Kan jeg egentlig være sikker på at jeg er frelst? Må jeg bestemme meg eller forstå, eller handler det om å ha en ydmyk holdning: Ikke så trygg slik at jeg blir hovmodig eller så usikker at jeg gir opp?
«Med dumhet kjemper selv gudene forgjeves» skriver den tyske skuespillforfatteren Friedrich Schiller[1]. Er Gud maktesløs overfor oss mennesker? Når Gud lover oss noe, er han avhengig av oss og våre valg for at løftet skal oppfylles? Gud tvinger ingen, sies det. Betyr det at selv om han er allmektig så er frelsen avhengig av at vi må ville, eller i det minste ikke motsette oss? Er frelsen en mulighet som settes fremfor oss, som vi kan velge?
Disse spørsmålene relaterer til en debatt mellom Martin Luther og en av hans samtids fremste intellektuelle, Erasmus av Rotterdam.[2] Etter å ha blitt utfordret av Erasmus skriver Luther i sitt svarskrift «Om den trellbundne viljen»:
Det er jo de kristnes ene store trøst i all motgang, dette å vite at Gud ikke lyver, men urokkelig gjennomfører alle ting, og at ingenting kan motstå eller forandre eller legge hindringer i veien for hans vilje.[3]
Hva er da Guds vilje? La oss se nærmere på Guds vilje og mennesket i relasjon til den.
Guds åpenbarte vilje i loven
Gud åpenbarte sin vilje til Moses på Sinai i de ti bud, hvor de tre første gjelder vårt forhold til Gud og de resterende også gjelder forholdet til nesten. Til brudd på budene er det knyttet en trussel om evig død. Men når vi kjenner Guds vilje og er blitt Guds barn, er det da mulig ved anstrengelser og nåde å komme dit at vi vil det Gud vil og at loven ikke lenger anklager oss og vi ikke lenger skremmes av Guds dom?
Kanskje er det bare virkelig ro vi mangler. Vi klarer ikke å følge Guds vilje så lenge vi er omgitt av syndige mennesker, og kommer i situasjoner vi tenker kunne vært unngått dersom vi og andre tok de rette valgene. Dersom vi klarer å unngå de situasjonene vi ikke håndterer, kan vi ikke da klare å komme oss ovenpå slik at vi ikke lenger kommer under Guds anklage og dom og, blir i stand til å elske ham? Ville vi da kunne sørge for at Guds vilje skjedde på jorden slik som i himmelen og blitt fridd fra det onde? (Luk 6:9-13 NB/1930)
Guds skjulte vilje
Fra egne og andres fall kan vi erfare at brudd på Guds lov får umiddelbare konsekvenser og det er naturlig å tenke at det er Guds straff over synden. Vi kan leve med det. Men hva når vi rammes tilsynelatende tilfeldig, av saker som sykdom og ulykke, som kanskje også ender tragisk? Hvorfor opplever vi dette vonde? Er det en følge av at Gud gir menneskets vilje rom, det vil si at han passivt lar ondskapen utfolde seg? Da er det vår feil når det skjer noe vondt, og vi kan Gud holde utenfor. For hvordan skulle vi kunne forholde oss til Gud dersom han var involvert i synd og ikke handlet i samsvar med sin egen lov?
Guds åpenbarte vilje har vi skrevet i hjertene (Rom 2:15), så den kjenner vi. Men når det gjelder Guds skjulte vilje er den som navnet tilsier ikke kjent av oss.
Jeg er Herren, ingen annen, det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg spenner beltet om livet på deg, enda du ikke kjenner meg, for at de skal kjenne i øst og vest at det ikke er noen annen enn jeg. Jeg er Herren, ingen annen. Jeg former lys og skaper mørke, jeg stifter fred og skaper ulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette. Jes 45:5
Det står at Gud skaper mørke og ulykke. Passer det med vårt gudsbilde? Og hvordan skal vi forholde oss til dette, og hvordan passer det med Jesu ord om at Gud er god (Matt 10:18)? Vi skal komme tilbake til dette etter at vi har sett litt på mennesket i møte med Guds vilje.
