Hensikten med læren om synden er at mennesker skal forstå hva som er deres dypeste problem i forhold til Gud og medmennesker. I det følgende skal vi se nærmere på noe av det som den kristne kirke har lært om synden. Fokus blir samtidig rettet mot viktige tekster i Bibelen, som handler om syndens opprinnelse og karakter.
Det klassisk bibelske grunnlaget for læren om synden
De bibeltekstene som særlig legges til grunn for læren om syndefallet finner vi i 1 Mos 3:1ff, Rom 5:12 og 5:18. Allerede i oldkirken begynte man å utvikle teologiske helhetsoppfatninger med utgangspunkt i disse tekstene. Ireneus lærte for eksempel at den historiske Adam førte hele menneskeheten inn i fallet. Jesus Kristus fremstiller han som Adams motstykke (den andre Adam), som den personen som sonet menneskehetens synder, ved sin død og oppstandelse.
Det ble likevel Augustin som kom til å utforme en mer helhetlig lære om det vi kaller arvesynden. Ifølge Augustin førte de første menneskers fall til at alle mennesker fødes inn i verden med synd som dominerende makt i seg. Synden «arves» i den forstand at den føres videre fra generasjon til generasjon.
Menneskets vilje er derfor dypest sett bundet og overstyrt av begjær etter å søke seg selv i stedet for Gud. Augustins lære om arvesynden medførte at også et annet tema trengte seg på, nemlig, spørsmålet om hvordan forholdet mellom arvesynd og skyld er å forstå. Augustin konkluderte med at alle mennesker i kraft av arvesynden, også er skyldige overfor Gud. Slik må det være, mente han, fordi alle mennesker var delaktige i Adams fall.
Luthersk lære om synden
De lutherske reformatorene utviklet en lære om synden som ligner mye på det vi finner hos Augustin. Synden defineres som total, det vil si, som noe som gjennomtrenger hele mennesket innenfra. Dette kommer til uttrykk, for eksempel i Melanchthon definisjon av arvesynden i Den Augsburgske bekjennelse:
«… etter Adams fall fødes alle mennesker, som er forplantet på naturlig måte, med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær».
CA II
Med dette blir synden forstått ut fra tre grunnleggende sider ved menneskets forhold til Gud. Mennesket er synder, fordi det er uten frykt for Gud, uten tillit til ham, og fordi det dypest sett har lyst til synden. I det følgende skal vi se hvordan en senere betydningsfull luthersk teolog, Johann Gerhard, utdyper dette.
Johann Gerhard og originalsynden
Når Johann Gerhard skriver om arvesynden, skjelner han mellom syndens historiske opphav, og synden som en fordervelse i mennesket, som føres videre fra generasjon til generasjon. I likhet med Augustin, viser han til Rom 5:12ff, som det avgjørende skriftbevis for læren om arvesynden. Han støtter seg også på Luthers forklaring til 1 Mosebok, og skriver at fortellingen om Adam og Evas fall viser hva synden, i sin innerste kjerne, består i.
Gerhard anvender dermed fortellingen om syndefallet på to måter. For det første som historisk forklaring på hvorfor synden overhode kom inn i verden. For det andre som grunnlag for å forklare og forstå hvordan synden gir seg uttrykk i det enkelte menneskets indre, og i deres liv. Vi skal se nærmere på det siste aspektet ved Gerhards lære om synden først.
Gerhard reiser spørsmål om hvordan syndens opprinnelse i det enkelte menneske kan forklares. Hva er den synden som ligger dypest nede i menneskets indre, og som er den egentlige årsaken til alle andre synder? Hva er selve originalsynden, den som førte hele menneskeheten inn under Guds dom ved den enes fall? Ja - hva er selve «rot-synden»?
Gerhard utvikler sitt svar på dette spørsmålet i polemikk mot den lærde katolske teologen Belarmin. Han hadde hevdet at «rot-synden» er menneskets trang til selvopphøyelse.
Gerhard sier seg enig i at selvopphøyelse er alvorlig, og at den hører med til den syndigheten som mennesket arver. Den er likevel bare en konsekvens av det som er selve «rot-synden» hevder han. Den synden som er det egentlige opphav til alle andre synder er ifølge Gerhard, at mennesket ikke tror Gud. Med ordet tro mener Gerhard her noe mer enn bare å anerkjenne at Gud er til.
