Skriften – Guds normative og autoritative ord, del 2

Ca leselengde:
6 min

Tekst: Gunnar Johnstad

Publisert:


I første del av min artikkel om «Skriften, Guds normative og autoritative ord» fremholdt jeg at Bibelen etter sin selvpresentasjon gjør krav på autoritet. Hver gang et autoritetskrav gjøres gjeldende, reises spørsmålet om og hvordan det er dekning for et slikt krav. Mange stiller også dette spørsmålet til Bibelen når den gjør krav på at dens skrifter er autoritative. Jeg vil i mitt svar på et slikt spørsmål svare at Bibelens autoritetskrav er begrunnet i følgende tre forhold: i historien som Guds åpenbaringshistorie, i autentiske vitnesbyrd om denne historie og i den guddommelig-inspirerte kvalitet av de Skriftene som bevitner åpenbaringshistorien.

Historien som Guds åpenbaringshistorie

Bibelen handler om og bevitner Guds åpenbaringshendelser og Guds tale i historien, i «tidligere tider», den gamle pakt (Hebr 1,1) og i de «siste dager», i den nye pakt, Kristustiden (Hebr 1,2). At Gud har talt og handlet i historien gjennom konkrete begivenheter i tid og rom, er den dypeste grunn for å tilkjenne Bibelen som vitnesbyrd om disse Guds åpenbaringshandlinger absolutt autoritet. Som kristne erkjenner vi i den historisk korsfestede og oppstandne Jesus Kristus Guds sentralåpenbaring som alle andre frelsesåpenbaringer er orientert mot og finner sin oppfyllelse og fullendelse i. Men vi visste ikke noe om denne frelsesåpenbaring om den ikke var bevitnet av førstehånds øre- og øyenvitner og pålitelige skriftlige kilder.

Autentisitet og autoritet

Jesu disipler var utvalgt av Jesus selv som øre- og øyenvitner til hans ord og gjerninger. Det de forkynte og vitnet om, hadde de «hørt» og «sett med egne øyne» og deres hender «tatt på»: «livets Ord», 1 Joh 1,1-3. Deres vitneoppdrag knytter Jesus til det forhold at de hadde vært sammen med ham «fra begynnelsen av», Joh 15,27: «Men også dere skal vitne, for dere har vært hos meg fra begynnelsen av». Jf. evangelisten Lukas’ forord til det tredje evangeliet der han fremhever at det han skriver om Jesus, det har han fått «overlevert av dem som fra begynnelsen var øyenvitner og tjenere for Ordet» (Luk1,2) og Peters ord til Kornelius: «Vi er vitner om alt han (Jesus) gjorde omkring i i jødenes land og i Jerusalem», «det som begynte i Galilea», Apg 10,37-39. Dette «fra begynnelsen» gjør apostlene til autoriserte bærere av Jesustradisjonen og deres forkynnelse autentisk. Det er i denne sammenheng en interessant filologisk observasjon at det greske ordet som vårt ord ‘autentisitet’ er avledet av (authentikos), tilsvarer det latinske ordet (auctoritas) som vårt ord ‘autoritet’ er avledet av. Apostelordets autentisitet gir dette ordet autoritet.

Apostlenes forkynnelse av evangeliet om Jesus er, skriver Paulus, «i sannhet Guds ord» (1 Tess 2,13), evangeliet om Jesus Kristus har guddommelig opprinnelse, også det «går ut av Guds munn» (Jes 55,11). Og alt Guds ord har den kvalitet at det er virkekraftig (1 Tess 2,13; Hebr 4,12), det «vender ikke tomt tilbake», men «fullfører» det Gud «sender det til» (Jes 55,11). Slik er Guds ord det vi i troslæren kaller et nådens middel, ord som virker den nåde vi frelses av (Ef 2,5), ord som «blir til frelse» (Apg 11,14), som «leder til frelse ved troen på Kristus Jesus (2 Tim 3,15), ord som med sin kraft virker i dem som tror (1 Tess 2,13).

Skriftenes inspirasjon

Betegnelsen inspirasjon knyttet til de bibelske skrifter gjelder Den hellige Ånds virke i skriveprosessen. Men ordet kan også knyttes til profetenes og apostlenes forkynnelse forut for nedskrivningen. I Johannesevangeliet ser vi særlig klart at talen om Ånden knyttes uløselig sammen med ordet, Jesu ord og ordet om Jesus. Joh 14,26 er et eksempel på hvordan apostlenes forkynnelse knyttes til Åndens gjerning: Jesus lover sine disipler at Den hellige ånd, som Gud skal sende i hans navn, det vil si i hans oppdrag, skal minne disiplene, som øre- og øyenvitner, om alt det han har sagt dem og utlegge hans ord for dem.  Og i 15,26 og 16,13 taler Jesus om at det er «sannhetens Ånd» som virker i og gjennom disiplenes forkynnelse. Apostlenes overlevering av og undervisning om Jesu ord er altså åndsbåret, autorisert (bemyndiget) av Den hellige ånd og dermed fullt ut troverdig og pålitelig.

