Gud er god. Hans vilje for menneskene er god. Han skapte universet med orden, også livsførselen i denne verden skal preges av orden. Som kjent preger syndefallet hele tilværelsen, både vår evne til å leve ordnede liv etter Guds gode vilje, og vår evne til å forstå Guds vilje.
Men vi har fått Åpenbaringen, Bibelen, som utfolder Guds vilje for menneskene, gitt i ulike kontekster og til ulike tider. Bibelen blir dermed det beste stedet å gå til for å søke Guds vilje for livet. Dette gjelder alle mennesker, men det gjelder først og fremst de som hører til Guds folk.
Men hvordan skal man forstå hovedlinjene i Guds tanker for det kristne livet? Hvordan beskrives dette livet og hvor forankres den kristne etikken i Bibelen? Dette er spørsmålene jeg vil se mer på i denne artikkelen.
Guds bud
Det finnes mange linjer i og måter som Bibelen presenterer det gode livet på. Mange av dem er ganske enkelt som et bud. Profetene sier: «Så sier Herren: …» Hvordan forankres så dette? Det forankres uten videre argumentasjon i at Gud er Gud. Når Gud befaler så har vi ikke annet å gjøre enn å lyde. Kall det gjerne blind lydighet. Men lydighet mot ham som er allvitende og allestedsnærværende er vel ikke så blind?
Vi holder også fast på at Gud er god selv om ikke alltid hans bud erfares slik. Erfaringene våre kan mange ganger motsi nettopp dette. Eget følelsesliv og erfaringer kan gjøre et bud vondt og vanskelig, ja uutholdelig. Det må tas på alvor. Etikken i Bibelen er også mer enn blinde bud og plikter som må oppfylles. Vi må vokte oss for å bli regelryttere som tenker mer på å oppfylle et bud enn på nesten det skal tjene (se f.eks. Den barmhjertige samaritan i Luk 10:30-37 eller om sabbatsbudet i Mark 2:27).
Med dette har jeg allerede sagt noe om hvordan det kristne livet beskrives i Bibelen. Den er nestefokusert, man tjener Gud ved å tjene sin neste. Dessuten er etikken forankret i Guds vilje for menneskene. Og til slutt; vi kan ikke alltid rasjonalisere Guds bud som gode.
Grunn på Herrens lov
Men det jeg nå vil fokusere videre på i denne artikkelen er hvordan det kristne livet kan rasjonaliseres og fremtrer i ulike mønstre. Jeg vil her trekke frem tre modeller eller strukturer som vi finner i Bibelen for å forankre og beskrive det nye kristne livet vi har fått del i. Dette er tankekonstruksjoner som kan være til hjelp for å tenke og reflektere over hvordan vi skal tenke om Guds vilje i våre liv. Vi oppfordres gjentatte ganger til å grunne på Herrens lov i Salmene (Sal 1:2). Dette er et forsøk på en slik refleksjon over Guds lov.
Vi kan oppsummere modellene slik:
Modell I: Vær x, liksom Gud er x.
Modell II: Siden vi er x, «Lev i samsvar med x!»
Modell III: Siden Gud har gjort x, skal vi gjøre x.
Modell I: Vær x, liksom Gud er x
Den første modellen betegner jeg slik: «Vær x, liksom Gud er x». Vi ser på tre eksempelvers, ett fra GT; i 3 Mosebok, og to fra NT; i Lukas- og Matteusevangeliet.
Dere skal være hellige,
for jeg, Herren deres Gud, er hellig. 3 Mos 19:2b
Vær da fullkomne,
likesom deres himmelske Far er fullkommen. Matt 5:48
Vær barmhjertige,
likesom også deres Far er barmhjertig. Luk 6:36
Israelittene var kalt til å imitere Gud. Den tanken som formidles er både grunnlaget og oppsummeringen av hele Moseloven. «Siden jeg er hellig (les: adskilt, annerledes fra alt annet), skal også dere, som mitt utvalgte folk, være hellige.»
Denne helligheten gjenspeiler i første rekke Gud selv og fungerer til hans ære. Dernest speiles denne helligheten ut til de omkringliggende folkeslagene. Når man ser Israelsfolket ser man bildet av Gud, en avspeiling av hans vesen. Det ligger noe misjonalt i dette (jf. Matt 5:16). Også egenskaper som Guds kjærlighet, rettferdighet og den orden han skaper, finner vi igjen hos Israelsfolket. Det nye gudsfolket får akkurat det samme budet tilsagt av Peter i 1 Pet 1:15-16.
