Denne artikkelen kan du også høre opplest i avspilleren nedenfor eller i Foross-podden. Innlesingen er gjort av Inger Holter.
Ordet rettferdiggjøre kan være litt vanskelig å forstå. Som lærer har jeg forsøkt å finne ut hva slags oppfatninger man kan ha av det. Et vanlig svar er å forsvare seg selv mot anklager. Altså noe i retning av å renvaske seg selv. Selv om dette er en misforståelse, setter det oss på sporet av hva rettferdiggjørelsen handler om, nemlig å bli ansett som rettferdig, og erklært som rettferdig i henhold til gjeldende normer og lover.
Vi kommer nærmere ordets bibelske betydning, dersom vi tenker på forskjellen mellom det å rettferdiggjøre seg selv, og det å bli rettferdiggjort av en annen person. Dersom en person med tillit går god for deg, er det mer troverdig enn om du selv prøver å gjøre det. La oss fortsette dette tankeeksperimentet. Hva skjer dersom jeg forsøker å rettferdiggjøre meg selv overfor Gud? Har jeg vært slik at jeg holder mål i hans øyne? En ting er å kunne si overfor mennesker at jeg er ålreit. Men – kan jeg rettferdiggjøre meg på samme måte overfor Gud? I tilfelle må du holde mål i forhold til Guds lov som krever fullkommenhet.
Da jeg var i militæret fikk avdelingen jeg tilhørte besøk av en gruppe kristne som skulle holde andakt for oss. Han som talte, spurte om hvordan man skjuler en flekk på buksa. Du kan holde hånden over sa han, men dersom du ser etter, finner du kanskje en til. Den skjuler du med den andre hånden. Oppdager du enda flere flekker, så strekker ikke hendene til. I stedet avfinner du deg med at buksa di har disse flekkene. Du godkjenner dem på en måte. Men – fortsatte han, når det gjelder synden, vil du oppdage at du har så mange flekker at hendene dine ikke klarer å skjule dem. Slik er det i forhold til Gud. Ingen av oss klarer å rettferdiggjøre oss selv i møte med ham, fordi hans lov krever fullkommenhet av oss. Derfor trenger vi en som trer inn og forsvarer oss, og gjør opp i stedet for oss.
Dersom du har lest så langt, forstår du kanskje hvor jeg vil. Den som ønsker å tre inn for oss, når vi forsøker å rettferdiggjøre oss selv overfor Gud, er Jesus Kristus, Guds sønn. Han vil rettferdiggjøre deg, men ikke på den måten som du kanskje tenker. Han forsøker ikke å veie det gode i ditt liv opp mot det onde. I stedet sier han at han har betalt og gjort opp for alt det du skylder Gud, ved å sone dommen over dine synder. Han tilbyr deg å ta imot dette, og ved det bli regnet som skyldfri overfor Gud.
Denne måten å tenke på om rettferdiggjørelsen er forankret i Bibelen selv. Vi skal se hvordan den på forskjellig vise beskrives og tilbys, både i Det gamle og Det nye testamentet. Før vi kommer så langt, skal vi vise at den er trodd og lært helt fra kirkens første tid. Vi begynner med noen eksempler på dette, og viser samtidig hvordan enkelte bibeltekster fikk stor betydning for det vi kaller læren om rettferdiggjørelsen.
Oldkirken
To tekster ble av stor betydning for læren om syndsforlatelsen helt fra kirkens første tid, nemlig, Salme 32:1-2 og Rom 4:6-7. Én av dem som brukte disse tekstene for å forklare hva rettferdiggjørelse er, var Justin Martyr. Rettferdiggjørelse er å få sine synder tilgitt, slik at Herren ikke lenger regner med dem, skriver Justin, i sin dialog med Tryfon. Vi finner en lignende anvendelse av salme 32 hos Ireneus. Han vektlegger sammenhengen mellom Jesu soningsdød og det at Gud gir syndenes forlatelse til de som tar imot Jesus Kristus. Liksom menneskene falt ved et tre i Edens hage og ble Guds skyldnere, får de syndsforlatelsen ved et annet tre, nemlig korsets tre, der Jesus Kristus døde for oss.
