Bekjennelsen
Bekjennelsen er den troendes uttalte lovprisning og takk til Herren for det han har gjort. Gjennom bekjennelse uttrykker vi også hva vi tror på for andre mennesker. Slik bekjente den gammeltestamentlige salmisten i Salme 116:
Jeg trodde, for jeg talte. Sal 116:10
Et tydelig eksempel på en bekjennelse fra Det Nye Testamente er Peters svar da Jesus spurte disiplene hvem de sa at han var:
Du er Messias, den levende Guds Sønn. Matt 16:16
Du kan også sammenligne bekjennelsen med ei fane der man holder opp sann lære og avviser falsk lære. Bekjennelser har ofte blitt til når kirken har blitt særskilt mye angrepet av vranglære.
Bekjennelsesskrifter og Bibelen
En av de lutherske bekjennelsesskriftene, Konkordieformelen, angir selv i innledningen sin at:
Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet: Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti (Sal 119:105) og Paulus sier: Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet! (Gal 1:8). De andre symboler og skrifter som er nevnt, er ikke slik som Den hellige Skrift dommere, men bare vitnesbyrd og forklaringer på troen. (Konkordieformelen)
Det er altså viktig å slå fast at trosbekjennelsene ikke har noen autoritet i seg selv. De er ikke en måte som Gud bruker for å fortsette å åpenbare seg. De har autoritet fordi de er i overensstemmelse med Den hellige skrift.
Trosbekjennelsene
Det finnes tre oldkirkelige trosbekjennelser som er en del av våre Lutherske bekjennelsesskrifter. De går ofte under benevnelsen De økumeniske trosbekjennelsene ettersom de brukes av de fleste kristne kirker. Det er allikevel bare den Nikenske trosbekjennelsen som er vanlig på den måten at også østkirken bekjenner den.
Gjennom å slutte seg til disse oldkirkelige trosbekjennelsene viser den lutherske kirken at den ikke er noen ny kirke, men at det er en direkte kobling til den eldste kirken vi kjenner, den som ble grunnlagt allerede på Det Nye Testamentes tid.
Det at bekjennelsene kalles oldkirkelige, peker tilbake på tradisjoner som er langt mer enn tusen år gamle. Ordet bekjennelse betyr blant annet kjennetegn og ble brukt militært med betydning «passord». Man skulle spørre et menneske om bekjennelsen for å finne ut av om vedkommende var en kristen.
Den apostoliske trosbekjennelsen
Først av de oldkirkelige trosbekjennelsene står den apostoliske trosbekjennelsen (Apostolicum) som, nest etter Fadervår, sannsynligvis er den mest kjente teksten i den vestlige kristenheten. Den leses opp i de fleste gudstjenester og ved dåp. Den fikk sin nåværende form på 700-tallet. Man har kunnet spore tidligere versjoner veldig langt tilbake i tid, og eksempelvis var trosbekjennelsen man ble døpt på i Roma allerede i år 150 e.Kr. veldig store likheter med den nåværende apostoliske trosbekjennelsen. Den var delt opp i tre deler på samme måte som den er i dag: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, og på Jesus Kristus, hans enbårne sønn, vår Herre, og på den Hellige Ånd.»
Bekjennelsen har fått navnet apostolisk fordi den gir uttrykk for apostlenes tro som de hadde lært direkte av Frelseren. I middelalderen verserte det en legende om at det var de tolv apostlene som skulle ha forfattet den på den første pinsedagen. Under utgytelsen av den Hellige Ånd skulle da Peter ha sagt «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper». Andreas fortsatte «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre». Den ene etter den andre av apostlene skulle så ha lagt til en del hver helt til Mattias avsluttet med ordene «og det evige liv».
Det finnes ingenting som tyder på at dette er noe mer enn en from legende, men også slike kan jo ha noe verdifullt å si oss, nemlig at den apostoliske trosbekjennelsen er et uttrykk for apostlenes tro som de hadde blitt gitt av Jesus selv ved den Hellige Ånd. Bekjennelsen er altså ikke mennesketanker, men som Jesus selv svarte da Peter hadde bekjent at Jesus var Guds sønn som det ble henvist til i innledningen:
Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Matt 16:17
Den nikenske trosbekjennelsen
Den nikenske trosbekjennelsen (Nicaenum) er også med i kirkens gudstjenesteliturgi. Den blir ofte lest istedenfor den apostoliske trosbekjennelsen på større merkedager i løpet av kirkeåret. Personlig synes jeg det er verdifullt å kunne få uttrykke innholdet i troen min enda tydeligere med Nicaenum.
Denne trosbekjennelsen er den som er lettest å sette inn i sin historiske sammenheng ettersom den ble skrevet da den sanne tro ble angrepet i et særskilt spørsmål. En vranglærer ved navn Arius bodde i Alexandria på begynnelsen av 300-tallet. Han lærte at Ordet var skapt. Dette var en veldig alvorlig vranglære, for hvis ikke Kristus hadde vært sann Gud av evighet, hadde han aldri kunne lide all helvetes kval i vårt sted. Dessuten mente jo Arius også med dette at man skulle tilbe en skapning.