Mennesket og Guds vilje
Melanchthon skriver også:
[s]å lenge menneskesjelen har ro og fred og ikke føler Guds vrede eller dom, kan den innbille seg at den vil elske Gud, og at de vil gjøre det gode for Guds skyld.[4]
Men hvor lenge har vi fred og ro? Vi faller fort i synd, «i tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i vårt hjerte». Og vi forsøker i det lengste å holde Gud utenfor våre fall og vårt raseri mot urettferdigheten vi opplever. Dersom vi prøver på ny så kan det gå bedre neste gang. Kanskje kommer vi over kneika slik at loven blir vår veileder i stedet for anklager.
Men det blir ikke enklere i møte med Guds skjulte vilje, at han er den som skaper mørke og ulykke. For ikke å snakke om selve frelsen, det lovløse evangeliet. Hvor blir vel menneskets hat mot Gud tydeligere enn i lidelseshistorien og korsfestelsen av Jesus?[5]
Jeremia skriver:
Herre, dine øyne ser etter troskap. Du slo dem, men de kjente ikke smerte, du gjorde ende på dem, men de nektet å ta lærdom av det. De gjorde ansiktet hardere enn stein og nektet å vende om. Jer 5:3
Og Paulus viser til Davids Salme 14 og skriver:
Det finnes ikke én som forstår, ikke én som søker Gud. Rom 3:11
Mika sier:
Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn et tornekratt. Mi 7:4 [6]
Og Asaf:
Så lenge jeg var bitter i hjertet og det stakk i nyrene, var jeg dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg. Sal 73:21f
Og til sist Jesus:
Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. Joh 3:19
Luther observerer at
Skriften . . . tegner mennesket slik at det ikke bare er bundet, elendig, fanget, sykt, dødt, men også på grunn av den aktivitet som Satan, fyrsten, utfolder, føyer blindskapselendigheten til de andre elendighetene, slik at de tror det er fritt, lykkelig, ubundet, mektig, friskt, levende.[7]
Selv om loven i følge Luther «er den meste helsebringende leveregel som finnes, …» og Paulus sier at han gir «loven rett i at den er god.» (Rom 7:16), så sier Luther at den «kan ikke føre et menneske til rettferdighet, men er snarere en hindring i så henseende.»[8], og Paulus at «Loven kom til for at fallet skulle bli stort.» (Rom 5:20). Philip Melanchthon gnir det inn ved å si at «[s]å lenge han forferder oss og synes å kaste oss i den evige død, kan ikke den menneskelige natur vekke seg selv opp til å elske den vrede, dømmende og straffende Gud.»[9]
I møte med alt dette kan vi fristes til å anklage Gud. Men Skriften lærer oss at det gjør vondt verre:
Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik?» Rom 9:20
Men her får vi hjelp av reformatoren ved at han gjør en distinksjon som er avgjørende viktig for sjelesorgen.
Den forkynte Gud
Når det gjelder det vi kan kalle Guds skjulte vilje, lærer han oss å gjøre «forskjell på den skjulte Gud og den forkynte Gud, det vil si: på Guds ord og Gud selv.»[10]
Luther sier:
Gud i sin majestet og i sitt vesen skal man . . . la være, for slik har vi ingenting med ham å gjøre, og slik har han heller ikke villet at vi skal ha noe med ham å gjøre.
Søker vi Gud der hvor han forbudt oss å søke han, finner vi Gud. Men til død, ikke til frelse, slik Adam og Eva fikk erfare. «Men i den utstrekning han er kledd og trer fram i sitt ord,» sier Luther videre, «der han har tilbudt oss seg selv, har vi med ham å gjøre, . . . Slik Gud forkynnes, er det nemlig dette han er opptatt av: at synd og død skal bort, slik at vi blir frelst.»[11]
Dette betyr at vi skal løpe til Gud slik han forkynnes, ikke bare i møte med det onde og uforståelige, men også når loven med rette dømmer oss. Så hvor finner vi Gud kledd i sitt ord, som tar bort synd og død?
Guds vilje i evangeliet og nådens midler
Skjelningen mellom den skjulte og den forkynte Gud finner vi allerede i Edens hage. I forelesningene over Første Mosebok kommenterer Luther til kapittel 2:3 at Gud på den syvende dagen lærer Adam hvordan han skal tilbe Gud, og forbyr ham å ete av kunnskapens tre. Luther kommenterer at formålet med den syvende dagen er at Guds Ord skal forkynnes og høres.[12] Det vil si at Adam skal søke Gud kun der hvor han har sagt at han er å finne.
