I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan vi kan løfte fram GT på talerstolen, og ikke minst vise våre tilhørere hvordan GTs budskap peker framover mot og oppfylles i Kristus.
Innledningsvis vil jeg gjerne understreke så sterkt jeg bare kan at den som forkynner fra GT havner i svært godt selskap. For det var GT som var «Skriften» for Jesus og apostlene. En hjørnestein i deres forkynnelse var å vise hvordan Jesu gjerning var forutsagt i GT. Jeg tror flertallet av kristne har en felles opplevelse av at forkynnere langt sjeldnere forkynner over tekster fra GT og derfor vil mange flere føle at GT er en lukket og fremmed bok enn NT. Min erfaring etter mange år med regelmessig forkynnelse over GT, er at folk høyt verdsetter at det forkynnes fra GT. Så min innledende oppmuntring er kort og enkel: Vær frimodige! Forkynn fra GT!
Selv om vi har GT til felles med jødene, er det viktig å understreke at vi kristne også har eierskap til GT. Av forståelige grunner har det i tiden etter Holocaust vokst fram en økende erkjennelse av hvor ille kristne har behandlet jødene gjennom historien. Derfor har man, for eksempel i bibelforskningen, fått en mye mer forsiktig tilnærming til GT og det er blitt ganske vanlig å snakke om den hebraiske bibelen (The Hebrew Bible). Dette gjøres for å anerkjenne jødenes eierskap til GT og å unngå den litt dømmende holdningen som ligger i begrepet Det gamle testamentet.
Men som kristne skal vi ikke være redde for det. I NT og i kirken er det jo nettopp et kjempeviktig poeng at GT peker fram mot det nye Kristus kom med. Vi må ikke la frykten for å tråkke andre på tærne få oss til å gjemme bort den sannheten. Det er ikke antisemittisme å tro at Jesus er Messias.
Samme Gud og frelseshistorie
Et viktig teologisk prinsipp som ligger til grunn for vår bruk av GT i forkynnelsen, er det faktum at GT og NT åpenbarer den samme Gud og hans frelseshistorie. Helt siden oldkirken har det vært røster som har villet si at GT og NT ikke åpenbarer samme Gud. Dette er noe vi som kristne tar avstand fra. Vi tror at Gud er den samme og at han derfor handler konsistent gjennom historien. Så skal det samtidig legges til at det er forskjell på NT og GT. Men det handler ikke om at Gud endrer seg, men om at han avdekker mer og mer av sin åpenbaring og sin frelsesplan. Vi snakker derfor om en fremadskridende (progressiv) åpenbaring.
Ulike måter å bruke GT på
Jeg kunne (og burde) nevnt enda flere momenter som bør inngå i en grunnlagstenkning om GT som et kristent skrift. Men i stedet skal vi se nærmere på noen gode innfallsvinkler til vår bruk av GT.
Kristus som nøkkelen til GT
Det revolusjonerende nye for apostlene og naturlig nok for kirken er Kristus som nøkkelen til GT. I luthersk tradisjon snakker vi ofte om Kristus som Skriften kjerne og stjerne. La oss ta med noen bibeltekster som klart understreker dette:
Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. (Luk 24,45-47)
Vi merker oss at Jesus måtte åpne disiplenes forstand. Og da de fikk øye på at Skriftene vitner om Kristus, falt alt på plass. Derfor, når f.eks. Peter taler pinsedag, bruker han GT flittig i talen sin, og videre i sin forkynnelse.
Jeg kunngjør dere, brødre, det evangelium som jeg forkynte for dere, det som dere også tok imot, som dere også står fast i. 2 Ved det blir dere også frelst dersom dere holder fast ved det ordet jeg forkynte dere – om dere da ikke forgjeves er kommet til troen. 3 For jeg overga dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, 4 og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dagen etter Skriftene, (1 Kor 15,1-4)
Legg merke til refrenget: «etter skriftene». Dette budskapet er noe Paulus har overtatt og gir videre. For ham er det avgjørende viktig at det han forkynner om Jesus er i henhold til det som er sagt i Skriftene, dvs. GT.
