Læren om inkarnasjonen, at Gud ble menneske, har naturligvis spilt en fundamental rolle i teologien. Det er jo selve kjernen i den kristne tro, nemlig at Gud i sin nåde og kjærlighet ble fullt og helt menneske for vår frelses skyld.
Kirkehistorien illustrerer inkarnasjonens fundamentale plass i kristen teologi ved at den har vært en gjentatt gjenstand for debatt. Særlig i de første århundrene var det flere debatter om hvordan man skulle forstå inkarnasjonen og følgelig kristologien, nettopp fordi den var så viktig å få på plass.
Inkarnasjonen og kristologien er med rette et fundamentaldogme. Med det mener jeg at disse lærepunktene er avgjørende viktig for hvordan andre deler av vår teologi ser ut. Å ha inkarnasjonen og kristologien som fundamentaldogme er rett og slett essensielt, fordi en teologi uten Kristus i sentrum vil alltid havne på avveie. Til syvende og sist er all teologi avledet av kristologien, fordi vår forståelse av Gud er avhengig av Guds ypperste åpenbaring av seg selv.
I Joh 1:18 står det: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.» Men på hvilken måte er inkarnasjonen og kristologien avgjørende for teologien og hvordan skal man forstå Jesus Kristus som den ypperste åpenbaringen av Gud?
Kristi to naturer
Til å forsøke å svare på disse spørsmålene skal vi få hjelp av Kyrill av Alexandria (376-444). Han står igjen som én av de viktigste premissleverandørene for kirkens forståelse av inkarnasjonen og kristologien. Hans debatt med Nestorius ledet frem til kirkemøtet i Kalkedon (451), hvor kirkens lære om Kristi to naturer, som sann Gud og sant menneske, ble opplest og vedtatt, tydelig inspirert av Kyrills innsikter. Derfor er Kyrill en naturlig mann å gå til for å forstå mer av inkarnasjonens viktighet for teologien.
For Kyrill var startpunktet for å forstå inkarnasjonen, og følgelig kristologien:
Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! Fil 2:6-11
Disse versene var nøkkelen til å forstå inkarnasjonen, fordi disse versene ga et forklaringspotensiale for hvordan det var mulig at Gud, som ifølge en klassisk teistisk forståelse, er transcendent (altså hinsides) i forhold til det skapte, likevel ble en del av det skapte i og med inkarnasjonen. I en klassisk teistisk forståelse av Gud understrekes det at Gud er den allmektige skaper (jf. Den nikenske trosbekjennelsen), og derfor er noe annet enn og transcendent i forhold til det skapte.
Hvordan kan en Gud som er annerledes enn det skapte involvere seg og ta del i det skapte? Og hvordan kan en Gud som er allmektig bli fremstilt i den aller største avmakt, nemlig lidelse og død? Dette er jo på den ene siden kjernen i det kristne evangeliet, samtidig som det på den andre siden er det store mysteriet, som kanskje virker selvmotsigende.
Han gav avkall
Spørsmålet om den transcendente Guds involvering i verden stod i kjernen av konflikten mellom Kyrill og Nestorius. Hvor nestorianerne ikke klarte å bygge en bro mellom Guds transcendens og Guds involvering i det skapte, ser Kyrill hvordan denne broen bygges i Fil 2:6-11. Denne broen baseres på det Bibel2011 omtaler som «å gi avkall på sitt eget» (gresk: kenoå / kenosis).
At Sønnen ga avkall på sitt eget betyr ikke at han ga fra seg sin guddommelighet, men at han frivillig lot seg begrense ved å gjøre den menneskelige naturen til sin egen. Slik kunne Gud, som transcenderer det skapte, involvere seg i det skapte, uten at det gikk på akkord med hans annerledeshet.
For nestorianerne var det viktig å bevare den guddommelige naturen fra de menneskelige erfaringene, som for eksempel lidelse og død. For å få til det, snakket de om at den guddommelige naturen knyttet seg til den menneskelige, i stedet for at den forente seg med den.
Med andre ord ønsket de å bevare Guds transcendens ved å begrense Guds involvering i det skapte, da en slik involvering vil gå på akkord med Guds transcendens og være uverdig Gud.
Kyrill på sin side så på dette som en altfor svak enhet mellom de to naturene, noe som følgelig ikke klarte å bevare det frelsende aspektet ved inkarnasjonen. Den guddommelige naturen gjorde den menneskelige naturen til sin egen (jf. Kyrills forståelse av Fil 2:6-11), slik at man faktisk kan si at det var Sønnen som hadde alle menneskelige erfaringer, og til syvende og sist led og døde. Slik ser vi altså hvordan Kyrill var en forkjemper for inkarnasjonens realitet og følgelig viktighet.
Én person
Som jeg nevnte ovenfor, er selve inkarnasjonen et stort mysterium. Så hvordan kan man fastholde inkarnasjonens realitet? For det første muliggjøres inkarnasjonen, ifølge Kyrill, av Guds allmakt og kjærlighet:
It was not impossible to God, in his loving-kindness, to make himself capable of bearing the limitations of the manhood. // Det var ikke umulig for Gud, i hans kjærlighet, å gjøre seg selv i stand til å bære menneskets begrensethet. (red. overs.)
