Introduksjon til nomina sacra-systemet*
Kanskje det mest karakteristiske trekket ved den kristne bibelmanuskripttradisjonen er de såkalte nomina sacra, eller «hellige navn» – spesialskrevne korte former for Gud (Gresk: ⲑⲉⲟⲥ; nomen sacrum-form: ⲑ̅ⲥ̅), Herre (ⲕⲩⲣⲓⲟⲥ; nomen sacrum-form: ⲕ̅ⲥ̅), Jesus (ⲓⲏⲥⲟⲩⲥ; nomen sacrum-form: ⲓ̅ⲥ̅), Kristus (ⲭⲣⲓⲥⲧⲟⲥ; nomen sacrum-form: ⲭ̅ⲥ̅) og Ånd (ⲡⲛⲉⲩⲙⲁ; nomen sacrum-form: ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅). To av disse markeringene, ⲓ̅ⲥ̅ og ⲭ̅ⲥ̅ , er kjent fra Kristus-ikoner, der de ofte inkluderes som greske kortformer for Jesus og Kristus, skrevet som nomina sacra og merket med et overstrekk.
På norsk kan disse treenige navnene gjengis med store bokstaver som GUD, HERRE, JESUS, KRISTUS og ÅND. I en norsk gjengivelse av 2. Korinterbrev 13:13, som gjenspeiler nomina sacra-markeringene i den greske grunnteksten, ville det se slik ut: «Vår HERRE JESU KRISTI nåde, GUDS kjærlighet og Den hellige ÅNDS samfunn være med dere alle!» (Norsk Bibel 2011, modifisert). Leseropplevelsen her blir ganske annerledes sammenlignet med en vanlig norsk oversettelse av 2. Korinterbrev, da de hellige navnmarkeringene også inkluderes, i tråd med grunnteksten.
Disse ord- og navnmarkeringene i bibelteksten finnes i stort sett i alle våre ca. 5,800 bevarte greske nytestamentlige manuskripter, fra 100-tallet og fremover. Dessverre gikk denne måten å markere troens viktigste ord på mer eller mindre tapt ved lanseringen av boktrykkerkunsten fra 1500-tallet og utover. Fenomenet innebærer å fremheve guddomspersonene og sentrale ord i den kristne tro, knyttet til tidlig Jesus-fromhet og det tidlige kristne credo (trosbekjennelsen).
I gresk paleografi (studiet av gamle skrivesystem og manuskripter) og bibelvitenskap kalles disse iboende eller kontekstuelt religiøse termene, markert gjennom forkortelser, normalt med en overstrekk over ordet, vanligvis nomina sacra (Latin for "hellige navn"). Men når det gjelder de nevnte fire eller fem navnene – som enten kan inkludere eller ekskludere Ånden – har forskere tidligere også omtalt dem som "gudommelige navn" (Latin: nomina dei eller nomina divina). Disse er vanligvis skrevet som sammentrekninger (første og siste bokstav, noen ganger inkludert mellomliggende bokstaver).
Standardutseendet for disse i greske bibelmanuskripter er som følger: ⲑ̅ⲥ̅ (Gud), ⲕ̅ⲥ̅ (Herre), ⲓ̅ⲥ̅ (Jesus), ⲭ̅ⲥ̅ (Kristus) og ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅ (Ånd). Deres bøyde greske genitivformer er: ⲑ̅ⲩ̅, ⲕ̅ⲩ̅, ⲓ̅ⲩ̅, ⲭ̅ⲩ̅ og ⲡ̅ⲛ̅ⲥ̅. Tidlige gjengivelser, spesielt for Jesus, kan også forekomme som suspensjon (de to første bokstavene, ⲓ̅ⲏ̅), eller, for Jesus, Kristus og Ånden, som en kombinasjon av suspensjon og sammentrekning (ⲓ̅ⲏ̅ⲥ̅, ⲭ̅ⲣ̅ⲥ̅, ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅).
I sin utviklede bysantinske form inkluderte nomina sacra-markeringer i bibelutgavene opptil femten forskjellige spesielt merkede ord og navn. I tillegg til de nevnte kjerneordene – Gud, Herre, Jesus, Kristus og Ånd – ble også credo- og bekjennelsestermer som Fader, Sønn, menneske, frelser, kors/korsfeste og himmel inkludert. Disse sistnevnte termene er imidlertid ikke så konsekvent uthevet som nomina sacra-markeringer i bibelmanuskriptene som de fem kjerneordene.
