Publisert

Jesus som lidende menneske og som Gud i fødselen Hva sier kirkefedrene?


Ca leselengde:
18 min

I vår tid møter vi mange impulser og meninger om hvem Jesus var, og hva han gjorde. Å tenke at Jesus var et menneske som gikk rundt på jorden og hadde et budskap er enkelt, men å tro at Han var Gud er vanskelig for mange. Det samme gjelder for Jesu fødsel, og hans liv og på generell basis. Hvordan kan Gud nærme seg lidelsen i verden når han er Gud? Hvordan kan vi si at Gud lider på korset? Hvordan kan vi si at Gud er menneske? Jeg skal her forsøke å skrape i overflaten på disse store vanskelige spørsmålene ved å hente fram ulike sitat fra kirkefedrene angående inkarnasjonen og Jesu to naturer.

Jesus er Gud og er evig

Når en skal svare på disse store spørsmål kan det være relevant å se på Jesu guddommelighet, og hva samfunnet i oldkirken tenkte om Jesus. En gruppe mennesker i oldkirken kalt ebjonittene mente at Sønnen var menneske fra fødsel, og kunne ikke være Gud. Noen andre som ble kalt arianerne mente at Sønnen var skapt/født før menneskene. En var låst fast til tanken om Gud som den ene Gud, og at Gud ikke kunne bestå av flere personer i utgangspunktet. Sønnen måtte derfor bli opphøyet ved sine gjerninger og sitt liv. I møte med disse synspunktene ble det skrevet motsvar, av ulike biskoper og ledere i oldkirken. I senere tid kan en også møte lignende tanker blant andre religioner eller retninger.

I motsetning til disse to samfunnsgruppene mente mange av biskopene at Sønnen var til stede uten kropp med Faderen før inkarnasjonen. Sønnen som er Ordet, ønsker å redde menneskene fra synden (Joh 3:16). Derfor åpenbarer ikke Gud seg bare i menneskeskikkelse, men han er også Guds Ord (Joh 1:1-3). Det er Gud som handler i forsoningen slik at vi kan stå rettferdiggjort overfor Han ved Sønnens kjøtpåtagelse. Slik Athanasius skriver: 

«Ingen av de rettferdige gjorde det, bare Guds Ord, han som av naturen var uten kropp, men som for vår skyld har åpenbart seg i en kropp og lidt for alle.» (Guds ord ble menneske, s.104 kap.38)

Ikke er han bare Guds Ord, men Han er også av samme vesen som Faderen (Nikenum, Hebr 1:3), og et gjenskinn av Gud selv på jorden. «Den som har sett meg har sett faderen» (Joh 14:9) sier Guds enbårne Sønn. I motsetning til arianerne som mente at Sønnen er skapt før menneskene, er han evig, slik også Athanasius skriver videre.

For siden Faderen er evig, må Hans Ord og Hans Visdom også være evig. (Mot Arianerne, Pkt. 9 kap 3)

Virkelig Sønn av Faderen, naturlig og helt genuint, hører til Faderens essens, han er den enbårne Visdom, og virkelig den eneste Guds Ord; ikke en skapt skapning, men et avkom som hører til Faderens essens. Derfor er han virkelig Gud. (Mot Arianerne, Pkt. 9 kap 3)

Derfor er det ikke bare en helliggjort mann som stiger ned på våre vegne og soner for oss, men det er Gud selv. Sønnen er en avspeiling av Faderen. Sønnen er ikke bare menneske når han kommer ned, men han er i sannhet også Gud (Matt 16:16). 

Inkarnasjonen er ikke noe som skal være til ære for mennesker, men et direkte tegn fra Gud om at han går inn i vårt sted, slik at vi kan gå inn i Guds sted, og stå fremfor Guds trone, elsket og ønsket av Gud.

