I kvæld blev der banket på Helvedes port,
så dundrer den rullende torden,
herolden var stærk og hans budskab fuldstort,
thi lyttede alt under jorden.
I 1837 skrev Grundtvig det som må være en av hans flotteste salmer. Den er nok ikke den mest kjente her i Norge, men finnes i en flott innspilling av Oslo Domkor som er verdt å lytte til.
Det første verset, med ordene «I kvæld blev der banket på Helvedes port», gir oss en idé om hva salmen handler om; Jesu nedfart til dødsriket mellom hans død og oppstandelse.
Grundtvig maler med sin kjente, voldsomme og fantastiske pensel når han dikter relativt fritt om hva som kan ha utspilt seg i dødsriket påskenatt for 2000 år siden. Det er drager og demoner, øgler og annet kryp. Vi møter til og med Adam og Eva som får et nytt møte med sin frelser. Det er den seirende Kristus vi møter her, som gjester dødsriket med sin englehær.
Men er det mulig å beskrive Jesu nedfart til dødsriket så detaljert som det den danske salmedikteren gjør her?
Det er noen av troens artikler man gjerne kunne ønsket seg at Bibelen ga oss en mer detaljert beskrivelse av. Nedfarten til dødsriket er en av dem. Verken Bibelen selv eller noen av de Lutherske bekjennelser gir noe grunnlag for Grundtvigs diktning. Det er rett og slett ganske tynt. La oss først se på hva vår kirkes bekjennelser sier.
Nedfarten i de oldkirkelige symboler og lutherske bekjennelser
En av grunnene til at det er interessant å snakke om Jesu nedfart til dødsriket, er at hendelsen er nevnt i flere av bekjennelsene våre. Det betyr at den kristne kirke på ulike tidspunkter har sett det som nødvendig å nedfelle artikler om at dette er noe man tror.
I både den Apostoliske og Athanasianske trosbekjennelse kan vi lese om Jesus at han «Fór ned til dødsriket». Noen større utbrodering av artikkelen følger ikke. Det er også interessant å merke seg at nedfarten ikke er nevnt i den Nikenske trosbekjennelse, noe som kan tyde på at det ikke ble sett på som kontroversielt i akkurat den sammenhengen.
Nå har vi det altså klart for oss hva kirkens eldste bekjennelser sier om saken. De konstaterer ganske enkelt at det skjedde. Jesus fór ned til dødsriket og mer er det ikke å si om det. Vi får se om de lutherske bekjennelser kan hjelpe oss videre på vei.
I Konkordieboken er det Konkordieformelen, både det korte begrepet og den grundige forklaringen, som enklest legger ut hvordan artikkelen om Jesu nedfart til dødsriket skal forstås. Her kan vi lese at det har vært strid blant de lutherske teologene om flere spørsmål. Skjedde det før eller etter hans død? Man spør seg også blant annet om det skjedde i henhold til Jesu ydmykelse eller hans seier. Akkurat dette kommer vi tilbake til litt senere.
I Konkordieformelen er svaret tydelig. Man ønsker ikke å rote seg inn i noen former for teologisk spekulasjon og man legger alt slikt til side. Det slår fast at nedfarten verken kan gripes med sanser eller fornuft, men må som andre av troens mysterier gripes nettopp med troen. Vi oppfordres til troens enfoldighet uten å begi oss ut i lange spekulasjoner.
I Skriften
Men dette: Han for opp!
– Hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Ef 4:9
Med dette bibelverset kan vi begynne å utforske hva Bibelen selv sier om dette. Vi har ikke mange skriftsteder å vise til, noe som nok også er grunnen til at man har vegret seg for å utbrodere denne læren i for stor grad.
Ingen av de bibelske ordene for dødsriket er brukt her. Det greske ordet κατώτερα (katåtera) betyr godt oversatt nettopp det som står i sammenhengen, noe som er lavere eller under. I kommentaren til Bibelen Ressurs står det at dette har blitt forstått som dødsriket. Så at det har et bibelsk belegg er tydelig, men vi får heller ikke her noe svar på hva Jesus faktisk gjorde. Det er jo det vi lurer på. For å svare på dette må vi bevege oss videre til 1. Peters brev.
I denne (Ånden) gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt. 1 Pet 3:19
Nå er vi på sporet av noe: Jesus forkynte da han steg ned til åndene som var i varetekt. Vi kan regne med at det også her er snakk om dødsriket. Nøyaktig hvem disse åndene var, er ikke så godt å si. Blant flere tolkningsmuligheter er enten at det var falne engler, demoner, eller kanskje til og med de rettferdige fra den gamle pakt som var sovnet inn.
Hva Jesus forkynte, trenger vi ikke å lure på. Det var naturligvis evangeliet; at han med sin død og nært forestående oppstandelse en gang for alle ville knuse syndens og djevelens makt.
At dette ble forkynt for de falne englene er jo ikke utenkelig. Det ville være både rett og naturlig at de onde maktene fikk sin dom og sitt nederlag forkynt av seierherren selv.
