Langfredagens budskap er det samme tvers gjennom alt som endrer seg i vår verden. Og det er dette uforanderlige som skal samle tankene våre i denne artikkelen.
Langfredagens hendelser preges av et stort persongalleri. Noen av dem er er hovedaktører i selve rettsprosessen, andre er mer på avstand. Men alle er farget av en eller annen motivasjon for å gjøre eller ikke gjøre det som nevnes om dem.
Vi kan spørre: Hva motiverte Jesu motstandere til å drepe ham? Judas til å forråde ham? Vennene hans til å svikte ham? Pilatus til å overgi ham til kors og død? Hva slags rettsprosess er vi et vitne til? Hvilken rolle spilte Gud selv i det som skjedde?
I år leser jeg lidelseshistorien med slike spørsmål i tankene. Det vil prege første delen av artikkelen.
...
Vi starter med den religiøse motivasjonen. Jesu motstandere var religiøse mennesker. Religiøsitet motiverer ikke bare gode gjerninger, men kan også motivere vold. Vold i religionens navn setter et dystert preg på verdenshistorien – og kirkehistorien. Jesus selv sa et klart ‘nei’ til maktbruk i hans navn. «Mitt rike er ikke av denne verden.» «Stikk sverdet i siden!»
Men altså: Jesu motstandere var motivert av religiøs indignasjon. Et sted oppsummeres dette slik: «Etter dette var jødene enda mer oppsatt på å få ham drept. For ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far og gjorde seg selv lik Gud» (Joh 5,18).
- Jesu forståelse av loven krenket deres rolle som lovens voktere.
- Hans selvforståelse som Guds sønn utfordret et kjernepunkt i troen deres.
Det var derfor øverstepresten flerret klærne sine og sa: «Han har spottet Gud» (Matt 26,65). Avgjørelsen hans viser at de ville øve vold i Guds navn.
Jesus delte faktisk kår med ofrene for religiøs ekstremisme.
…
Men Pilatus hadde oppdaget mer enn den religiøse motivasjonen bak deres ønske om å få Jesus henrettet. Han så noe svært gjenkjennbart fra menneskelivet generelt. Matteus forteller at «Han visste at det var av misunnelse de hadde utlevert Jesus» (Matt 27,17–18).
Misunnelse, avund, kan være en sterk drivkraft. Den lå bak det første brodermord. Misunnelsen ligger nær hevngjerrigheten.
Pilatus var menneskekjenner god nok til å skjønne dette. Jesu motstandere tålte ikke konkurrenter om folkets oppmerksomhet og folkets respekt. Misunnelsen er selviskhet på andres bekostning.
Den dukker opp overalt der mennesker vil
- ha noe som andre har, men som en selv ikke har
- være noe som andre er, men som en selv ikke er
- rage over noen som foreløpig rager høyere.
Denne typen misunnelse er en kjødelig drivkraft. Den har sin kilde i vår syndige natur. Selviskheten og ønske om posisjon fører med seg lyssky virksomhet, ondsinnet planlegging, utspekulerte beskyldninger og falske anklager. En vil kvitte seg med konkurrenter.
Et kameratslig konkurranseinstinkt trenger ikke å være kjødelig. Om jeg og Ingvald Kårbø skulle konkurrere om å gå raskest på ski i Nordmarka, kunne det ha vært en kameratslig duell. Men her i lidelseshistorien slår konkurransemotivet over i misunnelse og vilje til å kverke et annet menneske.
Det Pilatus hadde merket, var nettopp denne viljen til å bruke ondskap, listige metoder, mørkets gjerninger. En ondskap der en vil undergrave den andres posisjon. Misunnelsen lyste i øynene deres. I planene deres. I indignasjonen deres. I falskheten deres.
Jesus ble rammet av kraften i misunnelsen.
…
Hvis vi gjør et sprang fra jødenes ledere til forræderen Judas, finner vi en annen motivasjon:Pengebegjæret.