Man kan si at Gud skjuler seg for oss på én måte slik at vi ikke kan finne ham, og på en annen måte slik at vi kan finne ham, der hvor han åpenbarer seg for oss. Der gir han seg selv til oss, i sitt løfte. Ja, Gud gir oss faktisk seg selv både til liv og til salighet. Paulus sier at Gud har gitt oss "alt i himmelen og på jorden" og at han gir oss "alle ting sammen med ham" (Rom 8:32).
Luther skriver kraftfullt om dette i sitt skrift «Om Kristi nattverd»:
Det er de tre personene og den ene Gud som har gitt seg selv til oss alle, fullt og helt, med alt han er og har. Faderen gir seg selv til oss med himmel og jord og alle skapninger for at de skal være tjenlige og nyttige. Men denne gaven ble mørklagt og ubrukelig ved Adams fall. Derfor gav også Sønnen seg selv til oss, skjenket oss all sin gjerning, lidelse, visdom og rettferdighet og forsonte oss med Faderen, for at vi skulle bli levende og rettferdige igjen og få kjennskap til og del i Faderen og hans gaver. Men siden denne nåden ikke ville være til gagn for noen dersom den var forblitt hemmelig og skjult og ikke kunne komme til oss, kommer også Den Hellige Ånd og gir seg fullt og helt til oss. Den lærer oss å forstå hvilken velgjerning Kristus har gjort mot oss, hjelper oss å ta imot og holde på den, bruke den til gagn og dele den ut, øke og fremme den. Det gjør den både i det indre og det ytre: i det indre ved troen og andre åndelige gaver; i det ytre, derimot, ved evangeliet, dåpen og altersakramentet. Dette er de tre midlene eller måtene den bruker for å komme til oss, innprente i oss Kristi lidelse og gjøre saligheten effektiv."[13]
Her understrekes det Lukas sier om at «… det er i ham vi lever, beveger oss og er til, …» (Apg 17:28a), både som skapninger og som gjenfødte. I nådemiddelet har vi Gud kledd, som Luther sier, hvor han kommer til oss gjennom sitt løfte og gir seg selv til oss, til liv og salighet. Alt vi har, har vi fått, og av nåde (1 Kor 4:7).
Verken skapelse eller nyskapelse – gjenfødelse – skjer ved at en prosess initieres eller ved at det gis informasjon som peker videre til noe annet. Nei, Ordet som lyder er selve saken. Det som sies er det som gis.
Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der. Sal 33:9
Det er naturlig for oss å tenke at vi må gjøre noe, men Luther lærer oss at verken viljen – og dermed selvsagt heller ikke forstanden eller følelsen – er den «nøytrale midtimellom-tingen» som skulle kunne sette oss i forbindelse med Guds frelse. Kristus sier selv at han «er veien, sannheten og livet.» (Joh 14:6) Dette er kategorisk, det vil si at alt som ikke «er Kristus eller er i Kristus» er «villspor, løgn og død».[14]
Så når Guds løfte i dåpen lyder så gis det faktisk der og da «… syndenes forlatelse, hele Kristus og den Hellige Ånd med hans gaver».[15] Ved Guds løfte, gitt oss i kirkens sakramenter,[16] skapes og opprettholdes troen. «Tror du det, så har du det.»[17] sier Luther.
Det er dette som er gudstjeneste og liturgi.[18] Her kaller Gud oss «etter sin frie vilje» (Rom 8:28), og slik gjøres Guds forutbestemmelse kjent for oss (v. 30). Ånden gjør her «saligheten effektiv», som Luther sier ovenfor. Guds vilje er altså ikke begrenset til Guds lov, men den er også åpenbart for oss i evangeliet! Og det er evangeliet, ikke loven som får siste Ord om oss!
Livet skapes og næres utelukkende utenfor oss selv, ved at Gud sender oss en forkynner (Rom 10:13ff). «Samvittighetene kan bare finne fred dersom de hører Guds stemme, som klart lover oss syndenes forlatelse.»[19] sier Melanchthon.
