For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 2 Mos 20:5
Dette bibelordet er sitert i Den lille katekisme som en avslutning på de ti bud. "Hva er det?" spør så katekismen og svarer: «Gud truer med å straffe alle som bryter disse budene. Derfor må vi frykte hans vrede, så vi ikke overtrer hans bud. Men han lover nåde og alt godt til alle som holder disse budene. Derfor må vi også elske ham, stole på ham og holde hans bud med glede.»
Jeg må innrømme at jeg ofte har hoppet over denne delen i katekismen, også i katekismeundervisningen. Kanskje fordi den snakket så skarpt om Guds vrede og straff, kanskje fordi den ga inntrykk av at mennesket blir frelst ved å holde budene? Men det har noe viktig å si om Gud, om oss, og om hvordan vi bør tenke om Guds straff i dag.
Gud er Gud
I katekismen havner det nevnte verset etter det tiende budet, men i bibelteksten kommer det etter det første budet, hvor Gud sier at vi ikke skulle ha andre guder.
At Gud er en nidkjær Gud (engelsk: jealous) kan gi noen merkelige assosiasjoner, men betyr kort fortalt at Gud ikke tillater at vi har noen andre guder og at hele hans indre reagerer hvis vi fortsatt hengir oss til andre guder. Det er forskjell på en syndig sjalusi og en hellig. En syndig sjalusi er drevet av egoisme, en hellig av kjærlighet som ikke tåler å se den andres undergang.
Avgudsdyrkelse er dypt ødeleggende og fører til ødeleggelse, som er uutholdelig for den nidkjære Gud. Gud selv vet at våre hjerter ikke finner hvile andre steder enn hos ham, han vet selv hvor maktesløse og inkompetente avgudene er, at håpet i dem ender i død og tomhet og evig adskillelse fra Gud, som er livets kilde.
Da Israels barn brøt det første budet og laget seg en gullkalv som skulle lede dem gjennom ørkenen, reagerte Gud med sinne. Ikke bare fordi folket gjorde opprør mot ham, men også fordi gullkalven var fullstendig ute av stand til å hjelpe folket. Gud visste det.
En straff er en straff, men en straff har også en avskrekkende effekt, hvis formål er å vise de ytterste konsekvensene av forbrytelsen. Det ender ikke godt med gullkalven, eller med noe annet vi i praksis gjør til gud (se forklaringen til det første budet i Den store katekisme).
Guds trussel om straff består, dypest sett, fordi Gud aldri vil gi sin godkjennelse til at vi setter vår lit til noe annet enn ham. Det er dette Jesus sikter til når han sier at ingen kan tjene to herrer. «Ingen kan tjene to herrer. Enten vil han hate den ene og elske den andre.» (Matt 6:24) Å ikke elske Gud er å hate ham. Og da er Guds straff der.
Hvis dette var «pisken», så kastet Gud også inn en «gulrot». Legg merke til at straffen gjaldt tre eller fire generasjoner, velsignelsen gjaldt tusen. Denne dualiteten uttrykker Gud på mange måter i Bibelen. «Et øyeblikk varer hans vrede, en levetid hans barmhjertighet.» (Sal 30:6) Den straffende siden er nødvendig, men barmhjertighet er Guds hjerte.
Foreldre reflekterer denne dobbeltheten når de setter grenser for barnas beste. Trusler om straff, og noen ganger også faktisk straff, er ment å vise hvor alvorlig det er å stjele, lyve eller hva det måtte være. Og omvendt kan foreldre gjerne oppmuntre barns lydighet, vennlighet og flid med små belønninger. Barn blir ikke elsket fordi de holder budene, men nettopp fordi barn blir elsket kjemper foreldre med oppdragelsen. Men vi foreldre vet at det vanskeligste er å få barna til å ville gjøre det rette og være gode, uten trussel om straff og uten å måtte lokke med belønning.
Slik er det også for Gud. Det siste vi leste i forklaringen var: «Derfor må vi elske ham, stole på ham og holde hans bud med glede». Gud er ikke fornøyd med mindre. Alt annet avvises av Gud, det er under hans vrede. Det vil aldri være mulig for oss å senke listen til mer "rimelige" nivåer, å "temme" Gud i henhold til våre egne standarder, men vi står hele tiden overfor budet om å elske Gud slik Gud er. Av hele vårt hjerte.
Dette får mange til å vende seg bort fra Gud. Den rike unge mannen som ble bedt om å selge alt han eide og følge Jesus gikk bedrøvet bort. Han kunne ikke elske Gud, fordi han ikke kunne slutte å elske pengene sine. Det ville han ikke.