Denne samme gammeltestamentlige strukturen videreføres av Jesus i Bergprekenen (Matt 5:48 / Luk 6:36). Vi skal preges av samme karaktertrekk som Gud selv. Likesom Gud er fullkommen og barmhjertig skal også vi være det. Fullkommen betyr i denne sammenhengen noe som likner helhjertet (tilsvarende hebr. tamim. Se Abrahamspakten i 1 Mos 17:1) og er altså ikke et krav om syndfrihet.
I nær sammenheng med eksempelverset fra Matteus om fullkommenhet, får vi budet om å elske våre fiender. «For slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» Matt 5:45. Budet begrunnes i at Gud elsker alle mennesker, både onde og gode. Hans fullkomne kjærlighet skal også prege oss.
Denne modellen kan kanskje sies å være hovedoppsummeringen av hva som er målet med det kristne livet. Vi skal likne Gud i alt vi foretar oss. Men kraften til å gjøre dette finner vi tydeligere uttrykt i de neste modellene.
Modell II: Siden vi er x, «Lev da i samsvar med x!»
Den andre modellen oppsummerer jeg slik: «Siden vi er x, skal vi leve i samsvar med x». Mange av Paulusbrevene kan oppsummeres slik. Efeserbrevet er et tydelig eksempel. De tre første kapitlene i Efeserne lyder på mange måter som en lovprisning til Gud over hva vi har, og først og fremst er, i Kristus (jf. alle «i ham»-ordene i kap. 1).
Så kommer et skifte i kapittel 4-6. Bare hør hvordan første verset i den andre delen lyder: «Jeg formaner dere altså, (…) at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med» (Ef 4:1). Deretter kommer formaningene om å vandre slik det er verdig for oss, basert på hvem vi er og hva vi har i Kristus. I flere andre brev innledes den formanende delen med et «derfor» (sjekk selv: Rom 12:1; Kol 3:5[BGO]). Først en utbrodering av hva vi er og har i Kristus, så en oppfordring til å leve i samsvar med dette.
Det finnes flere enkeltavsnitt som bygger på nettopp denne strukturen. Her er noen eksempler:
I Herren er dere lys.
Lev da som lysets barn! Ef 5:8b
Dere er jo døde. (…)
La da det jordiske i dere dø. Kol 3:3a, 5a
Lever vi ved Ånden,
så la oss også vandre i Ånden. Gal 5:25
Vi kaller denne strukturen for indikativ-imperativ-struktur. Indikativ er beskrivende og påpekende: «dere er døde». Imperativ er befalende: «død da deres jordiske lemmer». Slik lever en kristen midt i paradoksene mellom det vi allerede har og er, og det vi skal streve etter.
Paradokser var noe Luther også likte. «Bli hva du er!», siteres gjerne Luther på. Det er en god bibelsk oppsummering av synet på helliggjørelse. Vi skal søke å leve (bli), slik vi alt er i Kristus. Du er hellig – så bli da hellig. Du er ren og rettferdig – lev da som ren og rettferdig.
Her kommer også identitet inn i bildet. Paulus skriver aldri sine brev til de store og urene synderne i Efesos, men innleder derimot alltid med en variant av «til de hellige i (…)» (Ef 1:1, sml. alle brevåpninger i NT). Vår primæridentitet bør være at vi er «hellige i Kristus» (Fil 1:1). Rent psykologisk gjør det noe med våre holdninger og tanker når vi tenker om oss selv at vi er lysets barn, hellige, rene og rettferdige. Det er makt i en slik holdning. Dessuten er det ganske enkelt, fra et teologisk perspektiv, helt sant.
Modell III: Gjør x mot hverandre, liksom Gud har gjort x mot dere
Den tredje modellen formulerer jeg slik: «Gjør x mot hverandre, liksom Gud har gjort x mot dere». Vi finner denne modellen også i GT og NT. Jeg peker på noen vers fra NT først:
Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre,
likesom Gud har tilgitt dere i Kristus! Ef 4:32
Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre,
likesom jeg har elsket dere. Joh 15:12
Vi får sammenhengene: Tilgi og elsk hverandre, liksom Gud har tilgitt og elsket dere. Her ligger også kraften til det nye livet. Ved å se på og få ta imot budskapet om Guds tilgivelse og kjærlighet settes vi i stand til å gjøre det samme ovenfor våre medmennesker.
