Er ikke bibel og teologi to ganske forskjellige ting? Bibelen, sier vi, legger grunnlaget for kristen tro, for det vi tror som kristne, men så er det fortsatt ofte kirkens teologi som styrer vår egen og kirkens tenkning om hva som gjelder for oss i dag. Tenk om Bibelen og teologien kunne koblet sammen litt bedre enn de av og til ser ut til å gjøre! Tenk om overgangen fra bibel til teologi og fra teologi til bibel kunne vært enklere og mer naturlig enn den ser ut til å være – spesielt innenfor områdene kristologi (læren om hvem Jesus er) og treenighetslære (læren om de tre personene i guddommen). For er det ikke slik at det tok kirken tre hundre år å utvikle sin sentrale høykristologi, der Jesus er likestilt med Gud, og var det ikke omtrent samtidig som kirkens treenighetslære tok form, i den fjerde århundre på konsilet i Nikea? Det er vel kirken som har skapt treenighetslæren? Og visst er det slik at treenighetslæren ikke finnes i Det nye testamentet?
I Del 1 av denne artikkelen, som analyserte våre tidligste nytestamentlige bibelmanuskripter, fikk vi hjelp til å svare ett bestemt nei på de tre ovennevnte spørsmålene. Vi tok utgangspunkt blant annet i ny kristologisk forskning, basert på kjente bibelforskere som G. B. Caird, Richard Bauckham og Larry Hurtado, som understreker at den tidligste kristologien allerede var den høyeste kristologien. Denne kristologiforskningen, som har foregått konsentrert de siste førti årene, har vært en viktig begivenhet i bibelsk teologi. Kombinert med informasjonen om kirkens fremvoksende treenighetslære som alltid har vært tydelig synlig i våre bevarte bibelmanuskripter fra 100-tallet og fremover, argumenterte artikkelen for at den vesentlige forbindelsen mellom den fremvoksende kristne bibelen og de sentrale trekkene i tidlig kristen teologi var der fra begynnelsen. Bibel og teologi var og er ett. Det grunnleggende trosmønsteret uttrykt gjennom kirkens tidlige credo – grunnstrukturen i den tidlige trosbekjennelsen – var allerede synligt markert i våre tidligste bibelmanuskripter.
De strukturdannende ordene, Gud Faderen, Herren Jesus Kristus, Sønnen og Den Hellige Ånd viste seg å være de viktigste ordene i kirkens tidlige credo og samtidig de viktigste spesialmerkede ordene – gjennom spesielle hellige navnemerker – i de kristne bibelmanuskriptene. Problemet vi har i dag med å få Bibelen og treenighetslæren kronologisk sammen, skyldes ikke minst at vi har glemt hva de tidlige bibelmanuskriptene faktisk lærer oss om dette. Markeringer av hellige og guddommelige navn – såkalte nomina sacra «hellige navn» – i teksten forbinder den hellige Skrift med den hellige teologien.
Etter å ha behandlet nomina sacra-systemets utvikling og betydning i del 1 av artikkelen, og i tillegg gitt eksempler på hvordan markeringer av kristologiske og trinitariske strukturer kunne se ut i norske gjengivelser av nomina sacra, skal vi i denne andre delen (del 2) også kort ta for oss det kristne korset, det såkalte staurogrammet, som et ekstra spesialmerket nomen sacrum i våre tidligste nytestamentlige bibelhåndskrifter fra det andre og tredje århundre e.Kr.
