Publisert

Jesus er stått opp! Men hvordan kan vi stole på det virkelig er sant?


Ca leselengde:
29 min

I Romerbrevets første kapittel skriver Paulus:

Evangeliet handler om Guds Sønn, som etter kjødet er kommet av Davids ætt og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. Rom 1:3-4

Det Paulus sier, er at oppstandelsen er beviset på at Jesus virkelig er Guds Sønn. I 1. Korinterbrevs 15. kapittel lar han dette være den sak som han henger hele den kristne troen på:

Er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. 1 Kor 15:17

Finnes det noen grunn til å tro at oppstandelsen virkelig har funnet sted? Ja, det finnes mange gode grunner til at vi frimodig kan tro det, og grovt sett kan vi dele argumentene inn i to forskjellige typer av grunner.

Den ene typen argumenter er erfaringsbaserte årsaker. Dette kan være menneskers erfaring av at dette er sant, i møte med ordet. Guds ord er et levende og virksomt ord, et ord som faktisk gjør noe ettersom Ånden er med ordet. Når alt kommer til alt, er det kun dette som kan skape en virkelig tro og tillit til Gud og til Jesus.

En annen årsak, som også er erfaringsbasert, finner vi i den forvandlende kraften som troen har i et menneskes liv. Det kan være påtagelig for oss i ulik grad, for oss selv og for utenforstående. For noen blir det å komme til tro noe som forandrer livet på alle plan, mens det for andre ikke blir en like drastisk og påtagelig endring, eller så har man kanskje trodd på Jesus så lenge man kan huske. Men selv om det ikke alltid er like tydelig hvordan, så er Ånden virksom i et kristent menneske, og helliger det.

Troen på at Jesus virkelig har stått opp fra de døde har en erfaringsbasert side, og den er virkelig både gyldig og viktig.

Den andre typen argument har å gjøre med historiske beviser, og det er de vi nå skal se nærmere på. Til å begynne med må vi skille mellom bevisene som de fleste forskere er enige om – også de fleste ikke-kristne forskerne – og den best mulige forklaringen til disse påståtte bevisene. Innen vitenskapen er det et grunnleggende prinsipp at man holder seg til den forklaringen som redegjør best for alle omstendigheter. Omstendighetene eller bevisene vi skal se nærmere på, er ikke særskilt kontroversielle, men den kristne forklaringen til hendelsene oppleves av mange som kontroversiell.

Selv om de fleste forskerne sier seg enige i bevisene, skal vi allikevel gå kort gjennom dem, ettersom det finnes en del kritikere som ikke aksepterer dem. Bevisene, satt sammen, danner en sterk beviskjede som peker i én retning: Jesus har virkelig stått opp fra de døde. Ingen annen forklaring kan redegjøre for alle omstendighetene på en troverdig måte som er historisk holdbar.

Vi kunne gått i dybden på detaljer for argumenter og resonnement men vi vil hovedsakelig konsentrere oss om konklusjonene. Hva er de historiske omstendighetene eller bevisene som den overveldende majoriteten av forskere – både troende og ikke-troende – er enige om uavhengig av hvorvidt man tror at Bibelen er Guds ord eller ikke? La oss se nærmere på fire hovedbevis:

  1. Jesus døde virkelig
  2. Jesus ble begravd
  3. Graven var tom på påskedags morgen
  4. Både Jesu disipler og noen av hans motstandere var overbevist om at Jesus hadde vist seg som oppstått og de var villige til å dø for denne overbevisningen

Vi vil se nærmere på dette fordi det er viktig at vi ikke bare hører og leser oppbyggelige tekster. Vi må også bli intellektuelt utrustet til å imøtegå argumenter som føres mot den kristne troen, men også for at vi skal kunne møte tvil som vi selv kan rammes av. Saken gjelder jo tross alt den saken som hele den kristne troen står og faller på, Peter skriver jo:

Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håpet som bor i dere! 1 Pet 3:15b

Det håpet vi har, er å få dele en oppstandelse som hans, i en evighet med Jesus selv. Jeg ønsker derfor her å vise at Jesu virkelige oppstandelse fra de døde er den beste forklaringen på det vi vet, mens de som benekter at oppstandelsen fant sted, bygger på filosofiske antagelser som er nettopp antagelser.

