Læren om treenigheten rommer en paradoksal virkelighet som vi aldri fullt ut kan trenge inn i og forstå. Likevel kan vi si noe sant om Guds indre vesen, for Gud har åpenbart nok av seg selv til dette i sitt ord.
Gud er én! Vi tror ikke på flere guder. Gud er tre! Vi tror at Gud er Fader, Sønn og Ånd. Siden den tidlige oldkirken har det blitt formulert slik at Gud er ett vesen i tre personer. Utallige stridigheter i oldkirken forfinet og avgrenset formuleringene av treenighetslæren frem mot den nikenske trosbekjennelsen (heretter: Nikænum) i 325, som vi feirer 1700-årsjubileum for i 2025.
Banebrytende formuleringer
Nikænum anerkjennes i dag av det absolutte flertall av kristne i verden som en genuin beskrivelse av hvem Gud er. Som enhver annen bekjennelse setter den derfor skille, når det sies at Sønnen er «av samme vesen som Faderen», og at Ånden «tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen». Avviser man dens innhold, står man utenfor den kristne forståelsen av Guds vesen. Sann kristendom er altså nikensk kristendom.
Det kan høres voldsomt ut. Og det kan også være utfordrende: For hva betyr det hvis jeg har misforstått treenighetslæren? Og hva betyr det når kirkesamfunn er uenige eller internt splittet? En historisk problemstilling er for eksempel forskjellen mellom den vestlige og østlige kirken: Utgår Den hellige ånd kun fra Faderen (som de ortodokse mener), eller utgår Ånden fra både Faderen og Sønnen (som den vestlige kirken, katolikker og protestanter, mener)? Selv om slike historiske spørsmål også er viktige, vil jeg i denne artikkelen primært forholde meg til andre, nyere problemstillinger.
Kravet om relevans
Under studietiden min hadde vi på Dansk Bibel-Institut besøk av en amerikansk foreleser, Carl Beckwith, som underviste om treenigheten i fortid og nåtid. Han ble underveis spurt om hvorfor mange i nyere tid har gitt alternative (og dermed problematiske) formuleringer av treenighetslæren. «Relevans» var svaret! I liberalteologiens glansperiode på 1800-tallet ble treenighetslæren ofte avvist som en spekulativ tankekonstruksjon og henvist til et appendiks i dogmatikken. Fra begynnelsen av 1900-tallet kom det en fornyet beskjeftigelse med emnet i en slik grad at man har snakket om treenighetslærens «gjenkomst». Men i stedet for bare å gjenoppdage visdommen i Nikænum, har mange teologer forsøkt å tenke nytt om treenighetslæren. En anelse karikert har en av den moderne teologiens store plager vært jakten på relevans. Hva er formålet med at vi lærer som vi gjør? Mange har derfor forsøkt å formulere en treenighetslære som oppleves mer relevant for samtidens mennesker, og har brukt treenighetslæren som et argument for andre, mer aktuelle, lærepunkter. Både blant liberale og konservative teologer kan man derfor i dag støte på begreper som trinitarisk misjon, trinitarisk sjelesorg eller lignende. Noen bruker treenighetslæren for å trekke til «venstre» (i mangel av bedre ord). Andre trekker mot «høyre» – men med lignende begrunnelse.
Til venstre: Klassisk misjonsteologi har vektlagt at det kun er frelse ved troen på Kristus (Apg 4:12); evangelisering og et kall til omvendelse er derfor avgjørende i misjonsforståelsen. Men, lyder argumentet, Gud er jo treenig og derfor må vi tenke bredere om misjon, slik at Gud Faders skaperverk tas med. Forvalteransvar er derfor også en del av Guds misjon. Ovenstående argumentasjon finnes radikalt hos mange liberale, slik at de helt avviser klassisk misjon, men tankegangen finnes også blant mer konservative teologer som en form for supplement til klassisk misjonsteologi.