Det hadde skjedd noe med Judas’ verdiskala. En gang tre år tidligere var han trolig blitt fascinert av Jesus. Han sa ja til kallet. Så fikk han ansvaret for økonomien. En tillitserklæring! Men snart oppdaget han noen fristende muligheter. Han ga etter – sikkert med indre unnskyldninger. Noen mynter av vekslepengene var vel ok? Økonomiansvaret er jo et ansvar de andre slipper.
Etter hvert argumenterte han kanskje overfor seg selv med omsorgen for sine nærmeste. Det er vel bra å hjelpe slekta med noen slanter?
Slikt har skjedd ofte i kirke- og misjonshistorien. Pengene overtok styringen og satte til side andre verdier.
Jesus talte om penger og rikdom som den største fristelse. Mange ganger. Judas må ha vridd seg hver gang. Men han gjorde seg hard. Og da Maria i Betania salvet Jesus, var alt han tenkte på: «Hvilken verdi har denne nardussalven?»
Så finner vi ham i en samtale med overprestene: «’Hva vil dere gi meg for å utlevere ham til dere?’ De betalte ham tretti sølvpenger. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde ham» (Matt 26,14–16). Judaskysset ble klimaks.
Pengebegjæret gjorde disippelen til forræder. Stakkars Judas Iskariot.
…
Judas forrådte Jesus, sier vi. Men også de andre disiplene spilte en ynkelig rolle i lidelseshistorien. De handlet av menneskefrykt. De skjønte hvilken vei vinden blåste og ville unngå åpen bekjennelse. Det forutsa Jesus selv med overraskende klare ord:
«Da sier Jesus til dem: «I natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg skal slå gjeteren, og sauene skal bli spredt.» (Matt 26,31)
Å ta anstøt er ikke bare å synes at noe er pinlig. Nei, «ta anstøt av meg» er i en oversettelse gjengitt «falle fra og vende dere bort fra meg».
I forkant var disiplenes talsmann nokså selvsikker. Matteus forteller: «Peter sa: ‘Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.’ Det samme sa også alle de andre disiplene» (Matt 26,35).
Men så kom fristelsen for alvor. Fristelsen til å ta anstøt. Til å unngå risiko for pinlige innrømmelser eller ubehagelige konfrontasjoner. Drivkraften var nettopp menneskefrykt.
Salme 55 skildrer hvor ydmykende Peters og disiplenes svik var for Jesus: «Var det en fiende som hånte meg, kunne jeg tåle det. … Men det er du, min like, min gode venn og kjenning, vi som snakket fortrolig sammen og gikk i festtog i Guds hus» (v.13–15).
Menneskefrykten utfordrer også oss. Tenk over hvordan menneskefrykten noen ganger preger deg. Disiplene trakk seg unna i menneskefrykt. Lederen deres, Simon Peter, var villig til å banne og sverge på at han ikke kjente Jesus. Menneskefrykten som han så frimodig hadde sagt han ikke skulle falle for, fikk makten over ham.
…
Pilatus spiller en underlig rolle i lidelseshistorien. Han har til og med fått navnet sitt i trosbekjennelsen. Der står det nok primært fordi han var Romerrikets representant i Jerusalem. På samme måten og av samme grunn som navnene Augustus og Kvirinius hører med i juleevangeliet, hører Pilatus med til trosbekjennelsen. Slik blir det tydeliggjort at vi står overfor historiske hendelser. Pilatus sitt navn knytter Jesu død til den allmenne historien. Guds frelsesgjerninger skjedde i vår verden, til fastsatt tid og sted.
Pilatus hadde stor makt. Men mange mektige styres av redsel for å miste anséelse. Det gjaldt Pilatus.
I utgangspunktet var Pilatus en brutal hersker. Lukas forteller at han hadde drept noen galileere. Blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret (Luk 13,1). Grusomt.