Hva gjør evangelienes beskrivelser av hendelsene troverdige og hvordan yter alternative forklaringer ingen rettferdighet til bevismaterialet? Det finnes veldig gode grunner til å stole på evangelienes beretninger om Jesus og hans død og oppstandelse. Det finnes velbegrunnede svar på motargumenter som presenteres, selv de motargumentene som kan framstå som veldig overbevisende. Selv om du skulle møte noen som er veldig beleste og overbevist om at Bibelen ikke er til å stole på, finnes det svar. Ikke bare svar som med nød og neppe kunne forklart noe, men solide, velbegrunnede og nøye granskede svar.

Før vi ser på de fire bevisene for Bibelens troverdighet, skal vi først se på det sterkeste argumentet imot. Det har å gjøre med grunnleggende forutsetninger man har når man nærmer seg spørsmålet om Jesu oppstandelse. Påstanden er at mirakler per definisjon er den minst sannsynlige forklaringen.

Vi må fastsette spilleregler og sette ord på hvilke forutsetninger vi legger til grunn. Når vi vil granske påstandene om Jesu oppstandelse, er vi enige om at det handler om å finne den forklaringen som er mest sannsynlig i lys av de omstendighetene vi kjenner til. Men det finnes noe mer her som gjør at enkelte mennesker som ser det samme bevismaterialet, allikevel drar helt andre konklusjoner på hva de tror skjedde. Hva er dette som skiller?

Mange kritikere av kristendommen, og også religionskritikere generelt, hevder at alle undersøkninger av hva som har skjedd i historien må forklares ut fra naturalistiske forklaringer! Hva innebær dette? Dette betyr at man forutsetter at om et mirakel har skjedd så må det ha skjedd på grunn av naturlige årsaker, uten innslag av noe overnaturlig. Og ettersom man samtidig definerer mirakler som noe som bryter mot naturens kjente og observerte lover, har man dermed utelukket en slik forklaring på forhånd, eller i alle fall gjort den så usannsynlig at den alltid kommer til å være den minst sannsynlige forklaringen uansett hvilken annen forklaring man setter opp imot den.

Den kristne overbevisningen er imidlertid ikke at Jesus stod opp av naturlige årsaker, men nettopp av en overnaturlig grunn, nemlig at Gud vekte ham opp fra de døde. Når det gjelder spørsmålet om Jesu oppstandelse, forutsetter vi Guds eksistens – noe som vi også har en god grunn til å forutsette. Hva skjer da med sannsynligheten hvis vi tar med en mulighet for at Gud kan gripe inn i regnestykket? Du skal få et eksempel som forhåpentligvis vil gjøre det hele litt enklere å forstå:

Jeg står opp om morgenen, lukker soveromsdøren og tar en dusj. Da jeg forlot soverommet, var det ingen der. Sengen var uoppredd, klærne mine lå på gulvet og vinduet var stengt. Når jeg kommer tilbake til soverommet etter å ha dusjet, er døren fremdeles stengt og rommet er fremdeles tomt men sengen er redd opp, klærne er brettet og ligger på en puff og vinduet står på vidt gap.

Er det mest rimelige nå å lukke døren og begynne å lure på hva som har skjedd basert på de tingene som var inne på rommet? Muligheten for å finne ut av hva som har skjedd øker hvis jeg tillater en form for ytre kraft. Kan vinduet ha glidd opp av seg selv og en kraftig vind sveipet gjennom rommet, som rettet opp sengetøyet, la sengeteppet over hele dynen og løftet klærne mine fra gulvet til puffen på en flott måte? Eller har noen brutt seg inn og gjort dette?

Den mest rimelige forklaringen får vi om jeg får forutsette min kone, Hannahs, eksistens. Rimeligvis er det hun som har stått opp før meg og, mens jeg var i dusjen, har gjort rommet i stand og lukket døren bak seg til sist.

Det lukkede rommet kan vi ta som en illustrasjon på hva skeptikeren forutsetter: det er bare det som er inne på rommet som kan tillates å være en forklaring, med andre ord, det er bare naturlige årsaker som kan tillates å være en forklaring uansett hvor usannsynlig den kan være. Hvis man nå er så åpen at man kan regne med en ytre kraft, som en upersonlig og overnaturlig kraft som virket eller en form for gud som grep inn, som ikke er den kristne guden, kan disse alternative forklaringene framstå som sannsynlige.