Å tro Gud er ensbetydende med å ha tillit til Gud. Den synden som førte til at de første menneskene falt, var nettopp at tro i betydning tillit til Gud, ble erstattet med mistillit. Mistro til Gud er derfor selve rot-synden, konkluderte Gerhard. Den ligger dypest i hver menneskesjel og er årsak, både til menneskets selvopphøyelse, og alle andre synder.
Læren om arveskylden
Vi berørte læren om arveskyld ovenfor, og skal utdype den her. Den ble overtatt og ført videre i luthersk teologi etter reformasjonen, og forsvart både av Luther, Melanchthon og Calvin, for å nevne noen. Det eksegetiske grunnlaget ble som for Augustin, Romerbrevet 5:12ff. Her står det at døden kom inn i verden som følge av én manns fall, og at døden så trengte gjennom til alle.
Når arveskylden begrunnes, vises det til dødens fenomen ut fra denne teksten. At døden hersker over menneskene bekrefter indirekte at Guds dom hviler over hele menneskeheten, hevdet Johann Gerhard. Fordi døden er å betrakte som straff for skyld, bekrefter den at ikke bare synden går i arv, men også at skyld arves fra Adam.
Spørsmålet er så hvordan man forklarer at skyld ikke bare tilregnes de første mennesker, men også hele menneskeheten. Til dette svarer Johann Gerhard med å vise til Rom 5:12. Dette bibelordet har en formulering som enten kan oversettes «på grunn av hvem alle syndet», eller med «i hvem alle syndet». Med hensyn til spørsmålet om arveskyld fører begge oversettelser til samme resultat, mener Gerhard. Mennesket har skyld, og er under Guds dom, som følge av arvesynden.
Francis Pieper antyder en annen forklaring. Han viser til at Gud forutså at alle mennesker ville komme til å synde, slik som Adam. Derfor er også alle regnet som skyldige.
Det er ikke mulig å komme bort fra at Bibelen faktisk lærer at alle på en eller annen måte har del i Adams fall, og dermed også i en skyld som arves. Rom 5:18 sier det kanskje klarere enn noe annet bibelord. Her leser vi at
… en manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker. Rom 5:18
Sistnevnte bibelord peker fremover og viser at læren om Jesu frelsesgjerning og læren om arveskyld og arvesynd, må forstås i forhold til hverandre. Liksom skyld ble ført over alle, på grunn av den ene personen Adam, kan skylden også føres over på Jesus Kristus som en gjeldsbyrde han måtte bære bort, for alle. Vi kommer tilbake til dette senere under behandlingen av læren om Jesus Kristus som frelser.
Presentasjon og behandling av Bibelens lære om synden
De bibeltekstene som primært legges til grunn for læren om synden finner vi altså i 1 Mos 3:1ff, og Rom 5:12-21. Disse primærtekstene har, som vi har sett, vært lagt til grunn for læren om synden helt fra oldkirkens tid. I tillegg beskriver en rekke bibelske tekster synden slik den gjør seg gjeldende i menneskets indre, i deres liv og historie.
Både i luthersk, reformatorisk og katolsk tenkning defineres synden som brudd på Guds bud. Synder er likevel av forskjellig karakter. De kan være ubevisste eller bevisste, bære preg av opprør, eller avvik fra budene. En kort definisjon på synden finner vi i 1 Joh 3:4:
Hver den som gjør synd, bryter også loven, og synd er lovbrudd. 1 Joh 3:4
I tillegg omtaler Bibelen synd som frukter av et dårlig tre. Matt 7:17, Luk 6:43. Synden sammenlignes for eksempel også med urent vann fra en uren kilde. Jer 6:7. Dette viser at det bibelske syndsbegrepet går ut over det som kan beskrives som enkelthandlinger. Dette viser også at synden kommer fra menneskets hjerte. Matt 15:19. Enkeltsyndene har rot i menneskets indre, i det som vi ovenfor omtalte som originalsynden.
Bibelen beskriver også synden som makt som holder mennesket i sitt grep og fører det inn i onde handlinger. Dette viser seg i historien. Enkeltmenneskers synder får følger for andre. Det er ikke vanskelig å finne betydningsfulle personer i historien som har ført mennesker inn i dyp ulykke. Som politiske makthavere har de legitimert vold og overgrep og påført mennesker store lidelser. Syndens kollektive karakter preger ikke bare fortiden, men også vår egen tid.
Samtidig er det klart at Bibelen stiller enkeltmennesker til ansvar for deres synder. Ut over dette gir Bibelen innsikt i syndens historiske og åndelige opprinnelse. Det er dette fortellingen om syndefallet handler om. La oss se nærmere på dette i det følgende.