Kirkefader Johannes Cassianus nevner Jesaja 7:14 og peker på at det var forutsatt i skriftene at Guds fødsel skulle skje. Hans kommentar til dette er:

Han kalles Gud. Han er kalt ved det navn, fordi han er av den [guddommelige] naturen. (Om inkarnasjonen, Kap.3 Bok. 2)

Når Jesus også er fullt menneske er han et eksempel til etterfølgelse (Joh 13:15). Han er et ideal. Samt, når vi bekjenner Han som Gud er han også et ideal som vi ikke kan nå, siden vi har en åndelig kamp og ikke har en guddommelig natur lik Jesus. Det betyr ikke at vi skal slutte å bli mer lik Jesus, men at hans guddommelighet er viktig for å forstå hvordan han kunne redde oss fra synden.

I Sønnens evighet ser han oss i vår skrøpelighet og har medfølelse med oss. Han ser oss lenge før vi ser Han (Ef 1:4), der han strekker seg ned og gir oss nådens gave ved korset. Sønnen er evig, da han skapte alt og var til stede hos Faderen. Kjærligheten er så grensesprengende, at han skapte mennesket i sitt bilde (1Mos 1:26), for så å redde skaperverket som løp bort fra Gud. Visdommen (Ordet) hvilte med Gud, i skapelsen var han der (Ordsp 8:27-31). Hvordan kan Ordet selv være i skapelsen hvis han ikke er evig eller utenfor tid og rom? Ordet er evig, og gikk inn i en forgjengelig verden slik at mennesker skal bli uforgjengelige.

Jesus er Gud, også i fødselen

Vi kan tenke oss at hvis Sønnen eksisterer hos Faderen i evighet, er han også Gud i fødselen. Han mister ikke sin verdighet som Gud. Men han blir også et menneske etter inkarnasjonen og Jesus viser sin sanne majestet etter oppstandelsen. Ambrosius sier: 

Han tilbes som Herre. Han ligger svøpt i klær, men skinner blant stjernene; vuggen viser hans fødsel, stjernene Hans herredømme; det er kroppen som er svøpt i klær, den guddommelige som blir tjent av engler. Dermed er Hans naturlige majestet ikke tapt, og hans sanne antagelse av kroppen er bevist. (Om den kristne tro/”De fide” Bok 1, Kap. 32) 

I fødselen er han ikke bare menneske, men også Gud. Vismennene bøyer seg for barnet og tilber det (Matt 2:11), og døperen Johannes sparker i mors mage når nyheten om Jesus når Elisabet (Luk 1:44). Jesu guddommelighet bekreftes også i dåpen, når Faderen sier at Jesus ER hans sønn (Luk 3:22).

Ordet er forent med kroppen sin og gjør alt samlet i Sønnen, og ikke bare isolert i hver natur, selv om hver natur har sin egen vilje. Den menneskelige natur kjenner på menneskelige behov, mens det guddommelige natur ønsker å gjøre det Gud vil gjøre (Joh 5:19). Derfor er det et samarbeid mellom naturene, der alt gjøres gjennom Jesus. 

Hvorfor er dette viktig? Jo, for at Gud skal redde oss, møter han djevelen som Guds sønn med makt og autoritet, og kjenner på sult og lidelse lik et menneske (Luk 4:1-13). Når han kjenner på det å være menneske kan han også stå i menneskers sted overfor Gud i dommen på korset og sone vår synd (Hebr 7:26-27). Ved det den guddommelige og menneskelige natur seirer sønnen over død og djevel. 

Han avla ikke sin egen guddommelighet, men var guddommelig slik at han kunne kalle seg «menneskesønnen», slik John Cassian sier:

Og siden han var født på grunn av at den fulle guddommelighet steg ned i jomfruen, kunne Han ikke være Menneskesønnen uten at han først hadde vært Guds Sønn. (Om inkarnasjonen, Kap.6 Bok.2)

Senere (i kapittel 6) skriver Cassian at Jesus ikke fikk den guddommelige natur på et punkt etter sin fødsel, men han hadde den allerede i fødselen. Han sier blant annet:

For vi, jeg mener alle som holder seg til den Katolske (allmenne) tro, alle tror og er sikker på, vet og bekjenner at Han er både en menneskesønn fordi han er født av en kvinne, og Guds Sønn fordi Han er unnfanget i guddommelighet. (Kap.6 Bok. 2)

På samme måte sier også Augustin i sitt svar til manikeeren Festus, at Jesus er Gud også i fødselen.  