For en kristen vil Guds lov alltid ha en anklagende tone, til og med en truende tone, som skinner i alle områder hvor Guds vilje ikke seier. Men loven er derfor også, som Paulus skriver (Gal 3:24), en vokter for Kristus, for at vi skal bli erklært rettferdige ved tro. Tro er den tomme hånden, ydmyket og åpnet av Gud, for å be om Guds nåde, for Jesu Kristi skyld. Trusselen fra loven er reell, men har blitt et middel for Gud til å stoppe oss (Rom 3:19). Den holder oss ydmyke, og tvinger oss til å søke en rettferdighet som ikke er i oss selv, men som – Gud være takk – er i Jesus Kristus.
Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred. Jes 53:5
Gud truer med å straffe alle som bryter disse budene, leser vi. Men han er ikke som en forelder som bare truer med straff, men som aldri mener det. Gud mener alvor. Og han mente alvor da Jesus sto overfor å bære verdens synd og drikke vredens beger over verdens synd. Ta denne begeret fra meg, sa Jesus i Getsemane, "ikke som jeg vil, men som du vil." (Mark 14:36)
Gud tok ikke begeret fra Jesus, fordi han mener alvor, men ville spare oss for straffen. Syndens alvor, at Gud mener alvor, vil for alltid være foran oss når vi ser Jesus på korset. Vi leser at Gud lover nåde og alt godt til alle som holder disse budene.
Jesus holdt alle disse budene, men møtte ingen nåde da han ropte i mørket "Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Han mottok ikke nåde, for at vi skulle få nåde og skulle kunne møte en Gud som er sint, ikke bare over ytre synder, men over selve motviljen til å gå på hans veier. Slik kunne vi nærme oss ham med tillit og med blikket festet på Jesus. Straffen ble satt på ham for at vi skulle få fred.
Forklaringen av budene begynner med ordene "Vi skal frykte og elske Gud". Å la blikket dvele ved den korsfestede Jesus er å lære både å frykte Gud og å elske ham. Frykt ham for hans vrede mot det onde og elsk ham fordi vreden mot vår ondskap ble utøst over Jesus. Der kan det vokse en hellig ærbødighet for Gud og hans bud, og en barnslig tillit til ham og hans godhet.
Når trusselen fra loven ikke lenger trenger å lamme en person, kan han begynne å se på lovens intensjon med andre øyne, for å begynne å ha sin glede i Herrens lov. Når det står at Gud straffer barna for fedrenes misgjerning, kan man faktisk se fra det virkelige liv at synd som ikke fører til omvendelse overtas av barna, generasjon etter generasjon.
Hvis foreldre har for vane (for eksempel) å sladre og ikke ta Herrens åttende bud på alvor, vil det nok bli barnas vane etter hvert. Barna i voksen alder kan ikke skylde på foreldrene, men foreldrene vil fortsatt være skyldige.
Våre egne svakheter går igjen hos barna, og derfor er det viktigste vi foreldre kan gjøre for barna våre å leve i omvendelse og få ny nåde for hver ny dag. Hvis det skjer, kan det faktisk bli så bra at et ondt mønster begynner å brytes, at barn ikke automatisk «straffes» for foreldrenes synd, men får et fornyet blikk på Guds hellige bud og Guds nåde i Jesus Kristus, synderes venn og frelser. Og hvor han får være med, er det ingen grenser for Herrens nåde, hvis så varer nåden i tusen generasjoner.
Straffer Gud et Guds barn?
Når livet er hardt, oppstår spørsmålet om Gud straffer. Noen av våre vanskeligheter er selvforskyldt, men da er det nesten som om «synden straffer seg selv». Man kan til og med gjøre seg skyldig i forbrytelser som fortjener streng straff i jordiske termer, til og med dødsstraff i visse sammenhenger (som tyven på korset).
Regjeringen og rettsvesenet er «Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde.» (Rom 13:3) Spørsmålet er om Gud mer aktivt straffer et Guds barn. I Bibelen (også i NT) ser vi at Gud gir straffedommer over Israel eller andre nasjoner, over regenter eller andre enkeltpersoner, så det nærmeste spørsmålet er om vi kan peke ut Guds straffedommer i en samtidskontekst. Etter min mening er svaret både "ja" og "nei".
Ja?
Etter syndefallet straffet Gud mennesker med døden, noe han truet med å gjøre hvis de brøt hans bud. Døden kaster fortsatt sin skygge over alle våre liv. Dette gjelder også den som i troen på Jesus "gikk over fra døden til livet" (Joh 5:24), men et Guds barn kan ha tillit i møte med døden (Jesus kaller døden en "søvn") og sørge over nære som har dødd med et håp. (1 Tess 4:13) Gud vil ta bort døden, som kom inn i verden på grunn av synd, ved de dødes oppstandelse til liv og udødelighet.