Men menneskesinnet er mangfoldig. Selv de verste viser positive trekk. Sterke inntrykk fra samtalen med Jesus (gjengitt i Joh 18) ga Pilatus en overbevisning. Jesus står for noe jeg skulle ha fått nærmere greie på. For hva er sannhet? Og hvilket rike er det han er konge i?
Pilatus visste: Jesus er uskyldig. Han oppdaget at kong Herodes fra Galilea som var i Jerusalem i høytiden, heller ikke fikk fram noe i avhør som gjorde Jesus skyldig til døden. Og om disse to hadde hørt røverens ord på korset, ville de begge ha nikket inni seg: Ja, røveren har rett. Jesus har ikke gjort seg skyldig til døden.
«Etter dette ville Pilatus gi ham fri. Men jødene ropte: «Gir du ham fri, er du ikke keiserens venn.» (Joh 19,12)
Så gjorde Pilatus et siste forsøk:
«‘Se, her er kongen deres!’ Men de ropte: ‘Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!’ ‘Skal jeg korsfeste kongen deres?’ spurte Pilatus. ‘Vi har ingen annen konge enn keiseren’, sa overprestene» (Joh 19,13–16).
Nå ble Pilatus engstelig. De jødiske lederne kunne komme til å undergrave posisjonen hans hos keiseren i Rom. Og der vaktes hans motivasjon for å handle i strid med sannheten og overbevisningen sin: Redsel for å miste anseelse.
Anseelse, popularitet, kan være en sterk motivasjon for ugjerninger. Det er den vi finner hos Pilatus. For Pilatus gjaldt det anseelse i maktens sentrum. Og konas vonde drøm ble en advarsel som gikk i samme retning. Dermed overga han motvillig Jesus til dem for at han skulle korsfestes.
….
Nå har vi sett på ulike motivasjoner hos ulike personer for å handle som de gjorde:
- Den religiøse motivasjon hos det høye rådet: Jesus må bort for han gjør seg selv lik Gud. Blasfemi.
- Misunnelse hos mange av lederne. Jesus setter oss fast i diskusjoner og vinner posisjon hos store folkemengder.
- Pengebegjær hos Judas. Den samme motivasjon som i historien har fulgt både fattige og rike, dominere på innsiden: Jeg kan tjene noe på å oppføre meg på kant med det jeg vet er rett.
- Menneskefrykt hos disiplene forøvrig. Det kostet for mye å stå på Jesu side når det snørte seg til. En av dem fornektet ham åpent.
- Anséelsen som Pilatus syntes han var avhengig av. Motivasjonen hans for å gjøre som han gjorde, var å berge populariteten både i Jerusalem og Roma.
….
Alle disse motivasjonene driver fram den ytre begivenheten, det som skjedde i Getsemane, i rettsprosessen for Pilatus og på korset.
Resultatet ble justismord.
Justismord skjer noen ganger uten å være tilsiktet. Årsaken kan være svikt i rettsvesenet. Slike feil får tragiske følger.
Pilatus var klar over at Jesus ble rammet av et justismord. Det skjønte faktisk også Judas som forrådte ham, Peter som fornektet ham, disiplene som sviktet ham – og røveren som forsvarte ham.
Jødenes ledere førsøkte å overbevise seg selv om at Jesus måtte dø for den gode saks skyld. Men innerst inne visste også de, uten å si det: Dette er et justismord. Vi har ikke bevis for reelle lovbrudd. Og vitnesbyrdene våre samstemmer ikke.
Pilatus sa det rett ut: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham» (Joh 19,4).
Jesus var ikke bare skyldfri i det han ble anklaget for overfor Pilatus. Nei, NT forkynner at han som ble anklaget, dømt og korsfestet langfredag var absolutt syndfri. Hebreerbrevets forfatter sier at justismordet gjaldt en som var og er «hellig, uten ondskap, ren, atskilt fra syndere og opphøyd over himlene» (Hebr 7,26).
Paulus så det hele fra Guds perspektiv: «Han som ikke visste av synd har Gud gjort til synd for oss.»