Til høyre: Mange argumenterer i dag for kvinnelige prester. I blant annet Luthersk Mission mener man at dette er i strid med bibelsk veiledning (1 Kor 14:30-34, 1 Tim 2:11-12), som begrunner tjenestedelingen i hjem og menighet i mannens hovedfunksjon (1 Kor 11:3-16). Men spesielt blant evangelikale i USA har det lydt at vi også må argumentere enda dypere og mer teologisk for det: Fordi Gud er treenig, må vi forstå ham parallelt med et menneskelig fellesskap. Mannen og kvinnen er skapt i Guds bilde, og derfor må vi forstå kvinnens underordning under mannen parallelt med Sønnens evige underordning under Faderen (begrunnes som regel ut fra 1 Kor 11:3). Sønnen og Faderen er like i vesen, men ikke i deres evige funksjon. Rett skal dog være rett: å redusere disse teologenes anliggende til en søken etter relevans yter dem ikke full rettferdighet. For manges vedkommende er det selvfølgelig også snakk om en dyp respekt for, og insistering på å forstå, de bibelske tekstene. Men underliggende har det kanskje likevel hatt en for stor innflytelse at presentasjonen og forståelsen av treenigheten så å si har kommet inn bakveien (spørsmålet om tjenestedeling) og ikke primært har stått i egen rett.
Generell innstilling
Hvordan skal vi da snakke om treenighetslæren? Jeg vender tilbake til noen overveielser om de konkrete tilfellene ovenfor til slutt. Før det vil jeg fremheve to ting jeg ser som en generell og nødvendig grunninnstilling vi bør ha.
For det første: For noen kristne vekker allerede det å forsøke å formulere hvem Gud er, en viss mistenksomhet. Er ikke Gud ubeskrivelig og over vår fatteevne? De teologiske debattene virker i det lyset unødvendig spekulative. Innvendingen er relevant. For treenighetslæren rommer en paradoksal virkelighet som vi aldri kan trenge inn i og forstå fullt ut. Guds indre vesen er ugjennomtrengelig og uforståelig for den menneskelige forstand og logikk. Likevel kan vi si noe som er sant om Guds indre vesen, for Gud har åpenbart nok av seg selv til dette i sitt ord. Vi kan altså med bibelsk belegg si noe om hvordan Guds vesen er, og det har konsekvenser for hvordan vi kan og ikke kan snakke om Gud på en bibelsk legitim måte. At Gud er Fader, Sønn og Ånd, er noe av det aller viktigste vi i den forbindelse kan si om ham.
For det andre: Erkjenningen av Guds treenige vesen er et mål i seg selv! Hvis vi endelig skal snakke om et formål, vil jeg formulere det slik at åpenbaringen av Guds treenige vesen har som formål å øke vår tilbedelse! Problemet er at mange bruker treenighetslæren som et middel for andre poenger. Men Guds vesen er. Enten vi kan se den direkte relevansen av det eller ei.
Spesifikke problemstillinger
Uten de to grunninnstillingene kan det lett skli ut. Ovenfor ga jeg et par eksempler på hvordan treenighetslæren risikerer å bli forvansket i et forsøk på å gjøre den mer relevant. Før jeg kommer med min kritikk av det første eksempelet, vil jeg gjerne understreke at det å snakke om trinitarisk misjon, sjelesorg osv., ikke i seg selv er et uttrykk for at treenighetslæren er blitt misforstått. Den er snarere (mis)brukt til å utfolde et annet teologisk poeng. I seg selv kan en argumentasjon for f.eks. forvalterskap i misjonstanken være legitimt og viktig. Men veien dit kunne trolig ha blitt oppnådd på en annen måte enn ved å trekke inn Guds indre vesen som GPS.
Selv om treenighetslæren ikke er blitt misforstått blant noen talsmenn for de nye strømningene i misjonsteologien, er det likevel altfor mange som har avveket fra oldkirkens treenighetslære i et forsøk på å koble sin misjonstenkning sammen med treenigheten. Hyppig spilles Sønnens og Faderens rolle ut mot hverandre, slik at det nesten oppfattes som om Sønnen er frelser i åndelig forstand, mens Faderen er skaper og oppholder (innenfor misjonsforståelsen). Men siden oldkirken er det blitt sagt at den treenige Guds handlinger er udelte! Hele den treenige Gud er skaper, og hele den treenige Gud er frelser. Å spille personene ut mot hverandre risikerer å underminere Guds enhet og føre til en form for triteisme (tre guder). Blant mer liberale skjer det hyppig, men blant konservative kan det også skje.