...som menneske led han for oss, slik at som Gud kunne han ha barmhjertighet/miskunn/medlidenhet med oss, og tilgi oss vår skyld, i hvilke vi ble gjort skyldnere til Gud vår skaper. Og derfor sier David på forhånd: “Salige er de som får sine skyldnere tilgitt og de som får sine synder tildekket. Salig er den mann som Gud ikke tilregner synd." (Ireneus, Mot heresier.)(red.oversettelse)
Augustin skjelner mellom synden vi arver fra Adam, og syndene vi gjør daglig. Begge deler tilgis av Jesus Kristus., han som vi er rettferdiggjort ved, skriver han. Vi mottar tilgivelse, ikke bare for arvesynden, men også for de synder vi har gjort og gjør i vårt daglige liv:
fra Kristus, i hvem vi alle er rettferdiggjort, får vi forlatelse ikke bare for denne arvesynden, men også for resten av våre synder, de som vi selv har lagt til. (Augustin: Enchiridrion kap 53).
Med dette gir også Augustin uttrykk for at mennesker ved troen motter en fullstendig tilgivelse for alle sine synder. At dette er Augustins oppfatning, blir tydelig når han knytter sin lære om syndsforlatelse og rettferdiggjørelse til dåpen. Dåpen viser at det å bli tilgitt av Gud, og det å bli rettferdiggjort, er ensbetydende med å få del i alt Jesus har gjort, for å frelse oss. Dåpen forener med Jesu død og oppstandelse. Foreningen med Jesu død svarer til syndsforlatelsen, mens foreningen med Jesu oppstandelse svarer til rettferdiggjørelsen. Og – fortsetter Augustin – syndsforlatelsen er like virkelig som Jesu død, og rettferdiggjørelsen er like virkelig som Jesu oppstandelse.
… Dåp i Kristus er intet annet enn en likhet med Kristi død, og Kristi død på korset er intet annet enn en likhet med tilgivelse for våre synder. Og like virkelig som Hans oppstandelse er, så virkelig er vår rettferdiggjørelse. (Augustin: Enchiridrion, kap 52)
Med dette har vi gitt noen korte glimt inn i oldkirkelig forståelse av rettferdiggjørelse og syndsforlatelse. Den bærende oppfatning er at mennesket ved syndsforlatelsen får ny status, i forhold til Gud, ved Jesus Kristus. Alle synder tilgis og på dette grunnlaget gis et nytt liv. I det følgende skal vi se at dette etter hvert erstattes med en annerledes oppfatning, i teologien som utvikles i middelalderen (skolastikken).
Rettferdiggjørelseslære hos Thomas Aquinas
Thomas Aquinas regnes som den viktigste teologen for den Katolske kirkes tro. Han har stor innflytelse også i vår tids katolisisme. Han tenker annerledes om forholdet mellom Jesu soningsgjerning og syndsforlatelsen enn hva vi finner hos de tre vi har sett på så langt. Jesu død og lovoppfyllelse blir forstått som godtgjørelse for synden på menneskers vegne, men ikke tenkt som overført til det mennesket som kommer til tro på Jesus. Derimot er Jesu soningsgjerning tenkt som forutsetning for at Gud kan gi mennesket den helliggjørende nåden, det vil si, den overnaturlige kraften som det trenger, for å gjøre gode gjerninger, og ved det oppnå tilgivelse for sine synder. Ved livets slutt anerkjennes mennesket, enten som rettferdig ellers ikke rettferdig, på grunnlag av hva det ved nådens hjelp og kraft har utrettet ved sine gjerninger.
Dette er en type tenkning som mennesker lett kan fanges inn i, dersom det ikke får kunnskap om at Jesus Kristus har gjort opp for all synd i stedet for dem. Dersom en ikke forstår og tror at Gud også tilgir synden på dette grunnlaget, føres man raskt inn i tanker om hva man selv må gjøre for å blidgjøre Gud. Når man derimot legger sine egne tanker om dette til side, og i stedet ser på hva Bibelen sier om hvorfor Gud stadig tilgir, blir dette endret. Da får man den store oppdagelsen, som viser at Gud tilgir synden ikke fordi jeg har beveget ham til det, men fordi Jesus allerede har betalt og gjort opp for den.