For det andre ligger det en implisitt forståelse hos Kyrill som man finner tydeliggjort senere i teologihistorien. På grunn av at Kyrill i så sterk grad vektla enheten mellom de to naturene, slik at den inkarnerte Sønnen fremstår i én person, følger det at Kyrill ikke anser de to naturene som konkurrerende. Forstår man naturene som konkurrerende vil man enten ikke kunne vektlegge enheten mellom de to naturene (jf. nestorianerne) eller ende med at den ene naturen vil utkonkurrere den andre.
En slik tankegang er ofte bakenforliggende i de to motpolene som taler om kristologi «ovenfra» eller «nedenfra», hvor man altså enten starter med Kristi guddommelighet eller Kristi menneskelighet.
For Kyrill var det en umulighet at den menneskelige og guddommelige naturen skulle utkonkurrere hverandre. Han var en forkjemper for inkarnasjonens realitet nettopp på grunn av dens viktighet. Det måtte være Sønnen som ble fullt ut menneske, uten at det gikk på akkord med hverken hans guddommelighet eller menneskelighet. Den menneskelige naturen var essensiell for at Sønnen skulle kunne lide og dø. Uten en fullt ut menneskelig natur ville ikke det være mulig.
Samtidig var det nødvendig at det var Sønnen som faktisk led og døde ved at han gjorde den menneskelige naturen sin egen, uten at Sønnen hadde gitt fra seg noen av sine guddommelige egenskaper. Det var nødvendig for at Sønnens gjerninger skulle bære mening og verdi, altså inkarnasjonens viktighet. For at Sønnens gjerninger skulle kunne gi frelse til alle mennesker måtte det være Sønnen som var subjekt for gjerningene. Slik ser vi altså hvordan selve frelseslæren avhenger av inkarnasjonen og kristologien.
Gud og det skapte
Den implisitte tanken hos Kyrill om at den guddommelige og menneskelige naturen ikke utkonkurrerer hverandre, har senere teologer forklart ved at man ikke kan forstå Gud som kontrasterende i forhold til det skapte. Dette er fort en naturlig tanke, da Gud omtales som ‘annerledes’ fra det skapte i form av å være skaper. Men hvis Gud følgelig kontrasterer det skapte vil Gud begrenses av hva som er forskjellig fra han, noe som igjen vil medføre at inkarnasjonen blir umulig, da guddommeligheten vil spille ut menneskeligheten og vice versa.
Hvis man tenker over det, er det ikke logisk å tenke at Gud kontrasterer det skapte, men at Gud står i en relasjon til det skapte, i og med at han er skaperen og opprettholderen. Av dette følger det at det er en viss likhet mellom det skapte og Gud som følge av en årsakssammenheng. Det skapte relaterer til Gud som Guds effekt, og effekten har en viss likhet til sin årsak. Gud er den absolutte væren, som alt annet som eksisterer har sin eksistens på grunn av.
Dette er nært knyttet til dogmet Creatio ex nihilo, altså Guds skapelse ut fra intet. Nettopp på grunn av at det er Gud som skapte alt som eksisterer, følger dette avhengighetsforholdet mellom Gud og det skapte. Som følge av relasjonen mellom Gud og det skapte er det derfor heller ikke en ‘fremmed gjerning’ for Gud å involvere seg i det skapte. Det er en naturlig gjerning, fordi Gud har omsorg for sitt skaperverk. Samtidig gir det grunnlag for hvorfor Gud kan involvere seg i det skapte på den måten han gjør, samt at hans gjerninger i det skapte bærer mening og verdi. Og den tydeligste manifesteringen av Guds involvering i det skapte er nettopp inkarnasjonen.
Vi har altså sett på inkarnasjonens realitet og viktighet for frelseslæren, med hjelp av Kyrills innsikter. I inkarnasjonen ble Gud et helt og fullt menneske, uten at det gikk på akkord med hans guddommelighet. Hans menneskelighet var avgjørende for at han skulle kunne lide og dø, mens hans guddommelighet var avgjørende for hvorvidt hans gjerninger skulle bære den mening og verdi Bibelen forteller oss.
Åpenbaring av Gud
Et annet moment som peker på inkarnasjonens viktighet er at inkarnasjonen er den ypperste åpenbaringen av Gud, jf. Joh 1:18:
Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er. Joh 1:18
Inkarnasjonen er altså avgjørende for vår erkjennelse av Gud. For det første peker dette verset på at Gud er opphøyd over det skapte, slik at vi mennesker i egentlig forstand ikke har mulighet til å forstå hvem Gud er.
For det andre peker det på at Gud i sin nåde har valgt å åpenbare seg for menneskene ved inkarnasjonen. Følgelig er inkarnasjonen er stedet å gå til for å forstå hvem Gud er, for det er på denne måten den allmektige Gud har valgt å åpenbare seg for menneskene. Det er i og ved inkarnasjonen Gud har valgt å vise menneskene hvem han er. Inkarnasjonen er derfor avgjørende viktig for å skjønne hvem Gud er.
