Kyrie eleison, Herre miskunne deg
En kanaaneisk jente var sjuk og hadde vært plaget av en ond ånd. Når hennes mor hørte at Jesus reiste rundt i området, forlot hun jenten på sengen og løp for å be ham om hjelp. Hun fant ham og tok kursen rett mot Herren. Kyrie eleieson!, ropte hun. «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg!» (Matt 15:22).
Ved Jerikos bymurer satt den blinde Bartimeus og tigget. Når han hørte at Jesus fra Nasaret hadde veien forbi, satte han i å rope: Kyrie eleison! «Jesus, Du Davids sønn, miskunn deg over meg!» (Mark 10:47). Folket rundt ham truet ham og ba ham ti stille, men han ropte han bare enda høyere. Kyrie eleison!
I en landsby på grensen mellom Galilea og Samaria var det en gruppe med ti spedalske menn. Når Jesus gikk forbi, stilte de seg opp på god avstand. Lenge før moderne medisin visste de hvordan man praktiserte karantene og sosial distansering. Men rope kunne de, og røsten bar helt til der Jesus stod: Kyrie eleison! «Jesus, Mester! Miskunn deg over oss!» (Luk 17:13).
En jente plaget av en ond ånd, en blind og ti spedalske. Ingen av dem hadde noe å hjelpe seg med. Heller ikke kunne plagene deres gå over av seg selv. Så de ropte på Jesus om miskunn og barmhjertighet, og han hørte deres bønn.
En del av gudstjenesten
Som kristne burde vi kjenne oss igjen i noe av det disse menneskenes opplevde. Også vi opplever at livet går oss imot, vi havner i ulykker, blir sjuke og dør. Dessuten må vi innrømme at vi er fullstendig avhengige av Guds gode vilje for livets opphold. Det er han som gir morgen og kveld, helse og sunnhet, såtid og høst, husdyr og fisk i havet, ektefelle og barn, osv. At også vi roper på Herren Jesus og ber om hans miskunn og barmhjertighet er både en sann bekjennelse og riktig bønn. Derfor er det kanskje ikke noen overraskelse at bønneropet, Kyrie eleison, etter hvert fikk et ekko i oldkirkens liturgi.
Trolig kom den først som et menighetssvar i en vekselbønn. Presten sa fram eller sang en kort strofe med et bønnemne, og menigheten svarte med ordene Kyrie eleison.
P: For fred fra det høye og frelse for vår sjel, la oss be til Herren!
M: Herre, miskunne deg.
Kyriebønnen utviklet seg videre i middelalderen, men først under reformasjonen ble den korte, treenige formen vi kjenner i dag, en del av vår kirkes hovedgudstjeneste.
Kyrie eleison. Gud Fader, miskunne deg
Kriste eleison. Herre Krist, miskunne deg.
Kyrie eleison. Hellig Ånd, miskunne deg.
Med et klart eksempel fra Bibelen, er dette en god bønn å ha med i vår gudstjenestefeiring. Hver uke øves vi i å rope på Herren om hans miskunn. Slik, så enkel som den er, kan vi også ta den med oss ut i hverdagen, i de gode dagene og i de vonde. Når vi ikke vet hva vi skal be om, eller når vi er så langt nede, eller så syke at vi ikke orker å finne ordene, kan vi gripe de ordene som Skriften selv har gitt oss.
Kyrie eleison. Herre, miskunne deg.
En bekjennelse av hvem vi er
Når vi roper til Herren Kristus om miskunn og barmhjertighet innebærer det en bekjennelse av at dette er noe vi trenger. For en lutheraner er det lett å tenke på vår syndige natur, som vi er så vant til å snakke om i syndsbekjennelsen. Men Kyriebønnen har et bredere omfang enn bare vårt behov for syndenes forlatelse. De tre eksemplene som vi begynte med illustrerer at vårt behov for Guds barmhjertighet strekker seg enda lenger.
Vi er skapt av Gud og plassert i en verden som han har skapt. Alt vi trenger til livets opphold kommer fra ham. Slik var det også i begynnelsen i Edens hage. Adam og Eva skulle spise av trærne i hagen, som Gud hadde gitt dem. Etter syndefallet ble behovet for Guds barmhjertighet enda tydeligere. Ikke bare trenger vi Guds mange gode gaver, men vi trenger hans hjelp i en fallen verden, som er både utakknemlig og fiendtlig. Selv om vi har syndenes forlatelse kan vi fortsatt møte all slags motgang. Alt fra ugress i hagen til ulykker, brudd i relasjoner, sykdom og død.
På en måte blir Kyriebønnen derfor en trøst når vi møter livets vanskeligheter. For den minner oss om at vanskeligheter og motgang ikke er noe tegn på at Gud har en uvilje oss, men en påminnelse om å søke ham i nøden. Med andre ord tillater Kyriebønnen oss ikke å være herlighetsteologer.
En bekjennelse av hvem Kristus er
Til slutt er Kyriebønnen en bekjennelse av hvem Jesus er.
I 2 Mos 3:13-15 blir Guds navn åpenbart for profeten Moses. Dette navnet skulle være Israels arvegull, og de skulle ære det fra slekt til slekt. Blant dem som var trofaste til Guds navn utviklet det seg etter hvert en slik ærefrykt at de ikke engang uttalte navnet. I stedet sa de noe som kan oversettes "Min Herre" eller "Herren." På gresk ble Guds navn oversatt med ordet Kyrios, som nettopp betyr Herren. Nettopp dette ordet blir i Det nye testamente bruk om Jesus fra Nasaret.
Når vi nå veksler mellom Kyrie eleison og Kriste eleison i liturgien, finner vi et utrykk for at vi sammen bekjenner Kristus som Herren. Det er på mange måter Rom 10:9 i praksis. Vi tror og bekjenner at han, Kristus, er Herren, og han er den vi skal vente alle gode ting fra. Vi ber ham om å gi dem til oss.
For det andre, og beslektet med dette, er det flere andre som gjør krav på å være herre i våre liv. I oldkirken fikk de første kristne oppleve det på en meget konkret måte. Det var mange herrer og makter som kjempet om overherredømme, og en av dem var keiseren i Roma. Å bekjenne Kristus som den eneste Herre i himmel og på jord kunne koste dyrt. Like fullt bekjente den kristne kirke frimodig sammen med apostelen Paulus:
For om det er såkalte guder, enten det nå er i himmelen eller på jorden
– slik sett er det jo mange guder og mange herrer –
så er det for oss bare én Gud, Faderen.
Av ham er alle ting, og vi er til for ham.
Og det er bare én Herre, Jesus Kristus.
Ved ham er alle ting, og vi er til ved ham. 1 Kor 8:5-6 (NB 88/07)
En innholdsrik bønn
Kyriebønnen er, som vi ser, en svært innholdsrik bønn og samtidig en innholdsrik bekjennelse. På en og samme gang bekjenner vi at Jesus er Gud, Herren, at han er Herre over alle andre som prøver å kjempe om tittelen, at han både kan og vil hjelpe oss i all nød som vi kan befinne oss i, at vi venter alle gode ting fra ham, og ber ham om å gi dem til oss.
Alt dette har vi med oss når vi ber Kyriebønnen i gudstjenesten. Tenk for en fantastisk ting å bli minnet om uke etter uke. Tenk for en fantastisk ting å ha i sitt eget bønneliv, og kunne bruke når vi møter en vanskelig situasjon, ser nøden rundt omkring oss, eller ikke vet hva vi skal be om.
Kyrie eleison.