Det kan illustreres av det andre eksempelet, hvor konservative kristne trolig har en mer umiddelbar sympati for argumentasjonen: Er kvinnens underordning i hjem og menighet parallell med Sønnens underordning under Faderen i treenigheten? Igjen er det viktig å holde tungen rett i munnen, for anliggendet har et avgjørende bibelsk poeng: at mannen og kvinnen er skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26-28)! Og det er en forstand i hvilken Paulus bruker en parallell når han skriver at «Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud» (1 Kor 11:3). Problemet med å bruke treenighetens indre vesen til å argumentere for en tjenestedeling er imidlertid flere: Hvis Sønnen er evig underordnet Faderen (også selv om det kun forstås «funksjonelt»), må det påvirke hans vesen. For talen om underordning i denne forstanden må bety at det reelt er to forskjellige viljer i Gud. Hvis de to personene har hver sin vilje, hvordan er Faderen og Sønnen da av «samme vesen» (som Nikænum sier)? Å skille mellom to viljer i Gud er i strid med den nikenske tanken at alle treenighetens personer har samme vilje, ære og makt. Det kan ikke være snakk om en evig underordning av Sønnen uten at det kommer i strid med Nikænum.3
Hvordan skal vi da forstå Første Korinterbrev 11:3? Man kan formulere det slik at det er en midlertidig funksjonell underordning, i og med at Jesus ble menneske og påtok seg oppgaven som Kristus (en funksjonell tittel – «messias»); men den er ikke evig. Jesus er, som Sønn (en evig vesensbestemmelse), av samme vesen som Faderen, og de er ett i vilje, makt og herlighet. I den evige indre treenigheten er det ingen under- og overordning. Det er kun i (den treenige!) Guds frelsesplan at Kristus midlertidig underordnes Faderen.
Avslutningsvis kan det likevel – spesielt i lys av krevende diskusjoner som de ovenstående – være godt å reflektere over at de oldkirkelige bekjennelsenes hensikt ikke var å forklare og løse treenighetens paradokser, men å beskytte dem mot misforståelser og kjetterier. Det er sjelesørgerisk verdt å merke seg! For det viktige er dermed ikke om jeg kan forstå hvert eneste ledd, og er i stand til å gjengi betydningen av det, før jeg kan regne meg for nikensk kristen. Vi bekjenner oss til dens ord selv om vi ikke forstår dem fullt ut, og deretter bestreber vi oss på ikke bevisst å komme i strid med bekjennelsen. Men Nikænums hovedformål er først og fremst å være bekjennelse for troen!
Artikkelen er fra Budskabet 04-2025 og er en del av temaet «Treenigheten». Flere artikler i samme tema:
- Livet med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd
- Hva Bibelen lærer om treenigheten
- Treenighet Gud – Troens fundament helt fra begynnelsen
Foto: Glassmosaikk fra St. Peter & St. Paul, Brockdish (brukt under CC BY-SA 2.0).
Fotnoter:
I år 381 ble bekjennelsen revidert ved et kirkemøte i Konstantinopel. Derfor kalles den versjonen vi benytter oss av i dag, også den nikensk-konstantinopolitanske.
At Sønnen er av samme vesen, var for eksempel en avvisning av arianismen, som hevdet at Kristus var Guds første skapning.
Er man interessert i en faglig gjennomgang og introduksjon av disse spørsmålene, kan man lese følgende artikkel av Arne Helge Teigen, «Det systematisk teologiske potensial i Luthers tenkning om Guds Sønns evige fødsel», i Fra Wittenberg til verden, red. Carsten Elmelund Petersen, Michael Agerbo Mørch, og Jonas Kjøller-Rasmussen (Fredericia: Kolon, 2019), 19–34.