Gud,  ble han født av en kvinne, men i en tjeners skikkelse, da Han uttømte seg selv. Det er derfor sagt at han uttømte seg selv fordi Han tok en tjeners skikkelse, ikke fordi han mistet form av å være Gud. For, i og med hans uforanderlige eierskap til [den guddommelige] naturen, som ved å være i formen til Gud er lik med Faderen. Han tok vår foranderlige natur, slik at han kunne bli født av en jomfru. (Manikeeren Festus, Bok. 3 Kap.6)

Altså, når han tar på seg en menneskelig skikkelse slik det snakkes om i Fil 2:5-11, er det som en tjener - der Han er Gud, men der Hans gjerning ikke er fullendt enda. 

Fornedrelsen

En kan også si at fornedrelsen ikke hadde noe med det å være menneske å gjøre, men at han ble fornedret, og ble til forbannelse da han ble hengt på korset (Gal 3:13) for vår skyld. Siden det menneskelige er ikke noe vondt i seg selv, fordi det er Guds skapning, og skapt fullkomment fra skapelsen av, men ble fordervet i synd. Det er altså ikke det kroppslige som er dårlig, slik en gnostiker eller platoniker ville sagt. Kroppen er et Guds tempel sier 1 Kor 6:19-20. Fornedrelsen skjer til hans salvelse, altså den oppgaven han har fått. Det skjer med siktemål på soningen, der han tar på seg verdens synd, og tjener mennesket. Gud kommer ned til jorden for å tjene mennesker i kjærlighet, slik at mennesker kan tjene Gud, ved at Sønnen blir fornedret på korset for oss (Jes 53:7-10. 12). Derfor har og Gud opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn (Fil 2:9), når han da har vist seg som seierherre på korset over djevel og død.

Vi blir tjenere for Gud, fordi Sønnen først tjente oss. Vi elsker fordi han elsket oss først. Uttømmelsen vitner om en kjærlig Gud som kjenner sine lam, og ønsker fellesskap med sine skapninger. Den vitner ikke om at skaperen slutter å være skaper, men at skaperen stiger ned i det skapte for at vi som er skapte skal være det vi er skapt til å være, nemlig Guds barn. 

Derfor slutter han ikke å være Gud i inkarnasjonen, både fordi han er den som er til stede i alt, men samtidig tar på seg en tjenerskikkelse, der han er lydig til døden, og holder skaperverket oppe som Guds Ord. Derfor skjuler han sin majestet i stedet (Joh 2:4), og ved den guddommelige fødsel blir Maria beskyttet ved Guds nåde, når engelen møter henne. Hun kan derfor tåle et møte med det guddommelige i unnfangelsen, selv om Sønnen er Gud.

Kristus er ikke på lik linje med oss, men som Gud steg han ned for å klare det mennesker ikke klarer å gjøre, nemlig å drikke vredens beger som var ment for oss (Matt 26:39). Gud blir menneske for at vi skal bli hos Gud. Mennesket blir ikke Gud, for hvem er så Gud hvis mennesker blir lik Han? Hva er vel Faderen om Jesus kunne bli Sønn ved sitt liv når Han bare er menneske? Når Sønnen tar på seg en tjeners skikkelse, er det for oss han gjør det. Han tjener oss slik at vi kan tjene Gud ved hans nåde som er gitt på korset for oss. Derfor er det også viktig at Jesusbarnet er Gud fra fødselen, fordi Gud alene klarer det ingen menneske klarer. Å leve fullkomment for oss slik at vi kan stå rene foran Guds domstol.