I det gamle testamentet finner vi også disse sammenhengene, om enn formulert på en litt annen måte. I Mosebøkene finner vi en sammenheng mellom hvordan Gud førte folket sitt ut av Egypt og Israelsfolkets lydighet mot Guds bud. Det føres nærmest som et argument for lydighet mot budene. Siden jeg (Gud) førte dere ut av Egypt og frelste dere fra slaveriet, skal dere holde mine bud. Denne begrunnelsen blir nesten gjentatt til det kjedsomme i Moseloven. Enten i full form som innledningen til de ti bud og paktsboken: «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.» (2 Mos 20:2). Eller i kortere form: «Jeg er Herren deres Gud» eller kort og godt: «Jeg er Herren.» (se 3 Mos 18:1-5 for alle tre formene).
«Herren» er navnet Gud knytter til den store frelseshandlingen sin når han gir løftet til Moses i 2 Mos 6 om utgangen fra Egypt. Bare ved å bruke navnet «Herren» i Moseloven viser han altså tilbake til frelsen og løftene, dessuten pakten med sitt utvalgte folk ved Sinai. Det ligger altså en dyp referanse og rikdom i «Herren» som gir motivasjon for å holde hans bud, han som hadde ført dem ut av slaveriet og inn i det lovede land.
Eksodushendelsen blir på flere måter paradigmatisk for hva og hvordan frelse forstås i GT. Men eksoduserfaringen blir også et argument for hvordan man skal møte de fremmede i sitt eget land og hvorfor man skal holde sabbatsdagen.
Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt. Jeg er Herren deres Gud. 3 Mos 19:34
Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen. 5 Mos 5:15
Erfaringen av eksil i Egypt og Guds frelsesgjerning derfra fungerer som begrunnelse for budene. Slik skal også vi få tenke om den frelse vi har fått del i. Siden Gud har vist en uendelig kjærlighet og godhet mot oss, så skal også vi få elske Gud ved å holde hans bud (Joh 15:10).
I NT og GT finner vi den grunnleggende sammenhengen mellom hva Gud har gjort for oss og vår lydighet mot han. Evangeliet virker og ligger til grunn for de gode gjerningene.
Gud virker i oss
Hvor kommer så kraften til å gjøre de gode gjerningene, til å etterlikne Gud i ett og alt? Grunnleggende sett kan vi si at både det Gud har gjort for oss, og det Gud gjør i oss, setter oss i stand til det nye kristne livet. Han virker i oss med sin kraft (Ef 3:20). Og han lover at han vil fullføre sin gode gjerning i oss (Fil 1:6). Spenningen kommer tydelig til uttrykk i et dobbeltvers fra Filipperbrevet: «arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.» Fil 2:12b-13. Vi forstår at det er Gud som er virksom i oss, også når vi gjør gode gjerninger.
Jesus formidler dette tydelig gjennom det organiske bildet av vintreet og grenene: Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. (Joh 15:5). Vårt første kall er å bli i ham som kalte oss og elsker oss. Frukten vil med nødvendighet vokse frem når vi blir i ham.
… en følge av fred med Gud
Det kristne livet beskrives og motiveres gjennom flere mønstre som vi har sett på. Det forankres ganske enkelt i Gud. Han som er Herren og god. Bibelen viser oss også noen mønstre som kan rasjonaliseres. Gjennom tre modeller har vi fått se noe av rikdommen i dette materialet. Vi skal være hellige og fullkomne liksom Gud selv er det. Og vi har allerede del i fullkommenhet og hellighet, vi skal derfor leve i henhold til de vi er blitt i Kristus. Og til slutt, vi skal gjøre mot vår neste som Gud har gjort mot oss. Og det er her kraften til dette hellige livet stiger frem. Det handler om det Gud har gjort for oss og det han gjør i oss. Rosenius sier det godt: «For kjærligheten, lysten og kraften er en følge av fred med Gud og visshet om Guds vennskap.»
Vi kan til slutt få be sammen med forfatteren av Hebreerbrevet:
Må han utruste oss med alt godt, så vi gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen. Hebr 13:21
Denne artikkelen ble først publisert i Fast Grunn nr. 4 2022.
