I denne tredje og siste artikkelen om Skriften som Guds normative og autoritative ord skal vi se noe nærmere på Jesu forhold til og bruk av Skriften(e), det vi kaller Det gamle testamente (GT).
Kristosentrisk GT-tolkning
De første kristne hadde det vi kan kalle en kristosentrisk eller Kristus-orientert forståelse av GT, de så Jesus Kristus som «Skriftens kjerne og stjerne» (Luther), som tolkningsnøkkelen som låser opp GT.
Skriftene handler samlet sett om Kristus, de blir sammenfattet og finner sin enhet i ham. Hele Det nye testamentes (NT) tolkning av GT er bestemt av troen på Jesus fra Nasaret som Israels Messias. I ham har «alle Guds løfter fått sitt ja» (2.Kor 1,20), Jesus er oppfyllelsen og fullendelsen av det som forberedes i GT.
Av de mange, mange vitnesbyrd om denne NTs kristosentriske tolkning skal her bare representativt vises til det Paulus skriver i Rom 10,6-8. Her siterer apostelen fra 5.Mos 30,12-14 om lovens bud som er nær:
Men den rettferdigheten som kommer av tro, sier: Tenk ikke med deg selv: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si for å hente Kristus ned – eller: Hvem skal stige ned i avgrunnen? – det vil si for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Dette er troens ord, det som vi forkynner.
Paulus leser GT-teksten som en tekst om at Gud er nær hos dem som tror på Kristus.
Jesus vitner om Skriften og Skriften vitner om Jesus
Hvordan oppsto denne de første kristnes Kristus-orienterte tolkning av GT? I forskningen gis det ulike svar på dette spørsmålet. Men det mest sannsynlige er det var Jesus som med sitt selvvitnesbyrd personlig banet vei for denne forståelsen. Hans selvvitnesbyrd var basert på GT. Han så GT samlet sett som en profeti og et vitnesbyrd om seg selv. Han tolker Skriften(e) med sitt eget liv, med hele sitt liv, med sin person, det han er, med det han sier og med det han gjør.
Eller sagt på en annen måte: Jesus ser seg selv og hele sin gjerning i Skriftens lys. Hans liv og lære kan bare forstås i sammenheng med Skriften. Å ikke kjenne skriftene er derfor, som bibeloversetteren Hieronymus (347-419) uttrykte det, å ikke kjenne Kristus.
Eller positivt formulert: Åpenbaringen av Jesus skjer gjennom Skriftene. Det var dette den oppstandne Jesus måtte lære Emmaus-vandrerne. De forsto ikke hemmeligheten med Jesu lidelse og død fordi de ikke kjente skriftene. Jesus bebreidet dem for å ha et feil forhold til GT, for at de var «så trege til å tro alt det profetene» hadde sagt om Jesus (Luk 24:25).
Så ble deres vandring til Emmaus en vandring gjennom GT, veiledet av Jesus selv. Han utla for dem det som står «om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (24,27). Gjennom sin bibelundervisning åpnet Jesus skriftene for Emmaus-vandrerne (24,32), de begynte å skjønne det som hadde vært skjult for dem, at Jesus ved sin lidelse og død oppfylte det som står skrevet om ham i GT, og at det er i og ved dette Gud fullfører sin frelsesplan (jf. Ef 1,10), jf. Jesu siste ord på korset ifølge Joh 19:30:
Det er fullbrakt!
På korset oppfylles, på endegyldig vis, hele Skriften, den fullbyrdes og fullendes.
Også ved en annen anledning bebreider Jesus noen for å ha et galt forhold til Skriftene. Det er i Joh 5:39-40 i en diskusjon med fariseerne. Jesu sier til dem:
Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har liv i dem – men det er de som vitner om meg! Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv.
Jesu anklage gjelder ikke fariseernes flid og iver i bibellesingen og bibelstudiene – det er forbilledlig – men han anklager dem for å granske Skriftene med feil fortegn. De innbiller seg at studiet av skriftene i seg selv kan gi dem evig liv. Men det er et tragisk feilgrep. For Skriftene vitner om Jesus og henviser ved dette vitnesbyrd til Jesus Kristus som den som er det evige livs virkelige kilde.
Jesus viser oss hva vi skal tenke om Bibelen
I min første artikkel omtalte jeg en rekke nytestamentlige betegnelser på GT i sin helhet eller på enkelttekster i GT, betegnelser som understreker GT-tekstenes guddommelige opprinnelse og deres autoritet og normativitet. Jesus formulerer seg også slik om GT.
Han omtaler GT som «Skriften(e)» (Mark 12:10; Luk 24:45; Joh 7:38.42; 19:28), jf. formuleringene «Det står skrevet» (Matt 4;4,6) og «Har dere ikke lest» (Matt 12:3.5; 19:4; 21:16.46; 22:31) som innledning til sitater eller referater fra GT, han omtaler GT-tekster som Den hellige Ånds ord og tale (Mark 12:35), og som Guds ord (Matt 15:4).
Alle disse formuleringene i Jesu munn fremhever GTs tekster som Guds autoritative ord og må være avgjørende for hva kristen teologi skal lære om Bibelen som Den hellige skrift.
Skriftenes guddommelige åpenbaringskarakter
Jesus understreker at han «ikke er kommet for å oppheve loven eller profetene!» Han er
ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Matt 5:17
og han forsikrer at
før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd. Matt 5:18
Disse sterke ord av Jesus om GT og hans omtale og hans bruk av GT, fremfor alt som den som gjennom sin lidelse, død og oppstandelse oppfyller og fullbyrder det som forberedes i GT, er på en helt spesiell måte utgangspunkt og basis for GTs autoritet og gir Skriftene, både i GT og NT, guddommelig åpenbaringskarakter.
Hvilken Bibel kjente Jesus?
Jesus avslutter sine verop over de skriftlærde og fariseerne i Matt 23:35 slik:
Og slik skal straffen komme over dere for alt uskyldig blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod til blodet fra Sakarja, sønn av Barakia, som dere slo i hjel mellom tempelet og alteret.
Den Sakarja som omtales her, er trolig han som er nevnt i 2.Krøn 24:20-22. 1.Mosebok og 2.Krønikebok er første og siste skrift i den hebraiske kanon. Selv om denne samlingen av autoritative skrifter ikke var endelig fastlagt på Jesu tid, har den trolig omfattet det samme antall (39) skrifter som utgjør vårt GT i dag.
Vi kan derfor anta at Jesus kjente – og anerkjente – alle GTs kanoniske skrifter. Jf. at han også kjente til den vanlige tredelingen av GT: I sin avskjed med disiplene før han ble tatt opp til himmelen, sier Jesus at han mens han ennå var sammen med dem hadde sagt at «alt måtte oppfylles» som sto skrevet om ham «i Moseloven, hos profetene og i Salmene».
Denne tredelingen tilsvarer jødenes inndeling av Skriften i loven, profetene og (de øvrige) skriftene. Ifølge de tre første evangeliene siterer Jesus fra eller henspiller på 23 av de 36 skriftene den hebraiske kanon omfatter (vår inndeling av GTs bøker i 39 skrifter følger inndelingen i Septuaginta, den førkristne greske oversettelsen av GT). Jesus siterer fra eller henspiller på tekster i alle skriftene i Mosebøkene, i 11 av profetbøkene og i fem av bøkene i skriftene.