Dette skjedde da Konstantin var keiser i Roma. Selv var han ikke en bekjennende kristen, men han hadde bestemt at det romerske riket skulle være kristent allikevel. For ham var det veldig negativt at læren om Kristus skapte så stor splittelse i riket. Denne uenigheten kunne jo føre til en splittelse av hele riket. Konstantin bestemte derfor at det skulle kalles inn til et kirkemøte for at de stridende skulle bli enige. Dette møtet ble avholdt i det nåværende Tyrkia i byen Nicea i år 325. Kirkemøtet i Nicea blir regnet for å være kristendommens første kirkemøte og samlet cirka 250 biskoper. Den som framfor alt opptrådte som den rette troens forsvarer het Athanasius. Han var prest og sekretæren til biskop Alexander fra Alexandria.
Det var altså i byen Nicea at det første allmenne kirkemøte ble avholdt og som har fått gi navn til trosbekjennelsen. Den burde nok egentlig vært kalt den Nicaeno-konstantinopolitanske trosbekjennelsen, for det ble avholdt et nytt kirkemøte i Konstantinopel (Istanbul) i år 381 der man framfor alt vedtok innholdet i den tredje trosartikkelen, den som handler om den Hellige Ånd.
Den nikenske trosbekjennelsen har en oppbygning som er veldig lik den apostoliske. Den er delt i tre og hver tredjedel handler om Gud Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Det er egentlig den første halvdelen av den andre artikkelen som har en spesiell betydning ettersom den var spesielt rettet mot Arius. Denne delen utmerker seg også ved at man ikke bare bekjenner den rette læren, men også tar avstand fra den falske læren:
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved han er alt blitt skapt.
Som alltid når det gjelder falsk lære, viser det seg at den oppstår raskt, men at det nær sagt er umulig å kvitte seg med den. Athanasius ble riktignok biskop i Alexandria, men etterfølgerne av Arius fikk snart så stor innflytelse at Athanasius ble forvist fra landet sitt flere ganger. Han ga allikevel aldri opp troen sin, ikke en gang da han så ut til å stå alene mot resten av verden.
I den tredje artikkelen heter det «Vi tror på Den hellige ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen og Sønnen» (filioque på latin). Dette var et tillegg som kom til på et kirkemøte i Toledo i Spania i år 589. En konge som tidligere hadde vært arianer ville bekjenne offentlig at han hadde tilegnet seg den bibelske læren og han ville derfor gi den samme ære til Sønnen som til Faderen.
Her finner du også en forskjell mellom de vestlige kirkene (katolikker og protestanter) og østkirken (ortodokse). I øst har man aldri akseptert dette tillegget, Det har også vært opphav til en del kontroverser og var sannsynligvis en av årsakene til at den kristne kirken ble delt inn i en østlig og en vestlig del i år 1054. Min overbevisning er at det er et tillegg som er godt fundamentert i Skriften. Se for eksempel hva Jesus sa til disiplene da han åpenbarte seg for dem etter oppstandelsen:
Ta imot Den Hellige Ånd! Joh 20:22
Den athanasianske trosbekjennelsen
Sist og minst kjent av de oldkirkelige trosbekjennelsene er den athanasianske trosbekjennelsen (Athanasianum). Det er uklart hvordan den ble til og det er ganske lite trolig at det var Athanasius som formulerte den. Navnet må vel snarere ses på som en måte å hedre den store teologen på som forsvarte den kristne læren så bra. Formuleringene i Athanasianum tyder isteden på at den har blitt til omkring senere strid. Det har blitt konstatert at den mest sannsynlig er formulert på 500-tallet i Sør-Frankrike.
Dette er den desidert lengste av trosbekjennelsene og den handler først og fremst om treenighetslæren og kristologien. Det er veldig sjeldent man hører denne bli brukt. Den svenske presten Henric Schartau (1757-1825) underviste tydeligvis sine konfirmanter i denne, for i «Underwisning i Christendomskunskapen» fra 1799 stilles spørsmålet: «Hvor i katekismen kan man få kunnskap om Guds vesen? Svaret er: Særskilt i Athanasianum.» Dette følges av en oppfordring til å lese denne trosbekjennelsen. Den athanasianske trosbekjennelsen er vedtatt av den katolske, anglikanske og de lutherske kirkene. Den ortodokse kirken har aldri anerkjent den og de reformerte kirkene pleier heller ikke å henvise til den.
Oppsummering
De tre oldkirkelige trosbekjennelsene inngår i en umistelig del av de lutherske bekjennelsesskriftene. I fortalen til Konkordieformelen står det at vi bekjenner oss til de tre allmennkirkelige bekjennelsene, nemlig Apostolicum, Nicaenum og Athanasianum. Disse er «korte, bestemte bekjennelser (...), den rettroende og sanne kirkes enstemmige og allmenne kristne tro og bekjennelse».
Til sist stiller vi oss bak samme påstand: «vi bekjenner oss til disse, og vi forkaster hermed all kjettersk lære som er blitt innført i Guds kirke i strid med disse bekjennelsene.»
Oversetters kommentar: Du finner de lutherske bekjennelsesskriftene, deriblant trosbekjennelsene her: https://www.foross.no/bekjennelsesskriftene/
Artikkelen stod først på trykk i "Kyrka och folk" som vi har et samarbeid med om utveksling av stoff. Se nettutgaven av artikkelen her. Teksten er oversatt fra svensk av Silje Kiil.
