Presbyteren Arius i Alexandria (ca. 256–336) er (u)kjent for sitt syn på Kristus. Fordømt ved kirkemøtet i Nikea 325 har han fått bære ansvaret for alskens avvik fra bekjennelsen som ble vedtatt der. Årets feiring av 1700-årsjubileet er intet unntak. Det virker å råde en del uklarheter rundt hva Arius faktisk lærte. Hevdes det at Jesus utelukkende var et menneske, en profet eller en jordisk Messias, nevnes Arius. Lærer man at Jesus ble ikledd guddommelig kraft ved sin dåp eller adoptert som Guds Sønn, kalles man arianer. Arius selv ville overhodet ikke ha vedkjent seg disse oppfatningene, men fordømt dem som heretiske!
For å avgrense hva de ulike partene under kirkemøtet og de påfølgende stridighetene fram til kirkemøtet i Konstantinopel i 381 stod for, bør det først legges merke til hva de hadde felles. (Kategoriene som følger er noe modifiserte og hentet fra Khaled Anatolios, Retrieving Nicea: The Development and Meaning of Trinitarian Doctrine, Baker, 2011).
De felles utgangspunktene
Partene var enige om spillereglene og delte tre viktige utgangspunkter. For det første var man enige om at Den Hellige Ånd dypest sett var Skriftens forfatter, og derfor var den fremste og viktigste kilden til guddommelig åpenbaring. Argumentene i diskusjonen var basert på Skriften og dens språkbruk. For det andre delte man oppfatningen at den apostoliske tradisjonen og bispeembetet knyttet til denne var den normative fortolkeren av Skriftens åpenbaring. For det tredje ble troen satt i fremste rekke, men man anså det samtidig nødvendig å anvende fornuften på troen. Det var ikke slik at den ene siden var trosbasert og den andre rasjonalistisk, men de ulike partene mente seg å presentere en rimelig tolkning av den kristne tro ut fra Skriften og den apostoliske tradisjonen.
Den felles bekjennelsen
Man delte også en felles grunnleggende bekjennelse. Alle partier og individer aksepterte Treenigheten som objektet for kristen tro og tilbedelse. Det fantes ulike forståelser av relasjonene mellom de tre og hvordan disse skulle forstås, men stadig tilbakevendende henvisninger til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var liksom innskrevet i den kristne tros grammatikk gjennom ulike liturgiske formuleringer, trosbekjennelser og ikke minst gjennom den kristne dåp som skjedde i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Alle var dessuten enige om at skapelsen hadde en begynnelse, og at Gud hadde skapt alt ut fra intet (ex nihilo) snarere enn fra preeksisterende materie. Alle bekjente videre Jesus som Herre, og det rådet enighet om kristuslæren på minst seks ulike områder.
1: Alle tilbad Kristus innenfor rammen av den kristne gudstjenesten. Det vil si, han var objektet for bønner, sanger og handlinger som normalt var rettet mot en guddom. Uenigheten handlet om hvordan man skulle forstå en slik tilbedelse, og om den var forenlig med det man lærte om Kristi identitet eller ikke.
2: Kristus ble bekjent som Herre gjennom ulike opphøyde titler fra Skriften, slik som Gud, Herren, Ordet (logos), Visdommen, Lyset, Livet, osv. Spørsmålet var hvordan man forsto betydningen i disse titlene og hvordan de ble anvendt på Kristus.
3: Det rådet en allmenn enighet om Kristi preeksistens - det vil si at han eksisterte før skapelsen. Man var derfor enige om at Sønnen Kristus var verdens skaper (Joh 1:1; 1 Kor 8:6; Kol 1:16; Heb 1:2; Ords 8:22) og at han også hadde vært aktiv og nærværende i Israels historie allerede før menneskeblivelsen.
