Kristne tror på Jesus Kristus som sin frelser. Flere av de som kaller seg kristne, kan likevel mangle klarhet i hva Jesu frelsesverk består i. Denne artikkelen er skrevet for å gi hjelp særlig til de som er i en slik situasjon. Bibelen innbyr oss til å tro at Jesus er sann Gud og sant menneske. At vi tror dette, er helt avgjørende for vår forståelse av Jesu frelsesverk. Fordi Jesu virkelig er Gud og virkelig menneske, er de gjerningene han har gjort for å frelse oss Guds fullkomne gjerninger. De er fullkomne i den forstand at de er nok til å frelse hvert eneste menneske som tar imot Jesus og tror på ham. La oss se nærmere på hvordan dette henger sammen.
Inkarnasjonen
Troen på at Jesus er sann Gud og sant menneske bygger på læren om inkarnasjonen. Ordet inkarnasjon viser til det som skjedde da Guds Sønn ble menneske i jomfru Marias livmor. I dette øyeblikket ble guddommelig og menneskelig natur forenet i ham (Matt 1. 18 – 25, Luk 1. 26 – 37, 2. 1. Joh 1. 1 – 14). Jesus var altså virkelig menneske slik som oss. Samtidig var han også forskjellig fra oss, fordi han var uten synd.
Guds sønn ble menneske for at han skulle leve et liv under samme vilkår som oss. Han skulle oppleve hva det vil si å lide, å være fattig, syk, forfulgt, sveket, mishandlet og uskyldig dømt. Skriften sier at Jesus ble prøvd i alle ting i likhet med oss, og at han derfor er fullt ut i stand til å forstå oss, ha medlidenhet med oss, og frelse oss (Heb 4. 15, Jes 53. 4). Hovedgrunnen til at Guds Sønn kom inn i menneskeslekten var likevel at han skulle gjøre opp for menneskenes synder. La oss se nærmere på hva dette innebærer.
Jesus Messias
For å å forstå Bibelens tale om Jesu frelsesverk er det særlig viktig å forstå hvorfor Jesus ble kalt "Messias". Ordet Messias er hebraisk og betyr den som er salvet. Oversetter vi dette ordet til gresk, får vi Kristus. Jesus Kristus, og Jesus Messias betyr altså det samme. Bibelen bruker ordet Messias slik at det gir oss innsikt i forskjellige sider ved Jesu frelsesverk.
For å få det rette grunnlaget for å forstå dette, må vi gå til Det gamle testamentet. Her leser vi at enkelte utvalgte personer hadde en messiansk tjeneste for Gud og mennesker. Dette gjaldt de som var prester i det jødiske tempelet, de som var konger, og de som var profeter. Konge og prest, av og til også profeter, ble salvet med olje. Ved det ble de innviet til sin tjeneste. Den tjenesten de utførte var forbilledlige med hensyn til hva Jesus, den store Messias, en gang i fremtiden skulle gjøre for å frelse oss mennesker.
I Jesus Kristus ble alle de tre messianske tjenester samlet i en person. Jesus skulle med andre ord være Messias i tredobbel betydning. Han skulle være konge, yppersteprest og profet. La oss se nærmere på dette i det følgende.
Hva det betyr at Jesus var profet
I Det gamle testamentet leser vi at Messias skulle stå frem som profet og derfor være en person som skulle tale Guds ord (5. Mos. 18. 15). Samtidig er det også klart at Jesus anså seg selv for å være noe mye mer enn de profetene vi møter i Det gamle testamentet. Jesus var annerledes fordi han talte Guds ord i 1.person. Han innledet ikke sine taler på samme måte som de gamle profetene pleide å gjøre. Han innledet ikke sine taler med uttrykket "så sier Herren", som om han var et vanlig menneske som hadde fått et budskap fra Gud. Jesus kunne innlede sine taler med å si "jeg sier dere". Jesus talte med andre ord som om han var Gud selv, og ved dette gav han til kjenne at han virkelig er Gud – i et menneskes skikkelse (Matt 5. 18, 6. 2, 8. 10).