Treenighetsstrukturer i norsk gjengivelse av nomina sacra
En norsk tolkning av Romerne 15:30 med nomina sacra-markeringer av de fem kjerneordene kan se slik ut: «Jeg ber dere, søsken, ved vår HERRE JESUS KRISTUS og ved den kjærlighet som ÅNDEN gir: Kjemp sammen med meg ved å be til GUD for meg» (Norsk Bibel 2011, modifisert). Uttrykk for triadiske eller treenighets-strukturer i teksten finner også leseren av 1. Klemensbrevet fra ca. 95 e.Kr. I 1. Klemensbrev 46.6 leser vi: «Har vi ikke én GUD (ⲑ̅ⲥ̅), én KRISTUS (ⲭ̅ⲥ̅) og én nådens ÅND (ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅) som ble utøst over oss? Og er det ikke ét kall i KRISTUS (ⲭ̅ⲥ̅)?» (nomina sacra-markeringer som i Codex Alexandrinus, 400-talet e.Kr., som inkluderer 1. Klemensbrevet som et appendiks).
En annen form av triadisk struktur i Codex Alexandrinus på formen Fader–Sønn–Ånd finner vi i Matt. 28:19: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til FADERENS (ⲡ̅ⲣ̅ⲥ̅) og SØNNENS (ⲩ̅ⲩ̅) og Den hellige ÅNDS (ⲡ̅ⲛ̅ⲥ̅) navn». Codex Vaticanus (ca. 300–350 e.Kr.), vårt viktigste nytestamentlige manuskript, har en annen kjent treenighetsstruktur på formen Gud–Jesus–Ånd i beskrivelsen av Jesu dåp i Matt. 3:16: «Da JESUS (ⲓ̅ⲥ̅) var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så GUDS ÅND (ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅ ⲑ̅ⲩ̅) komme ned over seg som en due» (Norsk Bibel 2011, modifisert).
En av de viktigste versene i Det nye testamente som inneholder nomina sacra finner vi i Paulus første brev til korinterne, skrevet på midten av 50-tallet e.Kr. I den credo-formuleringen Paulus henviser til i 1. Korintierbrev 8:5–6 gjøres det nemlig forskjell på Guds navn når det skrives i singularis (den ene Guden), på den ene side, og når det henvises til andre guder i pluralis, på den andre. Her er manuskripttradisjonen tydelig ved å gjøre forskjell på den ene Guden og den ene Herren (som markeres med en spesialskrevet, forkortet nomen sacrum-form med overstrek) og andre guder og herrer (som gjengis gjennom å skrive ut hele ordet og uten overstrekk).
Slik ser teksten ut i Codex Vaticanus i norsk oversettelse: «Det finnes nok såkalte guder (ⲑⲉⲟⲓ) i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder (ⲑⲉⲟⲓ) og mange herrer (ⲕⲩⲣⲓⲟⲓ). Men for oss er det én GUD (ⲑ̅ⲥ̅), vår Far. Alt er fra ham, og til ham er vi skapt. Og det er én HERRE, JESUS KRISTUS (ⲕ̅ⲥ̅ ⲓ̅ⲥ̅ ⲭ̅ⲥ̅ ). Alt er til ved ham, og ved ham lever vi» (1 Kor. 8:5–6; Norsk Bibel 2011, modifisert).
Tidlig utvikling av nomina sacra-systemet
I den tidlige utviklingen av skriftsystemet for spesielt fremhevede ord, ser vi at de første fire ordene, Gud (ⲑⲉⲟⲥ; ⲑ̅ⲥ̅), Herre (ⲕⲩⲣⲓⲟⲥ; ⲕ̅ⲥ̅), Jesus (ⲓⲏⲥⲟⲩⲥ; ⲓ̅ⲥ̅), og Kristus (ⲭⲣⲓⲥⲧⲟⲥ; ⲭ̅ⲥ̅), ble forkortet med overstrekk. Dette ble snart etterfulgt av Ånd (ⲡⲛⲉⲩⲙⲁ; ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅). På grunn av det betydelige fokuset på Jesu navn i tidlige kristne kretser, spesielt med variasjoner i den korte greske formen for Jesus (ⲓⲏⲥⲟⲩⲥ; ⲓ̅ⲏ̅, ⲓ̅ⲏ̅ⲥ̅, ⲓ̅ⲥ̅ ), indikerer det mest sannsynlig at det første kristne nomen sacrum var det greske navnet på Jesus (ⲓⲏⲥⲟⲩⲥ).