Det er likevel mulig å tillate seg litt ekstra spekulasjon. Hva med de rettferdige fra den gamle pakt? De som sovnet inn i troen på løftene om Messias og nåde fra Gud, men som ikke levde til å se løftet oppfylt? Vi tror at det var mulig å bli frelst før Jesus levde, og man kan samtidig tenke seg at den frelsen ikke ble fullendt før Jesus faktisk hadde levd. Denne fullendelsen av frelsen kan vi gjerne tenke oss at det var som ble forkynt. Ikke bare for de onde, men også for de som hadde ventet på sin frelser før de i det hele tatt visste hvem han var.
Dødsriket eller helvete?
Steg Jesus ned til dødsriket eller til helvete? Ja takk, begge deler, kan man vel si. I de eldste norske utgaver av trosbekjennelsene brukes ordet helvede. Da ledes tankene kanskje til det stedet for evig straff og fortapelse. Vi skal etter hvert se at dette er en forståelse det er vanskelig å forsvare. For å vise dette må vi begi oss ut på litt språknerding.
Spørsmålet vi må svare på er hva er dødsriket? Det greske ordet er Hades, navngitt etter den olympiske guden som skal ha hersket der. På engelsk og norsk har vi ordene hell og helvete, avledet av navnet for det norrøne dødsriket Hel. Hel ble styrt av gudinnen som het, ja du gjettet riktig, Hel. Dette var ikke nødvendigvis straffesteder, men steder man kom til etter at man var død hvis man ikke hadde vært modig nok til å komme til Valhall. På hebraisk har du et lignende konsept som kalles Sheol, naturligvis uten den tilknyttede hedenske guden.
Dette kan peke oss i retning av hvilken forståelse Bibelens forfattere la til grunn når de skriver om Hades eller henviser til at Jesus steg ned til et sånt sted. Dette var ikke det vi i dag forstår med helvete som et evig straffested. Det kommer tydelig frem at kirken aldri har forstått det slik at Jesus steg ned til helvete. Det er nok greit at vi i moderne norsk har begynt å si dødsriket for å ikke skape forvirring. Jesus steg ikke ned til pinens sted.
Ydmykelse eller seier
Nettopp dette gjør at vi beveger oss inn i et av de andre interessante spørsmålene når vi skal snakke om nedfarten til dødsriket. Var det en del av Jesu ydmykelse og fornedrelse, eller var det en del av hans seierrike triumf?
De skriftstedene vi har lest gjennom bekjennelsenes briller tyder i stor grad på det siste. Det har vært kirkens tro siden begynnelsen at forsoningen skjedde på korset. Det var her Jesus Kristus tok på seg straffen for alle våre synder og led grusomt for dem. Alt dette gjorde han av kjærlighet og nåde til oss.
Gjennom hele Bibelen er det tydelig at korset og forsoningen henger sammen. Hadde nedfarten til et straffested hatt en rolle i forsoningen, kan man tenke seg at det ville blitt gitt mer plass i Bibelen. Når Jesus dør på korset, er vredeskalken tømt, hele straffen er sonet og det er dermed ikke en straff at Jesus stiger ned til dødsriket.
Vi tror videre at den straffen som skal utstås i helvete er evig og det vil heller ikke gi mening å si at Jesus utstod en evig straff midlertidig.
Til sist, helvete slik vi forstår ordet i dag er ensbetydende med fortapelsen. Jesus fikk lagt straffen på seg for våre synder. For dette måtte han lide korsdøden, men han gikk ikke fortapt.
Når dette er sagt kan vi samtidig slå fast at det må ha vært som en del av sin seier og triumf at Jesus for ned til dødsriket. Han hadde allerede utstått forsoningen og båret straffen på sin ødelagte kropp. Han hadde vist fullkommen lydighet i alt, fullført sitt kall og oppdrag. Nå stod hans seierrike oppstandelse for døren og dette skulle forkynnes vidt og bredt, også i dødsriket.
Avrunding
Vi kan ikke si så mye sikkert om hva som skjedde da Jesus fór ned til dødsriket. Vi har prøvd å finne noen svar, men det vil alltid være en grad av spekulasjon når man ikke har et omfattende bibelsk materiale å støtte seg på. Noen momenter stikker seg likevel frem som viktige.
Jesus fór ned til dødsriket, eller helvete som det ble kalt før, nettopp i betydningen stedet der de døde holder til. Dette var ikke straff for Jesus, men en del av hans seier.
Det er også viktig å merke seg enkelheten den kristne kirke har forstått dette med. At det skjedde er det viktigste og så har man unngått noen videre spekulasjoner. Grundtvigs salme som vi så på innledningsvis er likevel ikke uten verdi.
Fra Helvede steg nu den Herre så bold,
ham fulgte så fager en skare,
som solen på skyer han sattes på skjold,
profeterne alle ham bare.
Dette er vår tro: Troen på den oppstandne og herliggjorte Herre. Vi tror at han døde, steg ned, og stod opp igjen. Dette er en tro som kan berikes av bilder fra store diktere fra gammel tid. At Jesus Kristus seiret over død, djevel, synd og alt ondt for oss, er det viktige og sentrale.
En setning fra Konkordieformelens grundige forklaring sammenfatter det på en god måte:
Den (Artikkelen om nedfarten til dødsriket) vil bare bli trodd og fastholdt ifølge Ordet. Slik beholder vi kjernen og trøsten at «verken dødsriket eller djevelen kan ta til fange eller skade oss og alle som tror på Kristus.»
Hele teksten til Grundtvigs salme finner du her.