Men sammenhengen gjør at disse forklaringene taper terreng. Jesu forutsigelse om sin egen død og oppstandelse, hans påstand om å være Guds Sønn, den jødiske konteksten med det Gamle Testamentets vitnesbyrd peker samstemmig i den retning at det er denne Gud som vekte Jesus opp fra de døde, med den hensikten som vi leste fra Romerbrevet, å bevise at det som Jesus sa om seg selv var sant, bevise at døden er overvunnet, at synden er sonet og at vi får ha et håp om en oppstandelse som hans.

Vi skal nå se på de konkrete, historiske omstendighetene som sammen peker på at Jesus faktisk stod opp.

1 Jesus døde virkelig

Generelt sett er nok dette det minst kontroversielle av alle bevisene. At et menneske dør, er ikke verd å heve et øyenbryn over, og ikke heller at noen ble henrettet av romerne ved korsfestelse. Det finnes allikevel de som mener at Jesus ikke døde på ordentlig, og bruker dette som en forutsetning for å kunne forklare de øvrige hendelsene, som den tomme graven og disiplenes overbevisning om at de hadde sett Jesus levende etterpå.

Her har vi blant annet «besvimelsesteorien», som handler om at Jesus egentlig overlevde korsfestelsen og at han kunne vise seg for disiplene. Men en Jesus i den tilstanden ville vært mer opptatt av å overbevise vennene sine om at han fremdeles levde, og ikke at han hadde stått opp fra de døde.

Vi har også «erstatningsteorien» som man oftest hører fra muslimsk hold. Koranen mener at Gud bare lot det se ut som om Jesus døde på korset, og muslimske apologeter har presentert en tanke om at Jesus ble byttet ut med Judas, men at Judas så ut som Jesus da han hang på korset. Koranen har imidlertid kommet til 600 år etter korsfestelsen, i en annen del av verden, noe som gjør den lite troverdig i sine påstander. I tillegg beskriver Bibelen hvordan Judas døde og at dette var godt kjent i samtiden, noe som tyder på at Bibelen taler sant om hendelsen.

Når det gjelder omstendighetene for Jesu død, finnes det elementer i beskrivelsen som gjør det tydelig at Jesus virkelig døde. Beskrivelser av Jesu død stemmer godt sammen med velkjente medisinske tilstander, som at han ble tørst som en følge av blodtap, det faktum at han ga opp ånden stemmer med at korsfestede normalt sett døde av kvelning ettersom kroppsstillingen gjorde det vanskelig å puste, og den gjennomstungne siden det kom vann og blod ut fra stemmer med minst to forskjellige medisinske forklaringer, hvorav den ene også styrker teorien om kvelning som dødsårsak.

Det finnes dessuten tidlige, ikke-bibelske og ikke-kristne skildringer som bekrefter at Jesus døde, for eksempel hos den romerske historikeren Tacitus omkring år 100, den jødiske historikeren Josefus, samt den jødiske skriftsamlingen Talmud. Jesu død var altså ikke kontroversiell i sin samtid og den nærmeste tiden etterpå, men var helt og holdent akseptert som et historisk faktum.

Dette faktumet var faktisk et hinder i den tidlige kristne misjonen, som Paulus skriver i 1. Korinterbrev:

... men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap. 1 Kor 1:23

Dette var altså ikke noe man hadde funnet på.

Vi går videre til neste punkt:

2 Jesus ble begravd

Det er knapt verdt å merke seg at Jesus ble begravd. Det som er bemerkelsesverdig, er persongalleriet som kobles opp mot Jesu begravelse, ettersom de vil spille en viktig rolle i det neste punktet, den tomme graven.

Josef fra Arimatea kobles til gravleggingen av Jesus, og minst to kvinner som begge het Maria. Den ene av disse var Maria Magdalena og den andre ble enten kalt «den andre Maria» eller Maria, Jakobs eller Joses’ mor.

Josef fra Arimatea var medlem i Rådet som dømte Jesus til døden for gudsbespottelse. Selv om vi får vite hos Lukas at han ikke hadde gitt sitt samtykke til dommen over Jesus, er dette ikke noe man fører inn i en berettelse man finner på. Omstendighetene er alt for ubehagelige til at det er en feiging fra motstanderlaget som viser Jesus denne omsorgen mens disiplene har flydd unna. Beskrivelsen av graven peker også på at dette var en type grav som bare de mest velstående hadde råd til, noe som passer godt på Josef av Arimatea, som beskrives som en velstående og inflytelsesrik mann.