Det var dette Martin Luther i sin tid så, da han i sine grundige studier av Bibelen, gjenoppdaget hva Guds nåde består i. La oss kort skissere den lutherske oppfatningen.
Luthersk om rettferdiggjørelseslære
Luther kom til tro på at alt som ble vunnet ved Jesu stedfortredende død og lovoppfyllelse tilregnes den som tror – helt og fullt. Det gis tilgivelse, ikke bare for synden vi arver fra det første menneske, men også for syndene vi faller i daglig, presiserer Melanchthon i Confessio Augustanas fjerde artikkel. Mennesket blir rettferdiggjort ved tro, ikke på grunn av sine gjerninger. (CA IV).
Hva dette innebærer ble etter hvert utdypet. Luther poengterte at det å være et rettferdiggjort menneske dypest sett betyr å ha fått Jesus Kristus selv. Dette aspektet ved rettferdiggjørelseslæren ble videreført og ivaretatt både under og etter reformasjonen. Det ble hjemlet i det Bibelen skriver om at den oppstandne Jesus Kristus lever, og går i forbønn for den troende i Himmelen. I kraft av sin person er Jesus det troende menneskes rettferdighet. Han er det, ikke bare som menneske, men som Gud og menneske, presiseres det i Konkordieformelen. Fordi Jesus er den han er, er hans rettferdighet uendelig verdifull. Guddommelig så vel som menneskelig. Derfor skjuler og veier den opp for all synd.
Som grunnlag for dette vises blant annet til Heb 7:23–24. Her omtales Jesus som ypperstepresten som fullkomment kan frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid går i forbønn for dem. Det vises også til 1 Joh 5:11, der det heter at «den som har Sønnen har livet». Videre til 1 Joh 2:1-3, der det står om Jesus, at han er en soning for våre synder. I Konkordieformelen (Luthersk bekjennelsesskrift) begrunnes det også ut fra Jer 23:1, der Messias omtales som «Herren vår rettferdighet».
Samtidig rettferdig og synder
Læren om at det rettferdiggjorte menneske er rettferdig og synder samtidig, blir ofte forbundet med luthersk teologi. Denne læren er imidlertid ikke ny med reformasjonen. Vi finner temaet også i Augustins skrifter. Den lutherske læren om rettferdiggjørelsen fører likevel til en mer presis avklaring av hva det vil si at en kristen er rettferdig og synder samtidig. Dette forstås fra to synsvinkler.
Når denne lærer anvendes i forhold til rettferdiggjørelsen, forklarer den hvorfor en kristen er helt rettferdig og synder på en gang, fordi Jesus er den troendes rettferdighet. Når den brukes i forhold til helliggjørelsen, handler den om hvordan en kristen har to naturer i seg, en gammel syndig natur og en nyskapt rettferdig og god natur. Her er poenget at disse to naturene er i strid med hverandre slik Paulus beskriver i Rom 7:7–13.
Den amerikanske teologen Thomas Winger har forsket på Luthers tenkning om dette (Simul Justus et Peccator. Did Luther and the Confession get Paul right?). Han påpeker at Luther bruker uttrykket samtidig synder og rettferdig første gang i kommentaren til Romerbrevet fra 1515. Uttrykket knyttes da til Rom 4:7-8, som inneholder et sitat fra salme 32:1-2; «Salig er de som har fått sine overtredelser tilgitt, og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd».
Det er formuleringen forlatt og skjult Luther legger vekt på, når han forklarer hva det vil si å være synder og rettferdig samtidig, påpeker Winger. Disse ordene viser på den ene side at en kristen har synd i seg selv. På den annen side at skylden er ettergitt slik at den tilgitte synder står i et helt nytt forhold til Gud. Tilgivelsen betyr ikke at synden er tatt bort eller tilintetgjort, men at Gud har skjult den, og ikke lenger regner mennesket skyldig på grunn av den.