Etter denne forkortede formen for Jesus ser det ut til at det neste viktige skrittet i utviklingen av nomina sacra var et system under det første århundret og fremover, hvor de fire tidligste nomina sacra ble skrevet side om side i greske bibelske tekster, både i «Det gamle» og «Det nye testamentet» (for eksempel i Papyrus 46 fra ca. 200 e.Kr., hvor disse nomina sacra typisk skrives som ⲑ̅ⲥ̅, ⲕ̅ⲥ̅ , ⲓ̅ⲏ̅ⲥ̅, og ⲭ̅ⲣ̅ⲥ̅, og i Codex Sinaiticus fra ca. 320–360 e.Kr. som ⲑ̅ⲥ̅, ⲕ̅ⲥ̅ , ⲓ̅ⲥ̅, og ⲭ̅ⲥ̅). Fra det andre århundret og utover er disse fire ordene nesten alltid markert som nomina sacra i greske bibelske manuskripter.
Det er også verdt å merke seg at i Codex Sinaiticus, vårt tidligste komplette Nyetestamente, inkluderer kjernegruppen av fem nomina sacra også ordet Ånd (ⲡⲛⲉⲩⲙⲁ, ⲡ̅ⲛ̅ⲁ̅). Over 95 prosent av de fem kjerneordene, Gud, Herre, Jesus, Kristus og Ånd, er her spesielt merket som nomina sacra i den greske bibelske teksten for Det nye testamente. Igjen kan vi notere oss at disse ord- og navnmarkeringene i bibelteksten finnes stort sett i alle våre ca. 5,800 bevarte greske nytestamentlige manuskripter, fra 100-tallet og fremover.
Konklusjon
Basert på den korte diskusjonen ovenfor om nomina sacra, "hellige navn", kan vi oppsummere hva vi kan lære av disse navnmarkeringene i den kristne bibelmanuskripttradisjonen. For det første er det verdt å merke seg at den spesielle nomen sacrum-markeringen av Jesus (ⲓ̅ⲥ̅) i våre tidligste nytestamentlige manuskripter behandles grafisk på samme måte som de greske gjengivelsene av Guds navn, JHWH – Gud (ⲑ̅ⲥ̅) og Herre (ⲕ̅ⲥ̅). Den kristologien som ligger til grunn for dette fenomenet, har i de senere årene blitt uttrykt på følgende måte av bibelforskere som George Bradford Caird og Richard Bauckham: Den tidligste kristologien viser seg allerede å være den høyeste kristologien.
For det andre møter vi gjennom disse navnmarkeringer en trinitarisk nytestamentlig teologi – sannsynligvis innført i de nytestamentlige tekstene allerede i det første århundret gjennom trinitariske strukturer som Gud–Kristus–Ånd og Fader–Sønn–Ånd. Dette mønsteret kjennetegner mer eller mindre hele den greske nytestamentlige håndskrifttradisjonen. Av dette mener jeg vi bør slutte at også moderne utgaver av Det nye testamentet bør reflektere disse navnmarkeringer, i tråd med grunnteksten. De sentrale nomina sacra i bibelmanuskriptene – Gud, Fader, Sønn, Herre, Jesus, Kristus og Ånd – er de samme nøkkelordene som i den kristne trosbekjennelsen (troens regel, Den apostolske trosbekjennelsen og Den nicenske trosbekjennelsen). Skriften og trosbekjennelsen danner her en enhet med overlappende nøkkelord som forskere, bibelutgivere og bibellesere bør vie fornyet oppmerksomhet.
For videre studier:
Tomas Bokedal, Christ the Center: How the Rule of Faith, the Nomina Sacra, and Numerical Patterns Shape the Canon (Bellingham, WA: Lexham Academic, 2023).
Larry W. Hurtado, The Earliest Christian Artifacts: Manuscripts and Christian Origins (Grand Rapids: Eerdmans, 2006).
* Takk til Solfrid Øvrebø Ebbesen og Konrad Helliesen for tekstredigering og språkvask. Artikkelen er en forkortet versjon av en kommende publisering på svensk, ”Varför markera nomina sacra i nytestamentliga skrifter?”.