Jesus lider som menneske

Når Sønnen også har den guddommelige natur, så lider kroppen, men ikke det guddommelige. Man kan likevel si at Sønnen lider. For alt som Jesus gjør, det gjør han ikke isolert sett der hver natur handler, men Sønnen gjør det i en samhandling mellom de to naturer i en person. Dette kaller en for communicatio idiomaticum slik som det blir nevnt i Konkordieboken (s.506 Sol. Dec. Art. VIII punkt. 22-26). Derfor kan en si at Gud lider, siden sønnen lider i sin menneskelighet, for Gud vet hvordan det er å være menneske ved sin guddommelige natur når han samhandler med den menneskelige kropp.

Tyrannius Rufinus sier i sin kommentar til den Apostoliske trosbekjennelse: 

 For det er tydelig at Sønnen, ikke Faderen, ble inkarnert og var født i kropp, og fra den fødselen i kroppen ble Sønnen synlig og lidende. Når det kommer til den udødelige substans til det guddommelige, som han eier, og som er den samme som Faderen, må vi tro at verken Faderen, Sønnen eller Den Hellige Ånd er synlig og lidende. (Punkt. 4)

Derfor er det slik at når Jesus går på jorden, så lider han, og kjenner på de jordiske ting, likevel er Han Herre over alt. Han kjenner på følelser (Joh 11:35), han er trett (Joh 4:6) og tørst (Joh 19:28). Samt samarbeider disse sidene ved Sønnen etter inkarnasjonen, men da den guddommelige natur styrer, ligger det ikke i hans vilje å synde (Hebr 4:15, Joh 15,9). Derfor var det mulig for ham å velge bort synden, selv i fristelsene. Dette skiller oss fra Sønnen, selv om Sønnen har kjent på det å være menneske og kunne være til soning for våre synder. Sønnen blir synlig, og lider mens den usynlige guddommelige natur i Jesus støtter og er Herre over mennesket. Derfor lider ikke Sønnen på korset ved sin guddommelighet, men Sønnen lider som menneske, men siden den guddommelige og menneskelige natur er sammenbundet i et felleskap (communicatio idiomaticum), sier en at Gud lider på korset og lider når han lever i vår verden.

Sønnen skal lide når han går i verden for at vi ikke skal lide. Barnet er født for å slaktes for at vi ikke skal slaktes. Guds kjærlighet strekker seg ned i våre lidelser, og lider i vårt sted, for at vi ikke skal lide på grunn av Guds rettferdige, hellige, kjærlige vrede. Derfor møter han oss også i lidelsene, fordi Han har kjent på hvordan det er å lide, da han som menneske for vår skyld steg ned som barnet i krybben. Det vil være viktig å fremholde at Sønnen kan lide, for at han skal være prøvd i alt i likhet med oss, slik at han også har kjent på å være menneske (Hebr 4:15). Derfor kan Han gå i døden for deg. Et uskyldig offer som lider på et tre, forbannet slik at du ikke skal forbannes av Gud.

Kontekstualisering

En kan si at kirkefedrene har holdt en lære der Kristus må være og er Gud i all tid og fortsetter å være det i inkarnasjonen, for å kunne sone verdens synd. Dette stod i motsetning til tenkningen i samtiden. I et samfunn der Gud enten var én, og ikke flere personer, som det tenkes blant jødene, så var det utenkelig at Jesus skulle være JHVH (Gudsnavnet i GT, red.anm.). Samt, grekernes og romernes mange guder, var feilaktige og hadde et like stort utgangspunkt til å gjøre onde handlinger som mennesker. I tillegg finner en de filosofiske prinsipper hos grekerne der det gode, eller det perfekte ikke kan nærme seg den materielle verden, siden det materielle bare er en skygge av det perfekte. Derfor er inkarnasjonen, der en perfekt Gud griper inn i den fysiske realitet utenkelig. 

Jesus står i motsetning til samtidens guder, èn person av tre i den ene Gud. Der den ene Gud i tre er perfekt og skapte verden med sitt Ord. Der Jesu person trer inn i verden, som et lite skrøpelig barn i matkassen til dyrene. 