Syndefallet 1 Mos 3:1-24
Bibelen fremstiller syndefallet som en historisk hendelse. Menneskets situasjon, eller relasjon til Gud, beskrives derfor som radikalt annerledes før syndefallet enn etter. Før syndefallet er menneskets gudsbilde intakt. Forholdet til Gud er godt, og mennesket eksisterer i samsvar med sin gudgitte bestemmelse. Forholdet mellom Gud og mennesket er samtidig betinget av at mennesket overholder forbudet mot å ete frukt av et bestemt tre i Eden, nemlig treet til kunnskap om godt og ondt.
Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø. 1 Mos 2:16-17
Flere, blant annet Johann Gerhard, omtaler ordene som her er sitert, som den første åpenbaring av Guds lov. Ordene er formulert som påbud, med trussel om straff dersom budet brytes. Straffen er døden og atskillelsen fra Gud.
Hva var meningen med dette budet? Ireneus svarer at det ble gitt for at mennesket skulle oppdras og utvikle lydighet mot Gud. Johan Gerhard skriver at det ble gitt for å gjøre det klart for mennesket at det er Guds skapning som er bundet til å lyde Gud som tjener. Lydighet mot budet skulle føre mennesket fra en jordisk tilværelse til den himmelske, uten at døden kommer mellom, skriver Gerhard.
Gerhards tolkning er i samsvar med oppfatninger som er gjort gjeldende helt fra oldkirkens tid. Likevel kan en spørre om teksten gir grunnlag for den. Dersom den tolkes isolert, ut fra sin ordlyd, kan man i høyden strekke seg til å si at overholdelse av påbudet ville medføre det motsatte av døden, nemlig at mennesket får leve i samfunnet med Gud. Følgen av å bryte budet, var død og atskillelsen fra Gud.
Poenget med forbudet er selvsagt ikke at treet har farlige frukter, men at mennesket skal få erfaring, enten til det gode eller til det onde, ved det forholdet som det inntar til budet. En helhetlig bibelsk betraktning tilsier at menneskets forhold til Gud var etablert ved dette budet. Forholdet til Gud skulle også stå eller falle med menneskets lydighet mot forbudet.
Fordi mennesket opprinnelig var godt, ville det lyde forbudet. Skulle forholdet til Gud brytes, måtte det skje ved at en tredje person seg bryter inn i menneskenes tilværelse. Nettopp dette skjedde. Mennesket fristes og bedras inn i fallet ved den personen som kalles Satan. Dette har betydning både for forståelsen av menneskets situasjon i verden, syndens karakter og frelsen. Synden har to opprinnelser. På den ene side Satan. På den annen side mennesket selv. I det følgende vil vi redegjøre for syndefallet, med utgangspunkt i Satans fall.
Det ondes opprinnelse
Bibelen lærer klart at det onde ikke stammer fra Gud. Det onde har likevel opphav i en bestemt person som Gud har skapt. Denne personen ble opprinnelig skapt god. Grunnen til at han ble ond var at han gjorde opprør, og ble Guds motstander. Bibelen kaller denne personen Satan, som nettopp betyr motstander. Satans opprør og virksomhet viser oss hva det onde egentlig består i, og hvordan det ytrer seg. Det onde er dypest sett holdninger, tanker og handlinger som sikter på å gjøre opprør mot Gud.
Bibelen gir oss bare begrenset forklaring på hvem og hvordan Satan er. I Job 1:6 og 2:1 omtales han som en av “Guds sønner”. Dette betyr selvsagt ikke at Satan er sønn av Gud på samme måte som Jesus Kristus. At Satan regnes med blant Guds sønner, betyr bare at han er en av de himmelvesener som ble skapt før mennesket ble skapt.
Dette gjør det nærliggende å tenke seg at Satan i sin tid ble skapt som en engel med veldig makt og høy verdighet. Dette støttes også i Skriften, blant annet av den fremstilling som blir indirekte gitt av Satans fall i Jes 14:12ff. Bibelen forteller ellers at Satan syndet “fra begynnelsen”. 1 Joh 3:8, Jes 14:12ff. Dette gir grunnlag for å tenke at Satans fall fant sted i tiden etter at Gud hadde skapt alle ting, og før mennesket falt i synd og opprør mot Gud.