Hva beveger Gud til å rettferdiggjøre?
Når det gjelder spørsmålet om hva som beveger Gud til å rettferdiggjøre et menneske, foretar den reformatoriske teologien en avklaring som stadig er aktuell. Det er ikke mennesker som beveger Gud til å tilgi. Det som «beveger» er i Gud selv. Gud er, også når det gjelder dette, sin egen årsak og forutsetning. Det er derfor hans kjærlighet som beveger ham til å søke mennesker, og gi dem sin nåde og frelse. Vi skal komme tilbake til dette nedenfor.
Oppsummering
Fremstillingen så langt, kan hjelpe oss videre når vi skal vise hva Bibelen selv lærer om rettferdiggjørelsen. For å forstå dette, er det viktig å være klar over at ordet rettferdiggjøre brukes deklarativt, det vil si, som vurdering eller dom om hvordan et menneske er, i forhold til Gud, eller i forhold til mennesker. Flere steder brukes også andre ord om samme sak. For eksempel syndsforlatelse, ettergivelse og frelse.
I det følgende splitter vi opp læren om rettferdiggjørelsen i hovedpunkter, og trekker inn litt av det Bibelen sier om hver enkelt av disse. Vi begynner med det vi behandlet sist, og spør hva Bibelen sier om hva det er som beveger Gud til å gi syndsforlatelse og rettferdiggjørelse til det enkelte menneske. Deretter spør vi hva det innebærer at Gud tilgir synden. Så undersøker vi hva det innebærer at Gud gir Jesu rettferdighet, og faktisk også Jesus selv til de som tror. Helt til sist fører vi inn et aspekt som bare indirekte er berørt i gjennomgangen så lang, nemlig, hva det vil si at den som er rettferdiggjort er «i Jesus Kristus».
Guds kjærlighet
Allerede i 1. Mosebok føres begrepet rettferdig/rettferdighet inn som etisk og juridisk begrep. Ordet karakteriserer mennesker som lever i samsvar med Guds vilje. I så måte omtales for eksempel Noa som rettferdig, fordi han adlød Guds påbud om å bygge arken. Samtidig begrunner Noas forhold til Gud i at han «fant nåde for Herrens øyne» (1 Mos 6:8).
Dette siste viser at Guds nådige sinnelag er avgjørende forutsetning for frelsen. Det er, som nevnt, ikke mennesker som beveger Gud til å frelse, men Gud beveger seg selv til dette. Rettferdiggjørelsen er derfor forankret i Guds kjærlige vilje overfor menneskene. Dette kommer til uttrykk allerede i det som fortelles om syndefallet. I 1 Mos 3:8 leser vi at menneskene flyktet fra Gud, og skjulte seg for ham. De var aktivt på vei bort fra Gud. Likevel søkte Gud dem, for å gi dem sine ord om frelse.
Nåde og frelsesvilje er uttrykk for Guds evige vesen. Den beveget Gud til selv å ta på seg ansvaret for menneskehetens synder, i Jesus Kristus, og til alltid å ville tilgi, på grunn av Jesu soning for våre synder. Denne kjærligheten utgår evig, som guddommelige tanker og ord (Logos) i den treenige Gud selv, mellom Faderen og Sønnen. Sønnen viser til sin død og oppstandelse. Faderen bekrefter det Sønnen er og har gjort, som uttrykk for den treenige Guds udelelige vilje og verk. Den tredje personen i Gud, Den Hellige Ånd, hører og ser til bunns i Guds kjærlighetstanker og Sønnens fullbrakte frelsesgjerning, og meddeler dette i ord, både til de som ikke har tatt imot, og til troende som trenger forsikring om Guds nåde og kjærlighet.
