Et av de første problemene som dukker opp når man skal bestemme historien til de gammeltestamentlige tekstene, er at de er skrevet relativt sent i forhold til begivenhetene som beskrives.
De eldste eksisterende håndskriftene av tekster fra Det gamle testamente, er de såkalte Dødehavsrullene fra Qumran. Rullene skal være datert til omkring 200 f.Kr., men inneholder kun fragmenter. Profeten Jesaja er det eneste skriftet fra Det gamle testamentet som ble funnet i sin helhet blant Dødehavsrullene. Det første fullstendige manuskriptet av Det gamle testamentet er fra 1006 e. Kr.
Det er sent i forhold til de historiske periodene som tekstene angivelig beskriver. Da ser vi bort fra begivenhetene som strekker seg fra den yngre bronsealder i slutten av det tredje årtusen f. Kr., til persisk tid, til slutten av det første årtusen f. Kr.
Spørsmålet er da, er det virkelig mulig at teksten, som utelukkende foreligger – sånt rent fysisk – fra slutten av det tredje årtusen f.Kr., kan anses for å være historisk pålitelig når den beskriver begivenheter som ligger mange hundre år tilbake i tid?
Nei, mener mange forskere. Og det er ikke lite som står på spill. Det gjelder nemlig hele Israels historie fram til det åttende århundre e. Kr., hvor flere av navnene på kongene i Israel begynner å dukke opp i assyriske og babylonske kilder.
Som vi skal se i det følgende, må forskernes særdeles skeptiske holdning til de historiske opplysningene i Det gamle testamentet, beskrives som ekstrem.
Skal en fastholde en slik posisjon, må man nemlig innføre dobbelte standarder i de historiske analysene.
Én for Det gamle testamentet, og en annen for alle andre kilder fra den gamle Orienten. Men slik spiller det historisk-vitenskapelige klaver selvfølgelig ikke!
Kopiens troverdighet
Når en kilde gir seg ut for å være en kopi av en betydelig eldre original, er det et avgjørende spørsmål for en kildekritiker, som skal bestemme en slik kildes verdi, hvor nøyaktig den er blitt overlevert eller kopiert.
Eller for å være litt konkret: Når Kongebøkene i Det gamle testamentet beretter at kong Salomo bygde et tempel for Herren, hvor sannsynlig er det at en skriver i Qumran i det første århundre f. Kr. hadde tilgang til en pålitelig beretning om dette bygget, som han kunne kopiere?
Det handler tross alt om en begivenhet som er omkring 800 år tilbake i tid i forhold til det eldste eksisterende manuskriptet.
Hvis vi antar at beretningen om Salomos tempelbygging faktisk ble overlevert i denne perioden, kunne det første spørsmålet være om en slik overlevering – altså selve kopieringsprosessen – kan betraktes som pålitelig.
Tar vi en titt på hvordan andre verk fra den samme periode er blitt overlevert, viser det seg snart at dersom noen håndskrifter fra denne perioden skal anes for å være pålitelige kopier av originalen, må det i hvert fall gjelde de bibelske skriftene.
Det er relativt mange eksempler fra oldtiden på skrifter som har tilsvarende tidsrom mellom antatt tilblivelse av originalen og den eldste eksisterende kopien.
I skjema under kommer det tydelig fram at mens det i mange tilfeller er ganske få eksiterende kopier av andre skrifter, skiller både gammeltestamentlige og nytestamentlige skrifter seg ut ved å foreligge i et veldig stort antall kopier.
Datering
Ser vi deretter på dateringen av kopiene, kunne man forvente at det over en periode på omkring 1000 år ville ha skjedd store feil i kopieringen slik at det var stor forskjell på de forskjellige skriftene.
Tar vi for eksempel Shakespeares forfatterskap, er det i forskjellige kopier av hans 37 verk hundrevis av variable løsninger som stadig diskuteres av historikere og litteraturkritikere med kjennskap til Shakespeare.
Da man fant en fullstendig kopi av Profeten Jesaja blant Dødehavsrullene, og dermed fikk en kopi som var 1000 år eldre enn den hittil eldste kopien, var mange overbevist om at et lignende antall alternative lesninger ville bli avdekket. Dermed så man for seg at all videre prat om en pålitelig eller «kanonisk» bibeltekst kunne avskrives.