Satans fall førte ifølge Bibelen til at det ble et skille i den åndelige virkelighet. Sammen med Satan falt en rekke engler, som utgjør det Bibelen kaller «ondskapens åndehær i himmelrommet» Ef 6:12. Dette må være grunnen til at Skriften kaller ham «denne verdens fyrste» og «høvdingen over luftens makter». 2 Pet 2:4, Joh 8:44, Ef 2:2.
Satans mål er å innta den plass i forhold til menneskene som Guds sønn har. Satans aktivitet skildres ellers på forskjellige måter i Bibelen. Det gjøres klart at Satan utøver sin makt over mennesker i historien til det onde. I Daniels Bok og Johannes åpenbaring fremstilles Satan som Guds og den sanne kirkes motstander. På historiens arena kjemper Satan for å få den innflytelse som trenges for å oppnå sitt mål. Satan kjemper med andre ord for å bli menneskenes Gud og Herre. Fordi han lykkes med å få mennesker i sin makt, får han også innflytelse over menneskers tanker, og dermed også i historien. Det fører til at Satans vesen kommer til uttrykk i historien, i form av ondskap, selvopphøyelse og gudløshet, herskesyke og undertrykkelse av mennesker.
Det sataniske kan ytre seg kamuflert eller også åpenbart, ved at enkelt mennesker søker den posisjon i forhold til andre mennesker som bare Gud skal ha. Det kan også ytre seg i at det utvikles en mentalitet blant folk som fører til at en lar seg lede av det som er ondt. Det sataniske kan i så måte ytre seg, både i det religiøse liv, i kulturlivet og i det politiske liv. Det kan vise seg som bevisst og klart uttalt selvopphøyelse og fiendskap mot den ene sanne Gud, eller det kan ytre seg mer kamuflert, som en tendens i kultur og samfunn som fører til at den sanne Gud settes til side og erstattes med noe annet.
Syndefallet og dets følger
Satans fall fant altså sted før de første menneskers fall. På bakgrunn av kunnskap om dette, kan vi forstå menneskets fall i synd. Satan lokket og fristet mennesket inn i fallet. Ifølge syndefallsberetningen i 1 Mos 3, skjedde fallet ved at Satan gir seg til kjenne som en slange som fristet Eva.
Det er viktig å merke seg Satans fremgangsmåte. Han frister ved å undergrave og ødelegge Evas opprinnelige tillit til Gud. Satan får gjennomslag fordi han lyktes med å fremstille Gud annerledes enn han er, og fordi han fikk Eva til å tro at det å bryte med Guds bud ville føre til det gode, ikke det onde. Fristelsen åpner derfor med et spørsmål som ut fra sin forutsetning fører inn en tanke om at Gud er ond:
Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? 1 Mos 3:1
Til dette svarer Eva ifølge teksten benektende. Hun korrigerer spørsmålets forutsetning og svarer at Gud har tillatt dem å ete av alle trær, bortsett fra det ene som forbudet var knyttet til. Hun holder med andre ord fast på at Gud er god, og at han har gitt mennesket rett til å nyte de gaver som han har gitt dem.
Spiseforbudet i og for seg er likevel alvorlig, og Eva fastholder i første omgang også dette. Satan følger opp med en påstand om at det ikke er farlig å synde mot Gud. Han avviser at brudd på budet fører til død, og hevder i stedet at det å bryte budet vil føre til noe godt. Ved dette undergraves tilliten til Gud. Så kommer fristelsen med stor makt. Eva ser at treet er godt og hun eter av det sammen med sin mann. Med det er fallet fullbyrdet.
Menneskets situasjon i verden ble med dette ugjenkallelig endret. Adams fall fikk følger for alle. Dette fremgår av fortsettelsen i 1 Mos 3, og det bekreftes som vi har sett, særlig av Rom 5:12, og 5:18. De 11 første kapitlene i 1 Mosebok, forteller om hvordan synden får makt og utfolder seg fra generasjon til generasjon i menneskeheten.
Som følge av syndefallet «døde» mennesket. For å forstå hva dette innebærer må vi ha klart for oss at «døden» innbefatter mer enn fysisk død. Døden betyr at mennesket ble atskilt fra Gud, tapte den sanne kunnskap, kjærlighet og tillit til Gud. Videre innebærer døden at menneskene mistet evnen til å oppfylle Guds bud og vilje kjærlighet. Mennesket ble lagt inn under synden forgjengeligheten og dødens makt.
Så langt har vi sett at Bibelen beskriver synden som en makt som mennesker fanges av og lider under. På den annen side omtales synden ut fra et personlig individuelt perspektiv. Synden er da forstått som individuelle handlinger og brudd på Guds bud.
