Man sier gjerne at synden ødelegger relasjonene våre i fire ulike retninger: til Gud, til oss selv, til hverandre og til skaperverket. Den viktigste av disse fire retningene er ifølge Bibelen den vertikale – altså den mot Herren selv.
«Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans», sier profeten Jesaja (Jes 59:2). Og kong David skriver i sin berømte syndsbekjennelse: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.» (Salme 51:6).
I senere tid har det likevel skjedd en glidning i måten vi snakker om synden på. I det minste når vi snakker om enkelte synder heller nemlig fokuset mot å ligge på det menneskelige:
Skader dette meg selv eller menneskene rundt meg? Syndens konsekvenser for gudsrelasjonen vår tones dermed ned. Ja, i noen tilfeller betraktes de som nærmest irrelevante.
Noen områder der dette blir tydelig kan hentes fra trekløveret penger, sex og makt. De fleste kristne er enige om at det er dårlig å la livet kretse rundt gjerrighet og forbruk.
Gjerrigheten fører til selvsentrerte og i verste fall hensynsløse mennesker, og forbruket utarmer vår felles planet.
Fra et bibelsk perspektiv er det likevel minst like alvorlig at gjerrigheten er en form for avgudsdyrkelse, med den konsekvens at «Alt dette gjør at Guds vrede rammer de ulydige.» (Kol 3:5-6).
Også Jesus snakker om pengenes avgud mammon som en konkurrent til ham selv. I bergprekenen slår han fast at «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» (Matt 6:24)
På en lignende måte er det med de seksuelle syndene. Visst er det åpenbart at få synder har potensial til å skade oss mennesker like mye som disse – med voldtekt, pedofili og incest som tydelige eksempler.
Men faktum er at Bibelen gjør det klart at også samboerskap og likekjønnet sex er synd. Ikke først og fremst (men i noen tilfeller) fordi det skader noen andre, men fordi det bryter mot grunntanken for menneskenes seksualitet – og dermed blir til skade for vår relasjon til Gud.
I samboerskapets tilfelle gjennom at vi ikke holder oss til Skriftens påbud om å holde ekteskapet «i ære» (Hebr 13:4) og dessuten at vi tar for lett på det faktum at Gud gjennom hele historien har valgt å åpenbare seg selv som en paktsgud. Ekteskapet er jo nettopp en pakt som vi med fordel kan inngå for Guds ansikt.
I tilfellet likekjønnet sex bryter vi mot Guds grunntanke gjennom å opptre i strid med Guds skapelsesordning og gjennom å leve ut seksualiteten på en måte som er «under vår verdighet» som skapt i Guds bilde (se Rom 1:18-28).
I senere tid har det likevel skjedd en glidning i måten vi snakker om synden på.
Og på tilsvarende måte med det siste området: makt. Også der er det jo åpenbart at det blir til skade både for oss selv og for dem vi har innflytelse over når vi misbruker makten vår. Men i siste instans er problemet likevel noe dypere enn dette.
Å hengi seg til maktmisbruk er nemlig å gå utenfor sitt mandat som menneske – og dermed å ta sin Skapers plass. Det er å som den onde prøve å gjøre seg «lik den Høyeste» (Jes 14:14) og å tro om seg selv at man «er en gud» (Esek 28:2).
Gang på gang kan vi derfor også lese i Guds ord at det er de ydmyke som skal få del i sin Skapers velsignelser – at det er den som bøyer seg under Gud og hans vilje som skal bli opphøyd (se 1. Pet 5:5-6).
Det dobbelte kjærlighetsbudet lyder ifølge Jesus: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» Og videre: «Du skal elske din neste som deg selv.»
I samsvar med dette – og på samme måte – kan man si at synden i livene våre utgjør et problem. Først og fremst fordi den skiller oss fra Gud, og i andre rekke (men som en logisk konsekvens av dette) fordi den skader både oss selv og skaperverket i stort.
La oss ikke glemme dette, slik at vi blir ofre for et verdensbilde som setter mennesket i stedet for Skaperen i tilværelsens sentrum. Akkurat dette verdensbildet er nemlig roten til det Bibelen taler om som syndens makt og problem!
Teksten er først publisert i Dagen og oversatt fra svensk av dem.