Så har vi kvinnene. Til å begynne med ville man ikke skrevet en historie om to kvinner som heter det samme. Men det stemmer godt med hva vi vet om jødiske navn på denne tiden, hver femte jødiske kvinne i Palestina på denne tiden het faktisk Maria! Det viktige er imidlertid at det spesifikt blir nevnt at begge kvinnene så hvor Jesus ble lagt. Og ordet for «se» som benyttes i evangeliene handler om å observere og legge merke til, altså at man virkelig tok inn over seg hvor det var. Dette blir viktig når vi kommer til neste bevis:

3 Graven var tom på påskedags morgen
Feil grav

Vi kan imøtekomme det første motargumentet umiddelbart, nemlig at man skulle ha tatt feil på hvor Jesus ble begravd. Vi har allerede konstatert at den typen grav som Jesus ble lagt i var sjelden og at kvinnene la nøye merke til hvor den var ettersom de planla å gå dit med velduftende oljer for å salve Jesus etter sabbaten. Tanken på at de skulle ha tatt feil når det kommer til hvilken grav som Jesus hadde blitt lagt i, virker derfor veldig usannsynlig.

Jesus hadde overlevd korsfestelsen og tok seg ut av graven på egen hånd

Dette er et annet argument som er knyttet til det første argumentet, påstanden om at Jesus egentlig aldri døde. Men hvordan er det mulig at en så alvorlig skadd mann kunne kommet seg ut av en grav med en rullestein som trolig veide minst et tonn foran åpningen, og som ville krevd at han hadde rullet den bort i oppoverbakke? Det er ikke mulig, og argumentet faller også når vi betrakter det faktum at disiplene var overbevist om at Jesus var stått opp fra de døde – noe de ikke ville gjort hvis Jesus hadde kommet haltende inn, halvdød av alle de skadene som var påført ham.

Et stjålet lik

En annen forklaring som vi møter allerede i evangeliene, er påstanden om at disiplene selv stjal liket. Det finnes en mengde motargumenter mot denne påstanden. Det ene er at ingenting tyder på at disiplene forventet at Jesus skulle dø på tross av at Jesus hadde fortalt dem det, og vi finner heller ikke antydninger til at de trodde han skulle stå opp igjen. Tiden de hadde på seg er knapt tilstrekkelig for å klekke ut en plan som kunne fungert.

Vi kan også legge til deg vi skal se på i neste bevis, nemlig disiplenes vilje til å dø for sin tro. Det er høyst usannsynlig at de ville brukt hele sitt liv til å spre en bevisst løgn som ikke ga dem noen store fordeler her i livet, men snarere forfølgelse, lidelse og til sist død.

Også kvinnenes vitnesbyrd, som vi straks skal se på, taler imot teorien om et stjålet lik. Ingen ville funnet på noe sånt som at kvinner var de første til å vitne om den tomme graven hvis de selv hadde stjålet liket og de ville spre sin tro.

En annen variant av samme teori er at gravplyndrere stjal liket. Problemet med denne teorien er at man normalt sett bare stjal kroppsdeler for okkulte ritualer eller kostbare ting som hadde blitt lagt i graven sammen med liket. I Jesu grav var det imidlertid ingen verdifulle gjenstander og hele liket er borte! Vi har heller ingen historiske beviser for at en sånn type okkultisme forekom i Palestina på denne tiden, noe som gjør denne teorien enda mer usannsynlig.

Kvinnenes vitnesbyrd som en pinlig omstendighet

Et av de mest overbevisende argumentene for at graven faktisk var tom er at kvinner var de første vitnene. Det finnes eksempler fra flere ulike historiske kilder som forklarer at kvinner generelt sett ble betraktet som lite troverdige. Vi har allerede nevnt historikeren Josefus. Han beskriver kvinner som «alt for impulsive og omtumlede til å tas på alvor». Noen tiår senere har vi filosofen Kelsos som går offensivt til angrep på kristne. Han har flere ankepunkter mot de kristne, deriblant at det er nettopp «hysteriske kvinner» som presenteres som primærvitner.