Syndens kan derfor forstås, både fra et individuelt og kollektivt perspektiv. Syndefallet fikk kollektive følger, fordi det førte hele menneskeheten inn under synden og dødens konsekvenser. Individuell synd får også på forskjellig vis følger. Selvsagt ikke bare for den som gjør synd, men også for dem synden rammer. La oss se hvordan dette bekreftes ved de begrepene Bibelen bruker om synden.
Synd er å forfeile målet
Et grunnleggende ord for synd i Det gamle testamentet kan oversettes med å bomme på målet eller å ta feil av veien (hebraisk: hata). Ordet brukes om å bomme når man skyter på blink. Dom 20:16. Samtidig også som betegnelse på det å synde mot Gud eller mennesker 1 Mos 20:9. I sistnevnte tilfelle sier bruken av dette ordet noe om hele menneskes livsretning i forhold til Gud. Mennesker «bommer» med sine liv, fordi de ikke søker fellesskapet med Gud som det egentlige mål for sine liv.
Vi har et tilsvarende ord i Det nye testamentet, nemlig det greske hamartia. Dette ordet brukes ikke entydig, og kan også vise til synd som består i bestemte gjerninger. Ordets grunnleggende mening er likevel å bomme på målet, eller ta feil av veien. Ordet brukes derfor slik at det sier noe om synden som villedende makt. Det sier noe vesentlig om syndens vesen og om følgene av synden.
Bibelens bruk av ordet hamartia og hata gir forståelse av den ulykkelige situasjonen mange mennesker føres inn i, eller lever under, som følge av egne eller andres syndige valg og gjerninger. Mange mennesker er eller blir ulykkelige fordi de ikke har akseptert at Guds bud er gode. For noen blir det klart at de virkelig har tatt feil av målet med sine liv, og at de selv har ansvar for dette. Det kan føre til en slags erkjennelse av resignasjon og personlig skyld. De opplever å være fanget og bundet av følgene av sine livsvalg. Dette bekrefter et aspekt ved Bibelens mangfoldige tale om synden. Synd er mer enn valg og enkelthandlinger. Synd er noe som tar makt over mennesker, og fører det dit de ikke vil.
Bibelens lære om synden bekrefter ellers at mennesker ikke bare rammes av egne synder, men også av andre menneskers synd. Ufattelig mange mennesker er ført inn i håpløs lidelse på grunn av onde medmennesker med stor makt. Historien oppviser utallige eksempler på at demoniske krefter gjøres gjeldende. Det viser seg i ubarmhjertig undertrykkelse, massemord, deportasjoner og mye mer. Det paradoksale er til tider at de som utøver det onde i kraft av makt eller rikdom, selv unngår lidelse. Deres vellykkethet og makt blinder dem, slik at de ikke ser at også de bommet med sine liv.
Synd som opprør
Det sterkeste ordet for synd i Det gamle testamentet er pæsja, som betyr å gjøre opprør. Ordet brukes både om det å vende seg åpent mot kongen 1 Kg 1:12. 19, og om å falle fra Gud og gjøre opprør mot ham Jes 1:2. Det brukes også en rekke andre ord og uttrykk for å beskrive synden. Ordet overtredelse brukes blant annet når det refereres til syndefallet. Rom 5:18. Ordet ugudelighet, beskriver at man glemmer Gud, og lever som om Gud ikke finnes. 2 Tim 2:16. Synden omtales også som urettferdighet, som for eksempel ytrer seg i krenkelse av nestens rett. Rom 1:18.
Synden ytrer seg i at mennesker setter Guds lov til side, og lever uten den. Det er viktig å merke seg at synden defineres i forhold til Guds lov, altså til gitte bud som handler om hvordan mennesket skal innrette seg i forhold til Gud og medmennesker. Synden defineres i så måte som lovbrudd (1 Joh 3:4). Forutsetningen for å kunne vite hva synd er, er derfor kjennskap til loven.
Avslutning
Som nevnt innledningsvis er synden menneskets største og alvorligste problem. Bibelen lærer at den stikker så dypt i oss at vi selv ikke er i stand til å gjøre opp for den. Bibelens pedagogikk sikter på å overbevise mennesker om at det er slik. Hensikten med det, er å vise at Gud selv har tatt på seg å gjøre opp for menneskehetens synder, i og gjennom Jesus Kristus, Guds Sønn.