Gud tar initiativet
At Gud tar initiativ til rettferdiggjørelsen er tydelig, for eksempel i Det gamle testamentets fortelling om Abraham. Han ble utvalgt og kalt av Gud, både for å motta frelse og en bestemt tjeneste. Med hensyn til frelsen, omtaler Det nye testamentet Abraham som forbilde på hvordan Gud går frem når han rettferdiggjør et menneske. For å få et helhetlig bilde av dette, er det nødvendig å se fortellingen om Abraham, i lys av nytestamentlige tekster som Rom 4:1ff og Gal 3:6. Her forklarer apostelen Paulus hva rettferdiggjørelse er. Han viser til fortellingen om Abraham i 1 Mos 15:1ff. Abraham hørte Guds løfte, fattet tillit til det, og så ble løftets innhold, Guds ord som kom til Abraham, regnet ham til rettferdighet. Rom 4:3.
Slik beskrives Gud i en rekke tekster i Det gamle og nye testamentet. Gud søkte David, etter hans dype fall med Batseba, gjennom profeten Natan. Det førte til at David bekjente sin synd. Da synden var bekjent, tilgav Gud umiddelbart. Skylden ble fraregnet David, selv om han i livet som fulgte, måtte kjenne på følgene av det han hadde gjort.
I Lukas 15:1-10 leser vi om hyrden som leter etter den tapte sauen. Hyrden (Gud) tar initiativet, leter, finner og bærer sauen hjem. Apostelen Paulus er selv eksempel på hvordan omvendelse og rettferdiggjørelse skjer. Som forfølger og motstander av Jesus og den kristne menighet, møtte han den oppstandne Jesus Kristus. Det førte til at han tok imot tilgivelse for alle sine synder, og ble etterfølger av ham som han forfulgte. (Apg 9:1ff).
Skal vi vise til en tekst som taler særlig tydelig om hva rettferdiggjørelsens gave er, kan vi gå Apg 13:38-39. Her fortelles om apostelen Paulus som taler til mennesker som søker å bli frelst og rettferdiggjort ved å oppfylle Mose lov. Han forkynner dem frelsen som en gave, som Gud i sin kjærlighet gir, i Jesus Kristus. Mennesker makter ikke å bli anerkjent som rettferdige, på grunnlag av lovens krav, eller ved egne gjerninger. Derfor skal de gi opp å forsøke å bli frelst ved det de gjør eller presterer selv. I stedet skal de tro at syndenes forlatelse gis dem som en gave de selv ikke skal betale for. De skal, med andre ord, ta imot rettferdiggjørelsen ved tro:
Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror. Apg 13:38-39
Syndsforlatelse som fraregnelse
Vi har sett hvordan Ireneus, Justin Martyr og Augustin omtalte frelsesmeddelelsen som fraregnelse av synd, og som syndsforlatelse. Vi viste at Augustin beskrev denne som fullstendig absolusjon, som tilgivelse både for arvesynd og synder man faller i, gjennom livet. Bibelordet som særlig ble brukt, er Salme 32.
Denne salmen utgjør, som vi har sett, bibel-teologisk grunnlag for læren om rettferdiggjørelsen. Det menneske er salig, som har fått sine overtredelser forlatt og sine synder skjult. Det samme leser i ut av Salme 103:8-13. Her er helt tydelig uttalt, at Gud ikke lenger regner med syndene, i vårt forhold til ham. Dette betyr ikke at det mennesket som rettferdiggjøres blir syndfritt.
Uttrykkene fraregnet og skjult, impliserer at synden faktisk er der og gjør seg gjeldende også i en kristens liv. Synden tas ikke bort, men skylden som mennesket har overfor Gud, som følge av sine synder, blir fullstendig tatt bort. I det følgende skal vi se hvordan dette kommer til uttrykk også på en annen måte.
Rettferdiggjørelse som tilregnelse
I de tre første evangeliene fortelles det om mennesker som ble frelst ved at de fikk syndsforlatelse av Jesus Kristus. Et godt eksempel er fortellingen om tolleren og fariseeren i tempelet. Her stiller Jesus en fariseer og en toller opp mot hverandre. Fariseeren skryter av sine gjerninger, og anser seg selv som rettferdig overfor Gud på grunn av dem. Den andre, tolleren, har ingenting å skryte av. Han slår seg for brystet, og ber Gud å være ham nådig, og gi det han ikke har fortjent. Jesus sier at tolleren gikk rettferdiggjort hjem, mens fariseeren ikke gjorde det. (Luk 18:9-14).