Guds allmakt og menneskets frihet
Men hva med meg og min integritet – Gud tvinger vel ingen dersom de ikke vil? Og jeg må vel i det minste godta evangeliet eller ha mulighet til å avvise det? Bak disse desperate innsigelsene fra gamle Adam ligger en falsk forutsetning om at mennesket står i en nøytral nøytral posisjon overfor sin skaper og kan velge – og uten å måtte dø.
Men som vi har vist ovenfor er ikke noe «rett valg» innen rekkevidde for oss.[20] Vårt kjød hater evangeliet (Joh 6:60b). Veien til frelse er derfor dramatisk[21] (Matt 10:34) og innebærer død. Den som er død kan jo ikke hjelpe til (Luk 11:14 og 43).
La oss se på noen bibelvers:
For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft, han som reiste Kristus opp fra de døde. Kol 2:12
Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Esek 36:26
Jeg har hørt Efraim synes synd på seg selv: Du har tuktet meg, jeg ble tuktet som en utemmet kalv. Vend meg om, så jeg kan vende hjem! For du er Herren min Gud. Jer 31:18
Så lenge jeg var bitter i hjertet og det stakk i nyrene, var jeg dum og visste ingen ting, som et fe var jeg mot deg. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Sal 73:21ff
I disse versene gjøres det veldig tydelig hvem som handler og hvem som handles med. Og vi ser at menneskets aktivitet består i motstand![22] Vår bundne viljes motstand og djevelens makt over oss hindrer like vel ikke Gud. Han binder «den sterke» (Mark 3:27) og setter fangene fri slik vi hører om Israels utfrielse bra Babel:
Nå blir de skapt, ikke før.
Du har ikke hørt om dem før i dag,
så du ikke skulle si:
«Se, jeg visste det!»
Du verken hørte eller visste det fra før,
ditt øre var ikke åpent for det.
For jeg vet hvor troløs du er,
fra du var i mors liv,
ble du kalt en synder.
For mitt navns skyld holder jeg min harme tilbake,
for min æres skyld legger jeg bånd på meg
og utrydder deg ikke.
Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv,
jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn.
For min skyld,
for min skyld handler jeg,
ellers ville jeg bli vanæret!
Min ære gir jeg ikke til noen annen.
Hør på meg, Jakob,
du Israel, som jeg har kalt!
Jeg er Han.
Jeg er den første,
jeg er også den siste.
Ja, min hånd har grunnlagt jorden,
min høyre hånd har bredt himmelen ut.
Jeg kalte dem fram, og sammen sto de der. Jes 48:7-13
Gud er allmektig (Sal 80:19) og som disse versene viser, ligger frelsen fullt og helt i hans hånd fra begynnelse til slutt. Fra omvendelsen til vi er hjemme i himmelen, alt til Guds ære alene. Gud er også også allvitende (Sal 139).
Luther sier:
Guds vilje er jo virkekraftig, og ingen kan hindre at den skjer, ettersom den er selve makten i Guds vesen.
[…] [Det er] uimotsigelig at alt det vi foreta oss, alt det som skjer, selv om det for oss fortoner seg slik at det er foranderlig og skjer på slump, ikke desto mindre i virkeligheten skjer med nødvendighet og uforanderlig, så fremt du tar Guds vilje i betraktning.[23]
Dersom vi skulle ha et ord med i laget, ha «viljefrihet», måtte Gud fratre sin allmakt og forholde seg passiv. Vente og se hva mennesket ville foreta seg, og eventuelt dele æren med den som måtte greie å bli venn med loven og søke Gud. Men det ville bare være en drøm fordi en lov som ikke anklager er en falsk lov, sier Luther, og sammenligner den med et fabeldyr.[24] Nei, det ville heller være et mareritt, fordi det da var opp til oss selv. Vi kunne aldri være sikre på hvordan vi lå an, aldri ha visshet.[25]
Vår frelse og frelsesvisshet henger derfor på Guds løfte, allmakt og allviten. Som Luther skriver, igjen:
For dersom du trekker i tvil eller ser med forakt på det å vite at Gud forut vet og vil alle ting, ikke på kontingent vis, men med nødvendighet og uforanderlig, hvordan kan du så tro løftene Hans, feste full lit til dem og bygge på dem?[26]
Så hva er Guds løfte?
Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver. Matt 10:29ff
Avslutning
Vi begynte med å spørre om man kunne ha frelsesvisshet eller om vi skulle jage etter den rette balansen mellom hovmod og fortvilelse. Være passe usikker på hva Gud tenker om oss, slik at vi drives fremover og ikke sovner av. Men Gud skjuler seg ikke for oss for at vi skal søke ham, for å være «kostbar».
Tvert om forbyr han oss å søke ham der hvor han ikke åpenbarer seg for oss til frelse. Gud åpenbarer seg for oss og gir seg selv til oss slik at vi kan gripe ham og ha visshet om at han er der nettopp for oss. Så selv om loven har dømt oss, vil han at vi skal vi vite hva han tenker om oss.
Derfor samler han oss om kirkens sakramenter. Løftet om nåde vi får i nådemiddelet er ingen mening som uttrykkes av presten, det er Gud selv som taler til oss.
Den hellige ånd er ingen skeptiker, og det er ikke tvilsmål eller formeninger Han har skrevet i hjertene våre, men forsikringer som er vissere og fastere enn livet selv og all erfaring.[27]
Dette livet har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av, … Tit 1:1[28]
Når løftet er av en slik karakter – gitt av ham som har skapt og opprettholder jorden ved sitt Ord, han som har all makt, vet alt, og «er virksom og gjør alt i alle» (1 Kor 12:6) – så er det sikkert! Og da har også troen som skapes av dette løftet full visshet – samme hva vi føler!
Kirken er ikke et middel til å oppnå en bestemt agenda, men et mål hvor hvor Guds gjør sin gjerning med oss (2 Mos 14:14), og vi svarer med takk og lovprisning.[29] Evangeliet er ikke en motivasjonsfaktor til å oppfylle loven, men en gave: Syndene dine er tilgitt for Jesu skyld!
I nådemiddelet får vi Guds rettferdighet:
Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. Rom 3:21-24
Guds rettferdighet er altomfattende. Når vi er døde med Kristus og lever med ham (Rom 6:8), har vi fått full rettferdighet. Gud nåde er altså ikke slik som vi tenker om alt; en knapphetsressurs, men den er «overstrømmende rik» (1 Tim 1:14). Vi har da fått alt, det flyter over (Sal 23:5) og det er ikke noe mer som skal oppnås.
På denne måten er vi satt fri fra å være våre egne prosjekter – gjerne på andres bekostning. Satt fri til å gi oss selv for vår neste som trenger oss (Rom 12:1)
Men dette skjer ikke uten kamp. For så lenge vi er her på jorden har vi både kjødet og det nye mennesket, og førstnevnte gir seg ikke før dåpen er fullført (Luk 12:50). Gud handler med oss ved sitt Ord i lov og evangelium, til død og nytt liv (1 Sam 2:6). Luther sier i Heidelbergdisputasen om korsets teologi:
Slik fører Guds fremmede gjerning til sist fram til hans egentlige gjerning: nemlig når han gjør et menneske til synder for å gjøre det rettferdig.[30]
Og et annet sted sier Luther til og med at vi opplever Gud som djevelen.[31] Vi klarer ikke alltid å se hva som er hva og hvem som er hvem, eller å få noe til å gi mening verken før eller etterpå. Trøsten i alt dette er vi har en forkynt Gud som kommer til oss i nådens midler. Der lover han oss frelse.
Israelsfolket fikk lære at Guds løfte gjennom Moses stod fast selv om farao intenst motsatte seg det. På samme måte står Guds løfte gjennom hans tjenere fast selv om djevelen setter alt inn på å hindre det. Dette løftet holder også gjennom det uforståelige (Sal 46:2), og i stedet for å forsøke å holde Gud utenfor eller å anklage han, så gjør vi som Elias i Sarepta (1 Kong 17:20) eller Jakob ved Jabbok (1 Mos 32:26ff).