Det spørsmålet som nå melder seg, er hvorfor Jesu profetiske gjerning var en nødvendig del av hans frelsesgjerning. Vi kan også spørre på en annen måte. Hvorfor trenger vi å høre Jesu ord for å bli frelst? Svaret på dette spørsmålet er todelt. For det første er det slik at bare Jesus kan forklare oss meningen med det han gjorde for å frelse oss. For det andre må vi kjenne til hva som var meningen med Jesu gjerning for overhode å kunne tro på ham. Det er nemlig budskapet om hva som var meningen med Jesu død og oppstandelse, som gir mennesker den tilliten til Gud som vi kaller frelsende tro. Derfor lærer Bibelen at mennesker blir frelst, ikke bare ved korset, men ved ordet om korset (1. Korinterbrev 1. 18). Kristen tro kjennetegnes derfor ved at den er rettet på det Jesus har sagt om seg selv og sin gjerning. I det følgende skal vi se nærmere på hva Jesus har gjort for å frelse mennesker. Fokus skal da rettes mot det vi kaller Jesu yppersteprestlige gjerning.
Jesus som yppersteprest, og læren om forsoningen
Læren om forsoningen må forståes på bakgrunn av en bestemt tjeneste i jødenes tempel, nemlig yppersteprestens tjeneste. Vi skal skissere hovedtrekkene i denne tjenesten og deretter vise hvordan Jesus utførte sin tjeneste som yppersteprest, da han ofret seg selv for våre synder. Først er det imidlertid nødvendig å si noe mer om hva ordene soning og forsoning betyr. La oss ta ordet soning først.
Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder legger vi det samme i begrepet soning som når vi sier at en person soner for en forbrytelse han har gjort. Soningen viser til selve straffen. Den må gjennomføres slik den er utmålt av domstolen. Når vi sier at Jesus har sonet for våre synder ved sin død på korset, mener vi derfor at han har mottatt den straff av Gud som vi mennesker skulle hatt, og at han fullt og helt har gjort opp for våre synder. Det var nettopp dette som skjedde da Jesus Guds Sønn utførte sin tjeneste som yppersteprest. Bibelen lærer at han bar seg selv frem som et fullkomment offer til Gud, for våre synder (Heb 9. 11 – 12).
Ordet forsoning brukes om det som er resultatet av Jesu soning. Vi sier at Gud er forsonet som en følge av Jesu død og oppstandelse. Dette betyr at Gud selv, gjennom Jesus Kristus har gjort opp for menneskenes synder, uten at menneskene selv har bidratt med noe. Det er opprettet "forlik mellom Gud og menneske". Bibelen innbyr oss til å ta imot dette, og ved det få fred med Gud. 2. Korinterbrev 5. 20.
Den store forsoningsdagen og Jesu død på korset
Forskriftene i Mosebøkene som handler om jødenes tempeltjeneste, gir oss et bredt grunnlag for bedre å forstå hva soning og forsoning innebærer. Det er særlig en av disse offerseremoniene som var forbilledlig med hensyn til Jesu frelsesgjerning. Det er den som står beskrevet i 3. Mosebok 16, og som handler om "den store forsoningsdagen". På hebraisk kalles denne dagen for "Jom kippur". "Jom" betyr dag, "kippur" betyr å dekke over, eller skjule, i overført betydning å sone.
"Jon kippur" skulle, i følge forskriftene, gjennomføres en gang hvert år. Israelsfolket skulle da samles i templet for å være tilskuere til hvordan ypperstepresten førte frem to bukker som begge skulle brukes i offertjenesten. Fremfor folkets øyne la ypperstepresten sin hånd på den ene bukken, og bekjenne folkets synder over den. Deretter ble bukken jaget ut i ødemarken (3. Mos. 16. 10). Dette var en forbilledlig handling som viser frem mot det som en gang skulle skje med Jesus Kristus. Liksom Israelsfolkets synd ble overført på en bukk, skulle Gud en gang føre hele menneskehetens synd over på Jesus Kristus, slik at han kunne bære den bort. Dette er bakgrunnen for at døperen Johannes kaller Jesus for "Guds lam som bærer verdens synd" (Joh 1. 29).