Også i Bibelen selv har vi den ydmykende situasjonen at til og med disiplene – som dessuten gjemmer seg av frykt (flaut!) – avviser kvinnenes berettelser om den tomme graven og englene som hadde fortalt at Jesus hadde stått opp fra de døde som vrøvl.

Det faktum at det var vitnesbyrd fra nettopp kvinner var altså besværlig i sin samtid og taler sterkt for at graven virkelig var tom.

Vi har nå kommet til det siste punktet:

4 Både Jesu disipler og noen av hans motstandere var overbevist om at Jesus hadde vist seg som oppstått og de var villige til å dø for denne overbevisningen
Kvinner som de første vitnene

Vi kan nok en gang vende tilbake til kvinnene. Disse pekes ut som de aller første vitnene om den oppstandne Jesus. Og man ville bare ikke funnet på at det var kvinner som kom med slike nyheter.

Disiplene var villige til å dø for overbevisningen om at de hadde sett Jesus oppvekt fra de døde

Vi så nettopp på de pinlige omstendighetene, at disiplene gjemte seg etter Jesu død, av redsel for jødene. Men på pinsedagen er det noe som har skjedd som har forvandlet dem fra livredde etterfølgere av en død, påstått Messias, til å frimodig bekjenne og vitne om den oppstandne Messias på tross av at de risikerte livet for det. Det har blitt satt spørsmålstegn ved hvorvidt de virkelig var villige til å dø for det, så det egentlige spørsmålet blir altså om vi kan bekrefte at de som ved navn ble pekt ut som øyenvitner til Jesu oppstandelse også faktisk var villige til å dø for overbevisningen. Og kan vi bekrefte at de faktisk ble drept for sin tros skyld?

Vi skal begrense oss litt og se nærmere på Peter, Paulus og Herrens bror, Jakob. Disse er personer vi møter i den tidlige trosbekjennelsen som Paulus gir i 1 Kor 15:3-8 der han også nevner seg selv:

For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han òg sett av meg som det ufullbårne foster. 1 Kor 15:3-8

Det som er avgjørende her, er å fastslå at de for det første var overbevist om at de hadde sett Jesus oppstått fra de døde og, for det andre, at de var villige til å dø for overbevisningen. Det interessante med 1 Kor 15 er navnet som forekommer i trosbekjennelsen koblet til hva Paulus forteller i Gal 1:18-19:

Deretter, tre år senere, dro jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager. Men noen annen av apostlene oppsøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror. Gal 1:18-19

Tre år etter Paulus’ omvendelse på veien til Damaskus, reiste han til Jerusalem og traff to navngitte personer. Han traff Kefas, altså Peter, i løpet av femten dager og oppsøkte også Herrens bror, Jakob. Men det står mer enn at han bare reiste for å treffe dem. Det står at Paulus reiste «for å bli kjent med Kefas». Det ordet som brukes for å «bli kjent med» - historiæsæ – innebærer at Paulus nær sagt drev med en utspørring av Peter, forhørte ham om hva det var han hadde sett og opplevd da han var sammen med Jesus.

Paulus hadde altså sitt eget møte med den oppstandne Jesus å utgå fra, men han hadde også mest sannsynlig undersøkt Peter og Jakobs vitnemål. Vi kan si at Paulus gjorde etterforskningsarbeidet for oss. Så sikker er han i alle fall på ektheten i deres overbevisning om at de har sett Jesus oppstått at han henviser til deres vitnesbyrd i samme resonnement der han setter hele den kristne troen på spill:

... er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro (…) da er vi de ynkverdigste av alle mennesker. 1 Kor 15:17;19b

Det første punktet, at de virkelig var overbevist om at de hadde sett Jesus oppstått, framstår altså som sikker. Var i så fall Peter, Paulus og Jakob villige til å dø for sin tro? I Joh 21:18-19 forutsies Peters martyrdød. Om vi stoler på at det Bibelen sier er sant, har vi her Jesu forutsigelse av Peters død. Men selv om vi ikke stoler på Bibelen som Guds ord og kan lure på om det handler om forutsigelser eller konstateringer i etterkant, bekrefter faktisk bibelstedet det samme: urkirkens vitnesbyrd er at Peter døde som martyr og vi har all god grunn til å tro at de hadde peiling på noe sånt. Vi har også utenom-bibelske kilder som bekrefter Peters martyrium.