Guds løfte står fast selv om alt i oss motsier det. Derfor kan vi med visshet si som Job:
Jeg vet at min gjenløser lever. Som den siste skal han stå fram i støvet. Job 19:25
Vi så ovenfor at fri vilje ville bety uvisshet. Og «… hva er mer mistrøstig enn usikkerhet?» spør Luther i begynnelsen av sitt skrift om viljen. Mot slutten bekjenner han frimodig:
Men når Gud nå har flyttet min frelse ut av min egen selvbestemmelse og tatt den over i sin og har lovet å ta vare på meg, ikke på grunn av min egen innsats eller løpebane, men på grunn av sin nåde og barmhjertighet, er jeg trygg og viss på at han er til å stole på og ikke lyver for meg, og at han er sterk og stor nok til at ingen demoner og ingen motkrefter vil være i stand til å overmanne ham eller røve meg fra ham. «Ingen skal rive dem ut av min hånd,» sier han, «for min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle» (Joh 10:28f).[32]
Det er ikke vi som har «gjort Jesus til konge i våre liv», men «… han har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike. Og i ham har vi forløsningen, tilgivelse for syndene.» (Kol 1:13)[33]
[1] «Mit der Dummheit kämpfen Götter selbst vergebens.» (web)
[2] «Om den trellbundne viljen» i «Martin Luther Verker i Utvalg» bind IV, Inge Lønning, s. 180f / DELKs
gjenutgivelse, s. 68f
[3] «Om den trellbundne viljen» s. 138 / DELKs gjenutgivelse, s. 26
[4] Ap. IV 8f, «Konkordieboken», Jens Olav Mæland (red.), s. 72
[5] Se også Stefanus sitt martyrium i Apg 6:8ff
[6] Luther kommenterer dette i «Om den trellbundne viljen» s. 147 / DELK s. 35
[7] «Om den trellbundne viljen» s. 207 / DELK s. 95
[8] Første tese fra «Disputasjonen i Heidelberg» i Martin Luther – Verker i utvalg, bind I, Inge Lønning og Tarald
Rasmussen, s. 282
[9] Ap. IV 36, «Konkordieboken», s. 76
[10] «Om den trellbundne viljen» s. 215f / DELK s. 103f
[11] «Om den trellbundne viljen» s. 215 / DELK s. 103
[12] «Lectures on Genesis» i «Luther’s Works» Vol. 1, Jaroslav Pelikan (red.) s. 81
[13] «Om Kristi nattverd» i «Martin Luther – Verker i utvalg», bind V, Sigurd Hjelde, Ingen Lønning og Tarald
Rasmussen, s. 227. Se også SK II,64, «Konkordieboken» s. 350
[14] «Om den trellbundne viljen» s. 341 / DELK s. 229
[15] Martin Luther i «Store katekisme», «Om Dåpen» 41, «Konkordieboken» s. 369
[16] Ap. XIII 4, «Konkordieboken», s. 167
[17] «Om et kristenmenneskes frihed», i «Martin Luther – Skrifter i udvalg», Inger Margrethe Kofod-Svendsen (overs.),
s. 74. Se også «Om den kristne frihet» i «Martin Luther – Verker i utvalg», bind II, Ingen Lønning og Tarald
Rasmussen, s. 208 og «Et kristenmenneskes frihet», DELK, s. 20
[18] Den Augsburgske bekjennelse V 1, «Konkordieboken» s. 31 og Ap. XXIV 80, ibid. s. 215
[19] Ap. IV 257, «Konkordieboken» s. 106
[20] Se også «Om den trellbundne viljen» s. 180f / DELK s. 68f
[21] «Om den trellbundne viljen» s. 144f / DELK s. 32f
[22] Konf. FC SD II, 19, «Konkordieboken» s. 441
[23] Luther, «Om den trellbundne viljen» s. 134 / DELK s. 22
[24] Luther, «Solus Decalogus Est Aeternus: Martin Luther’s Complete Antinomian Theses and Disputations» s. 375.
Sml. Ap. IV 128, «Konkordieboken», s. 88: «loven anklager oss alltid, viser alltid at Gud er vred.»
[25] «Om den trellbundne viljen» s. 346f / DELK s. 234f
[26] «Om den trellbundne viljen» s. 137 / DELK s. 25
[27] «Om den trellbundne viljen» s. 125 / DELK s. 13
[28] Se også Hebr 6:13-20
[29] «Luther’s Works» Vol. 51, Helmut T. Lehmann (red.) s. 333
[30] Martin Luther – Verker i utvalg, bind I, Inge Lønning og Tarald Rasmussen, s. 289
[31] «Psalm 117» i «Luther’s Works» Vol. 14, Jaroslav Pelikan (red.) s. 29 og 31
[32] «Om den trellbundne viljen» s. 123 og 347 / DELK s. 11 og 235
[33] Se også Jes 43:1