Likeledes skriver apostelen Peter i sitt første brev at de som forkynte evangeliet for brevets adressater, gjorde det «ved Den hellige Ånd». Og også profetenes forkynnelse i den gamle pakt var ifølge Peter åndsbåret: «Kristi Ånd» var i profetene og «vitnet om Kristi lidelser og den herlighet som siden skulle komme» (1 Pet 1,11-12), jf. 2 Pet 1,21: Det var «drevet av Den hellige Ånd» profetene talte «ord fra Gud», jf. Paulus som i samtalen med de ledene menn blant jødene under husarresten i Roma sier om profetordet i Jes 6,9-10 at det var «Den hellige Ånd» som talte «til fedrene deres gjennom profeten Jesaja». Også Hebreerbrevets forfatter omtaler referanser til GT som noe Den hellige Ånd sier, viser og vitner om (Hebr 3,7; 9,8; 10,15).

Paulus understreker i 1 Kor 2,13 at han forkynner «med ord som Ånden har lært» ham, «ikke med ord som menneskelig visdom» har lært ham (1 Kor 2,13). Gud har ved sin Ånd åpenbart for apostlene «det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte» (1 Kor 2,9-10).

Denne inspirasjon av profetenes og apostlenes muntlige ord følger med videre når deres budskap skriftliggjøres. Det klassiske sted om Skriftens inspirasjon er 2 Tim 3,16; «Hver bok i Skriften (kan også oversettes: «hele Skriften») er innblåst av Gud». I verset foran bruker Paulus betegnelsen «de hellige skriftene». Med det sikter han til GTs skrifter, og det samme gjelder betegnelsen «hele Skriften» i det siterte verset. Men av grunner som jeg redegjorde for i min første artikkel, gjelder disse karakteristikkene saklig sett også NTs skrifter, alle Bibelens 66 skrifter er innblåst av Gud.

Oversettelsen «innblåst av Gud» gjengir det greske ordet theopneustos som betyr ‘gudinnblåst’ eller gudgjennompustet’; vårt ord ‘inspirert’ er fra latin og betyr ‘innåndet’, som er det ordet Norsk Bibel oversetter theopneustos med. theopneustos skal gi assosiasjoner til skapelsen: Gud «blåste livspust i nesen» på mennesket (1 Mos 2,7) og «hele himmelens hær» ble skapt «ved pusten fra hans (Herrens) munn» (Sal 33,6).

Læren om Skriftens inspirasjon har i kirkens historie blitt utformet på noe ulikt vis, noen har f.eks. talt om verbalinspirasjon, andre om personalinspirasjon. Dette kan vi ikke gå inn på her, men bare understreke at læren om Bibelens inspirasjon, i sin helhet, fra begynnelse til slutt, er særdeles viktig for vårt helhetssyn på Bibelen. Og Bibelens inspirasjon er en kraftig understrekning av at Bibelens ord ikke er våre tanker om Gud, men Guds tanker til oss.  Gud sier at hans tanker ikke er våre tanker (Jes 55,8). Skal vi få vite noe om dem, må han åpenbare dem for oss. Han har ikke åpenbart alle sine tanker for oss. Men av sine skjulte tanker har han åpenbart så mye som vi trenger å vite om ham hans frelsesgjerninger. «Det som er skjult, hører HERREN vår Gud til, men det som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid» (5 Mos 29,29).


 

Relatert



Ca leselengde
6 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Skrifthenvisninger

  Hebreerbrevet  1: 1-2

  1. Johannes´ brev  1: 1-3

  2. Timoteusbrev  3: 16

Serie

  Skriften – Guds normative og autoritative ord, del 1

  Skriften – Guds normative og autoritative ord, del 2 (vises nå)

  Skriften – Guds normative og autoritative ord, del 3

Forfatter

forfatter_fotoSkrevet av: Gunnar Johnstad.
  Gunnar Johnstad er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen og underviser blant annet i ny- testamentet.

  Flere ressurser av Gunnar Johnstad

Ønsker du å støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.