Hvis vi går videre med Paulus, ser vi eksempler på den forfølgelse han utholdt blant annet i 2 Kor 11:23-27. Han tvilte ikke og han lot ikke være å forkynne oppstandelsen på tross av alt det kostet ham:

Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer! Jeg har arbeidet mer. Jeg har fått flere slag. Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare. Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær. Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser - i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet. 2 Kor 11:23-27

Også i 2 Tim 4:6 taler Paulus om at han forventer at han skal dø snart. Det samme gjelder her som i Joh 21; det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt det faktisk var Peter og Paulus som skrev brevene, men tekstene vitner uansett om at de var så overbeviste om at de hadde sett Jesus oppstått at de var villige til å dø for overbevisningen.

Også Paulus’ martyrdød bekreftes av utenom-bibelske kilder, og vi skal nå se på den tredje som nevnes i Paulus’ tidlige trosbekjennelse: Jakob, Herrens bror. I Apostlenes gjerninger 15 får vi vite at han var leder for forsamlingen i Jerusalem. Dette er ganske overraskende med tanke på at han i evangeliene framstilles som at han trodde Jesus var helt fra seg (Mark 3:21), altså at Jesus hadde mistet forstanden.

Men dette er ytterligere et eksempel på en pinlig omstendighet som taler for dens historiske troverdighet. Noe må altså ha fått Jakob til å fullstendig endre mening. At han faktisk er overbevist om at han har sett Jesus oppstått passer ganske bra som forklaring. Var han da så overbevist at han var villig til å dø for dette? Ja, det vet vi blant annet ut fra Josefus gjennom en fascinerende redegjørelse, og vi kan igjen nevne at Josefus var en tidlig, jødisk historieskriver som definitivt ikke var kristen.

Vi har nå sett nærmere på tre personer som var knyttet til Jesus og som hevdet de var vitner til oppstandelsen. Samtlige av disse har, med så stor historisk sikkerhet som vi kan si gjeldende tiden de levde i, vært villige til å gå i døden for sin overbevisning og har også gjort det.

På tross av dette kan vi ikke si at Jesus derfor må ha stått opp. Derimot kan vi si at disse var overbevist om at han hadde gjort det, og da blir spørsmålet hva det var som overbeviste dem så sterkt. Er det sånn at Jesus virkelig har stått opp fra de døde, eller er det noe de har innbildet seg? Og vi er nå ved beviskjedens ende og må nå finne en forklaring som dekker over alt vi vet til nå.

Hallusinasjonsteorien

Den fremste teorien som kritikere og skeptikere løfter fram om hvordan menneskene omkring Jesus kan ha blitt så sterkt overbevist, og en teori som den tidligere nevnte Kelsus var den første å presentere, er den såkalte hallusinasjonshypotesen. Den går ut på at man tror alle sammen på en eller annen måte hallusinerte.

Hallusinasjonshypotesen er imidlertid ikke enhetlig, men man blir nødt til å påberope seg ulike former av hallusinasjoner avhengig av hvilken omstendighet og/eller person man snakker om. Men også når man gjør dét, stemmer beskrivelsene av de forskjellige tilstandene og omstendighetene veldig dårlig med hva vi vet om disiplene og omstendighetene rundt Jesu oppstandelse, og også urkirkens organiserte spredning av kristendommen midt under hard motstand og forfølgelse.

For det første kan man til vanlig koble hallusinasjoner opp mot underliggende sykdommer; eksempelvis slag, hjernesvulst eller stoffskifteproblemer, eller alternativt har en som hallusinerer fått i seg hallusinogener, altså enkelte typer narkotika. Hallusinasjon kan også kobles opp mot psykiske lidelser som schizofreni.

Det er først og fremst den sistnevnte årsaken, eller milde varianter av den, som blir koblet opp mot disiplenes opplevelser. Men om man ser bort fra selve forekomsten av hallusinasjoner, om man ser for seg at det var det som skjedde, passer resten av sykdomsbildet overhodet ikke inn med det vi vet om apostlene og de første kristnes fellesskap.