Også her er det imidlertid slående hvor få «varianter» det i virkeligheten er.
Etter svært nøye språklige analyser har det nemlig vist seg at over en kopieringsperiode på nesten 1000 år, er mer enn 95% av teksten i overensstemmelse med den eldste kopien.
De siste fem prosentene består for det meste av ord som er stavet ulikt, åpenbare skrivefeil eller andre forskjeller som ikke har med selve innholdet å gjøre.
I parentes kan vi nevne at det tilsvarende tallet for Det nye testamentet er ikke mindre enn 99,5% mens tallet for Homers Illiade er 95%.
Ser vi derfor på antall manuskript, datering av manuskript og antall av variable lesninger, er både Det gamle testamentet, og Det nye testamentet blitt overlevert med en nøyaktighet som er uten sidestykke for den gjeldende periode.
Plassen tillater ikke å gå i dybden med andre overveielser i arbeidet med å bestemme for eksempel Kongebøkenes verdi som historisk kilde.
Slike overveielser omfatter blant annet en diskusjon om hvorvidt, og i tilfelle når, det var mulig for de gamle israelittene å bevare informasjon om for eksempel beretningen om Salomos tempelbygging i muntlig eller skriftlig form.
Men også her gjelder det at slike overveielser ikke bare er relevante for de gammeltestamentlige skrifters vedkommende. De samme overveielsene må gjøres i relasjon til samtidige forfattere som Holmer, Herodot og Thukydid.
Eksempelet over illustrerer derfor i høy grad hvor uholdbart det er å innta en så radikal skepsis overfor historisk informasjon i de gammeltestamentlige tekstene som den som kjennetegner de nye trendene i forskningen.
Den hebraiske bibelen var og er langt viktigere for det jødiske folkets identitet enn den litterære kanon som ble overlevert andre steder i oldtidens Midtøsten.
Regler for overlevering
Utdraget nedenfor, som er en liste over regler for kopiering av tekster i synagogen fra den talmudiske perioden (100-500 e.Kr.), viser tydelig hvor viktig det var med en troverdig overlevering for jødene:
- En synagogerull skal skrives på skinn fra rene dyr, plukket ut av en jøde til bruk i synagogen
- Skinnene skal føyes sammen med materialer tatt fra rene dyr
- Alle skinn skal inneholde et bestemt antall kolonner som er det samme gjennom hele rullen.
- Lengden på hver enkelt kolonne må ikke være mindre enn 48, eller mer enn 60 linjer, og bredden må bestå av opp til 30 bokstaver
- Hele avskriften skal være linjert; dersom bare tre ord skrives utenfor en linje må hele kopien kastes
- Kun svart blekk skal brukes, verken rødt, grønt eller noen annen farge, og det skal lages etter en bestemt forskrift
- Det skal kopieres etter en autorisert kopi; skriveren må ikke avvike fra denne i minste detalj
- Ikke noe ord eller bokstav, ikke engang en tøddel (den minste bokstaven i det hebraiske alfabetet) må kopieres fra hukommelsen fordi skriveren ikke har sett i kopien som han kopierer fra
- Det skal bare være en hårsbredd mellom konsonantene
- Mellom hver seksjon skal det være et mellomrom på ni konsonanter, og mellom hver bok bare tre linjer
- Femte Mosebok skal slutte med en linje i full lengde, resten trenger ikke slutte slik
- Skriveren skal sitte i full jødisk klesdrakt, være nyvasket, han skal ikke begynne å skrive Guds navn med en penn som nettopp er dyppet i blekk, og selv om en konge skulle henvende seg til ham mens han skriver, skal han ikke ta vekk oppmerksomheten fra skrivingen
(Listen er fra The Hebrew Text of the Old Testament, s 89)
Konklusjon
At det finnes så mange nærmest identiske kopier av Det gamle testamentet, og at overleveringen skulle foregå etter så detaljerte forskrifter, er naturligvis ikke noe bevis på testamentets troverdighet. Men, dersom vi skal anvende samme metode som brukes i historie-vitenskapen for å fastlegge troverdigheten på andre kilder fra oldtiden, har historikeren god grunn til å anse overleveringen av gammeltestamentlige tekster for å være særdeles troverdig.
Teksten er først publisert hos nettsiden Ordet og Israel, og er oversatt fra dansk av Siri Myklebust.