1. Typologisk forkynnelse av GT
Den metoden for å overføre fra GT til NT på som er mest omfavnet i våre sammenhenger er typologi. Det handler om at noe i GT fungerer som et forbilde på noe som gjelder for Kristus og hans gjerning. Den boken i NT som aller mest benytter seg av typologisk tolkningsmetode er nok Hebreerbrevet. Den utfolder hvordan offer- og prestetjenesten i GT, er en skygge eller et forbilde på den fullkomne tjenesten Jesus innstifter:
For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de ofrene som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. 2 Ellers hadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset. (Heb 10:1-2)
Enkelt forklart handler typologi om at vi forstår en person, institusjon eller hendelse i GT som et forbilde på noe som oppfylles i Kristus. Typos = forbilde. Det beskriver altså hvordan Gud har handlet i historien på måter som fungerer som mønstre for en enda større oppfyllelse.
Noen eksempler på typologi i NT er:
- Rødehavet som forbilde på dåpen (1 Kor 10)
- Det lovede land som et hvilested som peker fram mot Guds folks evige og bedre hvile (Heb 4 og bruken av Sal 95)
- Øversteprestens forbønn og offertjeneste for folket, som er et forbilde på Jesu forbønn og selvoffer, et bedre offer én gang for alle (3 Mos 1-7 og Heb 4-10).
- Offerdyrenes midlertidig rensende blod, som viser fram mot Jesu fullkomment rensende blod (3 Mos 1-7 og Heb 10).
Styrken med typologisk forkynnelse er at den klart og tydelig fastholder de
gammeltestamentlige forbildene som reelle og historiske. Det er en tolkningsmetode som forsøker å ta GT-tekstene på alvor.
Samtidig kan også typologien bli kreativ iblant. Et vanlig eksempel er beretningen om Rahab som henger en rød snor i vinduet når Josva og Israel inntar Jeriko. Denne røde snoren gjør at huset blir stående og familien spart. Mange har sett på denne som et forbilde på Jesu blod. Det er oppbyggelig, men jeg er ikke overbevist om at dette er ment som et forbilde på
Jesu blod.
Selv hører jeg til blant dem som heller synes vi kan ta litt i, framfor å være for tilbakeholdne. Historisk sett har slike typologiske forbilder alltid krydret og fargelagt den kristne forkynnelsen. Tilsvarende ser vi også at svært mange gamle sanger og salmer er fulle av (kreativ) typologi, ofte brukt som illustrasjoner på åndelige sannheter. Det jeg som forkynner imidlertid prøver å være veldig nøye med, er å gjøre det klart for mine tilhørere at jeg nå bruker den og den hendelsen som en illustrasjon. På den måten sier jeg ikke at «denne teksten betyr egentlig dette, og jeg er så åndelig moden at jeg faktisk har oppdaget det», men jeg gjør det klart at dette er noe jeg bruker til å forklare og illustrere.
Jeg vil oppfordre til frimodig bruk av eksempler fra GT til å illustrere med. Da får vi både gode illustrasjoner og vi får sneket inn litt GT-kunnskap samtidig.
2. Allegorisk forkynnelse av GT
Grensen mellom typologi og allegori er ikke alltid like enkel å trekke, og kreativ bruk av typologi kan av og til flyte over i allegori. Forståelsen av allegori er heller ikke alltid like enkel, men det er først og fremst en tolkningsmetode. Den ble utviklet tidlig i oldkirken og utover middelalderen. Opprinnelig blir den forklart på en måte som er lik typologien. Teksten har en mening og refererer til noe (eks. en historisk hendelse). Denne meningen kan så brukes til å henspille på en åndelig sannhet. Problemet med allegorien og noe som gjorde at den ble
sterkt kritisert av eksempelvis Luther og reformatorene, var at man altfor ofte hoppet rett fra tekst til åndelig sannhet, uten å gå veien om den historiske hendelsen og anerkjenne denne. Dermed ble teksttolkning for det første noe kun spesialister kunne holde på med, siden det fort ble en øvelse i å kunne «avkode» Bibelen for skjulte åndelige meninger. Mot dette var det viktig for Luther å fastholde at Skriften er klar og forståelig. Ikke dunkel og utilgjengelig.