….
Noen justismord kan omtales som martyrium. Martyrdøden kan defineres som en død forårsaket av at den det gjelder ikke vil fravike eller fornekte det en tror på. Han eller hun blir offer for justismord fordi de fastholder en overbevisning som ikke tåles. Noen lider martyrdøden fordi lovverket de dømmes etter, ikke aksepterer tros- og overbevisningsfriheten. Da er det ikke justismord i den aktuelle stats juridiske grunnlag. Men martyrdød er det.
Trosfriheten har ofte hatt trange kår gjennom historien. Martyrenes antall er stort. I seks hundreår var korsfestelse vanlig henrettelsesmåte. Mange av de korsfestede døde nok for ordinære kriminelle handlinger slik det politiske toppskiktet lokalt, regionalt eller sentralt så saken. F.eks. ble mange slaver som hadde rømt, korsfestet.
Men mange ble også martyrer. Det gjaldt bl.a. jøder og kristne – i stort antall.
I dag skjer henrettelser på andre måter. Men trengsler og død skjer i områder og under regimer uten virkelig trosfrihet. Vi rystes når Åpne dører eller Stefanusalliansen kommer med rapporter om trosfrihetens vilkår.
Jesus ble en av martyrene. Han døde for sin overbevisnings skyld. Han visste at han var sendt av Gud. Han var Guds sønn. Han forkynte Guds ord med overbevisning. Han gjorde menneskers evige skjebne avhengig av forholdet til seg selv. Han kom med en nytidsalder og med en ny forståelse av GT.
For alt dette måtte han dø under menneskers forakt.
….
Ja, Jesus ble martyr. Men verken justismordet eller martyrrollen gjør Jesus til en frelser – i og for seg. Derfor kommer vi nå inn på de begivenhetene som foregikk på den usynlige arena. Det er der vi finner det unike ved Jesu død.
Først noe om djevelens rolle. Han er løgner og manndraper fra begynnelsen, sa Jesus. I Jesu første virketid forsøkte han å hindre Jesus i å gå lidelsens vei. Under fristelsen i ørkenen sa han: «Fall ned for meg, Jesus, så slipper du …»
Senere brukte han Peter for å lede Jesus bort fra lidelsens vei. Det må aldri skje deg, sa Peter da Jesus talte om hva som skulle, ja, måtte skje i Jerusalem. «Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.» (Matt 16, 23)
Det gjaldt å hindre Guds frelsesplan.
Noen dager før sin korsdød sa Jesus: «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut» (Joh 12,31). Ingen så dette oppgjøret med sine øyne. Men det skjedde – i den usynlige verden. Jesus og djevelen i nærkamp. «Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset» (Kol 2,15).
Djevelen var altså fortsatt virksom på langfredag. «Nå er det mørket som rår», sa Jesus. Men hva skjedde? Jesus knuste «slangens hode» og forløste oss «fra alle synder, fra dødens og djevelens makt» (katekismen).
Dette var helt unikt ved Jesu død. Og det gir grunn til glede. Ingen av de andre tusener korsfestede mennesker som ble martyrer eller i det minste gjenstand for justismord, hadde en slik kamp. Den skjedde i den usynlige verden.
….
Selve dødsdommen skjedde i den synlige verden. Det høye råd besluttet å gi Jesus dødsdom. Pilatus overga ham til dem. Men – og her kommer vi også til noe som er absolutt unikt:
At dødsdommen allerede var besluttet i et langt høyere organ. Den var et ledd i Guds plan. Det visste ikke aktørene langfredag. I Guds rådslutning om dødsdom over Jesus var ingen av rådsherrene med. Heller ikke disiplene så den store sammenhengen. Ikke før etter oppstandelsen. På pinsedagstale sa Peter: «Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham» (Apg 2,23).
Gud var regissøren bak regissørene.