I dagens tid har dette aldri vært mer relevant enn noen gang. Siden ulike bevegelser innenfor kristenheten mener at Sønnen gir avkall på guddommeligheten sin i en periode, der han deretter får den gjennom dåpen sin eller ved å leve et hellig liv. Grunnlaget for denne tanken er at Kristus må ha samme utgangspunkt som et menneske for å sone menneskers synd, og derfor har han ikke en guddommelig natur i visse punkter i sitt liv. I møte med påstander som kan mene at Kristus bare er menneske, kan kirkefedrene vitne om noe annet. I tillegg er også dette viktig, da noen ser på Jesus som en visdomslærer eller guru. Da tar en ikke inkarnasjonen og soningen på alvor, og gjør Sønnen mindre enn han er, for hovedanliggende til Sønnen var ikke å bare være et forbilde, men å redde oss fra Guds egen rettferdighet. 

Hva lærer kirkefedrene oss?

Noe som også kirkefedrene lærer oss er at det var for oss at Kristus kom ned. Det var for oss han tar på seg kjøtt og åpenbarer seg for oss fysisk. Det er noe sjelesørgerisk å tenke at hele kraftens fylde hviler i et skjørt lite barn i en krybbe. Maktens fylde hviler inne i magen til en tenårings jente fra en liten bygd. Hele Guds majestet blir tømt i at Han ligger i krybben som et lite barn som en tjener, slik at vi kunne fylles av Gud. 

Gud bor hos oss slik at vi kan bo hos Gud. Guds nåde tømmes ned i krybba, slik av vi som var som dyr kunne bli mennesker. Vi går fra noe gammelt og forherdet til noe nytt og rettferdig, totalt ufortjent og frikjøpt ved Sønnes liv på Jorden (Rom 3:24). Menneskene kan bli det en er skapt til å være: hans barn, for Kristi navns skyld. Når vi dyppes i krybbens nåde ved dåpen, og når vi korsfestes ved Kristus i dåpen ved nåden som blir konkretisert i stallen gjennom det lille barnet. Krybben og barnet kan nærmest sees på som nattverden gitt for oss, der vi får del i Sønnen når vi får del i det nye liv. Der krybben er karet som dyrene spiste av. Kristus er Gud, gitt for oss. Kristi kropp gitt for deg, Jesu blod utøst for deg, ved at barnet trer inn i en lidende verden. 

Kort sagt, barnet i krybben som er Gud, viser oss hva nåde er, da Gud som sitter på sin trone, strekker seg ned i kjærlighet til oss, da han steg ned som Gud i stallen, i en lidende verden, slik at verden skal slippe å lide, ved hans lidelser.

Kirkefedrene vitner om Inkarnasjonens mysterium fordi det nettopp er viktig, for det sier noe om mennesket, synd, nåde og kjærlighet. Sønnen som er Gud, stiger ned som Gud, lider som menneske og stiger opp hos Gud som både Gud og menneske, og sitter hos Faderen der han møter oss med sin nåde. 

Inkarnasjonen vitner om at Gud ikke forlater deg, ikke slipper deg og holder deg oppe der Sønnen fra evighet av har sett deg før du ble til. Derfor må vi holde frem at Gud er evig. Evig Gud, både i fødsel, hans lidelser og hans himmelfart. 

Sønnen som var i skapelsen, kom ned som et lite barn i Marias mage med sin fulle guddommelighet (Matt 1:23). Han tok på seg en tjeners skikkelse, da han ble menneske slik at et rettferdig menneske kunne lide og kjenne på livet. Slik at vi kan stå rene foran Gud når vi skal møte Gud igjen (Åp 7:13-14). Sønnen lider i sin menneskelige natur, og er til stede i sin gjerning og fødsel med sin guddommelige natur, og står opp igjen med både den guddommelige og menneskelige natur (Joh 21:14). Slik sitter han ved Faderens høyre hånd (Apg 7:55-56), og møter oss fysisk og åndelig i nattverden (1 Kor 11:24-26).


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
18 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Johannes Aarseth.
  Johannes Aarseth er teologistudent ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Han kommer fra Jæren, Vigrestad, og bor i Oslo.
   Ressurser av Johannes Aarseth
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.