Gud straffet også Adam med jordens forbannelse og Eva med morsfølelsen (1 Mos 3:16f). Denne straffen kaster også sin skygge over hele livet vårt. Gud får riktignok solen til å gå opp både over de onde og de gode (Matt 5:45), men denne verdens lidelser består, selv om de ser ut til å være ujevnt og uforutsigbart fordelt. I Salmene stilles det noen ganger spørsmål om hvorfor de ugudelige har suksess i livet og de rettferdige har mange vanskeligheter.
Både døden og forbannelsen over skaperverket har sitt budskap. Alt i denne verden er forgjengelig og foranderlig. Liv og velstand kan tas fra oss på et øyeblikk. Det mennesket som tenker over dette kan få et klokt hjerte (Sal 90:12), ved å innse at Herren er Gud og ta akt på hans ord som varer når alt annet går under (Matt 24:35). Ved tro kan et Guds barn se at han er fri fra straff, selv om han må vente til himmelen med å fullt ut oppleve det.
Det mellommenneskelige forholdet etter syndefallet er én type straff (jf. 1. Mosebok 3:16f). Det har blitt vanskelig å leve sammen som mennesker.
Kain misunnet sin bror Abel og drepte ham. Ble Abel straffet? Ja, i den forstand at han måtte lide konsekvensen av det foreldrene hans brakte til verden, men ikke ved å bli forkastet fra Guds ansikt. Hebreerne regner Abel blant dem som er erklært rettferdige ved tro. "Ved tro taler Abel, selv om han er død." (Hebr 11:4)
Noen ganger må de rettferdige, som en del av kollektivet, bære straffen som Gud direkte eller indirekte pålegger et folk.
Profeten Daniel var en del av folket som ble ført bort i fangenskap, men det er verdt å merke seg at han ikke tok avstand fra "de andres" synd (Dan 9:3ff) men aksepterte kollektivets straff som en Guds utdanning. Han opplevde at Gud var med ham i og gjennom straffen.
Det er den store forskjellen for Guds barn. De er ikke forlatt. " For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke." (Hebr 13:5) Det er et løfte fra Gud, som mottok sitt "ja og amen" i Kristus (2 Kor 1:20), ved at han ble forlatt av Gud på korset i vårt sted og bar hele straffen.
I tro på Guds løfte får Guds barn syndenes forlatelse og kan gjøre Paulus’ ord til sine egne:
Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått i hjel. Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. 2 Kor 4:8-10
En ransakende straff for ethvert menneske er at Gud overlater mennesker til deres egne ønsker. Når mennesker ikke ber Gud om at Guds vilje skal skje, kommer det til et punkt hvor Gud lar menneskers vilje skje.
Det er en forferdelig dom. Det står at «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som i urettferdighet undertrykker sannheten… Derfor overgav Gud dem til deres hjertes lyster…» (Rom 1:18, 24)
Men det betyr at den lille rest av mennesker som ber om det Gud ønsker i sitt hjerte, kan lide, og bli fristet, av miljøet som er overgitt til hans ønsker. Men løsningen er ikke å bli tatt ut av verden eller straffedommen, men (som Daniel) å be om den Gud som er med i og gjennom straffedommen.
Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. Rom 12:2
Ved å bli oppdratt av Gud på denne måten til gode gjerninger, blir også Guds barn et vitne for mennesker rundt seg. Og hvem vet når Gud kaller en person? Ikke alle liker å bli overlatt til seg selv, men lengter etter noe høyere å bygge livet på.
Nei?
Det er også grunn til å svare «nei» på spørsmålet om Gud straffer Guds barn, selv om det er et definisjonsspørsmål hvordan ordet «straff» skal forstås i Bibelen og på vårt språk.
Siden det er en straff å bli overlatt til sine egne ønsker, som man i begynnelsen kan tro er «lykke», så er det for et Guds barn den største lykke å bli overlatt til Guds handling, selv om det oppleves som Guds straff.
Det er hemmeligheter å oppdage her, som forskjellen mellom Guds straffende vrede (som åpenbart på korset) og Guds nærende kjærlighet (som kan skade). Det er fordi vi er Guds barn at han er involvert i vår oppdragelse og i vår modenhet.