Blant de første kristne hadde dette stor plass. Under et bønnemøte sa de: «Både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningefolkene og Israels stammer – alle har de gjort det som du ved din hånd og din vilje hadde bestemt skulle skje» (Apg 4,27–28).
Det var bestemt i Guds evige rådslutning, forutsagt det i de hellige skrifter og gjennomført i kjærlighet til oss. Derfor sa Jesus like før det skjedde: «For jeg sier dere at det må oppfylles på meg, det ordet som står skrevet: ‘Han ble regnet blant lovbrytere’. For det som er bestemt om meg, skal nå fullføres» (Luk 22,37).
På korset var det dette han siktet til da han sa: «Det er fullført» (Joh 19,30).
….
Så kommer vi til klimaks, rent innholdsmessig. La oss nærme oss det langs en omvei. Den går om menneskehjertet. Vi har kanskje alle merket noen nærgående anklager når Guds ord forkynnes. Anklager vi innerst inne vet vi ikke makter å forsvare oss mot. Vi står skyldige for den høyeste dommer. «Lovens forbannelse» truer oss (Gal 3,13).
Da ser vi det virkelige bakteppet for lidelseshistorien. For dette er hovedpunktet: «Han døde for våre synder etter skriftene» (1 Kor 15,3). Denne fortolkningen av Jesu død var «blant de første ting», sier apostelen (v.2). Den var med i den første kristenlæren, og den var først i viktighet.
Den dødsdommen Gud lyste over Jesus – i og ved langfredagens begivenheter – var egentlig bestemt i evigheten. Den gjaldt våre synder, de som fører oss inn under lovens forbannelse (Gal 3,13) – altså Guds egen forbannelse. Ingen så det med sitt ytre øye. Men i den usynlige verden var dette det dominerende tema. Våre synder.
Offeret for dem ble «båret fram én gang for alle da han ofret seg selv» (Hebr 7,28). Noen reprise kommer aldri på tale. Offeret har evig gyldighet. Det var forutsagt i GT. Og det gjaldt oss.
Jesus gikk inn i den helligdommen som ikke er gjort med hender. Der vant han for oss en ‘evig forløsning’ (Heb 9,12).
Rosenius sier:
Når blodet har virket så kraftig hos Gud
at han lot seg evig forsone,
og derved alene vil ta deg til brud
og gi deg den evige krone,
så la du deg dermed og nøye.
For noen år siden var det en offentlig debatt om forsoningen. Noen ville ikke uten videre akseptere at Guds vrede rammet Jesus, og at denne vreden kom av at vi er syndere, verd fortapelsen. De kunne ikke akseptere det vi gjerne kaller den objektive forsoningslæren: At Gud er den som mottar offeret fra Jesus som på våre vegne bar det fram for ham. Profetordene i fra Jes 53, som danner bakteppet for mange NT-tekster, ble skjøvet unna som tolkningsnøkkel til Jesu død: «Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred.» «Herren lot ramme ham det vi hadde skyld i alle.»
Men slik taler Bibelen. Forsoningen, forliket mellom mennesket og Gud, er basert på at Gud selv gav sønnen og lot han representere oss mennesker for å rammes av fordømmelsesdommen over våre synder. Forsoning forutsetter soning.
Dermed er langfredagens hovedsak tydeliggjort.
I artikkelen Påskedagen – Guds ja kan du lese om den ubrytelige linken mellom langfredag og påskedag. Langfredagsberetningene skal leses i lys av påskedag. Da faller det hele på plass.
Følgende to vers fra en liten musikal løfter fram hovedsaken i denne artikkelen – og foregriper artikkelen om påskedag:
Guds store langmodighet varer ved,
den mangler på jorden sin like.
Han dømte Sønnen i alles sted
og stiftet på korset en evig fred,
opprettet et nåderike.
For Sønnen tok verdens synder på seg,
begrov dem i påskehagen,
tok dødsrikets nøkler med på sin vei,
i triumf han seiret for deg og for meg
og oppsto den tredje dagen.
(Egil Sjaastad)