Det gamle testamentet taler ellers om tilregnelse og fraregnelse som to sider av samme sak. Dette kommer til uttrykk for eksempel når det benyttes billedspråk, eller illustrative fremstillinger, for å vise hva frelsen er. Det å komme inn i frelsens forhold til Gud, beskrives som å bli ikledd «frelsens drakt», og «rettferdighetens kappe» (Jes 63:10).
Når Jesus omtales som vår «talsmann i Himmelen», beskrives han både som «den rettferdige», og som «soning for våre synder». Videre som den som går i forbønn for de som tror på ham (1 Joh 2:1-2. Jesus er, i kraft av sitt liv som den oppstandne, i stand til å frelse dem fullkomment som kommer til Gud ved ham. Hebr 7:25, Rom 5: 10. Som nevnt ovenfor, er Jesus som person i den treenige Gud, det troende menneskets personlige og stadig aktive rettferdighet. La oss ta med det aktuelle sitatet fra Jer 33:14-16.
Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oppfylle det gode ord jeg har talt om Israels hus og om Judas hus. I de dager og på den tid vil jeg la spire frem for David en rettferdig spire, og han skal gjøre rett og rettferdighet i landet. I de dager skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn det skal kalles med: Herren, vår rettferdighet. Jer 33:14-16
Johannes omtaler frelsen som ensbetydende med å få det evige livet, og Jesus selv er frelsens gave. Rettferdiggjørelsen er derfor ikke kun et logisk regnestykke. Det er å eie Jesus Kristus selv, som sin personlige stedfortreder. Den som har Jesus, er fullkomment frelst, og den som ikke har ham, er ikke frelst.
Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Joh 5:24
Med dette ser vi at også Johannes omtaler frelsen som tosidig. På den ene side består den i at Jesus gir den troende evig liv. På den annen side i at en fritas fra den evige dom over sine synder. Den troende kommer ikke til dom, og skal ikke dømmes, skriver Johannes.
Rettferdiggjørelse som å være i Jesus Kristus
Rom 8:1. Å være rettferdiggjort er ensbetydende med å være i Jesus Kristus. Nok en gang er det tale om en anseelse fra Guds side. Ved troen, skjules mennesket i Jesus Kristus, og det betyr, at det ikke lenger er under «fordømmelse». Apostelen Paulus skriver om denne siden ved frelsen også i Ef 2:4-8: Jeg tar med hele teksten avslutningsvis fordi den oppsummerer hva det er å være rettferdiggjort. Den starter med å vise at det er Gud som tar initiativet til å frelse, beveget av sin egen nåde og miskunnhet. Deretter beskrives frelsens gave, som ensbetydende med å bli reist opp, og plassert i Jesus Kristus. På dette grunnlag stilles vi inn under Herrens velsignelse.
Men Gud, som er rik på miskunn, har på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst. Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende godhet mot oss i Kristus Jesus. Ef 2:4-8
Gud tilgir altså, og ikler dem som tror på hans frelse, med Sønnen. Han setter dem inn i ham, som er den evige yppersteprest. Når vi forsøker å forstå dette må vi ikke se for oss at den oppstandne Jesus er i en etasje over den sansbare og synlige virkelighet, eller i et kammers i Himmelen der han godsnakker med Gud. Nei – han er hos oss. I vår verden, der vi er, omslutter han oss. Vi er med andre ord i Himmelen sammen med Jesus – mens vi er på jorden. Slik er det, fordi Himmelen faktisk er på jorden der Jesus er.
Avslutning
Den oppstandne Jesus er der troen på ham lever i et menneskehjerte. Han omslutter dette mennesket med alt hva det er, slik at det er skjult i hans rettferdighet og fullkommen i ham. Derfor sier Guds ord – om de som er i troen – det finnes ingen fordømmelse for de som er i Kristus Jesus. (Rom 8:1). Dette er kjernen i læren om rettferdiggjørelsen.