Hva det vil si at Jesus tar våre synder bort, får vi klarhet i når vi ser nærmere på hva som skulle skje med den andre bukken som ble brukt til offertjenesten på den store forsoningsdagen. Denne bukken skulle slaktes foran folkets øyne. Deretter skulle den legges på et alter som stod utenfor den avdeling i tempelet som kalles "Det hellige". Også denne bukken var et forbilde på Jesus. Liksom denne bukken ble slaktet på templets alter, skulle Jesus Kristus lide og dø på Golgata, for våre synders skyld.
Etter å ha slaktet bukken, samlet ypperstepresten blodet dens i en skål, og bar det inn i den avdeling av tempelet som kalles "Det aller helligste". Her stod den såkalte paktkisten, som i sin tid ble laget på Guds befaling. Denne inneholdt to steintavler, anklageskrifter, der de ti bud var skrevet. Over disse tavlene var det lagt et lokk av gull, som ble kalt soningslokket eller nådestolen. Over dette var det støpt to kjeruber, eller engler, og over det hele tronet Gud selv. Yppersteprestens oppgave var å stryke blodet fra den slaktede bukken ut over lokket som dekket paktkisten. Når dette skjedde, ble anklageskriftene, eller budene skjult og dekket under blodet. Det var ensbetydende med at synden ble sonet. Liksom ypperstepresten møtte Gud i templet, skulle Jesus en gang møte Gud i Himmelen, og utføre en tjeneste som svarer til den som ypperstepresten utførte hvert år i tempelet. Dette fremgår av Hebr. 9. 11 – 12:
Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning. Heb 9:11-12
Jesu blod er altså båret inn i Himmelens tempel en gang for alle. Det vitner til evig tid om at Jesus har gjort opp for all verdens synd. Dette betyr at Gud ikke lenger krever noe oppgjør fra vår side. Gud er, i følge Bibelen, forsonet med oss mennesker. Han lengter derfor etter å tilgi oss, og gjøre oss til sine barn, og han innbyr oss til å ta imot den frelsen han har gjort ferdig for oss.
Jesu oppstandelse og kongemakt
I følge Bibelen, stod Jesus Kristus legemlig opp fra de døde tredje dagen etter at han ble korsfestet. Oppstandelsen var forutsagt i Det gamle testamentet, og er helt avgjørende, ikke bare for vår forståelse av frelsen, men også for vår forståelse av hvordan Jesus utøver sin makt som konge i forhold til historien og den kristne menighet. I de følgende skal vi først forklare hva Jesu oppstandelse betyr for frelsen og forsoningen. Deretter skal vi se nærmere på hva det betyr at Jesus er konge.
Jesus stod legemlig opp fra de døde. Dette er så viktig at det er nedfelt i bekjennelsesskriftene. Det betyr at de som ønsker å kalle seg kristne må tro og akseptere at Jesus stod legemlig opp fra de døde. Bibelen og bekjennelsen sier også at Jesus, etter sin oppstandelse satte seg ved Faderens høyre hånd, og at han derifra skal komme igjen for å dømme levende og døde. Det vil føre for langt å gi en utførlig fremstilling av de historiske argumenter for Jesu oppstandelse her. I stedet skal vi fokusere på det som er selve poenget med Jesu legemlige oppstandelse, nemlig at dødens makt over menneske og skaperverk ble overvunnet. Dette kunne i følge Skriften bare skje, ved at synden ble tatt bort.
Jesus Kristus har brutt dødens makt ved sin oppstandelse. Konsekvensen av dette er ikke at vi unngår den legemlige død, men at de som tror på Jesus Kristus får del i en oppstandelse og et liv som ligner hans (1. Kor 15. 45 – 58). Hvordan dette er mulig skal vi se nærmere på i det følgende: Liksom det er et nødvendig forhold mellom synd og død, er det i følge Skriften, et tilsvarende lovmessig forhold mellom et syndfritt liv, og det å ha rett til å leve. Den som oppfyller Guds bud skal leve, leser vi i 3. Mosebok 18. 5. Begge disse lovmessige forhold ble oppfylt på Jesus Kristus.