4: Alle trodde at Kristus var både menneskelig og guddommelig. Man var helt enige om at han ikke utelukkende var et menneske. Alle var derfor nødt til å finne en måte å kalle den preeksisterende Kristus for «Gud» på.
5: Alle bekjente at Jesus var verdens frelser, og at det var kombinasjonen av guddommelig og menneskelig hos ham som var selve forutsetningen for frelsen og muliggjorde denne.
6: Frelsesverket ble forstått innenfor rammen av en trinitarisk virksomhet. Den frelsen Kristus hadde skaffet til veie, åpnet veien til Faderen, og Ånden var involvert i at det enkelte individ fikk tilgang til frelsesverket.
Hva som felles ble avvist og forkastet
Man var også enige om spillereglene, eller skal vi si de ytre grensene, i den forstand at det fantes fire heretiske oppfatninger alle ønsket å unngå.
1: Manikeismen, forestillingen om at universet ble styrt av to opprinnelige, motsatte krefter, en god og en ond.
2: Gnostisk emanasjonisme, læren om en slags naturlig overstrømming fra en guddommelig vesen til et annet innen den guddommelige sfæren.
3: Psilantropismen, oppfatningen om at Kristus utelukkende var et menneske, eller at hans guddommelighet oppstod da Gud i forbindelse med dåpen adopterte hans menneskelighet.
4: Sabellianismen/modalismen, oppfatningen om at Faderen, Sønnen og Ånden til syvende og sist var én og samme guddommelige person, som hadde trådt frem under tre ulike masker i tre forskjellige epoker.
Årsakene til at spørsmålet om Kristi identitet ble satt på spissen
Det begynte egentlig med et helt annet spørsmål. Kirkens teologer fikk en ny klarhet når det gjaldt skillet mellom Gud og verden, Skaperen og skapelsen. Denne stod i skarp kontrast til gjengse oppfatninger. Filosofen Aristoteles hadde hevdet at universet alltid hadde eksistert, mens Platon mente at verden ble skapt av Demiurgen, men at denne «skapelsen» bestod i at eksisterende materie ble ordnet. Den siste tolkningen ble akseptert av visse tidlige kristne apologeter som Justinus Martyr (død 165). Selv den innflytelsesrike Origenes (185–254), som lærte at Gud skapte verden fra ingenting, lærte samtidig at skapelsen alltid hadde eksistert fra ingenting! Men Origenes' oppfatning møtte kritikk. En biskop fra Lilleasia, Methodius av Olympia (250–311), avviste Origenes' oppfatning som altfor bestemt av gresk filosofi og insisterte på at Skriften lærte en skapelse fra ingenting (ex nihilo) til eksistens ved et visst tidspunkt. Gud alene var ufødt og alene eksisterende før alt som kom til gjennom ham. Dette begrepet, ufødt, ble sentralt i denne nyvunne klarheten angående skillet mellom Skaperen og skapelsen. Ettersom den preeksisterende Kristus ble bekjent som født av Faderen, og at han dessuten kunne kalles begynnelsen av Guds verk (Ords 8:22; Åp 3:14), vakte det spørsmål om forholdet mellom Faderen og Sønnen. Spørsmål om skapelsen førte altså til spørsmål om forholdet mellom Faderen og Sønnen!
En annen årsak til at spørsmålet om hvem Kristus var ble satt på spissen, var et krav både utenfra og innenfra om å systematisere den kristne troen. I senantikken laget ulike filosofiske skoler systematiske fremstillinger av sine forståelser. Blant de kristne hadde Origenes forsøkt å presentere den kristne tro som en enhetlig kunnskapssamling. Den kristne kirkens endrede rolle da den ble anerkjent i samfunnet, i år 313, førte til at de kristne teologene måtte streve etter et enhetlig og konsekvent uttrykk for sin tro, både for å presentere seg for de ikke-troende og for imperiets enhets skyld. Det innebar at kirken ikke lenger kunne vurdere spørsmålene i eget tempo. I tiden før kirkemøtet i Nikea ble kirken drevet av både interne og eksterne krefter til å formulere sin tro på en sammenhengende måte. Det var da man ble presset til presise og systematiske fremstillinger at problemer oppstod i spørsmålet om de innbyrdes forholdene i Treenigheten, med begynnelse i hvordan Sønnens forhold til Faderen så ut!
