelst: «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.» (Rom 10,9). Bekjennelsen er derfor et spørsmål om vårt forhold til Jesus: Ønsker vi å tro på ham som vår frelser? Det er dette den ytre muntlige eller skriftlige bekjennelsen setter ord på og bekrefter.
3) Bekjennelsen er et eksisterende fenomen i Det nye testamente og den tidlige kirke
Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart finner vi en videreføring av bekjennelsen til Jesus som Kristus i den tidlige kirke. Da Peter forkynner evangeliet for folkemengdene på pinsedag, sier han at «denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort både til Herre og til Messias.» (Apg 2,36) og oppfordrer dem deretter til å la seg døpe «på Jesu Kristi navn» (Apg 2,38). Denne bekjennelsen av Jesus som Kristus ser vi utfoldet og videreført igjen og igjen, både i Apostlenes gjerninger og i brevene. Ofte finner vi poetiske formuleringer som vi må anta stammer fra den tidlige kirkens liturgi eller salmer, som har en bekjennelseslignende struktur (f.eks. Fil 2,5-11; Kol 1,15-20).
Generelt finner vi to typer av slike bekjennelser: Noen som bekjenner troen på Faderen og Sønnen, og andre som bekjenner Faderen, Sønnen og Ånden. Men allerede helt tidlig finner vi altså en bekjennelse av Jesus som Gud og en bekjennelse av Gud som det som senere blir kalt treenig. Et eksempel på den første typen ser vi hos Paulus når han omarbeider det jødiske Shema (5 Mos 6,4), som vi så på tidligere, til også å inkludere Jesus som alle tings Skaper og Herre: «så er det for oss bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi til ham. Og én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi ved ham.»» (1 Kor 8,6).
Den treleddede strukturen ser vi bare litt senere i brevet: «Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle.» (1 Kor 12,4-6).
Man kan derfor si at vi finner de tidligste formene for bekjennelsesuttrykk allerede i Det nye testamente, og at det er denne praksisen som videreføres senere i kirkens historie i de mer utførlige og store bekjennelsene vi i dag kjenner som de oldkirkelige bekjennelsene. Bekjennelsen er derfor ikke en motsetning til å tro på de bibelske tekstene, men en videreføring av et anliggende og en praksis vi allerede finner i Bibelen selv.
Pragmatiske argumenter for bekjennelsen
De ovenstående prinsipielle argumentene for bekjennelsen er etter mitt syn i seg selv tilstrekkelige grunner til at det er nyttig å ha en bekjennelse. Men allerede fra den helt tidlige kirke og videre fremover ser vi også en lang rekke andre gode grunner til å ha en bekjennelse. Vi kan kalle dem pragmatiske begrunnelser. Her vil jeg påpeke fem ytterligere begrunnelser.
4) Bekjennelsen har en opplærende funksjon!
Vi ser i Bibelen at dåp og tro hører sammen (Matt 28,16-20). Det er derfor en grunntanke at barn som døpes, etterpå skal læres opp i den kristne tro, mens voksne som ønsker å bli døpt, også skal motta en eller annen form for opplæring i forbindelse med sin dåp. Men Bibelen er en veldig stor og til dels vanskelig bok. Selv i dag, når nesten alle har tilgang til en bibel på et språk de forstår, kan det være vanskelig å lære opp mennesker. I antikken, hvor størstedelen av befolkningen var analfabeter, var det ennå vanskeligere. Her fikk bekjennelsen en avgjørende opplærende funksjon. Den fungerte som et sammendrag av hva man skulle tro og lære for å bli døpt, og ga samtidig en viktig sammenfatning av Bibelens innhold. Den samme opplærende funksjonen hadde Luthers lille katekisme i reformasjonstiden. Den er fortsatt et pedagogisk og nyttig verktøy til å lære opp barn, unge og nye kristne (så vel som modne kristne!) i hva kristendommen går ut på.