Korset som del av credo-markeringene malt i texten
Selv midten av påskebudskapet – Jesu kors og hans død for menneskenes synder – ble interessant understreket i våre aller tidligste manuskripter i Det nye testamentet. Ordene "kors" og "korsfeste" ble der ofte markert som nomina sacra, hvor to bokstaver, tau (ⲧ) og rho (ⲣ) i det greske ordet for kors, ⲥⲧⲁⲩⲣⲟⲥ [stauros] (nomen sacrum form: ⲥ̅ⲧ̅ⲣ̅ⲟ̅ⲥ̅), kunne ibland skrives sammen i en s.k. ligatur, en sammensmelting av to bokstaver til én, som dermed ble dannet til det berømte staurogrammet, det monogrammatiske korset, ⳨ (som senere ble seierstegn for keiser Konstantin på 300-tallet). Papyrus 66 fra ca. 200 e.Kr. bruker denne nomen sacrum-formen for kors i Johannes 19:19: "Pilatus hadde laget en innskrift og festet til KORSET. Den lød: ’JESUS fra Nasaret, jødenes konge." (Norsk Bibel 2011, store bokstaver markert av meg). Her har den følgende greske form i genitiv: ⲥ̅⳨ⲟ̅ⲩ̅ – som gjennom ligaturen som består av bokstavene tau og rho ser ut til å konkret male Jesus på korset, med hodet markert og armene utstrakt på korset. Det er tenkelig at apostelen Paulus rundt år 50 e.Kr. har brukt denne karakteristiske skrivemåten når han i Galaterne 3:1 viser til sin tidligere påskelære om Jesu sonende død og livgivende oppstandelse blant galaterne (dagens Tyrkia) – til "dere som har fått JESUS KRISTUS malt for øynene som den KORSFESTEDE?" (Norsk Bibel 2011, store bokstaver markert av meg). Paulus’ fargerike påskefokus kommer også tydelig frem ikke minst i Romerne 5:8, hvor han kort oppsummerer det kristne budskapet: "Men GUD viser sin kjærlighet til oss ved at KRISTUS døde for oss mens vi ennå var syndere" (Norsk Bibel 2011, store bokstaver markert av meg). I den tidligste nytestamentlige håndskrifttradisjonen fra 100-tallet til begynnelsen av 300-tallet er "kors" som nomen sacrum markert på denne måten i 95 prosent av alle tilfeller. I de store bibelske kodeksene fra begynnelsen til midten av 300-tallet er imidlertid denne måten å markere ordet "kors" og "korsfestet" på i de bibelske håndskriftene redusert til et minimum, kanskje fordi de kristne skriverne mente at ordet "kors" markert som nomen sacrum ikke passet sammen med kjerneordene som utgjorde nomina sacra-systemet, Gud, Herre, Jesus, Kristus og Ånd. Uansett ble staurogrammet et mye brukt symbol i kristen kunst helt frem til vår egen tid. Begynnelsen på denne skrivemåten finner vi interessant nok i våre tidligste bibelmanuskripter.
For videre studier:
- Richard Bauckham, Jesus and the God of Israel: “God Crucified” and Other Essays on the New Testament’s Christology of Divine Identity (Milton Keynes, UK: Paternoster, 2008).
- Tomas Bokedal, Christ the Center: How the Rule of Faith, the Nomina Sacra, and Numerical Patterns Shape the Canon (Bellingham, WA: Lexham Academic, augusti 2023).
- Tomas, Bokedal, The Formation and Significance of the Christian Biblical Canon: A Study in Text Ritual and Interpretation (London: Bloomsbury T&T Clark, 2014), 83–123 (https://www.academia.edu/31183157/THE_FORMATION_AND_SIGNIFICANCE_OF_THE_CHRISTIAN_BIBLICAL_CANON_A_STUDY_IN_TEXT_RITUAL_AND_INTERPRETATION).
- Larry W., Hurtado, The Earliest Christian Artifacts: Manuscripts and Christian Origins (Grand Rapids: Eerdmans, 2006), 95–134.
- Larry W. Hurtado, One God, One Lord: Early Christian Devotion and Ancient Jewish Monotheism (London: Bloomsbury T&T Clark, 2015, 3rd ed.).
- Arthur W., Wainwright, The Trinity in the New Testament (Eugene, OR: Wipf & Stock, 2001; nytrykk; London SPCK, 1962).