Jesu oppstandelse ble også bevitnet samtidig av flere ulike mennesker, og da måtte forklaringen vært massehallusinasjon. Det er en blindvei å gå ettersom nødvendige forutsetninger som oppstemthet og positive forventninger manglet helt og holdent blant disiplene. Tvert imot var de nedstemte, hadde mistet alt håp og var redde.

Teorien kan heller ikke forklare disiplenes detaljerte og samstemmige vitnesbyrd om hva de hadde opplevd når de påstod at de hadde sett Jesus oppstått, ettersom massehallusinasjon i bunn og grunn er individuelle hallusinasjoner som bare ligner hverandre i generell trekk.

Den formen av hallusinasjon som ikke er koblet opp mot sykdom eller narkotika, forekommer først og fremst hos sørgende. Antallet disipler og deres relasjon til Jesus taler imidlertid imot denne teorien ettersom det nesten alltid utelukkende er den aller nærmeste pårørende som opplever en slik form for hallusinasjon, som for eksempel en enke, enkemann eller forelder til et barn.

Hallusinasjoner er dessuten stort sett alltid vage opplevelser av den avdødes nærvær, eller koblet utelukkende til hørsel og i enkelte sjeldne tilfeller, også til synsinntrykk. Videre oppleves hallusinasjoner primært i innsovningsfasen mens disiplenes opplevelser fant sted til alle døgnets tider og inkluderte flere sanseinntrykk samtidig.

Sørgendes hallusinasjoner bruker også å opphøre så snart de prøver å komme i kontakt med den avdøde, mens disiplene har lange samtaler med den oppstandne Jesus. Og til syvende og sist tror man normalt aldri at den avdøde har stått opp igjen som en konsekvens av hallusinasjonene, noe som disiplene derimot var overbevist om.

Til sist har vi teorien om at Paulus hadde en konversjonsforstyrrelse, der en indre konflikt eller angst blir uttrykt i fysiske plager. I Paulus’ tilfelle skulle det handlet om at han ble blind fordi han i sin underbevissthet hadde samvittighetskvaler som en konsekvens av at han hadde forfulgt de kristne.

Paulus ser imidlertid ikke ut til å være ubevisst på denne indre konflikten, noe som harmonerer dårlig med kjente tilfeller av konversjonsforstyrrelser. Han demonstrerer heller ikke likegyldighet eller fryd over symptomene som normalt følger, men er så følelsesmessig påvirket at han verken vil spise eller drikke i tre dager.

Dessuten forekommer hallusinasjoner veldig, veldig sjeldent og hører ikke engang til diagnosen konversjonsforstyrrelse, men tilstander som blindhet forårsakes av noe man har sett, som man ikke ville se og ikke noe man i underbevisstheten skal ha ønsket å se. Paulus’ egne konklusjon, og en som vi med god grunn kan dele, var at han virkelig hadde møtt Jesus oppstått, og det er derfor han frimodig henger hele den kristne troen på dette punktet i 1 Kor 15, og siden skriver:

Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. (…) Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren. 1 Kor 15:20-22, 58

”Dere vet”. Du kan tro på, stole på, sette din lit til og frimodig hevde at Jesus virkelig har oppstått fra de døde, at han virkelig er Guds Sønn, og at det finnes tilgivelse for alle synder og håp om et evig liv. Da Paulus bygde hele den kristne troen på Jesu oppstandelse, var det ikke et sjansespill. Han hadde etterforsket saken nøye og selv møtt Jesus oppstått. Og Gud har, i sin visdom og godhet, latt evangeliene bli skrevet på en sånn måte at vi i dag, 2000 år senere etter at alt hendte, kan bygge et veldig sterkt historisk forsvar for det de forteller, også i små detaljer som vi lett kan misse. Evangeliene og brevene i det Nye Testamentet er virkelig troverdige kilder og de holder for å bygge livet ditt på, ja til og med å satse livet ditt på.

Kristus er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!


Denne prekenen ble opprinnelig holdt i Immanuelförsamlingen (Göteborg) 1. påskedag 2021. Den er oversatt til norsk av Silje Kiil etter tillatelse fra forfatteren.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
29 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
Skrevet av: Niclas Olsson.
  Niclas Olsson er prest i Immanuelförsamlingen i Göteborg, som er tilknyttet Missionsprovinsen. Han er gift med Hannah og de har tre-fire barn sammen.
   Ressurser av Niclas Olsson
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.