Bekjennelsen er altså en effektiv sammenfatning av hva vi tror på.
5) Bekjennelsen har en beskyttende funksjon!
Bekjennelsen har også som formål å beskytte Guds menighet mot vranglære og forførelse. Vi ser hvordan bekjennelsesformuleringer spiller en viktig rolle når apostelen Johannes skal advare mot vranglærere som vil forføre menighetene: «Antikrist, den som fornekter Faderen og Sønnen.» (1 Joh 2,22) og ««På dette skal dere kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud. Men hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd» (1 Joh 4,2-3). De bekjennelseslignende formuleringene har som formål å gi en presis sammenfatning av det helt sentrale i den kristne tro: Troen på den treenige Gud, Sønnens inkarnasjon, osv.
Vranglærere kunne gjerne argumentere med Bibelen i hånden, men hvis de avviste den grunnleggende bekjennelsen, viste det at de ikke forsto Bibelen riktig. En slik praksis ble videreført i oldkirken, hvor man snakket om «troens regel», en slags tidlig trosbekjennelse som var en tolkningsnøkkel og en hjelp til å forstå Bibelens overordnede frelseshistorie og beskrivelse av Gud. I møtet med gnostisismen og andre vranglærer fikk bekjennelsen dermed en beskyttende funksjon for kirken.
Bekjennelsen har fortsatt en slik kritisk oppgave; den skiller mellom sanne og falske tolkninger av Bibelen for å beskytte kirken mot vranglære og forførelse.
6) Bekjennelsen har en fellesskapskonstituerende funksjon!
Når jeg bekjenner troen på Jesus, er det selvfølgelig en personlig bekjennelse; det er min tro på Den Treenige Gud som kommer til uttrykk. Men det er også snakk om en kollektiv bekjennelse; jeg er en del av et konkret folk! Jeg kan derfor ikke velge og vrak i bekjennelsen etter hva jeg selv måtte mene og tro, men jeg står i kontinuitet med Guds folk gjennom alle tider og ser meg selv som en del av en større helhet. Det betyr at min personlige tvil også finner et hvilested. Jeg kan lene meg på de andres tro og bekjennelse og trenger ikke selv å finne vei i alle spørsmål. De største av dem (Hvem er Gud? Hvordan blir man frelst?) har Guds folk nemlig allerede bekjent i århundrer, ja, til og med årtusener! Bekjennelsen er dermed en positiv utfordring til vår moderne individualisme.
7) Bekjennelsen har en misjonerende funksjon!
Personlig har jeg hatt gleden av å møte kristne som lever i muslimske land. I den sammenhengen spiller bekjennelsen, og ikke minst forståelsen av Den Treenige Gud, en avgjørende rolle som det som skiller de kristne fra muslimene. For de kristne jeg har møtt, er det viktig at den kristne Gud er en annen enn muslimenes, og derfor spiller bekjennelsen en viktig misjonerende rolle i gudstjenesten. Som vestlig kristen har jeg opplevd det som en avgjørende grunn til å beskjeftige seg med bekjennelsene også i min egen kulturelle sammenheng: Jeg kan ikke anta at andre faktisk vet hva jeg tror på, og i den forbindelse kan bekjennelsen være en hjelp til å sette ord på hva kirken står for.
8) Bekjennelsen har en lovprisende funksjon!
Bekjennelsen er til syvende og sist ikke en klinisk konstatering av rett og galt for sin egen skyld. Tvert imot. Bekjennelsen er ikke et Excel-ark vi skal fylle ut med de «riktige» holdningene; det er en identifikasjon for oss selv og våre omgivelser av hvilken Gud vi tror på! Dermed har den også som formål å øke vår lovprisning av Gud! Jo mer vi forstår av Hans vesen og Hans gjerninger for vår skyld, jo mer takknemlighet føder det. Det kan bekjennelsen hjelpe oss med!