Foreldre bruker «straff» for med et oppdragende formål, noen ganger ufullkomment, «men [Gud oppdrar] til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den. (Hebr 12:10-11)
Det som kan oppleves som Guds straff er snarere hans opplæring (nettopp fordi straffen ble lagt på Jesus), for noen til oppvåkning og for andre til fordypet tro. Da Paulus skrev at svakhet og sykdom i Korint var en følge av deres synd i forhold til nattverden, la han også til: «Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden.» (1 Kor 11:32)
Man kan kalle begivenheten i Korint en «straff», en håndgripelig konsekvens av det onde, men det var ikke en fordømmelse. Det var snarere Guds opplæring for å ikke la dem slippe helt bort fra Herrens nåde og slik bli forbannet med verden.
Det som leder og holder et menneske i Guds nåde er til syvende og sist et uttrykk for Guds kjærlighet, selv om det gjør vondt. Noen ganger kan det være så drastisk at Gud etterlater en smertefull torn i kjødet vårt for å holde oss ydmyke og fortsatt avhengige av Guds nåde. (2 Kor 12:7ff) Man kan føle det som Guds straff å leve med seg selv og sin fortid, men når Gud får fortsette sitt arbeid nettopp derfor, er det snarere Guds nåde.
En annen ting som gjør det vanskelig å påpeke med sikkerhet «Guds straff» i det som skjer, er djevelens verk. «En fiende har gjort dette», sa Jesus om ugresset på marken (Matt 13:28). Han sa også at Satan ba om å sikte disiplene som hvete (Luk 22:31), som i praksis endte med at Judas forrådte Jesus, Peter fornektet ham, og de andre forlot ham.
På lignende måte lot Gud djevelen "sile" Job i Det gamle testamente (Job 1:6ff), noe Job opplevde som en straff, men Gud lot det skje for en hensikt (som vi ikke helt kan forstå). Imidlertid var siktingen av disiplene (som Job) ikke utenfor Guds kontroll. Jesus ba for Peter om at hans tro ikke skulle svikte (Luk 22:32) og var ivrig etter å gjenopprette den falne disippelen etter hans oppstandelse.
Vi må ikke her undervurdere betydningen av Peters opplevelse da han ble siktet og falt. Han kom ut av sin sorg styrket, med en dypere kunnskap om Satans list, sin egen svakhet og om Frelserens storhet.
Når Guds barn går gjennom djevelens siling, er det ikke uten Jesu forbønn, og ikke uten at Gud lar det onde virke sammen til det gode. Det som ikke skulle skje, at Peter fornektet Jesus, ble et mektig middel for Gud til å vise disippelen hva Guds nåde er, en lekse og en opplevelse som skulle prege ham resten av livet.
Selv om man kan snakke generelt om Guds straff, f.eks. straffene som er «vevd» inn i skaperverket siden syndefallet, straffene som er direkte påpekt i Skriften, straffen som Gud påla Jesus for våre synder, er det vanskelig for oss å peke ut «Guds straff» med sikkerhet i ulike hendelser og menneskeskjebner i historien.
I troen kan et Guds barn gjennom Åndens opplysning se Guds handling som en «nyttig straff» for seg selv, men må være mer tilbakeholden når det gjelder utsagn om andre. I stedet for å diskutere om det var de som fikk tårnet i Siloam over seg eller de som ble myrdet av Pilatus i templet som var de største synderne, oppfordret Jesus alle og enhver til å omvende seg (Luk 13:1ff).
Hver dag er en dag for omvendelse. Destruktive krefter i naturen, menneskelig ondskap, verkene til "fienden" kan ramme hvem som helst, når som helst. Å vende seg om og å finne livet ditt med Jesus (ikke uten ham!) forandrer alt. Delvis fordi Jesus i vårt sted på korset, overgitt i mørket til Gud. Den straffen er ikke lenger vår, selv om vi skulle lide alle Jobs plager eller bli fullstendig glemt, som patriarken Josef, i fengselet. Og delvis fordi Gud er i stand til å bruke selv de vanskeligste opplevelsene i livet til noe godt, som vi har sett.
Når straffen for hele verdens synd er lagt på Jesus, gjenstår bare straffen som kommer av å forkaste Frelserens nåde. Bibelen omtaler fortapelsen som en dom over Guds vrede, men den kan like gjerne beskrives som konsekvensen av menneskers egen avvisning av Jesus.
Jesus gråt over Jerusalem fordi de ikke tok vare på det de hadde (Luk 19:41ff), fordi de ikke lot seg samle som kyllinger under hønas trygge vinger (Matt 23:37ff), og forutsa så deres kommende fall. Vi forstår av Jesu tårer at Gud «ikke [har] bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.». (1 Tess. 5:9)