I Gal 4 finner vi et eksempel på bruk av allegori. Der sammenligner Paulus Sara og Hagar og deres sønner med den gamle og nye pakt. Slavekvinnen Hagar er Sinai, mens Sara er Jerusalem, dvs. det sanne Jerusalem, Guds frikjøpte folk. Poenget er at man tar en fortelling og lar ulike elementer i den stå for åndelige sannheter. Dette var vanlig i den greske verden. Kun slik kunne man komme til rette med de gamle og primitive mytene. Og blant jødene finner vi for eksempel at Filo av Alexandria gjorde noe av det samme med Moseloven. Dette vokste også fram i kirken, og kunne altså bli veldig kreativt. I for eksempel Barnabas’ brev har Barnabas følgende forklaring på Moselovens tillatelse til å spise alle dyr som har kløvet hov og tygger drøv:
«Hold dere til dem som frykter Herren, til dem som i sitt hjerte grunner over meningen i det ord de har mottatt, til dem som taler om og holder Herrens forskrifter, til dem som vet at det å grunne på dem er en glede, og som tygger drøv på Herrens ord. Men hva betyr den kløvede hov? At den rettferdige vandrer i denne verden samtidig som han venter på den hellige tidsalder. Se hvor godt Moses ga lover! Men hvordan skulle de skjønne eller begripe disse ting? Vi har en rett forståelse, og kan tale om budene slik Herren vil. Det var derfor han omskar vår hørsel og våre hjerter, for at vi skulle skjønne disse ting. (Barnabas’ brev 10:11-12).
Allegori kan, som kreativ typologi, fungere som illustrasjon og oppbyggelige poenger. Men den kan også skape et feilaktig inntrykk av åndelighet og innsikt.
Mitt råd er at man er tilbakeholden og forsiktig på dette området. Både fordi det ikke er noen god eksegetisk metode, og først og fremst fordi man fort står i fare for å skape et inntrykk av at man som forkynner har åndelige innsikter ingen andre har. Husk også at du som forkynner er med på å modellere folks omgang med bibeltekstene. Vær derfor klar og gjennomsiktig i din omgang med Bibelen.
3. Analogisk forkynnelse av GT
Analogioverføring handler om at vi kan kjenne oss igjen i GT og overføre det som sies der til vår situasjon. På samme måte som Abraham ble prøvet av Gud, kan vi oppleve å bli prøvet. På samme måte som Moses ble utrustet av Gud til å være Israels leder, kan vi få utrustning til å klare oppgaver vi trodde var umulige osv. Det å være menneske i Guds verden er grunnleggende likt nå som da. Profetenes forkynnelse byr også på mange slike anledninger, for mange av de tingene profetene påpekte og påtalte er like aktuelle i dag som da – eksempelvis avgudsdyrkelse og sosial urettferdighet. Disse tingene er like mye synd i dag som på Jeremias eller Amos’ tid. Og når Gud forkynner dom over dette, er dette en dom som også er relevant i våre dager. Det skjer riktignok ikke på samme måte, for jeg tror ikke babylonerne kommer til å innta Norge og sende oss i eksil. Men at Gud skal holde dom over synd, er likevel sant også i vår tid. Profetenes budskap om veien til frelse fra dommen er også like gyldig i dag som da, med den forskjell at vi i dag har fått åpenbart ufattelig mye mer av hva Guds frelse innebærer enn hva profetene hadde. Det er ikke uten grunn at Peter påpeker at profetene gransket og grunnet på innholdet i frelsen de forkynte (1 Pet 1,10-12).
En side ved analogisk forkynnelse er bruken av bibelske personer som forbilder eller advarende eksempler av ulik art. Her er det mye å hente. «Jeg vil ligne Daniel og jeg vil ligne Rut», sang vi på guttelaget da jeg var liten. Dette kan vi også gjøre med stor frimodighet. Det er mye å hente her. Vi kan for eksempel tenke på Daniel og vennene hans. I likhet med oss levde de i en kultur preget av alt annet enn gudsfrykt. I denne kulturen måtte de leve og
fungere. Livet i Babel innebar for Daniel og vennene at de på den ene siden kunne akseptere trekk ved kulturen og åndslivet i Babel, mens de samtidig også måtte trekke opp noen klare grenser. De kunne akseptere en babylonsk utdannelse, selv om den også innebar opplæring i babylonsk gudelære, men de kunne ikke tilbe gudene. Da ville de heller dø. Her finner vi tankemønstre jeg tror vi med frimodighet kan overføre til vår tid og situasjon. Det vi skal være litt forsiktige med når det gjelder bruk av bibelske personer som forbilder, er
å unngå at det bare blir moralisering av en eller annen art. Særlig er dette en feil jeg ofte synes begås i forkynnelsen for barn. Vi forkynner bare moral og gode eksempler. Husk at folk trenger evangeliet! Tilsagnet om syndenes forlatelse.