Hvordan kan Gud dø?
Samtidig som inkarnasjonen gir oss den ypperste åpenbaringen av Gud, er ikke tegningen nødvendigvis så enkel. Jeg har vært inne på at ett av inkarnasjonens store mysterier er hvordan Gud den allmektige blir fremstilt i den største avmakt. Eller hvordan kan den evige og uforanderlige tilsynelatende utvikle seg og forandre seg? Hvordan kan Gud, som ifølge klassisk teologi ikke kan lide, bli pint og torturert? Hvordan kan den evige Gud lide og dø på et kors?
Her er Kyrill nok en gang nyttig. I sin debatt med Nestorius framholdt Kyrill viktigheten av å skjelne mellom i og utenfor inkarnasjonen, nettopp fordi Sønnen i inkarnasjonen gjorde den menneskelige naturen sin egen.
For det første betydde det at han kunne vektlegge inkarnasjonens realitet, i motsetning til Nestorius, og faktisk si at Sønnen led og døde, i inkarnasjonen. For det andre vil det medføre at man vil kunne si at Sønnen gjør noe i inkarnasjonen som han ikke kunne gjort utenfor inkarnasjonen.
Det er altså en differensiering mellom Guds evige væren og følgelig hvilke evige egenskaper som er sanne for Gud på den ene siden, og hva Sønnen kunne gjøre i inkarnasjonen på den andre siden.
Hvis vi skal prøve å sette ord på hvordan inkarnasjonen er den ypperste åpenbaringen av Gud (jf. Joh 1:18) og Kyrills skjelning mellom i og utenfor inkarnasjonen, kan vi si følgende:
Guds åpenbaring i det skapte, som først og fremst skjer ved inkarnasjonen, er den eneste plassen vi mennesker kan forstå hvem Gud er, på grunn av Guds transcendens. Derfor må ‘i inkarnasjonen’ ha en epistemologisk prioritet, altså en erkjennelsesmessig prioritet, fordi det er kun ved at Gud velger å åpenbare seg i det skapte at mennesker kan forstå hvem Gud er. Samtidig, for å bevare Kyrills skjelning, må vi si at det er en ontologisk prioritet, altså hvordan Guds væren dypest sett er, ‘utenfor inkarnasjonen’, som følge av at Gud ble menneske i inkarnasjonen. Det vil si at vår mulighet til å erkjenne Gud henger uløselig sammen med inkarnasjonen, samtidig som inkarnasjonen faktisk ikke bestemmer hvem Gud dypest sett er, siden Gud i utgangspunktet hverken er en del av det skapte eller historien.
Dette forandrer ikke hvor viktig inkarnasjonen er, fordi det alltid vil være samsvar og et avhengighetsforhold mellom Guds evige væren og måten han åpenbarer seg i det skapte på. Inkarnasjonen viser oss en Gud som på den ene siden var villig til å gjøre seg liten og bli en tjener for oss, på grunn av hans nåde og kjærlighet. Vi leser om en Gud som var villig til å sette andre høyere enn seg selv, ved å gi sitt eget liv, for at andre skal få liv ved ham. Det er i samsvar med Guds evige nåde og kjærlighet.
På andre siden viser inkarnasjonen oss en Gud som var mektigere enn ondskap, synd og død. Han stod opp igjen i all herlighet og makt, og det er i samsvar med Guds evige herlighet og allmakt. Slik ser vi at Guds evige væren må ses på som forutsetningen for hvordan Gud åpenbarer seg og handler i det skapte, og ikke minst forutsetningen for at Jesu gjerninger i det skapte bærer mening og verdi. Særlig gjelder dette det fullbrakte frelsesverket.
Inkarnasjonen vil alltid være et stort mysterium. Samtidig er det et dogme vi aldri må vike fra. Vi må, sammen med Kyrill og mange andre opp gjennom teologihistorien, holde fast på inkarnasjonens realitet, nemlig at Gud ble menneske. Dette må vi holde fast på, fordi inkarnasjonens viktighet er fundamental for vår frelse og for vår mulighet til å kjenne Gud.
He who was above all creation was in our human condition; the invisible one was made visible in the flesh; he who is from the heavens and from on high was in the likeness of earthly things; the immaterial one could be touched; he who is free in his own nature came in the form of a slave; he who blesses all creation became accursed; he who is all righteousness was numbered among the transgressors; life itself came in the appearance of death. // Han som var over hele skaperverket, kom i vår menneskelige tilstand; den usynlige ble gjort synlig i kjød; han som er fra himmelen og fra det høyeste ble lik jordiske ting; den immaterielle kunne berøres; han som er fri i sin egen natur kom i en tjeners skikkelse; han som velsigner alt det skapte ble forbannet; han som er all rettferdighet ble regnet blant overtredere; livet selv kom i dødens skikkelse. (red. overs.) (Kyrill av Alexandria, On the Unity of Christ)
Artikkelen ble først publisert i Fast Grunn.