Da Jesus ble tilregnet våre synder, kom han inn under synden og dødens lovmessighet. Han måtte derfor dø. Samtidig var det slik, at fordi Jesus selv hadde levd et syndefritt liv, så hadde han også retten til å leve. Det er dette som er grunnen til at døden ikke kunne holde på Jesus. Gud oppvakte ham fra de døde, nettopp fordi han hadde rett til livet. Derfor sier vi at det er Jesu rettferdighet som har seiret over synden og dødens makt. Jesus oppfylte lovens krav for at Gud skulle kunne gi hans rettferdige liv til dem som tror på ham. Dette er grunnen til at vi i Romerbrevet 4. 25 kan lese at Jesus er oppstått til vår rettferdiggjørelse.
Jesus som konge
Vi skal avslutningsvis utdype hva det vil si at Jesus er konge. Jesus ble ikke konge først etter sin oppstandelse. Det som skjedde etter oppstandelsen var at han inntok sin herskerstilling, ikke bare som Gud, men også som menneske. Dette betyr at Jesus, han som i vårt sted har oppfylt alle lovens krav, hersker over alt som skjer i denne verden. Han er Herre over den tid vi lever i, og han regjerer og styrer historien i samsvar med sitt ord. Bibelens omtale av Jesus som konge, viser at han utøver sin makt i to forskjellige relasjoner, og på forskjellige måter i forhold til disse relasjonene. På den ene side er han den som hersker over alle politiske og samfunnsmessige krefter. Samtidig er han også den som hersker over og for dem som tror på ham. Bibelen kaller ham derfor "menighetens hode" og Herre (Ef 1. 21 – 23). Hva dette betyr skal vi nå se nærmere på, og vi vil også her begynne med et tilbakeblikk på Det gamle testamentets Messias profetier.
Det gamle testamentet viser at Messias skulle fremstå, nettopp som konge. Derfor omtales han også som Davids sønn og Davids etterkommer. Samtidig sies det også at Messias skulle ha en ubegrenset makt, at han skulle sitte på Guds trone, og utøve Guds herredømme både i Himmelen og på jorden (1. Sam. 10.1. 2, Sam. 7. 12‑19, Sal 2. 12).
De første kristne betraktet Jesu oppstandelse og himmelfart som en oppfyllelse av Det gamle testamentets profetier om Messias. Slik blir for eksempel profetiene i Salme 110 forstått (Apg 2. 32 – 35). I sin lære om Jesu kongemakt knytter Det nye testamentet tilbake til Det gamle testamentet og påviser at Jesus fra Nasaret virkelig er den kongelige Messias som profetene talte om (Matt 1. 17, 9. 27, Rom 1. 4. ff). Jesus omtales for eksempel som konge når han rir inn i Jerusalem før sin lidelse og død. Han beskrives da som en konge som er "saktmodig", "mild" og "nådig", og dermed ulik verdens herskere (Matt 21. 5 ‑ 9). Jesus er med andre ord en konge som er full av kjærlighet.
Fordi Jesu død og oppstandelse har ført til at Satans makt er overvunnet, gjøres Satan maktesløs der hvor evangeliet om Jesu død og oppstandelse forkynnes. Jesu kongemakt innebærer dermed at han handler i verden, ved og gjennom sitt ord, slik at mennesker kommer til tro på ham, og settes i stand til å leve for ham (Joh 16. 7 ff).
I følge Bibelen og bekjennelsen, skal Jesus en gang komme igjen for å dømme levende og døde. Da skal han fremstå for alle i sin kongemakt og alle skal bøye kne for ham. Menneskeheten skal da deles i to. De som tror på Jesus Kristus skal i følge Bibelen gå inn til det evige liv, mens de som ikke tror skal gå inn til den evige død. Inntil det skjer innbyr Jesus alle mennesker til seg – han har et ønske – at mennesker skal ta imot ham og den frelsen han har gjort ferdig for oss.