Skillelinjen mellom Arius og den nikenske bekjennelsen
Med en tydelig grense mellom Skaperen og skapelsen ble spørsmålet hvor Kristus befant seg. Arius plasserte ham, i likhet med Ånden, på skapelsessiden. Kun Gud Fader var ufødt og hadde eksistert for evig. «Det var en gang da han ikke var,» kunne Arius si om Sønnen. Gud hadde skapt ham fra ikke-eksistens til eksistens i den aller første skapelsesakten. Deretter hadde alt annet blitt skapt gjennom Kristus. Arius mente at Kristus ikke kunne være sann Gud i samme absolutte betydning som Faderen ettersom Kristus selv hadde sagt at Faderen var større enn ham (Joh 14:28), og han hevdet også at Sønnen ikke helt og fullt kjente Faderen (jf. Mark 13:32) eller engang seg selv. Ordet (Joh 1:1) kunne derfor ikke dele Guds natur eller vesen. Hva han var, det var han utelukkende i kraft av nåde skjenket av Gud.
Hvorfor delte ikke Alexander, Arius' biskop i Alexandria, og mange andre Arius' forklaring? Fordi det fantes så mange skriftsteder som hver for seg plasserte Sønnen på den andre siden av grensen mellom Skaperen og skapelsen! (For en introduksjon til disse, se mitt småskrift GLANS: Argument for at Kristus er sann Gud). Athanasius (ca. 296–373), som på tiden for kirkemøtet i Nikea var Alexanders diakon, fremførte senere to grunnleggende argumenter for det nikenske standpunktet. Dels ville den kristne kirkens gudstjeneste, som Arius delte, være avgudsdyrkelse hvis Kristus ikke var sann Gud, ettersom man tilbad både Faderen og Sønnen, dels ville frelsen som Kristus hadde skaffet til veie, være uten verdi hvis ikke Kristus selv var sann Gud, da kun Gud selv kunne gjennomføre det verket som frelsen krevde.
Kirkemøtet i Nikea fordømte Arius' oppfatning og bekjente at Kristus sto på Skaperens side, virkelig var sann Gud av sann Gud, og av samme vesen (homoousios) som Faderen. Problemet var at det gikk litt fort, og at man ikke hadde hatt tid til å ordentlig bearbeide problemstillingene. Selv om ingen lenger delte Arius' oppfatning at det var en gang da han ikke var, var en del kritiske til at man hadde innført et ikke-bibelsk begrep i bekjennelsen (homoousios). Og kunne ikke Faderens og Sønnens evige sameksistens lett misforstås som manikeisme, læren om to opprinnelige makter? Hva bestod forskjellen i mellom bekjennelsen om at Faderen fødte Sønnen fra evighet og den gnostiske emanasjonslæren (se ovenfor)? Og lå ikke modalismen, at det ikke var noen egentlig forskjell mellom Faderen og Sønnen, nært for hånden hvis man bekjente at de var av samme vesen? Og hvordan skulle man forklare de, for all del, fåtallige utsagnene som syntes å peke på at Sønnen ikke delte Faderens vesen fullt ut? Dette var spørsmål som kom til å sysselsette teologene i de kommende årtiene frem til kirkemøtet i Konstantinopel 381, og også etter det. Hva det handlet om i 325 var om Ordet, Guds Sønn, alltid hadde eksistert, eller om han ble skapt som den aller første og fremste av Guds skapninger!
Denne er publisert med tillatelse av "Kyrka & folk". Den ble publisert i den åttende utgaven 2025.
