Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!»
Luk 2:13-14
Denne korte strofen er hentet fra juleevangeliet i Lukas 2, som leses i kirken hver julaften. Noen gjetere passet flokken sin ute på Betlehemsmarkene, samme kveld som Jesus ble født. Trolig var det en kveld som mange andre, helt til det plutselig sto en engel hos dem. Forståelig nok, ble de livredde. Men engelen betrygget dem og sa:
«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren.»
Luk 2:10-11
Så stor var gleden som englene forkynte, at den også ble uttrykket i en lovsang: «Ære være Gud i det høyeste.» Og nettopp denne lovsangen har fått et ekko gjennom århundrene i kirkens liturgi. Hver søndag synges de samme ordene i gudstjenesten.
Hvilken fred?
Samtidig virker «fred på jorden» være litt feilplassert. For når vi ser på verden rundt omkring oss og reflekterer litt over det vi ser, er det vanskelig å skimte denne freden. På nyhetene hører vi om ufred, konflikter og krig. I naturen ser kampen mot elementene og for overlevelsen, for ikke å snakke om uvær og naturkatastrofer. Ja, selv i vårt nærmiljø ser vi konflikter mellom mennesker, brutte forhold og relasjoner, baktale, mobbing og vold. Med alt dette, både smått og stort, er det vanskelig å forstå at det skulle være fred på jorden.
Like fullt er nettopp fred et sentralt tema i Det nye testamente. Apostelen Paulus begynner flere av brevene sine med ordene: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.» Det første Jesus sier til sine disipler etter oppstandelsen er nettopp «Fred være med dere!» (Joh 20:19-21, 26). Dessuten er det noe av det siste han sier før sin død og oppstandelse:
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.
Joh 14:27
Og det er nettopp dette siste vi bør merke oss. Guds fred er noe annerledes enn den fred som verden kan gi. Vi finner den ikke ved å se på verden rundt omkring oss, og den er heller ikke noe vi kan resonnere oss frem til. I brevet til Filipperne kaller Paulus Guds fred for en fred «som overgår all forstand.» Den er noe som kommer gjennom hans ord, og tas imot i tro. Og det dreier seg heller ikke om en følelse, men om noe mye mer konkret: En tilstand overfor Gud, basert på hans ord og løfte. Guds fred, er hans løfte om at han ikke er vår fiende – men vår venn.
Lovsangen i gudstjenesten
I hver Gudstjeneste forkynnes de sentrale delene i det kristne budskapet. Vi hører om den treenige Gud: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd og hans store gjerninger. I syndsbekjennelsen bekjenner vi vår egen tilstand overfor Gud, og hører så om syndenes forlatelse. Vi tar imot Guds fred gjennom Guds ord, og det er verdt å glede seg over.
Derfor svarer vi med de samme ordene som englene brukte på Betlehemsmarken: «Ære være Gud i det høyeste.» Vi har fred med Gud, en fred som overgår all vår forstand. En fred som vi kanskje ikke alltid føler eller ser, men som like fullt er der. For det er ikke vi som har forsont oss med Gud, men slik det står i Romerbrevet 5:10:
For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død.
Gud har forsont verden med seg, og gitt oss sin fred. Det er verdt å glede seg over.