4. Forkynne et langsgående teologisk tema
I GT finnes en rekke langsgående teologiske tema. Ofte er disse frelseshistoriske. Dette kan fungere som nøkler til dypere forståelse av frelseshistorien. Det kan for eksempel være løftene om kongen. Da kan man utfolde det som sies om kongen i ulike GT-tekster og hvordan dette utfolder seg og hvordan GTs framstilling av idealkongen beveger seg i en retning som mer og mer ligner Kristus. Når vi så kommer til NT, blir dette fullendt i Kristi
herliggjørelse. Jeg har selv ofte hatt stor glede av å si noe om linjen fra hagen til templet til Kristus til menigheten til nyskapelsen. Slike tema er det mange av. Guds pakt, Guds løfte, Guds herlighet osv.
5. Utleggelse av profeti/løfte og oppfyllelse
GT inneholder en rekke løfter/profetier om Kristus. Disse kan man gjerne ta tak i og utfolde. Mange av disse bekreftes av NT selv. Et godt eksempel er GT-sitatene i forbindelse med Jesu fødsel, for eksempel jomfruen som skal bli med barn (Jes 7,14). Da kan det være spennende å utforske hvordan profetiene fungerer i GT og deretter hvordan NT bruker dem. Her skal det sies at NTs forfattere av og til bruker profetiene på måter som ikke alltid er like enkle å forstå. Det er derfor ikke alt som egner seg like godt på en talerstol, ganske enkelt fordi det kan bli i overkant teknisk og teoretisk.
6. Salmene og livet
GT gir oss også helt unike ressurser til å komme tett på livet, og særlig Salmene og visdomsbøker som Job og Forkynneren er gode eksempler på slike. Det finnes ikke en eneste livserfaring, tror jeg, som ikke er dekket i Salmene. Der finner vi alt fra lovsang og trygghet (Sal 23), til det dypeste mørke (Sal 88), og like til bønn om brutal og nådeløs hevn (Sal 137).
Personlig synes jeg det kan være vanskelig å forkynne over salmene. Selv om de inneholder mange store og viktige teologiske ord og uttrykk, er det ikke til å komme utenom at de først og fremst er bønner og de er gitt som poetiske tekster. Ofte tenker jeg at vi heller bør be dem enn utlegge dem.
Noen praktiske råd
La meg avslutte artikkelen med noen praktiske råd.
a) Les mye i GT. Det er viktig å komme godt på innsiden av GT og bli kjent med
historielinjen, de ulike teksttypene og måtene ting sies på. Les både raskt for å få oversikt og langsomt for å komme på innsiden av tekstene. Glem ikke bønnen!
b) Lytt mye til forkynnelse fra GT. Det kan innfallsvinkler, ideer og hjelp. For meg har dette vært en svært sentral del av formingen.
c) Les ulike bøker som presenterer GT, både historielinjen, teologiske linjer og som forklarer innholdet i de ulike bøkene.
d) Skal du forkynne over GT, må du begynne med det. Ikke sitt og vent til du blir verdensmester, eller føler at du plutselig får en spesiell utrustning. Men søk gjerne råd hos folk som er mer fjellvante enn deg. Det kan gi hjelp og frimodighet.
e) Husk at Kristus er Skriftens kjerne og stjerne. Gi evangeliet rom i din forkynnelse. Husk at forkynnelsen av evangeliet er et middel til å rekke Guds nåde til synderen. Vi kan ikke la en nedbøyd samvittighet gå fra vår talerstol uten å ha hørt evangeliet. Budskapet om «Kristus for oss» må ha førsteprioritet.
Vil du lytte til flere av Knut Kåres tanker om dette temaet? Da kan du lytte til denne episoden av Fast Føde:
